Overvektige barn

[Gjest vimselot]

Min datter er 10 år og veier 55 kg. Hun er 147 cm høy. Hun merker selv at hun er overvektig, og liker det ikke. Minn mann bryr seg ikke noe om det. "Hun er fin som hun er".

Hun spiser ganske normalt, med chips og sjokolade noen ganger i uken. Hun går på badminton.

Hva kan vi gjøre? Er det noen andre her som har overvektige barn/vet om noen som har det? Versåsnill og skriv litt om hva dere gjorde/dere prøver på.

Del erfaringer!!!

Hilsen bekymret mor.

Den ene av mine søstre var litt overvektig som tiåring. Vi mobbet henne litt for det. I dag er hun radmager og på grensen til å være usunn. Det er mulig hun har en høy forbrenning, men det hadde hun ikke som liten og vi fikk ikke mye sukkertøy...

Kutt ut chips, og kun en bit mørk sjokolade per dag, chips i helga. Ikke plag henne med vekt, men si at salt er usunt, sukker er blitt en alvorlig helserisiko (diabetes) og gå selv fram som et godt eksempel.

Men ikke vær så streng at det ikke finnes unntak.

[Gjest Gjest]

Overfor barn sier jeg aldri at "man legger på seg av sjokolade" eller at "man blir tykk om man spiser potetgull". Sånne kommentarer ødelegger mer enn de fikser.

Jeg velger å heller fokusere på hva som er sunt for den generelle helsa og for tennene. Om man spiser for mye sukker får man lettere hull i tennene. Spiser man for mye potetgull blir det vanskeligere for blodet å flyte fritt i årene våre osv.

Barn bør lære hva som er sunt uavhengig av vekt. Normalt slanke barn har også godt av å lære hva som er sunt. Usunn mat er like usunn for dem som for overvektige barn, det synes bare ikke utenpå. Samtidig fokuserer jeg på at det er viktig å være fysisk aktiv for å få utholdenhet, muskler i beina og kunne gjøre det man vil.

Å fokusere på vekt kan være en utløsende faktor for spiseforstyrrelser.

[Gjest Gjest]

Det er overvektsentre i mange mange land, og i dag fokuseres det som sagt på helse og kosthold, ikke på selve fettet. Hvis dette var så skadelig for barnet, hvorfor tror du da det har kommet programmer på tv om å få barn ned i vekt ved å fokusere på kosthold og helse?

Så fordi det kommer tv-program om et tema så er det greit?

Jeg ser ikke helt logikken i det.

Jeg tror det er svært skadelig for barna å fokusere sånn på vekta. Det er først de siste årene vi har begynt å bli så fanatisk opptatt av overvekt at man til og med lager tv-programmer som viser folk på slankekur. Vi får ikke vite skadevirkningene av dette før om 10-20 år. Jeg ville ikke latt mitt barn være prøvekanin i et sånt opplegg.

De fleste barn kan hjelpes ned i vekt av foreldrene sine, uten at ord som vekt trenger å nevnes i det hele tatt. Det er flott å fokusere på kosthold og helse, ja. Men det fokuset bør rettes mot ALLE barn, ikke bare overvektige! Det hadde vært så mye bedre om disse programmene og "slankeleirene" heller handlet om nettopp helse, og hadde med en fin blanding av slanke og overvektige barn. Istedet blir de overvektige kraftig stigmatiserte.

Slanke barn har heller ikke godt av å dytte i seg sjokolade og brus hver dag. Slanke barn trenger også et variert og sunt kosthold med mye grønnsaker. Helse er like viktig for alle, uansett vekt. Og det er DET vi bør fokusere på!

[la Flaca]

Jeg tror det er svært skadelig for barna å fokusere sånn på vekta. Det er først de siste årene vi har begynt å bli så fanatisk opptatt av overvekt at man til og med lager tv-programmer som viser folk på slankekur. Vi får ikke vite skadevirkningene av dette før om 10-20 år. Jeg ville ikke latt mitt barn være prøvekanin i et sånt opplegg.

Akkurat det er rimelig sikkert ja. Husker selv kommentarer rundt vekt og mat da jeg var liten, de har satt seg godt. Mamma som stadig snakket om at hun måtte passe vekta, og skrøt av hvor slank jeg var. All fokus på vekt er negativt spør du meg, uansett vinkling.

Og de slankeprogrammene får jeg frysninger av. For ikke å snakke om alt det festlige som selges på TV-shop. Stedatteren min kom helt seriøst og fortalte her om dagen at hun skulle spare penger til en sånn elektrodegreie med strøm, sånn at man kan få six-pack mens man ligger på sofan. "Jeg har litt stor mage jeg skjønner du, så jeg trenger en sånn".

[Teriyaki]

Så fordi det kommer tv-program om et tema så er det greit?

Jeg ser ikke helt logikken i det.

Jeg tror det er svært skadelig for barna å fokusere sånn på vekta. Det er først de siste årene vi har begynt å bli så fanatisk opptatt av overvekt at man til og med lager tv-programmer som viser folk på slankekur. Vi får ikke vite skadevirkningene av dette før om 10-20 år. Jeg ville ikke latt mitt barn være prøvekanin i et sånt opplegg.

De fleste barn kan hjelpes ned i vekt av foreldrene sine, uten at ord som vekt trenger å nevnes i det hele tatt. Det er flott å fokusere på kosthold og helse, ja. Men det fokuset bør rettes mot ALLE barn, ikke bare overvektige! Det hadde vært så mye bedre om disse programmene og "slankeleirene" heller handlet om nettopp helse, og hadde med en fin blanding av slanke og overvektige barn. Istedet blir de overvektige kraftig stigmatiserte.

Slanke barn har heller ikke godt av å dytte i seg sjokolade og brus hver dag. Slanke barn trenger også et variert og sunt kosthold med mye grønnsaker. Helse er like viktig for alle, uansett vekt. Og det er DET vi bør fokusere på!

Det programmet jeg så på, var ikke fokuset på vekt. Fokuset var på nettopp god helse og kosthold.

Hadde vært noe annet om de satt der og sa til barna at de er tjukke, så de må slankes.

[Gjest Gjest]

Det programmet jeg så på, var ikke fokuset på vekt. Fokuset var på nettopp god helse og kosthold.

Hadde vært noe annet om de satt der og sa til barna at de er tjukke, så de må slankes.

Men når det bare er tykke barn som får høre prekenen om helse og kosthold så sender man et så kraftig signal at alle barna skjønner veldig godt at de er der fordi de er tykke. Barn er ikke dumme. Men de er følsomme og sårbare. Det er derfor jeg etterlyser helse og kosthold for alle, uansett vekt.

[Gjest Gjest]

Jeg leser denne tråden, og må si at jeg blir litt overrasket over tankegangen til enkelte her inne… Beklager at dette blir litt langt og rotete, men det er så mye jeg skulle sagt...

Over alt i dagens samfunn fokuseres det på vekt, og om barn føler seg tjukke er det sjelden det er foreldrene som er ”synderne”.

Det fokuseres på mat, trening, at de som er sunne er tynne... og barn leser dette, men de sorterer ikke.

Aviser, tv-programmer, skole, venner, voksenpersoner utenfor familien… alle forteller barna våre at vekt og utseende er det som er viktig.

Jeg har derfor stor tro på å lære barna forskjellen mellom de konklusjonene de trekker ut i fra hva de hører og leser, og hva som er fakta. For eksempel at vekt og størrelse ikke alltid har en sammenheng med det å være sunn og frisk.

Og hvem er bedre til å lære barna dette enn foreldre i samarbeid med mennesker som har de rette kvalifikasjonene?

Da min datter kom til meg med sitt problem var det viktigste for meg å vise henne at jeg tok henne på alvor. Hun mente at hun var for tung, og hadde på egen hånd prøvd å slanke seg ved å kutte ut lunsjen (hun hadde hørt og lest at hun måtte spise mindre og trene mer for å bli tynnere).

Jeg lyttet til henne, sa til henne at jeg ikke oppfattet henne som overvektig, men stilte henne spørsmål om hvorfor hun mente at hun var for stor, og snakket med henne om hva hun ønsket. Det kom fram at hun klærne begynte å bli for små over magen, hun følte seg veldig sliten hele tiden, og ønsket å orke mer, og hun følte seg tjukk… hennes bekymring gikk ikke direkte på utseendet selv om det var en del av det, men på formen generelt. Hun trodde at hvis hun ble tynnere ville hun orke mer (det hadde hun også hørt og lest).

Sammen ble vi enige om en strategi, der første skritt var å ta en tur til helsesøster for å veie og måle høyde, slik at vi fikk se om hun var for tung, eller om det bare var noe hun følte selv, og for å få råd fra helsesøster om hvordan vi skulle gå fram videre.

Vi satte opp en oversikt over hva hun spiste i løpet av dagen, og hvor mye hun trente, og snakket med helsesøster.

Nede på helsestasjonen ble det raskt klart at hun ikke var overvektig, men at hun ikke hadde vokst som forventet, men hadde lagt på seg veldig mye på kort tid til tross for at kosthold (både mengde og innhold) og treningsmengde ikke lå til rette for en slik vektøkning, og at hun sto i fare for å bli overvektig temmelig raskt hvis vektøkningen fortsatte i samme tempo. Helsesøster anbefalte at vi tok en tur til legen for å se om hun hadde helsemessige problemer som ga en rask vektøkning uten normal høydetilvekst.

Fastlegen var enig med helsesøster at mat og trening ikke skulle gi en slik vektøkning, og tok en del prøver, og henviste oss til klinisk ernæringsfysiolog.

Ernæringsfysiologen, helsesøster og lege fokuserte alle på HELSE, ikke vekt.

For vår datters del var vektøkningen forårsaket av en kombinasjon av for lite mat (energiinntak) som ble forsterket av malabsorbasjon (malabsorpsjonssyndrom).

Når jenta da fikk riktig mengde mat (energiinntak) stabiliserte også vekten seg, hun vokste, og hun ble i bedre form.

Hun spiser nå to-tre ganger så mye som hun noen gang har gjort, og ved siste veiing og måling (hun veies og måles en gang hver andre måned nå for å sjekke at hun vokser og ikke går ned i vekt) hadde hun vokst normalt og er snart tilbake på kurven igjen.

Hvordan kunne vi som foreldre ha funnet ut av dette uten å samarbeide med kvalifisert helsepersonell? Det var kun tilfeldigheter som gjorde at vi kontaktet helsesøster.

Jenta spiser nå alt hun har lyst på så lenge hun passer på å spise nok, er i kjempeform, tenker ikke lenger på vekt men på hvordan hun føler seg.

Det hun sitter igjen med nå var at hun ble tatt på alvor, at hennes følelser rundt en eventuell overvekt ikke ble bagatellisert av de voksne hun hadde tillit til, og hun har nå en god basiskunnskap om kost og helse som er viktig for henne å ta med seg videre også inn i voksenalder.

Hun tenker ikke vekt, hun tenker på å ha det bra, føle seg frisk, og det er jeg ikke så sikker på at jeg kunne klart om jeg hadde prøvd på dette helt på egen hånd.

For tenkt om jeg hadde prøvd å fikse dette alene, hun hadde fått feil behandling, og ville opplevd at resultatet ble totalt motsatt av hva hensikten egentlig var.

Det hadde vært som å prøve å fikse et hull i en tann på egen hånd, uten å snakke med tannlegen først… resultatet hadde blitt at hullet hadde blitt større og vanskeligere å reparere enn det hadde vært om jeg hadde oppsøkt tannlegen med en gang problemet oppsto.

Tror dere virkelig ikke barnet takler vektproblemet bedre dersom de får kunnskap om problemet, i stedet for å bli villedet av alt de hører og leser av media og velmenende mennsker i deres nærhet.

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Jeg leser denne tråden, og må si at jeg blir litt overrasket over tankegangen til enkelte her inne… Beklager at dette blir litt langt og rotete, men det er så mye jeg skulle sagt...

Over alt i dagens samfunn fokuseres det på vekt, og om barn føler seg tjukke er det sjelden det er foreldrene som er ”synderne”.

Det fokuseres på mat, trening, at de som er sunne er tynne... og barn leser dette, men de sorterer ikke.

Aviser, tv-programmer, skole, venner, voksenpersoner utenfor familien… alle forteller barna våre at vekt og utseende er det som er viktig.

Jeg har derfor stor tro på å lære barna forskjellen mellom de konklusjonene de trekker ut i fra hva de hører og leser, og hva som er fakta. For eksempel at vekt og størrelse ikke alltid har en sammenheng med det å være sunn og frisk.

Og hvem er bedre til å lære barna dette enn foreldre i samarbeid med mennesker som har de rette kvalifikasjonene?

Da min datter kom til meg med sitt problem var det viktigste for meg å vise henne at jeg tok henne på alvor. Hun mente at hun var for tung, og hadde på egen hånd prøvd å slanke seg ved å kutte ut lunsjen (hun hadde hørt og lest at hun måtte spise mindre og trene mer for å bli tynnere).

Jeg lyttet til henne, sa til henne at jeg ikke oppfattet henne som overvektig, men stilte henne spørsmål om hvorfor hun mente at hun var for stor, og snakket med henne om hva hun ønsket. Det kom fram at hun klærne begynte å bli for små over magen, hun følte seg veldig sliten hele tiden, og ønsket å orke mer, og hun følte seg tjukk… hennes bekymring gikk ikke direkte på utseendet selv om det var en del av det, men på formen generelt. Hun trodde at hvis hun ble tynnere ville hun orke mer (det hadde hun også hørt og lest).

Sammen ble vi enige om en strategi, der første skritt var å ta en tur til helsesøster for å veie og måle høyde, slik at vi fikk se om hun var for tung, eller om det bare var noe hun følte selv, og for å få råd fra helsesøster om hvordan vi skulle gå fram videre.

Vi satte opp en oversikt over hva hun spiste i løpet av dagen, og hvor mye hun trente, og snakket med helsesøster.

Nede på helsestasjonen ble det raskt klart at hun ikke var overvektig, men at hun ikke hadde vokst som forventet, men hadde lagt på seg veldig mye på kort tid til tross for at kosthold (både mengde og innhold) og treningsmengde ikke lå til rette for en slik vektøkning, og at hun sto i fare for å bli overvektig temmelig raskt hvis vektøkningen fortsatte i samme tempo. Helsesøster anbefalte at vi tok en tur til legen for å se om hun hadde helsemessige problemer som ga en rask vektøkning uten normal høydetilvekst.

Fastlegen var enig med helsesøster at mat og trening ikke skulle gi en slik vektøkning, og tok en del prøver, og henviste oss til klinisk ernæringsfysiolog.

Ernæringsfysiologen, helsesøster og lege fokuserte alle på HELSE, ikke vekt.

For vår datters del var vektøkningen forårsaket av en kombinasjon av for lite mat (energiinntak) som ble forsterket av malabsorbasjon (malabsorpsjonssyndrom).

Når jenta da fikk riktig mengde mat (energiinntak) stabiliserte også vekten seg, hun vokste, og hun ble i bedre form.

Hun spiser nå to-tre ganger så mye som hun noen gang har gjort, og ved siste veiing og måling (hun veies og måles en gang hver andre måned nå for å sjekke at hun vokser og ikke går ned i vekt) hadde hun vokst normalt og er snart tilbake på kurven igjen.

Hvordan kunne vi som foreldre ha funnet ut av dette uten å samarbeide med kvalifisert helsepersonell? Det var kun tilfeldigheter som gjorde at vi kontaktet helsesøster.

Jenta spiser nå alt hun har lyst på så lenge hun passer på å spise nok, er i kjempeform, tenker ikke lenger på vekt men på hvordan hun føler seg.

Det hun sitter igjen med nå var at hun ble tatt på alvor, at hennes følelser rundt en eventuell overvekt ikke ble bagatellisert av de voksne hun hadde tillit til, og hun har nå en god basiskunnskap om kost og helse som er viktig for henne å ta med seg videre også inn i voksenalder.

Hun tenker ikke vekt, hun tenker på å ha det bra, føle seg frisk, og det er jeg ikke så sikker på at jeg kunne klart om jeg hadde prøvd på dette helt på egen hånd.

For tenkt om jeg hadde prøvd å fikse dette alene, hun hadde fått feil behandling, og ville opplevd at resultatet ble totalt motsatt av hva hensikten egentlig var.

Det hadde vært som å prøve å fikse et hull i en tann på egen hånd, uten å snakke med tannlegen først… resultatet hadde blitt at hullet hadde blitt større og vanskeligere å reparere enn det hadde vært om jeg hadde oppsøkt tannlegen med en gang problemet oppsto.

Tror dere virkelig ikke barnet takler vektproblemet bedre dersom de får kunnskap om problemet, i stedet for å bli villedet av alt de hører og leser av media og velmenende mennsker i deres nærhet.

Kjære Gjest - jeg er så enig med deg. Det var nettopp dette vi mente da vi tok kontakt med fastlege for å få hjelp med en sliten unge som for lenge siden hadde forstått at hun var tung, men ikke greide å få bukt med problemet.

Moren ville ikke høre. Bare feide henne av.

Vi tok henne til legen, og derfra ble det bestemt at vi skulle få hjelp på sykehuset.

Jeg har nå en glad og fornøyd stedatter - ingen sylfide men det var ikke målet heller. Men hun er frisk og glad og i god form.

Dessuten var det en kjempefin ting med å gå på sykehuset, for hun hørte på hva de sa! En 10-11-12 åring hører vel ikke sånn veldig på foreldre og foresatte.

Det var forresten aldri fokus på vek på sykehuset annet enn da hun ble veid, og da måtte vi også på vekta. Det var fokus på helse, og hvordan hun skulle få tilbake sin gode form og føle seg frisk.

At hun vokste uten å legge på seg var en stor bonus i tillegg.

[Gjest Gjest]

Tror dere virkelig ikke barnet takler vektproblemet bedre dersom de får kunnskap om problemet, i stedet for å bli villedet av alt de hører og leser av media og velmenende mennsker i deres nærhet.

Hele poenget er jo å ikke la barn være nødt til å forholde seg til vekt, men til helse. Ja, i noen tilfeller må det kanskje helsepersonell til for å få bukt med et problem. Men i de fleste tilfeller kan man velge å fokusere på helse framfor vekt. Og helse gjelder alle, uansett om de er normalvektige, tynn som en spiker eller rund som en badeball. Helse handler ikke om vekt. Men har man god helse (som inkluderer et godt kosthold og fysisk aktivitet) så kommer vanligvis vekta av seg selv. Gjør den ikke det så må man selvfølgelig søke hjelp.

At barn får slankehysteriet inn via tv/reklame osv vet vi jo. Men det er VELDIG stor forskjell på om barnet får høre f.eks. fra en klassekamerat at h*n er for tykk, eller om det er mamma som sier det. For mamma og pappa er de som skal elske barnet betingelsesløst. Og selv om foreldrene prøver å si de riktige tingene sånn at barnet ikke skal føle seg feit eller mislykket eller uelsket, så kan kommentarer rundt vekt bli sittende som en sårhet i mange år.

Mine foreldre mente aldri noe vondt når de kommenterte med et vennlig smil at "sånn skulle magen din vært" når jeg måtte holde inn magen for å få på buksa. Eller "du bør ikke ha så mye smør på skiva siden du har så lett for å legge deg ut". Det var ikke ondsinnet eller stygt gjort av dem. De ville hjelpe meg. Men istedet gjorde det vondt verre.

Min erfaring har lært meg at jeg heller lærer barnet fra det er lite at man ikke trenger masse smør på skiva (ved enten å smøre på et tynt lag uten å kommentere det, eller ved å ikke bruke smør i det hele tatt, små barn bestemmer ikke selv hva de spiser). Dersom et eldre barn bruker mye smør/nugatti eller andre ting som ikke er bra, vil jeg heller forklare hva slike produkter gjør med innsiden av kroppen, med blodårer og hjerte. For dette gjelder alle, ikke bare de som er overvektige.

Noen barn tåler å bli veid og målt uten å få problemer med selvbildet. Mange tåler det ikke. Jeg vil velge å holde meg på den sikre siden og ikke veie eller måle barnet som er i en sårbar alder hvis det ikke er tvingende nødvendig.

[Gjest Gjest]

Hele poenget er jo å ikke la barn være nødt til å forholde seg til vekt, men til helse. Ja, i noen tilfeller må det kanskje helsepersonell til for å få bukt med et problem. Men i de fleste tilfeller kan man velge å fokusere på helse framfor vekt. Og helse gjelder alle, uansett om de er normalvektige, tynn som en spiker eller rund som en badeball. Helse handler ikke om vekt. Men har man god helse (som inkluderer et godt kosthold og fysisk aktivitet) så kommer vanligvis vekta av seg selv. Gjør den ikke det så må man selvfølgelig søke hjelp.

At barn får slankehysteriet inn via tv/reklame osv vet vi jo. Men det er VELDIG stor forskjell på om barnet får høre f.eks. fra en klassekamerat at h*n er for tykk, eller om det er mamma som sier det. For mamma og pappa er de som skal elske barnet betingelsesløst. Og selv om foreldrene prøver å si de riktige tingene sånn at barnet ikke skal føle seg feit eller mislykket eller uelsket, så kan kommentarer rundt vekt bli sittende som en sårhet i mange år.

Mine foreldre mente aldri noe vondt når de kommenterte med et vennlig smil at "sånn skulle magen din vært" når jeg måtte holde inn magen for å få på buksa. Eller "du bør ikke ha så mye smør på skiva siden du har så lett for å legge deg ut". Det var ikke ondsinnet eller stygt gjort av dem. De ville hjelpe meg. Men istedet gjorde det vondt verre.

Min erfaring har lært meg at jeg heller lærer barnet fra det er lite at man ikke trenger masse smør på skiva (ved enten å smøre på et tynt lag uten å kommentere det, eller ved å ikke bruke smør i det hele tatt, små barn bestemmer ikke selv hva de spiser). Dersom et eldre barn bruker mye smør/nugatti eller andre ting som ikke er bra, vil jeg heller forklare hva slike produkter gjør med innsiden av kroppen, med blodårer og hjerte. For dette gjelder alle, ikke bare de som er overvektige.

Noen barn tåler å bli veid og målt uten å få problemer med selvbildet. Mange tåler det ikke. Jeg vil velge å holde meg på den sikre siden og ikke veie eller måle barnet som er i en sårbar alder hvis det ikke er tvingende nødvendig.

Kunnskap gir trygghet, og trygghet gir styrke/sikkerhet!

Og da snakker jeg om Kunnskap, ikke om kommentarer om hvordan barnet skulle vært eller sett ut!

Og ut i fra det du skriver sier du at fagfolk kun fokuserer på vekt ikke kunnskap!

Dette er direkte FEIL! Og så lenge du ikke med sikkerhet VET hva helsepersonell fokuserer på ved barns helseproblemer relatert til vekt, bør du ikke uttale deg så skråsikkert.

Helsepersonell fokuserer veldig mye mindre på vekt enn "lekfolk" gjør, helsepersonell fokuserer på helse og trivsel.

Ved å anbefale andre å prøve på egen hånd før de tar kontakt med helsepersonell kan du risikere at problemet blir mye større enn det hadde behøvd å være dersom foreldrene hadde fått veiledning allerede fra starten av.

[Gjest Gjest]

Det er da ikke så vanskelig. Se til å endre kostholdet og ta henne med på ting man kommer i form av. Du trenger ikke å nevne ordet overvekt en gang. Følger du dette rådet vil vekten mest sansynlig stabilisere seg på et vanlig nivå

[Gina T]

Datteren til veninnen min er ikke overvektigi det hele tatt. Hun er 13 år. Hun synes selv at hun er kjempetykk, og sist jeg var på besøk til veninnen min, kom jenta inn i stua innført bikinien sin og sa: "jeg kan ikke gå på stranda i år jeg, jeg er så feit!"

Andre ganger har vi sittet å sett på film, og hun forskyner seg ikke av smågodtet, men knasker på en selleristang. Og hvis det er ei sylslank skuespiller med i filmen (med botox og silikonbryst) så kan jenta utbryte: "Ååå, sånn vil jeg se ut!!"

(Overnaturlig supermodell-kropp)

Hun snakker også mye om tips og råd hun har sett på tv og lest i ukebladet om slanking og kosthold, og nå vill hun att moren skal abbonere på "KK-kropp"

dette er grunn til bekymring

[Gina T]

dytter

[Gjest Gjest_julie_*]

Min datter er 10 år og veier 55 kg. Hun er 147 cm høy. Hun merker selv at hun er overvektig, og liker det ikke. Minn mann bryr seg ikke noe om det. "Hun er fin som hun er".

Hun spiser ganske normalt, med chips og sjokolade noen ganger i uken. Hun går på badminton.

Hva kan vi gjøre? Er det noen andre her som har overvektige barn/vet om noen som har det? Versåsnill og skriv litt om hva dere gjorde/dere prøver på.

Del erfaringer!!!

Hilsen bekymret mor.

Hei,

jeg tror datteren din har problemer, jeg er 1.72 høy og veier 58 kg og ser på meg selv som normal. Ta tak i problemet nå ettersom det er deres ansvar som foreldre å få datteren deres på rett vei. Forklar henne at hun får det bedre dersom hun går ned i vekt og spiser sunnere og blir mer aktiv. Meld henne inn i mange aktiviteter og ikke gi henne ukepenger. Sørg for at dere ser alt hun spiser og drikker.

[Gjest Grafica]

Fy faen. Hvordan kan du få deg til å si noe sånt?!

[Harlekin]

Hei,

jeg tror datteren din har problemer, jeg er 1.72 høy og veier 58 kg og ser på meg selv som normal. Ta tak i problemet nå ettersom det er deres ansvar som foreldre å få datteren deres på rett vei. Forklar henne at hun får det bedre dersom hun går ned i vekt og spiser sunnere og blir mer aktiv. Meld henne inn i mange aktiviteter og ikke gi henne ukepenger. Sørg for at dere ser alt hun spiser og drikker.

Hvem har problemer her sa du??

Endret 28. juli 2008 av Harlekin

[Gjest Phoenix]

Jeg lurer litt på; hva mener dere er grensen mellom et barn man ikke skal snakke om vekt til og en ungdom man kan snakke med vekten om? Hvor gammel bør man være når man kan snakkes til om vekt?

[Gjest Mor med innlegg nr 27]

Jeg mener at det ikke er snakk om alder, men om modenhet og behov for kunnskap.

Når barnet/ungdommen selv stiller konkrete spørsmål som er vektrelatert skal de få et ærlig svar på det de spør om.

Og jeg mener det er viktig at barna selv bestemmer hvor mye de skal få vite, og eneste muligheten er da å la dem føre samtalen og stille spørsmålene.

[Teriyaki]

Hei,

jeg tror datteren din har problemer, jeg er 1.72 høy og veier 58 kg og ser på meg selv som normal. Ta tak i problemet nå ettersom det er deres ansvar som foreldre å få datteren deres på rett vei. Forklar henne at hun får det bedre dersom hun går ned i vekt og spiser sunnere og blir mer aktiv. Meld henne inn i mange aktiviteter og ikke gi henne ukepenger. Sørg for at dere ser alt hun spiser og drikker.

Så de skal straffe henne for å være overvektig? Det er HELT mot sin hensikt.

Man skal heller ikke slanke ungene ved konstant trening. To ganger i uken med fritidsaktiviteter holder i massevis, ikke en masse aktiviteter som du sier her.

Barn skal ikke slankes. Man skal fokusere på et sunnere kosthold, for så å la dem vokse seg til normalvektig.

[Gjest Phoenix]

Jeg mener at det ikke er snakk om alder, men om modenhet og behov for kunnskap.

Når barnet/ungdommen selv stiller konkrete spørsmål som er vektrelatert skal de få et ærlig svar på det de spør om.

Og jeg mener det er viktig at barna selv bestemmer hvor mye de skal få vite, og eneste muligheten er da å la dem føre samtalen og stille spørsmålene.

Så når du har en som går i tiende og som ikke ser ut til å bry seg det døyt om hvor feit han/hun er, så skal man ikke ta tak i problemet fordi tenåringen ikke har bragt temaet på bane selv?