Mobbing

[Gjest Jente18]

Jeg ble mobbet av "alle". (Mange i min egen klasse, og i klassene over meg... liten by, og alle visste alt om alle, så jeg ble til og med mobbet av barn fra andre skoler)

Og det er nå en gang slik at når flertallet sier en ting så er det sånn. Flertallet i mitt tilfelle var de som mobbet meg og foreldrene deres, og undertallet var meg og mine foreldre.

Jeg fortalte hva som skjedde med meg, de sa at jeg løy. Ferdig med det.

Da sluttet jeg å si ifra. Jeg orket ikke å høre andre foreldre kjefte på mine foreldre.

Og jeg begynte å tro det de fortalte meg; at det var min egen skyld. Jeg begynte å skjule det for foreldrene mine, jeg levde et dobbel-liv.

På skolen ble alt verre og verre. Men jeg opprettholdt gode prøve-resultater og jeg var flink til å lyve. Jeg gjorde meg syk så ofte jeg kunne så jeg hadde grunn til å holde meg innendørs.

Jeg gikk på skolen i til sammen 12 år... og jeg kan ikke huske en god dag. Jeg har mange, mange minner. De aller fleste er ganske vonde.

Såkalte kosedager var det aller verste. Lærere som trodde de kunne hjelpe meg ved å tvinge meg inn i grupper, følelsen av å ikke høre til noe steder... Det er vanskelig å være med på leker når folk gjør alt de kan for å unngå å ta på deg.

Herregud, de hadde merket av en egen stol til meg i klasserommet slik at de skulle slippe å måtte sitte på noen jeg hadde sittet på.

De aller fleste som var med på å mobbe meg har aldri sett på seg selv som mobbere. De skrev under på antimobbe-erklæringer og var i lokalavisen med søte smil og sto stolt å holdt frem kontraktene sine. Lærere kunne ikke skjønne hva som var galt, jeg gikk jo i klasse med så mange "kjekke og hyggelige jenter".

Noen var verre, mye verre, og jeg har mange grusomme minner.

Men det aller verste er følelsen av å være verdiløs, og det var den følelsen de ga meg. Ved å bytte på å fryse meg ut, og å flatt ut mobbe. Jeg hadde mange kallenavn. De gikk på at jeg var dum, feit, stygg, at jeg luktet vondt (jeg hadde en periode på barneskolen hvor jeg dusjet ved hver eneste mulighet, og jeg var oppe om natten for å vaske klærne mine ekstra..,), at jeg ikke var god nok. Og at det var min egen feil. De kunne jo ikke noe for at jeg var sånn. De fortalte bare sannheten. Det var min egen skyld, og det beste hadde vært om jeg bare forsvant. Så hadde de sluppet å måtte ha noe med meg å gjøre.

Det var ikke mobbing. De var bare jo bare ærlige.

Jeg møtte på noen av de da jeg var å besøkte forledrene mine i hjembyen for ikke lenge siden. Jeg ville helst ikke snakke med de. Jeg har for mange vonde minner. De rullet med øynene og sukket.

"Du har alltid vært en særing K. Ikke noe rart du ikke hadde noen venner."

"Vi behandlet deg aldri dårlig, og det vet du. Du er fremdeles en løgner."

Og som alltid.

"Det var din egen skyld."

Og så, haha, inviterte de meg til skole-gjenforeningen. Med en sur mine, selvsagt. Jeg sa at jeg var opptatt. De sa det var like greit.

Det fantastiske er at jeg fremdeles blir mobbet. Det er fremdeles "min egen skyld". Hvis jeg åpner kjeften om det på et eller annet forum eller lignende så er det alltid noen som skal fortelle meg hvor håpløs jeg er for å ha latt de gjøre meg til et offer. Fremdeles blir de som skadet meg, for det gjorde de, fritatt for all skyld. Folk har mange gode ideer om hva jeg skulle ha gjort, og hva jeg skal gjøre nå. Og hvis jeg sier "ja, men", så prøver jeg ikke hardt nok.

Også er det de som tror at jeg lyver. At jeg umulig kunne ha gjennomgått noe så fælt.

Ettereffektene er ganske mange. Jeg begynte å tenke på å at livet av meg da jeg var ti. Jeg har kraftig sosialfobi, angst, depresjoner. Jeg saboterer for meg selv, jeg straffer meg selv. Jeg mobber meg selv slik jeg ble mobbet. Hver gang jeg skriver noe, maler noe, lager noe så forteller jeg meg selv hvor dårlig det er, hvor stygt det er. Jeg har nesten sluttet med å gjøre noe kreativt nå.

Jeg har en del spiseproblemer, så jeg bytter mellom å være sykelig tynn og overvektig. Det er ikke særlig godt for kroppen eller for sinnet.

Jeg har vært i terapi i seks år, og det begynner så vidt å løsne litt.

Men det er lang, langt vei igjen.

Det lille jeg har skrevet her er bare fragmenter (og, heh, svært fragmentert). Egenhistorien min er eviglang.

...og nå sitter jeg her og lurer på om jeg bare skal slette alt sammen og ikke svare her i det hele tatt. Det er hvor redd jeg er for folk.

Supert.

Jeg kommer til å poste dette.

Og så skal jeg ligge i en ball og gråte litt fordi folk kommer til å lese det, og det skremmer meg. Jeg tror ikke dere kommer til å tro på meg. Jeg tror dere kommer til å tenke "det var da ikke så ille, hva er det hun klager over?"

Hei=) jeg ble veldig forbauset da jeg leste innlegget ditt, fordi den minner mye om min egen situasjon. Innlegget ditt var rørende og sterkt. Jeg har for øyeblikket tre dager igjen av mitt siste år på vgs! Har blitt mobbet siden jeg begynte på ungdomsskolen, men det var først på vgs at det ble helt uutholdelig. Disse tre årene har forandret meg mye, jeg har som du utviklet sosial fobi, angst, sterkt nedsatt selvtillit. I tillegg har jeg depresjoner, og føler ikke at jeg kan mestre noe. Hvis du har holdt ut slik i 12 år, er du mye sterkere enn meg, jeg hadde ikke holdt ut et år til. Det du skriver om at de faktisk ikke tror at det er de som har gjort noe gale kjenner jeg meg spesielt igjen i. Jeg angrer sånn på at jeg ikke har byttet skole før, men det tok lang tid før jeg innrømte for meg selv at jeg ble mobbet, og klarer ikke snakke om det med foreldrene mine. Jeg fortsatte på skolen i håp om at ting skulle bedre seg, og for at alle skulle tro jeg hadde det bra! Det er viktig at du forstår at dette ikke er din skyld, og at det er de som mobber det er noe gale med, det begynner å gå opp for meg. Jeg håper at ting vil bedre seg for deg. Jeg satser på at ting blir bedre for meg når eg begynner på folkehøgskole til høsten.

Stor klem fra en 18åring som forstår hvordan du har det.

[Shade]

Nei. Du skjønner det at jeg har blitt så feig at jeg ikke tør å snakke til folk selv om jeg sitter trygt i min egen stue og er helt anonym. Sånn har det blitt. Tøffing, ja. Virkelig.

Wadjet og gjest, tusen takk.

Kjære deg Jo flere ganger du snakker om noe, jo lettere blir det å godta det selv! Og jo lettere blir det for deg å tenke på det Om det er på nettet eller andre steder spiller ingen rolle