Så utrolig tungt nå..

[Gjest Gjest_gjest_*]

:gråte: Jeg er så fortvilet,så langt nede nå at jeg vil bare gråte hele dagen. Det er over mellom meg og mannen min etter mange år med slit. Han har tidligere vært utro flere ganger,jeg dro,men vi fant tilbake tli hverandre. I perioden før jeg forlot han hadde han slitt med alkoholen,festet mye i helgene,stakk av og lot seg ikke høre fra før neste dag. Etter vi fant tilbake til hverandre begynte det å gå fint,vi fikk et barn til etterhvert og var en lykkelig familie på fem. Vi giftet oss og så kom en ny bombe..Han hadde gått på stoff i ett år,uten jeg hadde visst det...Dette var amfetamin ,som han brukte på jobb for å holde ut presset,jobber turnus så er mye borte. Han brukte litt hjemme også for å takle hverdagen med tre barn. Dette kom som et sjokk for meg,men han hadde sluttet. Han ble depressiv pga stoppet med stoffet,men jobbet hardt med seg selv. Vi gikk til rådgivning sammen. Han fikk antidepressiva,men gikk ikke lenge på det for han ville klare å bli "frisk" selv....Etter dette har han vært flink med å ikke drikke og ikke ta noe stoff,men da kom reaksjonen fra meg. Når Fokuset på han ble borte så fikk jeg meg en knekk...Jeg slet med å stole på han,analyserte han i alle vinkler,mistet følelser for han. Men jeg arbeidet hardt for at vi skulle få til dette,har jo tross alt barn og vi har det godt sammen når ting er bra. Problemene hans var det stort sett bare jeg som merket,barna var aldri involvert på den måten. Nå i siste uka har han vært ustabil humøret, har begynt å drikke litt,sånn at han må ha en øl hver kveld. Han har angrepet meg sinne og nå på søndag angrep han meg igjen. Da var han tydelig full. Dyttet meg hardt i veggen og holdt meg fast. Tok telefonen min og nektet meg den. Dette så mellomste barnet vårt. Kastet glass,knuste telefonen min og ropte og bannet. Dette hørte barna og de ble livredde som meg. Jeg fikk ringt min søster og hun ringte politiet. De kom og hentet han og kjørte til legen med han,da var han rolig. Nå vet jeg at jeg ikke klarer å gi han mer av meg selv,selvtillitten min er på bunn,men jeg må ta meg av barna mine som jeg elsker så høyt. Jeg er langt nede nå og gruer meg sånn til vi skal fordele sakene våre og slikt. Jeg vet vi vil få det bedre på sikt,men er så tungt nå. Alt faller på meg alltid,jeg må ta meg av alt , og må bare glømme å tenke på meg selv-slik han alltid har gjort. Nå har jeg gitt nok av meg selv til den mannen,har kjempet så lenge og hjulpet han gjennom alt. Nå er det jeg som tenger hjelp og støtte.......Takk for at du orket å lese...

[Gjest Gjest]

[Atdetvar]

For en skrotnisse.

[Lissi]

Endelig vil du og barna få det trygt og godt! stå på!

[L@dy]

Endelig vil du og barna få det trygt og godt! stå på!

Jeg signerer Lissi og gir deg samtidig en stor klem!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Utrolig stolt over deg at du klarer å bryte ut. Er det beste for deg og ungene. Vokst selv opp med en far som blir voldlig i fylla og har satt sine spor, ikke la barna dine gå igjennom det.

Når ting har roet seg unn deg å slappe av ha det gøy, gå ut med venner, vet du ikke har så mye fritid med tre barn, mn prøv og få deg det. Er faktisk det beste som hjelper, hr selv en venninde som nettopp ble skilt. I starten satt hun bare hjemme og debbet, var virkelig deprimert og isolerte seg. Nå har hun begynt å være sosial og prøver å tenke på andre ting. Håper ting ordner seg for deg med tiden, og føler virkelig med deg.

[Gjest Bond]

Ville bare klemme deg også og sende mine beste tanker. Hold opp motet, du kommer til å gjennom dette. Du gjør allerede det eneste som er riktig og etter hvert blir det også enklere.

[Gjest TS]

Ville bare klemme deg også og sende mine beste tanker. Hold opp motet, du kommer til å gjennom dette. Du gjør allerede det eneste som er riktig og etter hvert blir det også enklere.

TUSEN TAKK alle sammen for gode ord og klemmer ,det gjør godt ei tung tid. Det er så mye mer rundt dette som jeg kke skriver engang,mange episoder. Han er en superflott mann når han er edru, er i rus han gjør så mye dumt. Men tilliten er fullstendig ødelagt og jeg klarer ikke leve med han og være mistenksom og bekymret hele tiden. Barne mine fortjener en mor som er tilsdete psykisk , de fortjener KUN det beste....Nå har han vært brutal og voldelig mot meg to ganger på ei uke,er lvredd det bare skal eskalere....han truet meg også på livet,og det tar jeg sannelig seriøst...har lest og hørt så mye om menn som klikker at jeg ikke tør å bli når jeg ser denne utvklingen...

[Gjest Gjest]

Først: en stor støttende

Det du skriver minner meg mye om min egen barndom. Eneste forskjellen er at min mor valgte å bli. Jeg ble veldig preget av å vokse opp i et urolig hjem med rusmidler, og jeg er det enda. Det jeg vil si med dette er: KOM DEG UT! Hvis du begynner å tvile og blir usikker (som vi kvinner har lett for å gjøre) så tenk på barna dine. Det vil aldri være positivt å vokse opp i et ustabilt hjem.

Ta godt vare på deg selv. Ikke så mye verdt kanskje, men du har min støtte og omtanke.