Pappa....

[Gjest gjest1]

Pappa:

Så på begravelsesbildene dine i går. Og på alle kortene folk sendte til oss. Husket ikke en gang at det var en egen krans fra meg og søster. Husket ikke hva som sto der en gang. Men nå husker jeg: "Høyt var du elsket, dypt er du savnet"... Jeg gråt da pappa. Gråt fordi jeg ikke husket det, fordi det er så sant det som står der.

Så på diktene fra bisettelsen din - som jeg ikke var i en gang. Vet ikke hvorfor. Jeg ville vel ikke, orket ikke, ville ikke forstå at du var borte. Men diktet så jeg på går, og jeg gråt enda høyere, og jeg angret for at jeg ikke var der. Diktet ditt lød:

"Hvem sier de døde sover?

Hvem sier at dette var alt,

eller at det finnes en verden av større renhet der de som forlot oss gikk inn

til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg.

Med vår avmektige mildhet

og trøstens hjelpeløst flakkende hender.

Hit har vi fulgt deg.

Med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.

Til vi igjen

gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nå, eller gikk du

inn i de lysende stjernetåkers

frysende renhet?

Dit våre ord, våre ytterste syner

aldri kan nå?

Pappa, jeg sier deg,

døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders

gave av jordisk ømhet.

Uendelig nær er du alltid her.

Er de døde bestanding her og nå?

I evig lys over hverdagens skritt

på jorden.

Sover du, pappa?

Nei, du sover ikke.

Døden er ingen søvn.

Døden er ingen avskjed."

Da gråt jeg, pappa! Jeg gråt da jeg så kransen fra mamma. På den kransen sto det: "Takk for 20 fine år elskling. Din *****"

Jeg savner jeg så uendelig mye akkurat nå. Mer enn aldri før. Jeg var bare ei lita jente da du forsvant fra mitt liv. Og jeg føler meg ikke noe eldre når jeg tenker på deg nå. For følelsene mine har stanset. Og jeg får meg ikke til å forstå at du ikke er mer. For du er, er du ikke?

12

[Kid-a]

Vennen min...

Hadde ikke lest dette før. Det var vondt... jeg kan ikke forestille meg hvordan det er. Jeg klarer ikke å slutte å gråte nå. Jeg gråter for deg, vennen. Håper så inderlig at du får det ordentlig godt en gang. At du får det livet du virkelig fortjener å leve. Du er ei fantastisk jente, kjære vennen min... Jeg er helt, helt sikker på at pappaen din er stolt av deg!!

Husk å glede deg over alle de gode minnene. Faren din elsker å se deg le.

Jeg er her for deg alltid, hvis du trenger meg. Kjempeglad i deg, vennen.

*klemmer deg hardt og lenge*

[Cobra]

Jeg føler med deg Hope, min pappa døde for litt over 6 år siden, da var jeg 17 år, og han var bare 36 år.

Han døde av en overdose, tror ikke han ville leve mer, tror livet hans var blitt for tungt for han å leve. Han flytte fra oss og fikk en ny samboer som drog han med inn i et galt miljø. Jeg føler at hadde det ikke vært for den nye samboeren hans, så hadde han vært her i dag. Han som bestandig var så snill og god en pappa, skulle ønske han var her nå. *tårene triller*

Enda savner jeg han så mye, det er så mye jeg skulle ha sagt til han før han døde. Men desverre er det for sent nå. Skulle ønske at han hadde kunnet få se det flotte barnebarnet sitt, det er så mye jeg skulle ønske at han kunne dele med oss.

Men som bestefar sa før begravelsen, mens vi fikk se han der han låg i kisten, han trodde/håpet at han hadde det bra der han var kommet nå, bedre enn han hadde hatt det ihvertfall. Så det håper jeg at han har, selv om ikke jeg og min bror har det bra, så håper jeg at han har fått fred der han er nå.

Man har så mange spørsmål som surrer rundt i hodet, så mye man lurer på , men som man ikke får noe godt svar på.

Savnet etter pappa kommer til å være like sterkt bestandig, vi mangler jo noe viktig i vårt liv.

Sender en stor klem til deg Hope

Cobra

[yes]

Kjære Hope

*Klemmer deg hard og lenge*

Håper du klarer og komme deg gjennom denne kneika, på et vis også.

Den prosessen du har begynnt på er viktig, og smertefull.

Det er ingeting som er så viktig som og bearbeide en sorg, samtidig som en tar vare på minnen som en har av pappa'n sin. De gode minnene.

Desom du vil skrive/prate så skriv gjerne en mail til meg [email protected] - er her dersom du trener meg

*klemmer deg hardt og lenge igjen*

12

[Gjest gjest1]

Kjære Pappa:

Nå er dette skoleåret snart over. En ny sommer. Sommeren i fjor ble annerledes. Og vet du hvorfor? Fordi jeg ønsket å bytte plass med deg, selv om jeg vet at det på en måte er umulig. Vet du hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde? Nei, det vet du ikke - ikke en gang jeg selv. Men jeg vil du skal vite at jeg gjorde det for deg. For å si farvel en siste gang. Synd det ikke gikk!

Jeg tenker ofte på deg. Nesten mer enn noensinne. Jeg vet ikke hva det er med meg lenger. Vet ikke hvorfor jeg gråter mer, skjelver mer eller husker mer. Men jeg vet at jeg lever og at du ikke gjør det.

I et svimlende øyeblikk

fant jeg deg

Du lyste

slik stjernene blinker

Jeg kjente pusten

I nakken

Og jeg forsto

- at døden

er ikke en lek

Døden er virkeligheten

Jeg savner deg! Jeg minnes deg. Og jeg gråter. Og jeg er sikker på at om jeg ikke klarer å forstå snart, vil jeg sprekke - og da vil mitt liv ikke lenger være utbyttet. Mitt liv vil dø, mens din død lever.

12

[Gjest gjest1]

Sukk...

_________________

Hope 1212[ Dette Innlegg er endret av: Hope den 2002-06-12 11:11 ]

[Isa]

Hope dette var ikke greit å lese.

Du skriver at du ikke kunne levd uten KG brukernes støtte... BULLSHIT! Du er da sterk jente! Håper du ikke blir fornærmet nå, men jeg synes det virker som om du setter deg ned og gir opp altfor lett. Livet er ikke lett, men det er verdt å leve! Uansett hvor mye vondt man har opplevd så går livet videre. Man må ta tak i seg selv og lukte alt det grønne, le i solen, kjenne lukten av nyslått gress.

Ta vare på deg selv! Pappaen din er borte fra denne verdenen.

DU VIL LEVE, ellers hadde du drept deg forlengst tror jeg. Kjenner du ikke noe i deg som kjemper for å komme videre?

Du må akseptere at pappa er død, selv om det er fælt og uendelig trist. Du har minnene, og du har din mor, samt venner. Hva med Kid-a, som jeg har skjønt er din venn? Unner du henne å ha deg som venn fortsatt?

Jeg tror ikke du kommer til å slutte å leve; for det er det bare tapere som gjør. Og du er IKKE en av dem.

12

[Gjest Tristessa]

Vennen da... Ikke greit å lese dette...

*klemmer masse* Er her for deg hvis du trenger meg vet du! Kjempeglad i deg!

Masse trøsteklemmer, 12

[Gjest gjest1]

Isa:

Blir ikke fornærmet. Mulig du syns jeg gir opp for lett, men jeg har ikke gitt opp enda. Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager ønsker man bare å forsvinne. Det er bare sånn det er.

For enkelt virker det så lett å si: "Ta deg sammen, rett deg opp, gå ut". Men det er ikke alltid så lett. Noen dager kommer man seg ikke ut av senga engang. Men det er ikke bare på grunn av det jeg skriver i denne tråden, det er sammensatte problemer jeg har slitt med lenge.

Jeg er ikke en som lett gir opp. Men noen dager er livet så tungt at man vurderer det. DA er det godt å komme inn her og se alle de koselige og empatiske innleggene på KG. DA får jeg ny energi og livskraft til å fortsette den veien jeg en gang ble født til å gå. Med og uten hinder.

Isa, takker for innlegg. Jeg er svak, det innrømmer jeg. Men å gi opp, det har jeg ikke tenkt på. Men noen dager tenker man bare negativt, og da er det godt å komme hit og skrive alt man føler!

Takk for støtten, Isa! 12

[Gjest Anonymous]

Ville berre seie at eg veit veldig godt korleis du har det. Eg har mista både broren og faren min.

Pappa døde då eg var 5 år. Mange trur sikkert at eg var for liten til å hugse han og kva som skjedde, men eg hugsar det som om det skulle vor i går. Han døde av hjertestans mens han sov, berre 37 år gammal.

Det tok eit par år før det gjekk skikkelig opp for meg at han faktisk var død. Eg trur kanskje at grunnen til det er at eg ikkje fekk sjå han etter at han døde og ingen spurte om eg ville vere med i begravelsen. I fleire år fantaserte eg om at han kom til å komme tilbake. Av og til dikta eg oppe at han låg i koma, andre gangar var han fanga i jungelen i Afrika. Sorgen kom ikkje før i 10-12 års alderen. Då begynte eg virkelig å savne det å ha ein pappa, og eg savnar det fremdeles...Har aldri hatt eit spesielt godt forhold til mamma. Vi er for ulike.

No er eg snart 25 år og trur eg kan seie at eg har komt over sorgen over pappa,sjølv om eg alltid kjem til å savne han.

Men i går var det nøyaktig 8 år sidan den verste dagen i mitt liv. Då døde lillebroren min etter to dagar i koma, berre 13 år gammal. Han vart påkøyrt av ein trailer då han var ute og sykla. Hadde sjølvsagt ikkje hjelm på. Heile livet mitt falt i grus. Eg klarte ikkje å snakke med nokon om det som hadde skjedd. Kvar gang nokon spurte meg om korleis eg hadde det, smilte eg og sa at det gjekk bra. Folk må jo ha trudd at eg ikkje eigde følelsar. Men når eg var aleine grein eg heile tida. I tillegg til sorga over å ha mista han hadde eg dårlig samvittighet fordi eg hadde krangla med han den dagen det skjedde. Fekk ikkje sagt unnskyld og sa aldri at eg var glad i han........

Det gjekk fem år før eg snakka med nokon om broren min. Då traff eg kjæresten min. Plutselig følte eg at HAN kunne eg snakka med, og alt rant ut av meg. Det kjentest ut som om eg hadde kjent han heile livet. Faren hans døde samme år som broren min. Kanskje det var derfor eg turte å opne meg for han.

For eit par månader sidan døde bestefaren hans. Då vi rydda i tinga hans fant eg karakterboka til faren. Blei veldig overraska då eg såg fødselsdatoen hans: Han var født nøyaktig samme år og dato som min pappa!

No går det veldig bra med meg, men eg har fremdeles dårlige periodar der eg er deprimert. Særlig på denne tida av året sidan det var då det skjedde. For åtte år sidan var eg overbevist om at livet mitt var over og at eg aldri kom til å bli glad igjen. Men eg tok heldigvis feil!

Så ikkje gi opp! Livet blir aldri det samme igjen, men det blir bedre.

[yes]

Så er dagen her atter en gang.....

Idag, er det ufattelige 2 år siden jeg fikk beskjeden jeg ikke trodde jeg kom til og få på mange mange år, "De har funnet pappa'n din....død." Kjenner grøssningene som går nedover ryggen. Sjokket. Fortvilelsen. Vantroen. Tårene.

Tankene har fritt tilløp idag, jeg tenker på hvordan du var, hva du sa, hordan du gikk og snakket. Dine historier. Begravelsen. Savnet.

Du skulle vært her idag, og trøstet meg....gitt av din visdom, dine gode råd....hører latteren din i det fjernet....og tårene triller

Har nylig vært på grava din, første gangen jeg så gravsteinen....ufattelig, der stod ditt navn, og 9.juli 2000 - husker den dagen som det var i går, det var sol og varmt dag også, akuratt som idag. Men idag er ikke du her, og jeg har en liten sønn...som du aldri får se :cry:

Pappa, jeg savner deg, og skulle ønske du var her NÅ!! Idag er savnet stort, og tårene triller. Pappa jeg savner deg!!

Blir bare rot og tull, skriver tankene som ramler ned i hodet mitt, har ingen og prate med akuratt nå, så derfor skriver jeg litt...

Takk for at du leste.

:cry: :cry:

[Gjest gjest1]

HUffda, Yes! Dette var vondt å lese. Virkelig! Kjenner meg igjen, og du kjenner deg sikkert igjen i det jeg har skrevet her også. Sorgen blekner vel litt med årene, men den sitter der akkurat like smertefull noen ganger, og da føler man seg ensom og alene, da!

Jeg vet mye om dette, og vet ikke om jeg kan komme med noen råd, for jeg er så rådløs selv. Men jeg vil du skal vite at jeg vet hvordan du føler deg, hvordan det er å gråte over noen. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver - og jeg gråter med deg!

Om det noensinne skulle være noe du ønsker å dele med meg, er det bare å komme med det. Jeg er åpen for det meste. Om det ikke går å gi hverandre råd, kan vi gråte sammen når det blir for vanskelig!

*Klemmer Yes masse*

Hope

[Gjest Mangler også pappa]

Vil bare si at jeg føler med deg, Hope, og dere andre som mangler fedrene deres. Min pappa ble bare 25. Jeg ble frarøvet muligheten til å bli kjent med ham, til i det hele tatt å ha et minne om ham. Jeg var bare 1 1/2 år da han døde. På en måte kan man kanskje si at det er en lettere sorg å bære. Jeg savner ikke en person jeg kjente, bare en slags figur. Det er ingen plass som står tom i vår familie. Det har aldri vært noen der (som jeg kan huske).

Men å så mye jeg skulle gitt for sjansen til å bli kjent med pappan min. Så gjerne jeg skulle hatt ham der på skoleavslutninger, bursdager, juler og konfirmasjonen min. Som jeg har lengtet etter å sparke fotball, gå på ski og dra å bade sammen med en sporty far. Så gjerne jeg skulle likt å kjenne igjen meg selv i pappan min(likner ikke så mye på min mor). Og da jeg giftet meg i fjor var det likevel en tom plass ved siden av meg; opp kirkegulvet og ved langbordet. En tale manglet. En dans jeg ikke fikk danset.

Jeg gråt ikke da pappa døde. Jeg forsto jo ikke hva som hadde skjedd. Men jeg gråter desto mere nå. Gråter for meg selv og for alle dere andre som mangler faren deres. Jeg vet hvor vondt det gjør. Samtidig vet jeg det ikke. Men gjør meg en tjeneste: Verdsett minnene! De kan ingen ta fra dere.

Klemmer fra meg

[yes]

Takk for klemmer Hope, og gode ord!!

*klemmer Hope masse tilbake*

Det er snart en mnd siden jeg skrev dette....og det var spesielt den dagen, veldig spesiellt. Det er så rart og tenke på at livet går videre selv om de vi er glad i dør...

Rart og tenke på at mennesker blit født, etter at noen er død...

rart og tenke på savnet

Rart og besøke graven.

Rart og måtte flytte bort bilder av pappa, fordi jeg ikke orker og se bildene hele tiden :cry:

Skal huske at du er her Hope, husk at jeg også er her for deg!!

*Klemmer Hope enda mere*

[Gjest gjest1]

Så på bilder i dag, Pappa. Skal lage et fotoalbum. Det var så mange minner jeg fant. Så mye jeg hadde glemt.

Bilder av deg med meg på fanget. Den aller første gangen du holdt meg. Hendene dine var så store, og hodet mitt så lite. Bilder av deg og mamma sammen. Bilder da du holdt katten vår for første gang - han lever enda. Lurer på om han husker deg?

Snakket med noen som også savner deg. Hun sa hun alltid stolte på deg. At du var den snilleste mannen hun hadde møtt. Du var den som alltid hjalp til, ordnet opp. Du laget mat, ryddet. Hjalp familien uten å kreve noe tilbake. Du tok deg av oss alle sammen - ikke bare familine din, men andres familie også. Du var unik. Spesiell.

Hvorfor er det sånn at jeg enda ikke kan forstå dette? Etter over 5 år? Hva er det med deg som får meg til å gråte? Hvorfor kan ingen snakke om deg uten at det blir rart og ekkelt. Alle savner deg! Alle!

Det er så vanskelig å holde ut. Vanskelig å se noen mening lenger. Ikke bare på grunn av deg, men på grunn av alt. Jeg er glad for alle årene vi fikk sammen, men skulle på en annen måte ønske jeg ikke kjente deg - da hadde jeg ikke savnet deg sånn. Håper du tilgir meg for det.

Glad i deg! Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Har fortsatt ikke vært på graven din. Vet ikke hvorfor. Det er lenge siden nå... for lenge kanskje. Kan du ikke bare komme tilbake, da?

[Gjest gjest1]

Skrev dette diktet til deg jeg, pappa...

Varme hender

En dag, pappa

En dag

Skal vi gå sammen

To store hjerter

hånd i hånd

skal vi forsvinne

under

Kjærligheten forsvinner aldri

selv om fysisk nærhet

plutselig er umulig

Kjenner du det pappa?

Kjenner du varmen fra hånda mi?

Jeg kjenner din.

[Kid-a]

Vennen min...

Tenker på deg akkurat nå. Er så glad i deg!!!

[Gjest Anonymous]

Vakkert skrevet, Hope!!

Tenker på deg.

[yes]

Det var meg som skrev innlegget over...

[Gjest gjest1]

Kjære pappa.

Har vært litt sint på deg i det siste. Blir så lei meg når jeg tenker på deg. Føler at om du ikke hadde forsvunnet, hadde du vært her nå. Da hadde du trøstet meg, holdt meg - fortalt meg at jeg er verdifull. Da hadde jeg følt meg elsket. Men du er jo ikke her lenger, og det gjør meg så ufattelig trist!

Hvordan hadde alt vært om du fortsatt hadde vært her? Hadde jeg taklet ting bedre da, hadde jeg i det hele tatt blitt deprimert? Det er så mange spørsmål jeg ønsker svar på, men jeg vet at svaret aldri kommer. Jeg trenger deg virkelig nå. Jeg har ikke lenger noen å sitte på fanget til, det er ingen som ser meg inn i øynene og sier de er glade i meg lenger. Ikke på den måten som før. Tror folk er lei av meg. At folk er slitne og ikke gidder mer. Men det er nå jeg virkelig trenger det.

Derfor blir jeg sint. Sint fordi du forlot meg når jeg trengte deg mest. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg er sint på deg, for jeg vet du ikke fortjener det.

Skjer så mye dritt for tiden, men prøver å holde ut. Vil ikke ødelegge for andre lenger. Vil ikke være på denne måten. Kan du ikke bare komme tilbake i noen minutter? Gi meg en klem? Si du er glad i meg? Trenger deg nå, men du er borte.

Mange klemmer fra en som tenker på deg og som savner deg mer enn noensinne. Er sint og lei meg, trist og frustrert. Vet ikke hva jeg skal gjøre... Gi meg et hint, vis meg veien tilbake! Mamma fortjener ikke å miste en til.