Pappa....

[Kid-a]

Kjære vennen min...

Klart du er sint! Det har du da også lov til, jeg er helt sikker på at pappan din ville forstått... Jeg vet det ikke hjelper å komme med gode råd, for de finnes kanskje ikke. Jeg håper bare at du klarer å finne veien ut av dette. For det fortjener du virkelig!

Ta vare på deg selv, vær så snill!!!

Kid-a

[Gjest Anonymous]

min mor døde i en togulykke på vei for å besøke meg i trondheimi begynelsen av år 2000...

Tro meg, du vil komme over den verste sorgen og smerten.-men det vil ta tid!

Sender mine varmeste tanker :cry:

[orakel]

eg sitter selv her med tårer i øynene etter å ha lest denne tråden, jeg har selv mistet flere av mine nærmeste og vet litt av hva du går igjennom.

Men det som virkelig slår meg etter å ha lest innleggene dine Hope er at jeg er sint på din mor og de andre voksne i familien din.

Mennesker reagerer veldig forskjellig når noen som står nær dør, her er det ingen fasitsvar, alle former for sorgreaksjoner er riktige for den personen som reagerer slik.

Det som gjør at jeg er sint på din mor er at du ble holdt utenfor. Du fikk ikke vite hvor alvorlig syk din far var da han havnet på sykehuset, du fikk ikke lov til å besøke ham. Da det virkelig nærmet seg slutten ble det ordnet at nære venner skulle ta seg av deg, og da du så kommer hjem er plutselig din far død, huset fult av folk og ingen som virkelig tenker på deg?

Det kan godt hende at jeg tar feil, men det er det inntrykket jeg sitter igjen med.

Så vidt jeg vet fikk du heller ikke se din far like etter at han var død, det var ingen svøping/syning, og det ble akseptert at du ikke ville være med i bisettelsen.

Jeg synes så synd på deg, det er ikke rart at du ønsker å se din far bare EN gang til. Du fikk jo aldri si farvel til ham selv, jeg gråter og er sint på dine vegne, det må være alldeles forferdelig å ikke få lov til å si farvel til sin egen far.

Jeg tror det er viktig at du snakker om din far, ikke bare her inne men med familie og venner også. Jeg vet ikke hvordan din mor er i dag, men du skriver at alle savner din far men at alle blir rare når han blir nevnt.

Tving familien din til å snakke om din far, det er jo helt naturlig å tenke på ham hver dag, så da må man jo kunne snakke om ham også. Det vil kanskje være litt tungt i begynnelsen men det vil gå bedre etterhvert og bli mer naturlig. Fortell også venninnene dine hvordan du har det, og si til dem at det er helt ok å snakke om din far. Kid-a vet jo allerede hvordan du har det.

Husk at faren din lever videre i hjertet ditt og i hjertet til alle de andre som også var glad i ham, ta vare på minnene dine. Det er helt naturlig at man noen dager føler glede, andre dager sorg og noen dager er forbannet og sint på den som er død. Spesielt du som ikke fikk sagt ha det engang. Men dette blir nok litt lettere med tiden etterhvert som du husket alle de fine tingene dere hadde sammen, vil sorgen bli lettere å bære og sinnet mindre.

Jeg har to dikt som jeg har lyst til å dele med deg.

Det første er et internettdikt som bl.a. ble brukt ved Dronningmorens begravelse, jeg synes det er veldig fint:

You can shed tears that he is gone

or you can smile because he has lived.

You can close your eyes and pray that he'll come back

or you can open your eyes and see all he's left.

Your heart can be empty because you can't see him

or you can be full of the love you shared.

You can turn your back on tomorrow and live yesterday

or you can be happy for tomorrow because of yesterday.

You can remember him and only that he's gone

or you can cherish his memory and let it live on.

You can cry and close your mind, be empty and turn your back

or you can do what he'd want: smile, open your eyes, love and go on.

Det andre er det Linn Stokke som har skrevet i en bok om sorg (Tanker fra en sorg) som hun skrev etter å ha mistet sin første ektemann. Jeg har slettet dette diktet siden det er kopibeskyttet materiale. Det første diktet er uten kopibeskyttelse. Orakel

Lykke til og klem fra Orakel

[Iset]

kjære, kjære Hope.

Jeg skjønner så altfor godt hvordan du har det, kjære deg....

jeg mistet selv faren min for 2 år siden, nærmere bestemt 29 juni 2000.

han ble bare 47 år gammel og det kom helt plutselig.

presten stod plutselig på døra og jeg fikk ikke engang med meg hva han sa. jeg var 20 år og min bror var 16.

Pappa og mamma var skilt,så pappa bodde på Stord, altså 2 timer med båt fra oss. så jeg fikk ikke se ham så ofte som jeg ønsket, men vi hadde et utrolig godt forhold og vi snakket sammen på tlf minst annenhver dag.

nå har tlf vært stille lenge men jeg hører stemmen hans inni meg. "hei vennen, det er pappa".....

begravelsen husker jeg ikke så mye fra, husker mest fra dagen før. han be nemlig obdusert, da han døde helt plutselig alene i sin lille leilighet. han lå en uke før han ble begravet, og dagen før fikk vi se ham i kisten.

han var helt ugjenkjennelig. fingrene så ut som kroker, helt bøyde, neglene var helt kullsvarte og fingrene var blå.... han hadde masse blå dødsflekker i ansiktet og håret var helt bustete.

jeg kjente ham ikke igjen. jeg ble hysterisk og ropte "hvor er brillene hans hvor er brillene hans?" det høres jo helt latterlig ut :oops: men jeg MÅTTE bare ta på ham brillene. ikke spør meg hvorfor.....

men det var vel fordi han alltid hadde hatt på seg brillene, og nå lå han der, i hvit ekkel likskjorte og uten briller med et uttrykk som sa" hva skjer? hvor er jeg"? husker ennå det utrykket. det var vel det uttrykket han hadde da han døde. "hva skjer med meg"?

før denne syningen tror jeg ikke det hadde gått opp for meg at han var død. hadde jeg ikke sett ham tror jeg begravelsen hadde vært mye verre, det at jeg fikk se ham gjorde nok godt. MEN jeg angrer litt også, for han var ikke noe pent syn iogmed at han hadde ligget så lenge.

Nei det er helt forferdelig å miste noen...... det kan ikke beskrives. jeg trodde jeg visste hvordan det var,men INGEN som ikke har mistet noen nære kan vite hvordan det er. jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg akkurat hvordan det kom til å bli. at jeg kom til å gå som i trance i månedsvis etterpå, at jeg mistet konsentrasjonsevnen, at jeg SKALV som et aspeløv hver gang jeg snakket om pappa, en uforklarlig og ekkel kald-skjelving.....

jeg ønsker deg det beste i livet Hope, å miste noen er helt grusomt, men livet må gå videre. og våre fedre ER der. spør meg ikke hvordan jeg vet det eller om jeg i det hele tatt tror på et liv etter døden, men jeg bare kjenner at han er der på en måte.

varme klemmer fra Iset :smile:

[gekki]

Hei på deg Hope!

Jeg er 30 år og mistet min egen far når jeg var 13 år gammel,det vil si i 1987,men det gjør fortsatt ondt ennå. :cry: Jeg savner han som om det var i går.Hver jul vil jeg gjerne at han skal vere hos meg ,noe han også er, i tankene mine.Jeg forstår deg mere enn du tror!Når jeg som er godt voksen savner pappa`n min er det ikke noe rart at du gjør det.Han døde av et hjerteattak(nærmere sagt blodpropp)når han var 39 1/5 år gammel,så som du sikkert forstår kom det brått på!Jeg var også midt oppe i en krisesituasjon når dette skjedde,så det vart tøft.Jeg heller gråt ikke en tåre før jeg hadde satt meg ned etter å ha lest talen jeg hadde skrevet,ved båren til far min;så det er absolutt ikke noe galt i å stivne som det heter.Jeg vil også si til deg at du må gråte og få ut følelsene dine,tro det eller ei ,det hjelper.Du vil aldri helt glemme faren din,det må du aldri tro,det vil bli lettere med årene, men aldri helt godt!Fortsett med å skrive dikt,de er nydelige og det får ut følelsene mer enn du tror.Jeg skrev også dikt og sanger til faren min,men har det for travelt så jeg har sluttet med det nå.Jeg vil bare si at du må KEEP GOING STRONG!!!

Tenker på deg!