Er barn oppskrytt?

[Gjest Tigress]

Eg fryda meg då eg leste innlegget til "Gjest i dag". Eg begynner å bli ei gammal dame, og må jo tenkje på ungar snart om eg skal ha dei. Sambuar har eg, gode gener har vi båe (særleg han), og økonomien ser lovande ut. Tigressa begynner å kjenne trongen.

Og det til tross for at eg ikkje likar ungar og eg ikkje kan komme på eit einaste argument for å setje dei til verda! Merkeleg kjensle, altså. Tiger hatar ungar på same måte som meg, men slepp å kjenne trongen til ungar. Og eg er heilt samd i alle argumenta hans - vi har verkeleg ikkje nokon grunn til å få ungar. Bortsett frå at eg har ei talande livmor. Utruleg rart. Eg trur faktisk dei er oppskrytte - eg kan ikkje komme på ein einaste bra ting ved å ha born i forhold til å ha det slik som vi har det no...

[Gjest imli]

Jeg er også sånn som "ikke liker unger". Men jeg liker min egen

Det er naturen som snakker, man har trang til å føre sine gener videre

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke mine gener er så fantastiske at jeg vil føre de videre. Dessuten er jeg stygg, og vil ikke at eventuelle barn skal arve mine mindre pene trekk og slite med dårlig selvtillitt, bli mobbet osv. Så da er jo den saken grei, jeg får forbli barnløs.

[Gjest imli]

Jeg synes ikke mine gener er så fantastiske at jeg vil føre de videre. Dessuten er jeg stygg, og vil ikke at eventuelle barn skal arve mine mindre pene trekk og slite med dårlig selvtillitt, bli mobbet osv. Så da er jo den saken grei, jeg får forbli barnløs.

Du får finne deg en pen mann/dame

Og stygge foreldre kan få pene barn. Og motsatt!

[asterix]

I lys av denne gamle tråden som er hentet opp, om en mor som tviler på om hun er egnet som mor må jeg bare spørre om noe. De siste innleggene som har kommet i dag tyder på at det er noen som nesten "angrer" hele livet på at de har fått barn, for det er så mye styr og og bråk og man får ikke realisert seg selv?

Er det virkelig så ille å ha barn? Det må da være masse bra også? Og forresten, det er snakk om ca 20 år av livet ditt du har disse i ditt hjem, og mange av oss lever til vi er 80, så det er jammen meg mange år etter barna har flyttet ut man kan bruke på seg selv!

Synes det er herlig å ha barn jeg i hvert fall. Har nå hatt småbarn (under 3 år)sammenhengende i 17 år og kommer til å ha unger boende hjemme i minst 15 år til, men har aldri noen gang angret på at jeg fikk barn.

[Gjest Gjest]

Jeg elsker mine barn høyere enn noe annet her i livert, men fy så sliten jeg er noe ganger og har mest lyst til å legge de ut på finn.no.

Når jeg er skikkelig sliten eller etter en søvnløs natt tenker jeg at ååå så deilig det hadde vært å vært barnløs nå. Men så står jeg opp og få koser og smil som takk for at jeg er der for dem, og da er alt helt fint igjen.

Jeg ville aldri ha vært foruten barna mine!

Men jeg respekterer de som ikke ønsker barn, og noen burde så visst aldri få/fått barn heller. Man skal ikke få barn fordi man føler samfunnet og venner/familie krever det.

[Gjest Gjest]

Man skal ikke få barn fordi man føler samfunnet og venner/familie krever det.

Da er det mange som ikke skulle fått barn.

[Gjest Gjest i dag:)]

Jeg liker heller ikke unger, ikke engang da jeg gikk gravid syns jeg bebyer var spesielt søte, og frekke drittunger er fremdeles det værste jeg vet.

MEN, min 9 mnd gamle sønn er min øyesten. Jeg elsker han på en måte jeg ikkke trodde var mulig. Den følelsen som jeg får når han stabber iveg rundt stuebordet og roper "ma ma ma ma", og smiler og ler, måten han lyser opp i et stort smil når jeg lager grimaser til han, når han strekker ut den lille, lubne hånda si for å få støtte til å reise seg, eller når han har vært sammen med pappaen sin noen timer, og jeg kommer tilbake og han smiler og ler mot meg, og strekker de små armene sine mot meg, er helt ubeskrivelig. Visst får jeg ikke gjort alt det jeg gjorde før, jeg har mindre til til meg selv, samboeren og jeg får mindre alenetid sammen, men det er verdt alt dette, å få barn har virkelig gjort meg til et bedre menneske. Jeg har blitt mindre egosentrisk, jeg nyter virkelig å være hjemme en kveld etter knerten har lagt seg,og bare være sammen med kjæresten.

Ja da, det har blitt hauger med drittblieier som stinker værre enn fy, noen våkenetter, noen ganger blir jeg litt lei av å måtte planlegge og strukturere meg bedre enn jeg gjorde før. Men, alt jeg trenger da er et smil fra Knerten, så er alt det glemt:)

[Gjest Gjest]

For meg virker det å få ekstremt oppskrytt! Jeg kan virkelig ikke fordra unger! Jeg kan ikke se sjarmen med noen som helst aldergruppe, kanskje bortsett fra 6-18 mnd.

Men ellers:

2-3 år gammelt: Skrikende, trassende, "jeg vil, jeg vil, jeg vil", "jeg meg jeg meg", "mitt mitt mitt mitt"..... lite sjarmerende, heller stor irritasjon

4-6 år gammelt: Snørrete, sukkerhyper, "vise alle banneord jeg har lært", generelt dårlig bordskikk, busespisende, fortsatt "jeg meg jeg meg jeg meg", "se på meg nå, SE DA, se på meg nå".... utrolig slitsomt, nesten så jeg ser røde djevelhorn vokse i pannen dems.

7-8 år gammelt: "Stakkars meg", "det er såååå synd på meg", falske dådyrøyne og krokodilletårer, "ingen liker meg"....Nei det er rart....

9-12 år gammelt: gi blaffen i hva voksne sier, de kan ikke gjøre meg noe uansett, lage mest mulig bøll for naboer, gjerne ripe opp bilen, "mamma og pappa forsvarer meg uansett med at vi bare hadde det gøy", plage andre og ødelegge så mye som mulig..... blæh, forbudet mot å gi barn ris på rumpa burde ikke gjelde denne aldersgruppen..

13-18 år gammelt: nok en trassalder, "jeg jeg jeg jeg jeg jeg... og mine venner", utrolige slitsomme klisjeer, fnis fnis, snakke så høyt som overhodet mulig på buss og tog, "jeg er voksen jeg, men å oppføre meg som voksen... nei faen ass, det gidder jeg ikke ass", MÅ sjokkere.. det er kult det!, "jeg er best", "jeg er udødelig".... groteskt lite sjarmerende, aldersgruppen skulle vært pålagt kostskole med internat med begrenset frihet...

Nei, unger kunne jeg aldri ha tenkt meg, det holder med at nakkehårene reiser seg når jeg hører bæljende unger i butikken....

[LukaFrost]

Jeg skjønner hva du mener gjest ovenfor, men har du ikke noen positive opplevelser med barn?

Selv er jeg ikke helt sikker på hva som er mest preventivt, småbarn eller tenåringer. Jeg liker noen få barn og det er barna til noen venninner. Selv barn i nær slekt har jeg ikke mye til overs for. Man kan nok leve et fint liv uten barn. Og frasen om at jeg heeelt sikkert vil få lyst på barn når "alt er på plass" er jeg temmelig lei av nå.

[Gjest "gjest ovenfor"]

Jeg skjønner hva du mener gjest ovenfor, men har du ikke noen positive opplevelser med barn?

Relativt få. Den eneste ungen som står mitt hjerte noe særlig nær er sønnen til kusina mi. Men så lærer han også at verden ikke handler om kun han. Det er det som gjør at jeg får barn flest i halsen.... det er jeg, meg, jeg vil, den er min, jeg først, og jeg mest. Og foreldrene er jo ikke noe bedre, alt skal tilrettelegges for at unga ikke skal møte så mye som et telehiv i asfalten. Lar unga få gå rundt å snakke frekt til voksne mennesker, det er jo som om voksne er barna underverdige. Hopp sier barna, og da må vi alle pent hoppe! Kanskje helst spørre først "hvor høyt?".

Så egentlig er det jo ikke barn i seg selv jeg ikke kan fordra, men den oppførselen det tydeligvis er allment akseptert at de skal få lov å vise.....

[LukaFrost]

Mye av problemet er faktisk foreldrene og den oppdragelsen de gir. Man kan da ikke forvente at barna blir noe bedre enn foreldrene.

[Gjest "gjest ovenfor"]

Mye av problemet er faktisk foreldrene og den oppdragelsen de gir. Man kan da ikke forvente at barna blir noe bedre enn foreldrene.

Selvfølgelig skjønner jeg jo det at om ikke foreldrene oppdrar så blir ungene deretter. Men foreldre må ta det innover seg at når de ikke gidder, eller ikke finner det nødvendig, å sette noen klare grenser, vil det medføre at barna oppfører seg dårlig for å si det mildt, og vil bli dårlig likt. Jeg er ikke opptatt av unger i utgangspunktet, og når jeg da møter på frekke utålelige unger/ungdommer.... så liker jeg dem ikke!

Når foreldre lar unga fly rundt og gjøre akkurat det de lyster uten at det får noen som helst konsekvens tar jeg det som at de har gitt opp den rosenrøde fremtidsbildet de engang hadde om hvor fint alt kom til å bli med en liten en..... så med andre: Barn er oppskrytt!

[Gjest Gjest]

Jøss. Noen som har svart her må være glad ikke alle har samme oppfatning som dem om småbarn. Da hadde verden død ut!

[Gjest "gjest ovenfor"]

Jøss. Noen som har svart her må være glad ikke alle har samme oppfatning som dem om småbarn. Da hadde verden død ut!

Jepp, den hadde det Familietreet mitt dør ut med meg, da jeg ikke er villig til å formere meg... men for all del, jeg er jo glad for at ikke alle deler mitt syn jeg også. Mine fordommer mot barn og ungdom går ikke så fryktelig langt, det skal være plass til dem også Jeg har bare ikke tålmodighet (evner?) til å ha barn rundt meg 24/7, og dermed bør jeg også spare det som ville blitt mine barn for den belastningen det ville være å ha en mor som bare ser det negative i dem (stoler ikke helt på at jeg ville sett annerledes på det når det er mine egne barn det gjelder). Vokste opp med en slik mor selv, og jeg har tydeligvis tilegnet meg hennes syn på barn.

[Monica1968]

Jada, det var bare et eksempel. Kan ikke ramse opp tusen grunner liksom.

Men poenget var iallefall at nei jeg syns ikke barn er oppskrytt - heller livet uten barn.

Folk er forkjellige, er du enig i det? Jeg trives utmerket godt uten barn, og siden jeg nå er 40 år, er det liten sjanse for at jeg skal begynne å ønske meg barn senere heller. Så for meg er det ikke oppskrytt å være frivillig barnløs. Du trives godt med å ha barn, så det er ikke oppskrytt for deg.

For øvrig viser undersøkelser at frivillig barnløse scorer høyere enn dem med barn når det kommer til å være lykkelige, så da tror jeg vi alle kan være enige om at å ikke ha barn ikke er oppskrytt?

[Ciara]

Jada, det var bare et eksempel. Kan ikke ramse opp tusen grunner liksom.

Men poenget var iallefall at nei jeg syns ikke barn er oppskrytt - heller livet uten barn.

Men du har barn på vei, og har dermed ikke levd det veldig voksne livet uten barn. Tror du ikke også barnløses liv forandrer seg med alderen, at man fyller livet med mening på andre måter når man er 40 enn da man var 20, og fritid bestod av reising og late morgener?

Jeg har ikke barn ennå. Selv om jeg har lyst på barn, er jeg helt sikker på at jeg kan få et fint liv både med og uten barn. Viser det seg at jeg ikke kan få, så er det veldig mye annet her i verden jeg kan fylle livet med. Og får jeg barn, så får jeg forsake disse tingene en periode.

[Gjest Casey]

I lys av denne gamle tråden som er hentet opp, om en mor som tviler på om hun er egnet som mor må jeg bare spørre om noe. De siste innleggene som har kommet i dag tyder på at det er noen som nesten "angrer" hele livet på at de har fått barn, for det er så mye styr og og bråk og man får ikke realisert seg selv?

Er det virkelig så ille å ha barn? Det må da være masse bra også? Og forresten, det er snakk om ca 20 år av livet ditt du har disse i ditt hjem, og mange av oss lever til vi er 80, så det er jammen meg mange år etter barna har flyttet ut man kan bruke på seg selv!

Vel, de barnefamiliene jeg kjenner har forandret seg fra da de bare var par til nå å være par med barn. De er ikke interesser i vennefester/selskap/parties i samme grad og de bruker all energi på jobb (naturlig nok) og barna. Og familiesammenkomster der de skal ta vare på alle relasjonene, gjennom kaffe og middag om søndager og barnebursdager osv. Så skal barna i barnehage, skole osv. Det skjer altså noe hele tiden.

Interessene, gjøremålene og fokuset endrer seg med barn, og man må regne med mindre tid enn før til seg selv og sine interesser.