Gå til innhold

Litt av hvert


Donpedro

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Nope. Riktignok drev jeg på on demand, men ikke regardless of age. Bare i halvannet år.

Jojo, det blir jo noe annet. Lurer på hvordan slike barn blir når de er over 20 og verden går dem imot? (De fleste klarer seg sikkert bra, de fleste gjør jo det).

Hadde besøk med overnatting av et par med barn for en stund siden, som bedriver litt annen opprdragelse enn oss. Der sov man når man ville og spiste når man ville, i en alder av 3,5.

I utgangspunktet ok, men når opplegget er at man omtrent ikke engang skal tilby mat (det finnes feks ikke svar på spørsmålet "når pleier dere å spise lunsj, hvis man skal være barnevakt) fordi "h*n bestemmer selv når h*n er sulten", så blir resultatet ganske lett et grinete barn som ikke vet sitt eget beste. Og ditto mht søvn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dalwhinnie

Dette blir for sært for meg. Noen av tankene i bunn av filosofien er gode, men dette er for ekstremt. Alt for ekstremt.

Jeg tror ikke at foreldre som gir opp seg selv, jobb og hele sitt voksenliv er det beste for barna. Å vokse opp uten grenser, å ikke bli sendt på skolen fordi foreldrene dine ikke stoler på hvilke verdier læreren har, jeg kan ikke forstå hvordan det kan være til barnas beste. En slik oppvekst må da føre til barn med store problemer med grunnleggende sosiale koder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

å ikke bli sendt på skolen fordi foreldrene dine ikke stoler på hvilke verdier læreren har, jeg kan ikke forstå hvordan det kan være til barnas beste. En slik oppvekst må da føre til barn med store problemer med grunnleggende sosiale koder?

Enig. Hvordan ellers bli trygg på seg selv og sitt livssyn, uten å kun måtte omgås like? Mangfold burde jo være positivt (så lenge ikke verdiene er destruktie selvsagt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Helen Parr

Jeg stusser også over amming frem til skolealder. Jeg har altfor mye rosévin innabords til å komme med noe fornuftig i den anledning, og vil heller ikke nøye meg med å si æsj, men i enkelte tilfeller er det det jeg har mest lyst til å lire av meg. Beklager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dalwhinnie

Enkelt oppsummert, så tror jeg at trygghet, kjærlighet og grenser går hånd i hånd. Jeg klarer ikke å se motsetningen mellom grenser og omsorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Helen Parr
Jeg klarer ikke å se motsetningen mellom grenser og omsorg.

Enig. Faktisk utbasunerer jeg daglig overfor ungene mine at de kommer til å elske meg enda høyere nettopp på grunn av alle grensene jeg setter for dem.

De er, så langt, ikke helt enige med meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag tidlig var det en liten krabat her, som fant frem matboksene sine, hentet barnehagesekken, puttet dem oppi etter en del møysommelig strev og gikk til døren der han stod og ropte på meg. Jeg måtte jo da forklare at det ikke var barnehage i dag (lørdag), og så måtte jeg trøste og tørke tårene som da kom. Fikk rent dårlig samvittighet, jeg.

Enda godt det ikke er motsatt, at han er i barnehagen og vil hjem.

Endret av Donpedro
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette diktet fant jeg på nett for en stund siden. Det er utrolig merkelig hvordan en fremmed har klart å beskrive vanskelige følelser, som man i sin tid trodde man var alene om i hele verden.

Første fase

Min baby

i en glasskapsel

fanget

i det utydelige skillet

mellom liv og død

jeg

en kanskje-mamma

uten kropp

til å bære deg

helt fram

min baby

er du kommet?

eller venter sjelen

til du skulle vært født

Andre fase

lille venn

fremmed og liten

med lukkede øyne

jeg går nærmere

tør jeg å ta deg

inntil meg

om du skulle

bli borte

ja

mamma venter på deg

hvor enn jeg må

bære deg

Tredje fase

lille håp

du modnes

det lysner

redselen og uroen

blir fortynnet

av ventetidens slutt

mamma tør å tro

at du kommer hjem

snart

lille håp

nå skal jeg

tørke tårene

kom

Tanken på å begynne hele prosessen en gang til har begynt å dukke opp. Men det skal bli et langt lerret å bleke, og jeg blir helt skjelven av å tenke på den psykiske belastningen. Som om ikke det var psykisk ille nok å nærme seg prøverørsbehandling (som vi jo slapp) og redsel for skumle arvelige sykdommer sist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dalwhinnie

Jeg sitter her med tårer i øynene etter å ha lest diktet og kan bare forestille meg hvordan det må ha truffet deg. Om det å prøve en gang til, så tenker jeg at den bagasjen du har nå er både positiv og negativ. Du har allerede vært gjennom noe av det verste de fleste foreldre kan tenke seg, og sannsynligheten for at det skal skje er forhåpentligvis liten.

Det dere har vært gjennom har både gjort dere mer sårbare og sterkere. Og så har du lært at det går an å be om hjelp hvis det blir vanskelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja. Jeg ble helt perpleks av å lese det, for det kunne vært skrevet av meg, omtrent til hver minste detalj (selv om det antakelig er skrevet til et noe mer prematut barn enn mitt). Fasene. Hvordan jeg gråt og sa unnskyld til mannen min fordi det var min kropp som feilet (jeg føler jo ikke sånn på det nå, men da) og hvor dårlig samvittighet jeg hadde for han der han lå i redet sitt i varmesengen, mens han skulle vært der det var mørkt og fuktig. Å være så nærme målet og innse at det er en mulighet å kanskje måtte dra hjem som to voksne, helt alene. Diktet kan også leses med ulike tidsperspektiver i tankene.

Men: jeg er enda ikke klar. Og vet heller ikke om jeg noensinne blir det, så spørsmålet er om jeg skal tørre å hoppe med bind for øynene. Man kan jo risikere å havne i et basseng uten vann, og det blir et hardt fall. Planen er å begynne å forske litt på temaet ut over det man finner på nett, så får tiden vise.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jada, dette ble veldig personlig, og jada jeg kommer visst aldri over det. Og jada, det kommer særlig frem igjen når andre opplever det samme og jeg ser de tar det på samme måte. Og jada, barn kan fødes atskillig tidligere enn Junior og ligge lenger på sykehus enn han gjorde med enda flere komplikasjoner.

Men å ha berettighet redsel for at barnet skal dø av oksygenmangel før de rekker å ta ham ut, og så senere flere ganger være hjelpeløst vitne til at han slutter å puste så den lille lysegråblå kroppen må bagges i lengre tid før alarmene går tilbake til normalen, det setter spor.

Det er nå en gang blitt en del av Meg, og jeg ser at jeg har kommet en lang vei, og jeg vet at mine følelser er legitime.

Og i gave fikk vi verdens fineste gutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Helen Parr

Jeg gråter nesten en liten skvett her jeg sitter. Det er utrolig sterkt å lese om noen som opplever det de fleste ville definert som sitt verste mareritt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gråter nesten en liten skvett her jeg sitter. Det er utrolig sterkt å lese om noen som opplever det de fleste ville definert som sitt verste mareritt.

Joda, bare at det kunne vært verre, og det kunne vært enda verre. Han er jo her nå.

Vi ble jo kjent med folk som måtte dra hjem helt alene. Mens gravidklærne de hadde kjøpt på nett for noen dager siden snart skulle dumpe ned i postkassen.... Eller til de som fikk til termin, men hvor det viste seg at barnet var dødssykt; hjem til nyvasket babytøy og nyoppredd vugge. Men uten baby.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At det kunne ha vært værre er vel sjelden noen god trøst, eller egentlig trøst i det hele tatt, når man står midt oppi en vond situasjon. Det er vel mest sånn utenforstående sier fordi de ikke vet helt hva de ellers skal si tenker jeg.

Jeg synes ikke det er det minste rart at du ikke "kommer over" det, selv om dere fikk han med hel og frisk hjem igjen. Og det er egentlig litt fint å se at du nå tar frem igjen følelsene i stede for å undertrykke dem, for det virker som om du har funnet en bedre måte å leve med dem på. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I disse dager, når jeg leser om Lassie som har fått barn på samme sted til samme tid i svangerskapet eller det er tema i media, så har mye gammelt atter kommet frem av tankespinn.

Jeg synes så utrolig synd på folk som må igjennom slikt, og blir rent perpleks de gangene jeg forstår at ikke alle tar slike hendelser like tungt (tenker nå ikke på noen spesifikk). Noen synes det går helt fint og vips er gravide igjen innen et år.

Da føler man seg ekstra sutrete, samtidig så vet jeg at jeg har meget gode grunner for å ha reagert slik jeg har gjort. Det har psykolog og jordmor fint forklart på en rasjonell måte som jeg kan forholde meg til og akseptere.

Og med samtaler irl og hva jeg leser på nett av andres liknende opplevelser, så er jeg jo slettes ikke unik - med positivt fortegn. Har hatt en del pm med andre på forum som har fått for tidlig/på dramatisk vis, og det er noen ganger helt latterlig hvor likt man tenker.

Jeg skriver jo mest av meg på nett, resten har jeg for det meste i hodet. Går ikke akkurat rundt og skravler i det daglige om dette temaet. Det er ikke alt man trenger å dele med alle rundt seg, det kan man angre på etterpå, såpass har jeg erfart. Ergo: andre kanaler er smart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...