Mobbing

[Gjest Gjest]

Du og Transmogrifier er nok inne på noe her, men jeg tror faktisk aldri jeg opplevde mobben en og en. De holdt seg alltid i flokken sin, feige som de var.

De var samlet da broren min banket ham opp.

Hvis man på en aggressiv måte angriper lederen i en slik gruppe vil de andre som oftest bare bli stående og se på. Lederen blir tatt på senga av at noen tør å utfordre ham, og på den måten går luften ut av hele gruppeballongen. I tillegg så var broren min thaibokser.

[estrella]

De var samlet da broren min banket ham opp.

Hvis man på en aggressiv måte angriper lederen i en slik gruppe vil de andre som oftest bare bli stående og se på. Lederen blir tatt på senga av at noen tør å utfordre ham, og på den måten går luften ut av hele gruppeballongen. I tillegg så var broren min thaibokser.

Det hjelper nok på å kunne noe, for å tørre å banke noen. Jeg som en liten drittunge av ei jente tenkte ikke tanken på å banke opp de guttene som var imot meg. Det var ingen jenter som mobbet meg, men jeg hadde nok ikke gjort dette mot dem heller.

Fremdeles imot vold jeg, til tross for at noen bruker den for å gjøre slik som din bror.

[Gjest Gjest]

Vold avler vold. Det eneste vold skaper er mer vold og mer sinne i samfunnet.

Jeg kan ikke se noen løsning på å lære ett barn å utøve vold, til tross for at veldig mange sier at det hjalp for dem. Burde det ikke være andre løsning? Som at voksne tar tak i problemet?

Muligens bare jeg som ser på vold som bortkastet. Jeg er ikke for vold og kommer nok aldri til å bli for vold, det må være hvis jeg en eller annen gal voldtektsmann er etter meg f.eks, da kan jeg ty til vold, men å lære ett barn at du kan slå hvis han eller hun er slem mot deg er ikke noe som jeg kommer til å gjøre. Da vil jeg heller ty til en annen løsning.

Ekstreme forhold krever ekstreme tiltak. Når tyskere vandrer nedover Karl Johan setter man seg ikke ned og tvinner tommeltotter, man gjør det man kan for å drive dem ut. Og når mobbere ødelegger deg så fullstendig at du er nære ved å ta ditt eget liv, er du etter min mening i din fulle rett til å benytte fysisk makt for å få en slutt på det.

Når samtaler, møter, holdningskampanjer og sosionomer ikke klarer å endre på en dritt, så er kanskje et knyttneve mer effektiv.

[estrella]

Ekstreme forhold krever ekstreme tiltak. Når tyskere vandrer nedover Karl Johan setter man seg ikke ned og tvinner tommeltotter, man gjør det man kan for å drive dem ut. Og når mobbere ødelegger deg så fullstendig at du er nære ved å ta ditt eget liv, er du etter min mening i din fulle rett til å benytte fysisk makt for å få en slutt på det.

Når samtaler, møter, holdningskampanjer og sosionomer ikke klarer å endre på en dritt, så er kanskje et knyttneve mer effektiv.

Men hva er det som får deg til å tro at når en person er psykisk brutt ned tør å gjøre dette mot de som driver med mobbingen? Ja, noen tør sikkert, men da må denne personen vite selv at dette er noe jeg kan. Slik som når en kan bokse er det vel ikke noe "problem", men ta meg som eksempel, ei jente som er utrolig svak i forhold til disse guttene som mobber, hvor skulle jeg få kreftene til å grisebanke dem, for å si at nå er det nok?

Noen ganger gjør også knyttneven mer skade enn den ordner opp.

Prøvde jeg meg på noe mot de som drev å mobbet meg ble ting værre og de ropte ut "Estrella tøffer seg. Er du tøff i trynet? Kom å ta meg.", med babystemme. Da ville jeg heller dø enn å være klassens midtpunkt av oppmerksomhet.

Jeg vet ikke, kanskje vold er bra eller kanskje ikke. Jeg ser for meg det siste, at det ikke er bra, men nå har jeg aldri vært en person som er voldelig av meg, sterk eller flink til å gjøre slike ting. Jeg er og var en svak person når det kommer til krefter

[Gjest Gjest]

Men hva er det som får deg til å tro at når en person er psykisk brutt ned tør å gjøre dette mot de som driver med mobbingen? Ja, noen tør sikkert, men da må denne personen vite selv at dette er noe jeg kan. Slik som når en kan bokse er det vel ikke noe "problem", men ta meg som eksempel, ei jente som er utrolig svak i forhold til disse guttene som mobber, hvor skulle jeg få kreftene til å grisebanke dem, for å si at nå er det nok?

Det vil selvfølgelig variere fra tilfelle til tilfelle. Man har kanskje en bror, en venn eller bekjent, en eller annen som kan sette hardt mot hardt. Når man forteller en så trist historie så er det veldig mange sterke gutter/menn som vil hjelpe.

[Gjest K.I.]

Jeg var en niåring som ble banket opp av gutter langt større enn meg, alltid i grupper på tre eller fler. Ingen storebror med erfaring som kunne gjøre noe som helst for meg. Den ene gangen jeg kom i slåsskamp med en av jentene så var det meg det gikk utover. Jeg var en fæl jævel som gikk til angrep. Hun var uskyldig og ble overøst med sympati. Bekymringsmelding ble sendt ut, foreldrene mine fikk barnevernet på trappen. Det ble mye visking og tisking. Og enda mer mobbing. Jeg fikk til og med juling av storesøsteren til hun jeg slo. En seksten år gammel jente tok tak i meg etter skolen og slang meg ned en li, for så og sette seg oppå meg og dekke for munn og nese til jeg nesten svimte av.

Alt det gjorde var å skaffe meg, og mine foreldre, enda mer problemer enn vi allerede hadde. Det hjelper ikke akkurat på "alt er min skyld"-følelsene.

I begynnelsen slåss jeg alltid tilbake. Når de begynte så gikk jeg på. Det eneste det gjorde var å gjøre alt verre. De tok lettere på meg hvis jeg bare ga opp. Færre merker å skjule, og det gikk raskere.

[Gjest Gjest]

Ekstreme forhold krever ekstreme tiltak. Når tyskere vandrer nedover Karl Johan setter man seg ikke ned og tvinner tommeltotter, man gjør det man kan for å drive dem ut. Og når mobbere ødelegger deg så fullstendig at du er nære ved å ta ditt eget liv, er du etter min mening i din fulle rett til å benytte fysisk makt for å få en slutt på det.

Når samtaler, møter, holdningskampanjer og sosionomer ikke klarer å endre på en dritt, så er kanskje et knyttneve mer effektiv.

Enig i dette! Men det er jo ikke alle som har en som kan ta kampen for deg da. Heldig du som hadde en thaiboksende bror!

Hvis foreldrene gir mobberne en på trynet blir det jo trøbbel..

[Olive]

Tårene trillet når jeg leste saken i A-magasinet. Sånn skal det ikke være!!

Ble selv mobbet på ungdomsskolen, og det er ikke noe jeg unner noen!!

Jeg opplevde "typisk" jentemobbing i form av brå utfrysning. En dag jeg som 14-åring kom på skolen hilste plutselig ingen av vennene mine på meg lenger, pulten min var dyttet bort fra gruppen.

De neste to årene besto av stygge ord, blikk, og grusomme konfrontasjoner med grupper på 5-10 jenter som knuste meg verbalt. Alt dette på grunn av en eneste jente som bestemte seg for at hun ikke likte meg ettersom jeg var den eneste som sa henne imot. Alle andre jenter på vårt kull hang seg på og resten var passive tilskuere som ikke ville være venn med meg i frykt for å miste sin egen sjans til å være "kul."

Jeg som alltid var superutadvendt og sosial sluttet å snakke, sluttet å trene, sluttet å spise..

Slet veldig med sosial angst og ville helst ikke gjøre noe annet enn å være hjemme.

Foreldrene mine visste ingenting, prøvde å forklare, men min mor avfeide det som en bagatell slik at jeg aldri turte å fortelle henne resten.

Skolen gjorde ingenting annet enn å gjøre det verre.

De oppfattet noe av saken og konfronterte noen av jentene uten å spørre meg først. Noe som bare gjorde at de hatet meg mer.

Kan helt ærlig si at jeg hadde tatt livet av meg hvis ikke det var for broren min - som fungerte som min eneste venn.

Heldigvis for meg siktet alle disse jentene seg inn på såkalte kvinneyrker - noe som gjorde at de valgte diverse yrkesfag når vi skulle begynne på videregående.

Det ble min mulighet til å endelig få meg noen venner.

Nå når noen år har gått sliter jeg fortsatt noe med ettervirkningene. Blir lett kjent med folk, men er rett og slett for feig til å bli venn med dem.

Min mobbing kom brått fra mennesker jeg trodde var mine venner og det gjør at jeg ikke tar noen sjanser. Jeg tør foreksempel ikke spørre om noen jeg ikke kjenner veldig godt vil være med på kino, i frykt for å bli avvist.

Det viktigste man kan gjøre for barn og unge som blir mobbet er å spørre hvordan de ønsker å løse dette. Hadde bare jeg blitt spurt istedenfor at skolen bare buste frem med tiltak tror jeg at jeg kunne redusert min tid som mobbeoffer med hvertfall ett år i og med at jeg gjerne ville bytte klasse men fikk ikke tilbudet siden det bare var "litt krangling".

[Transmogrifier]

Vold avler vold. Det eneste vold skaper er mer vold og mer sinne i samfunnet.

Ærlig talt!!! Makan!! Om jeg hadde en unge som ble mobba, så kan jeg drite en lang marsj i samfunnet, så lenge jeg kan leve med eventuelle sanksjoner. Er det ungen som er det viktigste, eller samfunnet?

Det er ingen "løsning" her, for hadde det vært en løsning, så hadde det kanskje ikke vært 1/4del av alle skoleungdom som på et tidspunkt ble mobba. Men enkelttilfeller kan få seg hjelp, og da er identifisering og bearbeiding av angst, samt mottiltak en viktig ting.

Et mottiltak kan være å ikke bry seg om hva folk som mobber sier, men poenget er jo ikke at du ikke bryr deg, for det gjør du jo uansett. Du må gi inntrykk av at du ikke bryr deg, både i hva du sier og i kroppsholdning. Du må gi inntrykk av selvtillit.

Selvtillit kan du få, om du tør å sloss. Derfor er det kanskje frykten mot å sloss en må jobbe med. Jeg syns ideen om å bruke balltre mot kne var en god ide, og ungene må bli instruert i at de må slå så hardt de bare kan. En dør ikke av å få knust et kne, men en må kanskje hinke litt. Og det er ikke bare ungen din sin skyld, enkelt og greit.

[Rosalie]

Det viktigste man kan gjøre for barn og unge som blir mobbet er å spørre hvordan de ønsker å løse dette. Hadde bare jeg blitt spurt istedenfor at skolen bare buste frem med tiltak tror jeg at jeg kunne redusert min tid som mobbeoffer med hvertfall ett år i og med at jeg gjerne ville bytte klasse men fikk ikke tilbudet siden det bare var "litt krangling".

Huff, dette er en fæl, men også god, tråd...

Jeg tror du er inne på noe vesentlig i det du skriver her. Selv var jeg skoleflink, og den eneste av lærerne mine som faktisk så meg og mine problemer, foreslo for foreldrene mine å flytte meg opp et skoletrinn, fra 5. til 6. klasse. Foreldrene mine var helt med, jeg tok normerte prøver for å sjekke at jeg ikke hadde for stort kunnskapsgap, og alt lå til rette for oppflytt (til en klasse hvor jeg ble tolerert og hadde venner), men det ble stoppet av skoleledelsen. Det var uheldig å flytte meg over i annet klassetrinn, for da ville jeg miste det sosiale nettverket jeg hadde. Piss meg i øret, sier jeg...

[Transmogrifier]

Jeg var en niåring som ble banket opp av gutter langt større enn meg, alltid i grupper på tre eller fler. Ingen storebror med erfaring som kunne gjøre noe som helst for meg. Den ene gangen jeg kom i slåsskamp med en av jentene så var det meg det gikk utover. Jeg var en fæl jævel som gikk til angrep. Hun var uskyldig og ble overøst med sympati. Bekymringsmelding ble sendt ut, foreldrene mine fikk barnevernet på trappen. Det ble mye visking og tisking. Og enda mer mobbing. Jeg fikk til og med juling av storesøsteren til hun jeg slo. En seksten år gammel jente tok tak i meg etter skolen og slang meg ned en li, for så og sette seg oppå meg og dekke for munn og nese til jeg nesten svimte av.

Alt det gjorde var å skaffe meg, og mine foreldre, enda mer problemer enn vi allerede hadde. Det hjelper ikke akkurat på "alt er min skyld"-følelsene.

I begynnelsen slåss jeg alltid tilbake. Når de begynte så gikk jeg på. Det eneste det gjorde var å gjøre alt verre. De tok lettere på meg hvis jeg bare ga opp. Færre merker å skjule, og det gikk raskere.

Wow... Hva med de som var like gamle som deg da? Var det ingen som kunne støtte deg litt? Du hørtes ut som en tøffing. Er kanskje heller et unntak fra hva jeg trodde var regelen?

[Transmogrifier]

Edit: slettet

Endret 13. juni 2008 av Transmogrifier

[Rosalie]

Wow... Hva med de som var like gamle som deg da? Var det ingen som kunne støtte deg litt? Du hørtes ut som en tøffing. Er kanskje heller et unntak fra hva jeg trodde var regelen?

Du har nok misforstått litt hva som er regelen. Som regel ikke de svake og uunseelige som mobbes. Men de som har selvtillit og tidlig fronter sterke meninger. "Du skal ikke tro du er noe" etc er vel regelen mobben går etter når de plukker offer.

[Gjest K.I.]

Jeg tror jeg allerede har skrevet alt for mye her.

Jeg beklager. Jeg skulle ikke ha sagt noe.

[Transmogrifier]

Jeg tror jeg allerede har skrevet alt for mye her.

Jeg beklager. Jeg skulle ikke ha sagt noe.

Hæh? Kødder du?

[Transmogrifier]

Du har nok misforstått litt hva som er regelen. Som regel ikke de svake og uunseelige som mobbes. Men de som har selvtillit og tidlig fronter sterke meninger. "Du skal ikke tro du er noe" etc er vel regelen mobben går etter når de plukker offer.

Okay! Mulig jeg har misforstått litt ja. Men jeg har sett folk bli mobbet uten at de har oppfylt jantelovskriteriene, bla. en som stammet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg allerede har skrevet alt for mye her.

Jeg beklager. Jeg skulle ikke ha sagt noe.

Jeg er glad for at du fortalte oss historien din; den traff meg midt i hjertet. Du er et verdifullt menneske, og ingenting kan forandre på det. Håper du kan få profesjonell hjelp til å takle det du sliter med - det fortjener du.

[Rosalie]

Jeg tror jeg allerede har skrevet alt for mye her.

Jeg beklager. Jeg skulle ikke ha sagt noe.

Jeg er utrolig glad for at du ville dele historien din med meg.

[Gjest K.I.]

Hæh? Kødder du?

Nei. Du skjønner det at jeg har blitt så feig at jeg ikke tør å snakke til folk selv om jeg sitter trygt i min egen stue og er helt anonym. Sånn har det blitt. Tøffing, ja. Virkelig.

Wadjet og gjest, tusen takk.

[estrella]

Ærlig talt!!! Makan!! Om jeg hadde en unge som ble mobba, så kan jeg drite en lang marsj i samfunnet, så lenge jeg kan leve med eventuelle sanksjoner. Er det ungen som er det viktigste, eller samfunnet?

Det er ingen "løsning" her, for hadde det vært en løsning, så hadde det kanskje ikke vært 1/4del av alle skoleungdom som på et tidspunkt ble mobba. Men enkelttilfeller kan få seg hjelp, og da er identifisering og bearbeiding av angst, samt mottiltak en viktig ting.

Et mottiltak kan være å ikke bry seg om hva folk som mobber sier, men poenget er jo ikke at du ikke bryr deg, for det gjør du jo uansett. Du må gi inntrykk av at du ikke bryr deg, både i hva du sier og i kroppsholdning. Du må gi inntrykk av selvtillit.

Selvtillit kan du få, om du tør å sloss. Derfor er det kanskje frykten mot å sloss en må jobbe med. Jeg syns ideen om å bruke balltre mot kne var en god ide, og ungene må bli instruert i at de må slå så hardt de bare kan. En dør ikke av å få knust et kne, men en må kanskje hinke litt. Og det er ikke bare ungen din sin skyld, enkelt og greit.

Ja, men da håper jeg du er flink å lære din barn til å bruke balltre når noen er slemme. Kommer sikkert utrolig langt i livet med den holdningen. For min del høres dette ut som noe tull og tøys, og det er noe pjatt jeg ikke en gang kan forstå at noen tenker, men det er nå meg og ikke deg.

Jeg fikk beskjeden om å ikke bry meg, og som du sier, hva nytter det? Jeg brydde meg jo, men hadde noen sagt "slå til dem med ett balltre" så hadde jeg nå for svarte ikke gjort det heller. Poenget mitt er; den som blir mobbet er så brutt ned at en tørr ikke slik. Da snakker jeg om den som blir mobbet, ikke broren, søsteren eller en venn, men offeret. Ikke alle er heldige å har ett eldre søsken til redning, noen overlever på en helt annen måte, slik som meg. Muligens ikke den beste, men jeg er nå her enda og vold høres fortsatt helt bak mål ut for meg.

Endret 13. juni 2008 av estrella