Er barn oppskrytt?

[Gjest Gjest]

Men er det noen av dere som har svart her som sier at barn er oppskrytt som virkelig angrer på det å ha fått barn?

Jeg har tenkt på det, de fleste har to barn, og siden de velger å få to, så kan det jo ikke være så ille?

[Gjest Peachbud]

Men er det noen av dere som har svart her som sier at barn er oppskrytt som virkelig angrer på det å ha fått barn?

Jeg har tenkt på det, de fleste har to barn, og siden de velger å få to, så kan det jo ikke være så ille?

Hvis de da ikke får to for å "gi barnet søsken". Siden enebarn jo blir så bortskjemte, og ikke lærer å dele.

Men så er det en del som får flere også da.

[la Flaca]

Jeg har tenkt på det, de fleste har to barn, og siden de velger å få to, så kan det jo ikke være så ille?

Har man først fått ett barn så sitter man jo i saksa uansett, så da kan man like gjerne få fler. På mange måter er det mer jobb med ett barn enn med to, når man er over baby-stadiet. Søsken har stor glede av hverandre og underholder hverandre, så foreldrene får faktisk mer "fri" når barna er flere.

[gompen]

Men er det noen av dere som har svart her som sier at barn er oppskrytt som virkelig angrer på det å ha fått barn?

Jeg har tenkt på det, de fleste har to barn, og siden de velger å få to, så kan det jo ikke være så ille?

Jeg får ikke gjort noe med det, så blir bortkasta å sitte å angre... ingen vits i å gråte over spilt melk osv. Nå er det jo sånn at jeg har barn, så da er jeg nødt til å ta ansvar for det, om jeg vil eller ikke.

Jeg har to, men det er fordi samboeren min har ett fra før, og jeg har et fra før. Kunne aldri tenkt meg å få flere. Når jeg har fått disse to ut av huset, vil jeg ikke begynne på nytt igjen!

Endret 10. juni 2008 av gompen

[Gjest Peachbud]

Har man først fått ett barn så sitter man jo i saksa uansett, så da kan man like gjerne få fler.

Huff.

Bra at dere er ærlige i alle fall.

[Gjest Gjest_caskr_*]

Jeg tror det der har mye med hvordan man forbereder seg mentalt før man for barn.

For eksempel: Ei venninne av meg ble gravid, og gledet seg sååå mye, "nå skal jeg få et barn det er helt eventyrlig" Vel selvsagt er det en stor ting, men hun så for seg alt det positive, jeg tror hun rett og slett glemte at det kan bli sltsomt. Lite søvn, sykdommer, og alt ansvaret som følger med. Hun fikk babyen og pang der sa det stopp, hun ble helt utmattet fikk depresjon og måtte hente seg sakte men sikkert inn igjen.

Dette er noe jeg personlig har lært av, jeg vet nå at det ikke kun blir fryd og gammen å få barn. Men allikevel vet jeg at det er verdt det, for jeg får jo oppleve et menneske som vokser opp, på nært hold. Og mangen har fortalt meg det at ingenting kan sammenlignes med en mors kjærlighet for barnet sitt.

Veldig sant...for meg var det motsatt, jeg var veldig mentalt innstilt på at dette skulle bli utrolig slitsomt, men jeg kan ærlig talt ikke huske et eneste slitsomt øyeblikk, og nå har jeg vært alene med tvillinger i 7 år

Men så skal jeg innrømme at det ikke blir flere på meg, og at jeg ser frem til at de blir så store at de kan være alene hjemme et par timer og lignende...

[Nabodama]

Men er det noen av dere som har svart her som sier at barn er oppskrytt som virkelig angrer på det å ha fått barn?

Jeg har tenkt på det, de fleste har to barn, og siden de velger å få to, så kan det jo ikke være så ille?

Hmmm, jeg har aldri ment at det å få barn er oppskrytt, men selve opplevelsen av det å ha barn varierer sikkert veldig.

Det er jo som kjent både opp- og nedturer underveis.

Så en må være forberedt på at det ikke er BARE lykke, for tror en det, vil en sikkert finne ut at det å få barn er oppskrytt sånn sett.

Noe av grunnen til at jeg fikk to, og ikke flere, er nettopp dette med oppfølging over så mange år, dessuten en travel nok hverdag.

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, og jeg er veldig glad for at jeg fikk barn da jeg gjorde det.

Jeg tror heller jeg ville angret hvis jeg IKKE fikk barn.

[Gjest Gjest i dag]

Interessant tråd. Har ikke barn selv, men har gjort meg mange tanker rundt det å selv få barn. Jeg er vel det som rett og slett kan kalles verpesjuk, men på en måte føles det som om det stort sett er instinktet mitt som gjør meg det. Fornuften min sier stort sett noe annet.

Jeg lever et veldig aktivt liv sammen med kjæresten min og kjenner jeg er redd for at jeg skal føle et enormt tap om jeg må gi opp store deler av dette. Det at vi har et så aktivt liv sammen er noe jeg føler gjør forholdet vårt ekstra spesielt og solid. Dermed er jeg redd for at om vi ikke har muligheten til å fortsette med alle interessene våre (som stort sett er ganske lite barnevennlige) så vil det gå ut over forholdet. Innerst inne så tror jeg ikke det, men det betyr ikke at jeg ikke er redd for det.

En annen sak er at de fleste av vennene mine har barn, og jeg synes nesten ikke jeg hører om annet fra både dem, familie og kollegaer om hvor slitsomt det er med barn. At de aldri får tid til seg selv, tidsklemma, at de har lite tid til partneren sin osv osv. Innimellom får jeg virkelig inntrykk av at det ikke er noe positivt med det å ha barn! På den annen side så vet jeg at det alltid er mye enklere å snakke om det som er negativt fremfor det som er positivt.

Personlig er jeg demed ganske rådvill, men jeg tror at jeg vil angre mer på å ikke få barn enn om jeg evt skulle få det. Kjenner jeg er engstelig for en ensom alderdom om jeg ikke får barn, og instinktet mitt sier jo sitt også. Men logikken...? Den får jeg ikke til å stemme

[Nabodama]

Interessant tråd. Har ikke barn selv, men har gjort meg mange tanker rundt det å selv få barn. Jeg er vel det som rett og slett kan kalles verpesjuk, men på en måte føles det som om det stort sett er instinktet mitt som gjør meg det. Fornuften min sier stort sett noe annet.

Jeg lever et veldig aktivt liv sammen med kjæresten min og kjenner jeg er redd for at jeg skal føle et enormt tap om jeg må gi opp store deler av dette. Det at vi har et så aktivt liv sammen er noe jeg føler gjør forholdet vårt ekstra spesielt og solid. Dermed er jeg redd for at om vi ikke har muligheten til å fortsette med alle interessene våre (som stort sett er ganske lite barnevennlige) så vil det gå ut over forholdet. Innerst inne så tror jeg ikke det, men det betyr ikke at jeg ikke er redd for det.

En annen sak er at de fleste av vennene mine har barn, og jeg synes nesten ikke jeg hører om annet fra både dem, familie og kollegaer om hvor slitsomt det er med barn. At de aldri får tid til seg selv, tidsklemma, at de har lite tid til partneren sin osv osv. Innimellom får jeg virkelig inntrykk av at det ikke er noe positivt med det å ha barn! På den annen side så vet jeg at det alltid er mye enklere å snakke om det som er negativt fremfor det som er positivt.

Personlig er jeg demed ganske rådvill, men jeg tror at jeg vil angre mer på å ikke få barn enn om jeg evt skulle få det. Kjenner jeg er engstelig for en ensom alderdom om jeg ikke får barn, og instinktet mitt sier jo sitt også. Men logikken...? Den får jeg ikke til å stemme

Jeg har jo selv barn, men de er store nå. Men jeg må si at jeg får kraftig bakoversveis selv, når jeg hører om de hverdagene folk med små barn har. Jeg har hørt akkurat det samme som deg, og jeg kan godt forstå at det skremmer!

Av og til lurer jeg på om det er annerledes å ha små barn i dag enn for 10 år siden, om barn i disse dager genererer langt mer styr og ståk og forsakelser enn før, men det er nok sånn at det i stor grad blir hva du gjør det til selv.

En må legge forholdene til rette for hvordan man vil ha det.

[Rebelle]

Har ikke lest tråden - men jeg tror barn er oppskrytt.

Jeg har ikke barn selv - men jeg har lyst på barn, enten det er biologiske eller adopterte barn.

Barn er oppskrytt i den forstand at man stort sett bare hører om alle gledene et barn vil gi, for jeg tror et barn gir mange gleder. Men et barn gir også mange ulemper, ikke bare at man "ikke kommer seg noe sted uten barnevakt", men fordi man har et ansvar 24/7, og akkurat det er det ikke alle som tenker over når de sitter der gravide og venter på den søte, lille, snille, vakre babyen sin. Tiden går fort, og baby stadiet varer ikke så alt for lenge, og det er da virkeligheten kommer inn.

Barn er oppskrytt, definitivt. Men det betyr ikke at jeg ikke vil ha barn, det handler om å ikke ha for høye forventinger, tror jeg..

[Gjest imli]

Jeg tror ikke det er oppskrytt. Men jeg tror den første tiden med baby er oppskrytt

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det er oppskrytt. Men jeg tror den første tiden med baby er oppskrytt

Da er det jo bare kos. Det blir verre...

[FrizzleSizzle]

Barn er oppskrytt i den forstand at man stort sett bare hører om alle gledene et barn vil gi, for jeg tror et barn gir mange gleder. Men et barn gir også mange ulemper, ikke bare at man "ikke kommer seg noe sted uten barnevakt", men fordi man har et ansvar 24/7, og akkurat det er det ikke alle som tenker over når de sitter der gravide og venter på den søte, lille, snille, vakre babyen sin. Tiden går fort, og baby stadiet varer ikke så alt for lenge, og det er da virkeligheten kommer inn.

Barn er oppskrytt, definitivt. Men det betyr ikke at jeg ikke vil ha barn, det handler om å ikke ha for høye forventinger, tror jeg..

Hæ, det er jo omvendt! Man hører bare om slitet og folk "skryter" av tidsklemmehverdagen sin og hvor travle og stressa de er. Det der tror jeg gravide er rimelig klar over der de venter på den lille torturisten som skal gjøre livet deres til et helvete...

Så er det bare tull! Babyer *er* små, søte og snille og tidsklemma eksisterer ikke! Nei, ikke når barna blir større heller! Det er bare kos å ha barn, definitivt ikke oppskrytt!

[Caramba]

Jeg synes barn er en stor glede og er veldig glad for at vi fikk barn. Begge er også i full jobb så vi burde kjenne den berømte tidsklemma, men det går forbausende fint. Vår verdag går ganske greit og gutten vår har en fin barnehagedag. Mannen min er selvstendig næringsdrivende og slutter klokken 15 hver dag for å hente i bhg, dermed blir dagene i bhg ikke så lange og jeg trenger ikke halse hjem for å hente gutten.

Klart man blir sliten og trøtt innimellom. Jeg står opp klokken 6 hver dag for å stelle meg selv og barnet før det er full dag på jobb og hjem til middag og lek. Jeg burde nok vært i seng tidlig selv, men nyter litt alenetid på kvelden og klarer ikke legge meg tidlig. Dermed er jeg alltid litt småtrøtt. Sikkert derfor mange småbarnsforeldre "klager" litt, søvn blir ofte sisteprioritet...

[Gjest Jazzy]

Jeg synes ikke barn er oppskrytt.

Jeg har to gutter, og har ikke angret en eneste dag på at jeg fikk dem. Den første var ikke planlagt, den andre var det.

Er midt i småbarnstiden, med en på 5 og en på snart 2.

Det er klart det er slitsomt innimellom, men for det meste så koser jeg meg veldig sammen med barna.

I babytiden med begge var jeg nesten skrekkslagent overveldet av ansvaret for dette lille vesenet som var prisgitt meg og mine handlinger- at det var MITT ansvar, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, at dette lille vesenet fikk alt det trengte for å vokse, utvikle seg og trives. Samtidig var det så ømt, skjørt, herlig, totalt magisk overveldende...

Det er en stor glede, veldig lærerikt, man lærer særlig mye om hvor mye man egentlig klarer når man blir mor.

Det føltes litt som om jeg bare hadde brukt kanskje 30% av min totale kapasitet i livet, frem til den dagen jeg ble mamma for første gang. Hehe, kanskje litt overdrevet, men jeg følte det som at det åpnet seg en ny verden foran øynene mine, og jeg fikk virkelig lære mye om mine egne evner og fleksible grenser som mor og menneske.

Jeg vil per dags dato ikke ha flere barn, mest fordi jeg ser at jeg ikke får tid til det i mange år fremover. Begynner på en veldig ønsket utdannelse i høst, og har lyst til å jobbe, jobbe, jobbe etterpå.

Men jeg skal aldri si aldri. Er jo ganske ung enda (blir 25 senere i år), og har sikkert noen år på meg før "sjappa stenger".

[Gjest Jazzy]

Mine argumenter mot å få flere barn, er:

-samboeren er noe eldre enn meg, det er mulig han ikke orker å begynne "på nytt" om ti år (mest sannsynlig orker ikke jeg det heller, med nyvunnen frihet!...)

-at jeg ønsker meg en hel natts uavbrutt søvn innenfor de neste to årene (endelig, snart, åh, så deilig det skal bli!!!)

-at jeg hadde bekkenløsning med begge to, og er livredd for å få det kronisk etter et evt. tredje svangerskap

-at jeg er fornøyd med hvordan kroppen min ser ut nå, etter å ha båret frem to barn i ung alder, jeg er usikker på om jeg vil "ødelegge" den med å få enda et barn når jeg er eldre, og mer uelastisk i huden (totalt overfladisk, jeg vet), jeg har allerede strekkmerker både her og der

-jeg er så heldig å allerede ha to herlige barn som fortjener min oppmerksomhet og oppfølging (er selv oppvokst som en av fire søsken, og er jo veldig glad i dem alle tre, men ønsker ikke det samme for mine små), og det skal jo henge sammen økonomisk også

Ja, det var vel det.

Jeg synes at dere som er litt i tvil om dere "tør" å få barn, men egentlig har lyst innerst inne, skal hoppe i det. Dere vil mest sannsynlig ikke angre.

[Gjest Mrs Smith]

Jeg har ikke barn selv, med 2 stebarn. Gutter på 10 og 15 år. De har virkelig fåt meg til å få flere barn! De er så nydlige, berikende. Og de er ikke en gang mine!! Intill de er 5 år kan man jo lettere reise med dem også. Før de begynner på skolen..

http://festplanlegging.blogspot.com/

[SummerJoy]

Vil heller si at et liv uten barn er oppskrytt!

Å sove lenge, reise hvor du vil når som helst, bruke all fritid på deg selv - finnes da grenser for hvor lenge dette er det eneste som gjør deg lykkelig vel?

[Gjest Wolfmoon]

Vil heller si at et liv uten barn er oppskrytt!

Å sove lenge, reise hvor du vil når som helst, bruke all fritid på deg selv - finnes da grenser for hvor lenge dette er det eneste som gjør deg lykkelig vel?

For det er selvfølgelig grunnene jeg har for ikke å ønske meg barn

Har det aldri falt deg inn at noen rett og slett ikke liker barn, eller ikke overhodet har et ønske om å bli foreldre?

[SummerJoy]

For det er selvfølgelig grunnene jeg har for ikke å ønske meg barn

Har det aldri falt deg inn at noen rett og slett ikke liker barn, eller ikke overhodet har et ønske om å bli foreldre?

Jada, det var bare et eksempel. Kan ikke ramse opp tusen grunner liksom.

Men poenget var iallefall at nei jeg syns ikke barn er oppskrytt - heller livet uten barn.