Verden, min verden

[Gjest enois]

Hei!

Nå, endelig, etter påvirkning fra omverdenen skal jeg sette ord på masse tanker som bare har ventet på å komme ut lenge, tror jeg. Men, siden jeg har levd i mange år allerede (noen vil sikkert påstå det motsatte, men for meg føles det sånn), så må vi nok ta det litt etter litt!

I dag sitter jeg hjemme i sofaen og gjør det samme jeg har gjort i mange uker allerede. Jeg ruger. På en liten skatt som absolutt kunne kommet i dag uten at det hadde gjort meg noenting!

Jeg og sambo venter vårt første barn når som helst egentlig, og vi gleder oss massevis begge to!!

Jeg tenkte først å skrive graviditetsdagbok, men det gikk opp for meg at, nei.. Jeg er jo snart ferdig. Snart skal livet mitt handle om annet enn ødemer, strekkmerker, halsbrann, ryggvondt, spark/ikke spark, fødsler og det som verre er. Livet vårt skal få en omveltning og handle om mer viktige, mer meningsfulle ting. Pupp, underliv, bæsj og sånt! Og vi kan nesten ikke vente!!

Vi har kommet fram til at jeg bør føde på en mandag, Det passer best for oss begge to. Eller, etter klokka halv elleve mandag, så det blir jo teoretisk på tirsdag, men dere skjønner opplegget. Jeg har nemlig tv-kveld på mandager, men sambo har så inmari lyst til å begynne ferien sin en mandag, så da tilpasser vi oss det.

Sånn i utgangspunktet hadde vi planlagt den førstkommende mandagen, men jeg ser det kan bli travel, så jeg kan gå med på mandagen etter der igjen. Jeg skal ikke være vrang heller! Men da er tålmodigheten min ferdig, og lillemor kan innfinne seg verden snarest!

Så om jeg plutselig ikke skriver på en stund her nå, så vet dere hva som har skjedd. Jeg har bestilt en usedvanlig sjarmerende, veloppdradd og snill baby, så sånn i utgangspunktet, så kommer jeg ikke til å være borte så lenge. Fødselen skal gå som en drøm også. Jeg lever i min egen boble, så værsåsnill og ikke ødelegg den. Realitetene kommer nok før jeg aner det.

Så, det er litt om meg om mitt pr dags dato. Her går det på baby, baby, baby, og kommer mest sannsynlig til å gjøre det lenge framover. Jeg tror nemlig man blir smittet av en hodesykdom samtidig som frøet begynner å vokse, Det er jeg overbevis om. Så plutselig interesserer man seg om helt andre ting enn man gjorde før. Jeg visste ikke at jeg skulle bli en kløpper på forskjellige merker på vogner og hva slags kluter man egentlig trenger, For tenkt, det finnes laaaangt mer enn en type vaskeklut!

Også slenger jeg med et bilde av magen som snart er borte igjen!

Endret 12. juni 2008 av enois

[Gjest enois]

25 dager igjen til termin, og vi har montert opp senga til lille i dag. Bamsen er på plass og venter utålmodig.

Jeg nekter å høre på at førstegangsfødende pleier å gå over tida, for det orker jeg bare ikke. Baby har å innfinne seg så fort som mulig!

Ellers er det lite spennende som skjer om dagene. Bare planlegging og siste finpuss. Jeg har henta opp bagen som skal være med på sykehuset, for jeg skreiv opp en liste her en dag over hva som burde pakkes med, og innså kjapt at den oppgaven kom til å bli for stor til sambo. Så jeg tenker jeg pakker ned det viktigste ila helga jeg. Så blir alle glade og fornøyde hvis fødselen plutselig skulle begynne.

Det irriterer meg at jeg ikke veit hvor vondt det er. Eller hva slags smerte som venter meg. Jeg kunne godt tenkt meg å visst hva jeg gikk til. Du tror du skal dø, men du gjør det ikke, sa svigermor. Oooh, thanx! Akkurat det jeg trengte å høre. Jeg skjønner jo at det ikke er no særlig, men.. Ikke.. Ja.. Nei, jeg vil ikke høre om det. Jeg vil vite det, men ikke høre om det. Så fram til den første rien kommer, skal jeg leve i troa om at jeg greier det! Jeg skal være urkvinne, og hjelpe kroppen med å føde, og ikke jobbe imot den.. jee.. Noen slå meg hardt. værsåsnill!

I kveld er det tv som står på planen. Tv og alt for masse godteri. Jeg har lagt på meg 16 kilo, og innsett at forfallet har kommet så langt at det bare er å fortsette. Ingen grunn til å stoppe her! Jeg må jo greie å bekke 20 kg + før lille melder sin annkomst. Og skulle jeg være riktig heldig, så greier jeg å gå opp enda en fire, fem kilo. Da blir jeg tyngere enn sambo, og det må jo være en fantastisk følelse! :D Da har jeg planer om å kaste meg oppå han i fart, for å se hva som skjer. Noe moro må man jo få bruke vekta til! Jeg har ikke fortalt han om planene. Like greit.

[Gjest enois]

23 dager igjen til termin, og jeg kjenner ingen forskjell i kroppen. Kunne godt tenkt meg noen tegn på at ting nærmer seg. Jeg har hentet opp bagen fra kjelleren, så ila neste uke så skal den pakkes. Håper jeg får bruk for den snart.

Sommeren er på vei igjen, og å oppleve at føttene blir som syltelabber er ikke å anbefale til noen! Når det var over 20 grader her, så passet ingen av skoene mine. Det er litt krise! Også var det noen som fortalte meg at føttene aldri blir de samme igjen!!!! *iiiik* Hva gjør jeg da med de 100 parere med sko jeg har i skapet???

I dag er den store junkdagen hos familien enois. Pølse til frokost, og junk av noe annet slag til middag. Vi har hatt en fast greie hver søndag i snart to år tror jeg (og hjelpes) at vi drar til nærmeste benisnstasjon og kjøper oss pølse til frokost.. Uheldigvis for oss så er det han samme fyren som jobber der hver eneste søndag, og jeg trenger bare å hente brusen min, så fikser han resten.. Uten å si noe som helst. Fluat... men verdt det pga pølsa Lurer på hva han sier om oss til andre folk?

Rart at vi ikke sliter med vekta begge to. Eller, jeg har jo endel ekstra nå, men nå er det lov... Sånn litt... Jeg dytter heller litt ekstra med vogna opp bratte bakker enn å gidde og tenke på hva jeg putter i meg akkurat nuh. Den friheten vil jeg ha for meg selv altså.. Så, ingen formenende ord om det heller takk! :D

Håper alle andre også har en fin søndag!!

[Gjest enois]

God morgen! (22 dager igjen på kalenderen, 7 i hodet)

Da har jeg vært våken i en time allerede. Hvorfor spør du sikkert da? Hvorfor skal hun som nå er ute i permisjon ikke ligge i senga si å nyte de sista morgnene alene før baby kommer? Hvorfor skal hun som egentlig burde lade batteriene stå opp før de fleste avisbudene? Hvorfor skal ikke hun murmle seg inn i behagelige dyner og bare kjenne på det å være til?

Joda, joda, her er listen:

Halsbrann

Liten blære

Vonde hofter

Kynnere

Umulig å finne liggeposisjon og til slutt:

Sult.

Jeg må bare nevne at jeg er egentlig et utpreget B-menneske, så masse B-menneske som det går an å være faktisk. Helt fra jeg var lita. Stakkars mamma. Min bror er A-menneske. Han sto opp klokka halv seks, og meg fikk a ikke til å sove før to tre om natta. Det måtte ha vært noen herlige år.

Såeh, dette er sikkert naturens festelige måte å forberede kroppen på at, neida, sove kan du baaaare glemme. Soving var liksom såå, ja, 2007. Nøt du det ikke nok da? Synd for deg! Gled deg til pensjonisttilværelsen!

Og det gjør jeg. Allerede. Jeg kommer aldri til å få muligheten til å sitte opp halve natta for å se dårlige filmer på tvn eller lese ferdig boka på 500 sider som bare var såååå spennende. Lade batterier hørte fjoråret til og å hente seg inn igjen, finnes ikke noe mer i vokabularet. Dette er siste gangen jeg nevner noe sånt.. Jeg lover. Jeg skal glemme det, og bare mimre i alene øyeblikk, som, hvis jeg er heldig, er de gangene jeg sitter på toalettet.

[Gjest enois]

17. juni

Fint somervær. Litt overskyet, tror tempratuen er fin. Vet ikke sieert, for jeg har ikke vært ute.

Har hatt vonde kynnere i natt, men tror nok ikke de er godt for noe.. Håper jo, for det er ikke særlig godt, men det er jo lov å håpe!!!

For godt over en mnd siden så plantet jeg frø i verandakassene mine, og var strålende fornøyd. Lykken var stor etter litt over en uke etterpå når de begynte å spire, og i det siste har de vokst som bare det!!! Fint, fint det altså... Hadde de ikke sett ut som ugress.

Sambo synes vi skal kaste de ut, men jeg har jo plantet de selv!! Det MÅ jo komme blomster snart.. Sant.....?

Begynner å bli litt flaut, selv om det sikkert ikke en andre enn oss som tenker på det. Ikke husker jeg hva blomstene heter engang, men de så fine ut på bildet!

[Gjest enois]

Shit. Det regner ganger tusen ute, og jeg burde vært ute av døra for et par min siden, men jeg greier det ikke når det er sånn skitvær!!!!!

Sorry venner, for at jeg kommer for seint!!

20 dager igjen, og jeg trodde vannet gikk i natt. Eller, jeg satt på do for gang nr fire eller fem, også sier det "knepp" i magen, Jeg trodde jeg skulle dø. Heldigvis var det ikke et: Nå gikk vannet-knepp, så gudene vet hva det kom av. Baby som knekker fingre?

Unasett, resultatet av det var at jeg kjente hvor masse angst jeg kommer til å få den dagen fødselen begynner, så jeg utsetter den jeg. Gjerne til jul. Er det lov??

[Gjest enois]

19 dager igjen. På papiret. Jeg tror jeg kommer til å få baby ila helga.

[Gjest enois]

Nei... Nå mista jeg troa på baby igjen.. Hadde masse murringer natt til i dag og i dag tidlig, men nå er alle borte. Alle sammen..

Jeg vil ikke no mer.

Jeg vil bli slank og fin igjen!

Jeg vil kunne ta på meg truse og sokker uten å måtte lage høye stønnelyder, fordi det er så vanskelig.

Jeg vil kunne ligge i senga en hel natt uten å bli vekket av halsbrann, kynnere, spark og andre vondter.

Jeg vil spise blodig biff.

Jeg vil ha et glass rødvin, og en kald øl på dager som krever det.

Jeg vil ha meg selv.....

Jeg vil.

[Gjest enois]

Jeg har offesielt blitt medlem av LRS (Legg rett i skoa, for de som ikke kjenner til gruppen fra før) Det er ganske ubehagelig, og jeg føler meg så lekker som aldri før... Nå hadde det vært ok, om det bare gjaldt fotene, men egentlig er jeg hoven i hele kroppen. Kjennes ut som huden brenner, og man blir litt pølsen på en måte.

Snille sambo tok tak i hånda mi i dag, klemte litt og sa: Jeg synes det er godt når du har vann i kroppen jeg. Du blir så myk å ta på!

Takk, takk. :gjeiper: Jeg er glad i deg også! :rødme:

Jeg hadde forresten bestilt den her babyen ila helga, så jeg synes det kan begynne å skje ting snart.. Skuffende lite vondter i kroppen altså. Svigermor spør meg stadig vekk: Begynner du å bli dårlig?? Du er ikke dårlig nei???? Akkurat som å føde var en eller annen omgangssyke..... Hadde det vært så fint.

Nei, så hvis jeg ikke kommer og skriver her i mårra vet dere hva som har skjedd (håpe, håpe, håpe) Og dere kan gjerne sende meg en god tanke eller to. For jeg har lite troa på at en fødsel er så ok som de som føder på tv.. Et eller to små trykk, plopp, nysmiket og fin, og aldri vært så slank før! Sånn er det.

[Gjest enois]

Jeg er her.. Vil ikke snakke om det.

[Gjest enois]

-ny uke, nye muligheter.

Det er såvidt blitt mandag, og uka lover ikke bra. Jeg burde sovet, men kroppen og hodet er ikke enig. Greit nok, men døgnet får så mange timer, og det finnes snart ikke ting og fylle på med..

Forslag mottas med takk. Det bør riktignok være noe som ikke bråker og som kan gjøres fra sofa. Ellers ingen krav

[Gjest enois]

Nå måtte jeg tenke meg godt om hvilke dag det egentlig er i dag.

Meeen, kom fram til at det er Tirsdag. Sant? Jooooda. CSI på tv i kveld. Det er tirsdag det.

I dag blir det kylling til middag, og smooooooooothie til dessert. Har store planer om å vaske rundt i dag, sånn at baby kanksje finner ut at det ikke er no kopselig i magen no mer.

14 dager igjen til termin. Som i 14dager. 14 dager. Det er to uker det. Joda, jeg er med om to uker. Se, det er ikke no lenge til i det hele tatt. To småå uker. Tre uker max. Det er litt lenge til, for da begynner vi å nærme oss en mnd.

Nei, jeg bør vel sette igang med å være effektiv husmor sånn at det blir gjort no i dag. Det står rene ting i oppvaskmaskina og det er rent tøy i vaskemaskina. Bare å sette igang.. Jeah.. Bra jeg er så glad i husarbeid..

[Gjest enois]

Ooooonsdag.

Jeg har vært sosial i dag. Flink sant?

Cafebesøk med jentene. De sier jeg er fin gravid, og at jeg bare har magen som er blitt større, men det sier seg selv at 16 kilo, DET veier ikke magen. Folk er for høflige.

[Gjest enois]

Jeg fikk baby den 26 juni!!

Og hun er så klart verdens fineste!! :D

Utrolig deilig å være ferdig med fødselen, og godt å være alene i kroppen sin igjen.

Jeg legger ut fødselshistorien min jeg. Leses på eget ansvar!

[Gjest enois]

Fødselshistorie 26.06.08

Natt til den 26, sov jeg lite som vanlig. Hadde en del vonde kynnere, og sto opp klokka åtte om morgenen, da orka jeg ikke vri meg i senga noe mer.. Sto opp, spiste frokost og satte meg ned med datamaskina, som hadde blitt rutine det siste halve året Kynnerne gav seg ikke, men var ikke så veldig vonde, bare mest irriterende. De kom uregelmessig med fem til ti min mellomrom. Gikk og la meg igjen klokka ti, tenkte det var lurt å få seg litt mer søvn, men ble vekt hele tiden av kynnerne. Mamma ringte rundt tolv, og da gidda jeg ikke prøve å sove noe mer. Det gikk jo ikke uansett.

Da jeg sto opp satte jeg med i sofaen nok en gang med datamaskina, og snakka med to venninner på msn. Jeg klagde min nød over de dumme kynnerne som ikke var no særlig, og jeg begynte å ta tiden på dem. De var fortsatt veldig uregelmessige, og jeg trodde ikke de hadde noe effekt. Tenkte at det var sikkert modning på gang, og sånt kunne man holde på med i maaange dager.

Venninna mi spurte hvor ofte de kom, og hvordan de føltes, og i samråd med tanta si så sa hu at de trodde det ble baby enten samme dagen eller dagen etter. Jeg bare fnøys litt av det, og trodde ikke noe på at det skulle skje noe så fort.

Jeg sendte melding til sambo, og sa at jeg var nok ikke i stand til å handle middag den dagen, for jeg hadde vonde kynnere. De ble litt vondere og vondere for hver som kom, og jeg måtte begynne å puste meg gjennom de. Fortsatt ikke så vondt at jeg følte jeg ikke hadde kontrollen. Pustet langt nede i magen for hver kynner som kom, og hadde ikke noe problem med å komme meg gjennom de. Og så fort de gav seg, var det jo ikke vondt.

Sambo ringte klokka tre og lurte på hva han skulle handle.. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva vi skulle ha til middag da. det begynte å bli ganske så vondt, og jeg gledet meg til sambo skulle komme hjem, sånn at jeg kunne høre litt med han om han trodde vi skulle ringe føden å høre. For disse kynnerne var ikke så veldig gode. Han brukte god tid på butikken, og kom hjem ca kvart over fire, og begynte å lage middag, mens jeg satt i sofaen og vrei meg.

Sambo spurte om det virkelig var kynnere jeg hadde, og jeg begynte vel å innse, at nei... Det var kanskje ikke kynnere... Men jeg greide ikke helt å tro på at det var fødsel på gang. Han laget middag, og når den var ferdig og vi satt oss for å spise, så spurte han om han skulle ta tiden på de. Helt ok, og det gjorde han, også sier han: Nå er det fire minutter mellom hver og de varer i et minutt, når er det egentlig man skal ringe føden? Og jeg svarer... Ehhhhhh.. Det skal man gjøre når det er fem minutter mellom hver... Og vi skjønte at det var på tide å ringe.

Det var ikke bare bare å komme gjennom til føden, og vi brukte noen minutter på det, det var noe galt med linjene. Men vi fikk beskjed om å komme ned for sjekk. Plutselig var det masse som skulle bli fikset og puttet i bagen, men jeg var heeelt overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen. Som førstegangsfødende så tar jo en fødsel enormt lang tid, og man blir som regel sendt hjem igjen i hvert fall to ganger før man får bli, hadde jeg hørt, så var jo ikke noen vits i å stresse. Jeg så det som helt grusomt å ha vondt og så få beskjed om at her var det ikke noe på gang nei, så ville vente hjemme så lenge som mulig. Men da var vi i hver fall på vei. Jeg hadde jo tenkt å ta meg en tur i badekaret, og kanskje prøve å sove litt mer også før vi dro.. Middagen ble stående på bordet, vi hadde så vidt greid å spise litt.

Nå var klokka ca halv seks på kvelden, og på vei ned til vi kom til undersøkelsesrommet så hadde jeg kanskje en åtte ti rier som ikke var særlig gode, og når vi kom på fødestua, så skulle jordmor først sjekke hjertelyden til baby og så sjekke åpning. Hjertelyden var veldig fin, og så sjekket a åpning, og til vår store forskrekkelse så hadde jeg 6 cm!! Tuller du med meg???, spurte jeg jordmoren, men neida, hun tulla aldri med sånt , og jeg fikk skryt over hvor flink jeg hadde vært!

Hun spurte om det var noen form for smertelindring jeg kunne tenkt meg, og jeg ville veldig gjerne prøve badekar, for det hadde hjulpet meg så bra tidligere når jeg hadde vondt i ryggen osv. Hun tappet i badet, og jeg hvalet meg oppi, og ventet på å bli god og avslappet i kroppen, for jeg begynte å bli ganske anspent, men så feil kunne man ta....

Ikke les mer hvis du ikke tåler det:

Plutselig kom en ri fra helvete, og jeg trodde jeg skulle dø... Det var så sjukt vondt, jeg kjente frykten ta meg, og det kunne umulig være menningen at det skulle væte såååå vondt??? Jeg sa til sambo at han måtte hente hjelp, for dette gikk ikke. Jeg ble livredd for neste ri for dette ville jeg ikke være med på, og ropa auauauaua og neineineinei når den kom og hyperventilerte og rullet øyne og i det hele tatt, jordmora brukte sin til på å komme, og sambo hjalp meg opp av badekaret og tørket av meg når rien gav seg.

Jeg satt meg på sengekanten og fikk prøve lystgass, men til min store skuffelse så hjalp det ingenting!! Klokka var nå halv sju.

Hu satt opp lystgassen på max, men jeg ble bare litt full, og smertene var like sterke, jeg pusta som en gal i maska, også spurte jeg om jeg kunne få epidural, og jada, hun skulle bestille med en eneste gang. Jeg ble litt overraska over svaret, for jeg hadde jo også hørt om alle de som måtte mase og mase i evigheter for å få, så jeg trodde de var mye mer gnien enn som så på den, men jeg hadde så sykt vondt at jeg måtte bare få et eller annet.

Jordmora satte en veneflon i hånda mi, og anesesilegen kom klokka ti på sju, og begynte å ordne det han skulle. Jeg måtte legge meg ned på sida i senga, og så sier legen at han skulle vaske meg tre ganger på ryggen og at jeg kom til å kjenne at det ble kaldt, og jeg kunne ikke brydd meg mindre i det hele tatt, jeg ville bare ha bort smertene. Han vasker en gang, to gang og tre gang, og setter lokalbedøvelse i ryggen min, og imens så har jeg kanskje to rier, også kjenner jeg at jeg må presse. Jeg må presse noe helt sjukt!!! Og sier det (roper det ut ) og jordmor sier til legen at han kan fortsette å sette bedøvelsen, for det kan godt ta en stund allikevel, også får jeg neste presseri, og roper ut enda en gang at jeg MÅ presse, også sjekker jordmor åpningen, og oida, det stemmer at jeg måtte presse. Da er klokka sju, og legen avslkutter arbeidet sitt, og jeg får presse.

Jeg presser som en gud, men må holde igjen for ikke å revne så masse. Jordmor sier press og pust om en annen, og jeg hører etter så godt jeg får til, selv om det er supervondt, så skjønner jeg at hvis jeg hører på det hu sier, og gjør akkurat det hu sier, så kommer det til å gå mye bedre enn om jeg bare presser som jeg vil selv. Så sier jordmora, på neste press så skal du få presse ut hele, og jeg presser så jeg blir blå i ansiktet og kaster opp og greier fordi jeg tar i så sykt, og shwopp, så er baby ute, og ligger på brystet mitt, og jeg kunne IKKE tro jeg var ferdig.. Oiiii, så god en følelse. Og det de sier er helt sant. Idet ungen er ute, så forsvinner det meste av smerte også.

[Gjest enois]

travelt

[MidnightChildDreamer]

Fødselshistorie 26.06.08

Natt til den 26, sov jeg lite som vanlig. Hadde en del vonde kynnere, og sto opp klokka åtte om morgenen, da orka jeg ikke vri meg i senga noe mer.. Sto opp, spiste frokost og satte meg ned med datamaskina, som hadde blitt rutine det siste halve året Kynnerne gav seg ikke, men var ikke så veldig vonde, bare mest irriterende. De kom uregelmessig med fem til ti min mellomrom. Gikk og la meg igjen klokka ti, tenkte det var lurt å få seg litt mer søvn, men ble vekt hele tiden av kynnerne. Mamma ringte rundt tolv, og da gidda jeg ikke prøve å sove noe mer. Det gikk jo ikke uansett.

Da jeg sto opp satte jeg med i sofaen nok en gang med datamaskina, og snakka med to venninner på msn. Jeg klagde min nød over de dumme kynnerne som ikke var no særlig, og jeg begynte å ta tiden på dem. De var fortsatt veldig uregelmessige, og jeg trodde ikke de hadde noe effekt. Tenkte at det var sikkert modning på gang, og sånt kunne man holde på med i maaange dager.

Venninna mi spurte hvor ofte de kom, og hvordan de føltes, og i samråd med tanta si så sa hu at de trodde det ble baby enten samme dagen eller dagen etter. Jeg bare fnøys litt av det, og trodde ikke noe på at det skulle skje noe så fort.

Jeg sendte melding til sambo, og sa at jeg var nok ikke i stand til å handle middag den dagen, for jeg hadde vonde kynnere. De ble litt vondere og vondere for hver som kom, og jeg måtte begynne å puste meg gjennom de. Fortsatt ikke så vondt at jeg følte jeg ikke hadde kontrollen. Pustet langt nede i magen for hver kynner som kom, og hadde ikke noe problem med å komme meg gjennom de. Og så fort de gav seg, var det jo ikke vondt.

Sambo ringte klokka tre og lurte på hva han skulle handle.. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva vi skulle ha til middag da. det begynte å bli ganske så vondt, og jeg gledet meg til sambo skulle komme hjem, sånn at jeg kunne høre litt med han om han trodde vi skulle ringe føden å høre. For disse kynnerne var ikke så veldig gode. Han brukte god tid på butikken, og kom hjem ca kvart over fire, og begynte å lage middag, mens jeg satt i sofaen og vrei meg.

Sambo spurte om det virkelig var kynnere jeg hadde, og jeg begynte vel å innse, at nei... Det var kanskje ikke kynnere... Men jeg greide ikke helt å tro på at det var fødsel på gang. Han laget middag, og når den var ferdig og vi satt oss for å spise, så spurte han om han skulle ta tiden på de. Helt ok, og det gjorde han, også sier han: Nå er det fire minutter mellom hver og de varer i et minutt, når er det egentlig man skal ringe føden? Og jeg svarer... Ehhhhhh.. Det skal man gjøre når det er fem minutter mellom hver... Og vi skjønte at det var på tide å ringe.

Det var ikke bare bare å komme gjennom til føden, og vi brukte noen minutter på det, det var noe galt med linjene. Men vi fikk beskjed om å komme ned for sjekk. Plutselig var det masse som skulle bli fikset og puttet i bagen, men jeg var heeelt overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen. Som førstegangsfødende så tar jo en fødsel enormt lang tid, og man blir som regel sendt hjem igjen i hvert fall to ganger før man får bli, hadde jeg hørt, så var jo ikke noen vits i å stresse. Jeg så det som helt grusomt å ha vondt og så få beskjed om at her var det ikke noe på gang nei, så ville vente hjemme så lenge som mulig. Men da var vi i hver fall på vei. Jeg hadde jo tenkt å ta meg en tur i badekaret, og kanskje prøve å sove litt mer også før vi dro.. Middagen ble stående på bordet, vi hadde så vidt greid å spise litt.

Nå var klokka ca halv seks på kvelden, og på vei ned til vi kom til undersøkelsesrommet så hadde jeg kanskje en åtte ti rier som ikke var særlig gode, og når vi kom på fødestua, så skulle jordmor først sjekke hjertelyden til baby og så sjekke åpning. Hjertelyden var veldig fin, og så sjekket a åpning, og til vår store forskrekkelse så hadde jeg 6 cm!! Tuller du med meg???, spurte jeg jordmoren, men neida, hun tulla aldri med sånt , og jeg fikk skryt over hvor flink jeg hadde vært!

Hun spurte om det var noen form for smertelindring jeg kunne tenkt meg, og jeg ville veldig gjerne prøve badekar, for det hadde hjulpet meg så bra tidligere når jeg hadde vondt i ryggen osv. Hun tappet i badet, og jeg hvalet meg oppi, og ventet på å bli god og avslappet i kroppen, for jeg begynte å bli ganske anspent, men så feil kunne man ta....

Ikke les mer hvis du ikke tåler det:

Plutselig kom en ri fra helvete, og jeg trodde jeg skulle dø... Det var så sjukt vondt, jeg kjente frykten ta meg, og det kunne umulig være menningen at det skulle væte såååå vondt??? Jeg sa til sambo at han måtte hente hjelp, for dette gikk ikke. Jeg ble livredd for neste ri for dette ville jeg ikke være med på, og ropa auauauaua og neineineinei når den kom og hyperventilerte og rullet øyne og i det hele tatt, jordmora brukte sin til på å komme, og sambo hjalp meg opp av badekaret og tørket av meg når rien gav seg.

Jeg satt meg på sengekanten og fikk prøve lystgass, men til min store skuffelse så hjalp det ingenting!! Klokka var nå halv sju.

Hu satt opp lystgassen på max, men jeg ble bare litt full, og smertene var like sterke, jeg pusta som en gal i maska, også spurte jeg om jeg kunne få epidural, og jada, hun skulle bestille med en eneste gang. Jeg ble litt overraska over svaret, for jeg hadde jo også hørt om alle de som måtte mase og mase i evigheter for å få, så jeg trodde de var mye mer gnien enn som så på den, men jeg hadde så sykt vondt at jeg måtte bare få et eller annet.

Jordmora satte en veneflon i hånda mi, og anesesilegen kom klokka ti på sju, og begynte å ordne det han skulle. Jeg måtte legge meg ned på sida i senga, og så sier legen at han skulle vaske meg tre ganger på ryggen og at jeg kom til å kjenne at det ble kaldt, og jeg kunne ikke brydd meg mindre i det hele tatt, jeg ville bare ha bort smertene. Han vasker en gang, to gang og tre gang, og setter lokalbedøvelse i ryggen min, og imens så har jeg kanskje to rier, også kjenner jeg at jeg må presse. Jeg må presse noe helt sjukt!!! Og sier det (roper det ut ) og jordmor sier til legen at han kan fortsette å sette bedøvelsen, for det kan godt ta en stund allikevel, også får jeg neste presseri, og roper ut enda en gang at jeg MÅ presse, også sjekker jordmor åpningen, og oida, det stemmer at jeg måtte presse. Da er klokka sju, og legen avslkutter arbeidet sitt, og jeg får presse.

Jeg presser som en gud, men må holde igjen for ikke å revne så masse. Jordmor sier press og pust om en annen, og jeg hører etter så godt jeg får til, selv om det er supervondt, så skjønner jeg at hvis jeg hører på det hu sier, og gjør akkurat det hu sier, så kommer det til å gå mye bedre enn om jeg bare presser som jeg vil selv. Så sier jordmora, på neste press så skal du få presse ut hele, og jeg presser så jeg blir blå i ansiktet og kaster opp og greier fordi jeg tar i så sykt, og shwopp, så er baby ute, og ligger på brystet mitt, og jeg kunne IKKE tro jeg var ferdig.. Oiiii, så god en følelse. Og det de sier er helt sant. Idet ungen er ute, så forsvinner det meste av smerte også.

:gråte:

[Gjest enois]

Fortsatt sykt travelt. Sniker meg til å skrive her med ene hånda, mens baby holdes med den andre..!

Hvem hadde trodd det skulle bli sånn...?

Så mye sorger og gleder og frustrasjon og vondt..

Jeg har ikke tid til å skrive mer.. *sukk* Jeg har nok til å skrive en triologi,...Minst...

I natt var første natta på mange uker baby sov mer enn to timer sammenhengende. Hurra!! Hvis det fortsetter sånn får jeg kanskje overskudd etterhvert..

[Gjest enois]

Jeg har ikke glemt deg dagbok. Jeg lover.

[Gjest enois]

Her er det lite som skjer mens jeg er borte ser jeg.

Jeg benytter anledningen til å stikke innom mens lille troll har hikke og er opptatt med det

Dette er den først uka var alene hjemme uten Pappa, og vi har greid oss fint.. Selv om troll er mest våken om natta og hyler fint om dagen, så er hu bra god ja. Når hun gråter og jeg plukker a opp og sniffer inn hele babtylukten og hun slutter og gråte og sovner på mamman sin med et lettelsens sukk.. DA er det greit å være mamma da..

Jeg vet hva jeg syns er mest vanskelig.. For denne første tiden har gnagd veldig på meg, og jeg var utrolig langt nede. Det ble absolut ikke sånn som jeg hadde sett for meg... Men, uansett, det som er vanskelig er at man får all den negative responsen, men null positiv... Ja.. Dere skjønner kanskje hva jeg mener?

Gråt brukes som språk til alt, og da er det ikke lett å skjønne at man er elsket og satt pris på alltid..

Men, hver dag blir litt bedre, og jeg satser på at jeg skal få det bedre med meg selv snart.

Ooooo, baby hyler..

Lille trollet mitt. :D