Han dumper meg...

[Gjest Gjest]

Vi er et par i slutten av 20-årene som har vært sammen i snart 8 år. Vi har vært gift i 4 av dem. De siste to årene har han maset mer og mer på meg om at vi skal få barn. Men jeg vil ikke! Jeg har aldri ønsket meg barn og det har han hele tiden vært klar over (han har vel bare håpet jeg skulle forandre mening). Nå har det gått så langt som at han sier vil ha skillsmisse fordi han ikke vil leve hele livet uten barn, og jeg er bare helt fortvilet. Føler det blir galt at jeg skal få barn bare for hans skyld, når jeg selv overhode ikke har lyst på barn. What to do???

[Rosalie]

La han gå. Selv om det er smertefullt, så må du det.

[Sans]

La ham gå, ja.

Jeg hadde ikke ønsket å leve livet uten barn. Jeg hadde gått om partneren ikke endret mening.

Så med mindre du går med på å få barn, så må du la ham gå.

[Alice Ayres]

Han har ombestemt seg. Det er noe mennesker gjør hele tiden. Det er nemlig én ting å bli enige om noe i teorien, en helt annen ting er deg å skulle leve med et valg som etter hvert føles feil. Og dette med barn eller ikke barn er ingen liten ting.

Jeg synes ikke at du skal "gi etter" for å beholde ham. Ja, det suger at han har ombestemt seg, men det er en ærlig sak. Han vil noe annet enn deg og han tar konsekvensen av det ved å velge å skilles fra deg. Jeg skjønner at du er fortvilet, men noen ganger er det rett og slett ikke noe man kan gjøre for å endre på en situasjon.

Jeg tror det er lettere for deg å la ham gå nå, enn å enten leve med bitterheten hans - som bare vil vokse, eller at du blir bitter fordi du følte deg presset til å føde barn du ikke ville ha. Og nei! Det er ikke bestandig at "bare man får barnet i armene, så skal du se at du forandrer mening". Å velge å leve et liv uten barn er en ærlig sak - det også.

Lykke til. Uansett.

[Rosalind]

Han ønsker seg barn. Du vil ikke ha. Det er ikke akkurat snakk om at han ønsker seg noe trivielt som du ikke kan gi ham, men et rimelig fundamentalt element.

[Gjest78]

La ham gå. Du burde ikke få barn mot din vilje, han burde heller ikke tvinges til å leve uten barn hvis det er noe han absolutt vil ha.

[Freckles]

Du kan ikke gjøre stort annet enn å la han gå. Dette er ikke en liten uoverenstemmelse der dere kan møtes på midtveien og bli enige. Jeg forstår at dette kan føles brutalt men hvis dere har så ulike tanker om framtiden så er dette til det beste.

Jeg synes det står respekt av valget om å ikke få barn. Du skriver ikke noe om hvorfor du ikke vil det men jeg regner med dette er noe dere har diskutert ferdig..

Lykke til

[Leo]

Som de kloke, voksne kvinnene før meg har sagt; dette er et fundamentalt valg og hvis dere ikke er enige, så må du bare la ham gå. Barn vs. ikke barn er ikke noe man kan forhandle seg frem til via komprompissløsninger...

[Gjest Gjest]

Så trist...

Jeg og samboeren min hadde bestemt oss for ikke å få barn (han har fra før, ikke jeg). Men så ombestemte jeg meg. Jeg grublet lenge over dette, og sa ifra om hva jeg nå ønsket. Heldigvis følte han ikke at dette var så ille. Så nå skal vi ha barn likvel. Poenget er at jeg skjønner litt hvilken situasjon du er i, sett fra den andre siden.

Jeg for min del ville valgt å bli hos min kjære uten barn, heller enn å gå fra han for å få barn med en annen. Det er jo uansett ikke sikkert man KAN få barn, om man bestemmer seg for å prøve.

For mannen din finnes det selvsagt heller ingen garanti for at han noensinne vil få barn selv om han går fra deg. Han kan møte en ny kvinne som VIL ha barn, men så prøver de kanskje forgjeves i årevis. Hva skal han gjøre da? Slå seg til ro med at han ikke kan får barn, eller gå videre til neste dame? Kanskje er HAN ikke istand til å få barn. Har han tenkt over disse tingene? Er det verdt det for han å ta denne sjansen? Dette er ting han bør tenke over. Det er ikke alltid sånn at man bare bestemmer seg for å få et barn og vips så er man gravid.

Men dersom han har tenkt over disse tingene og synes barn er så viktig at han er villig til å ta sjansen, så må du nok bare akseptere det. Uansett hvor smertefullt det er. Ellers risikerer dere begge å bli bitre over et samliv som preges av en så stor uenighet der enten han må godta at du ikke vil ha barn eller du velger å få barn kun for hans skyld. Feil blir det uansett.

[Gjest Gjest]

Gå i parterapi!

Onkelen min gikk fra tanten min da de var unge, fordi hun ikke ville ha barn, og han ville. Etter en stund kom hun tilbake igjen til ham. For henne var det viktigere å dele et liv med ham, med alt som fulgte med, enn å miste. De har nå flere barn, og er veldig flinke foreldre, og veldig flinke til å ta hensyn til hverandre

Jeg mener ikke med denne historien å skulle "overtale" deg til å få barn selv om du ikke vil det. Ville bare fortelle en historie om noen som har vært der du er nå.

Jeg anbefaler virkelig å prøve parterapi, det kan være så utrolig godt å ha en objektiv tredjeperson der, hvor man får mulighet til å snakke om hvordan ting føles på en måte man ikke får anledning til når man snakker sammen på egenhånd, og de store følelsene tar over!

Gi det et forsøk i allefall, før dere går fra hverandre! Dere har delt 8 år sammen, og giftet dere, det er verdt å slåss litt for

Lykke til

[Gjest Mie]

Jeg syns du skal bli og begynne å tenke alvorlig på å få barn. Klokka tikker mest for deg vet du. Du har bare 6 fruktbare år igjen! Prøv å lese litt i barnebøker, oppsøk steder der barn ferdes, eller tilbring tid med veninner som har barn, så ser du nok at det faktisk ikke er så ille som du har lagd deg en forestilling om. Du skal se du faktisk kommer til å lengte etter barn til slutt.

Alternativet er at han forlater deg, og når du plutselig fyller 34 år og er barnløs mens alle rundt deg er lykkelige småbarnsforeldre er det for sent å angre på idiotien din når du var 28.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg syns du skal bli og begynne å tenke alvorlig på å få barn. Klokka tikker mest for deg vet du. Du har bare 6 fruktbare år igjen! Prøv å lese litt i barnebøker, oppsøk steder der barn ferdes, eller tilbring tid med veninner som har barn, så ser du nok at det faktisk ikke er så ille som du har lagd deg en forestilling om. Du skal se du faktisk kommer til å lengte etter barn til slutt.

Alternativet er at han forlater deg, og når du plutselig fyller 34 år og er barnløs mens alle rundt deg er lykkelige småbarnsforeldre er det for sent å angre på idiotien din når du var 28.

Lykke til!

Eh, hva er dette for noe tullprat? Noen mennesker vil bare ikke ha barn, og det skal man respektere uten å komme med vås.

[Gjest dixie i.i]

Jeg gikk fra ex-samboeren min fordi han alltid har villet bli pappa og jeg vet jeg aldri vil ha barn. Han ville ikke at jeg skulle gå og prøvde å overbevise meg om at det var greit å ikke få barn. Jeg skjønte at selv om han mente det da, så kom han til å angre senere, eller ha ett lite håpe om at jeg egentlig kom til å endre mening. Så jeg tok den tøffe beslutningen å gå, det var vanvittig vondt for begge parter, og endte egentlig ganske stygt med at jeg kastet meg inn i ett forhold med en annen, bare sånn at han skulle gå vidre. Jeg har hatt mange triste netter mens jeg har tenkt på han, og savnet han. Men hver gang jeg ser han og sønnen sin så vetjeg at jeg gjorde rett....

[Gjest Gjest_panini_*]

Jeg syns du skal bli og begynne å tenke alvorlig på å få barn. Klokka tikker mest for deg vet du. Du har bare 6 fruktbare år igjen! Prøv å lese litt i barnebøker, oppsøk steder der barn ferdes, eller tilbring tid med veninner som har barn, så ser du nok at det faktisk ikke er så ille som du har lagd deg en forestilling om. Du skal se du faktisk kommer til å lengte etter barn til slutt.

Alternativet er at han forlater deg, og når du plutselig fyller 34 år og er barnløs mens alle rundt deg er lykkelige småbarnsforeldre er det for sent å angre på idiotien din når du var 28.

Lykke til!

For noe tull!

Det er ikke alle som vil ha barn. Det er ikke alle som kan få barn.

Og hva vet du om bare seks fruktbare år igjen?

Men viktigst av alt: Ja, det kan hende at TS ombestemmer seg om noen år og vil ha barn likevel. Det betyr IKKE at hun bør få barn i dag. Selv er jeg 32 og har ikke ønsket å få barn før. Nå har jeg ombestemt meg, og er en prøver. Håper jeg får barn, men det kan hende det ikke går. Uansett angrer jeg ikke et sekund på at jeg ikke fikk barn da jeg var 28. Fordi da jeg var 28 ville jeg ikke ha barn, og da er det helt feil å sette et barn til verden under sånne forutsetninger. Barn er noe man skal få når man virkelig ønsker det, når man føler seg klar for å ta på seg den store oppgaven det er å ta seg av et menneske som du skal ha ansvar for i minst 18 år framover. Man får ikke barn fordi klokka tikker eller fordi andre får barn eller fordi man kanskje kan komme til å angre. Man tar de valg man føler er rette i dag, så får man ta konsekvensene av det dersom det viser seg at man ombestemmer seg på et senere tidspunkt.

[Gjest Gjest_Anja_*]

Jeg syns du skal bli og begynne å tenke alvorlig på å få barn. Klokka tikker mest for deg vet du. Du har bare 6 fruktbare år igjen! Prøv å lese litt i barnebøker, oppsøk steder der barn ferdes, eller tilbring tid med veninner som har barn, så ser du nok at det faktisk ikke er så ille som du har lagd deg en forestilling om. Du skal se du faktisk kommer til å lengte etter barn til slutt.

Alternativet er at han forlater deg, og når du plutselig fyller 34 år og er barnløs mens alle rundt deg er lykkelige småbarnsforeldre er det for sent å angre på idiotien din når du var 28.

Lykke til!

Nå er det på ingen måte slik at TS kun har 6 fruktbare år igjen. Det er direkte feil. Kvinner slutter ikke å være fruktbare når de blir 34 ... I dag er det slettes ikke uvanlig å få første barn når man er over 34.

Ikke at dette har noe direkte med tråden å gjøre, men ...

[Gjest Gjest]

Nå er det på ingen måte slik at TS kun har 6 fruktbare år igjen. Det er direkte feil. Kvinner slutter ikke å være fruktbare når de blir 34 ...

....og noen kvinner slutter å være fruktbare før de blir 34. Det er individuelt. Man tar en sjanse hvis man venter til man blir eldre.

Har full forståelse for at ts velger å ikke få barn. Hvis jeg skulle levd en gang til ville jeg også valgt samme som ts. Dette er ingen god verden å føde barn inn i. Jeg frykter for at de barna som fødes i dag får et vanskelig voksenliv fra.

[Gjest Gjest_Anja_*]

....og noen kvinner slutter å være fruktbare før de blir 34. Det er individuelt. Man tar en sjanse hvis man venter til man blir eldre.

Har full forståelse for at ts velger å ikke få barn. Hvis jeg skulle levd en gang til ville jeg også valgt samme som ts. Dette er ingen god verden å føde barn inn i. Jeg frykter for at de barna som fødes i dag får et vanskelig voksenliv fra.

Joda, selvfølgelig er det individuelle forskjeller. Det er likevel vanlig å se på slikt ut fra statistikk og sannsynlighet. Man må se på den kvinnelige populasjonen og finne ut når man slutter å være fruktbare. Jeg er enig i at å vente til man er over 34 er sent, men sansynligheten for å fortsatt være fruktbar i noen år til er fremdeles rimelig høy. Derimot er sansynligheten for komplikasjoner ved svangerskapet en hel del høyere en sammenlignet med en 25-åring.

I dag er det vanlig at kvinner tar høyere utdannelse og jobber flere år før de velger å få barn. Da er det ikke uvanlig at man er over 30.

[Gjest Gjest]

Gjennomsnittsalder for førstegangsfødende er rundt 28-29. Barnets far er i gjennomsnitt 31-32.

[Gjest Gjest_Arild_*]

Gjennomsnittsalder for førstegangsfødende er rundt 28-29. Barnets far er i gjennomsnitt 31-32.

Og med statistikk så er dette altså toppen av kurven. Kvinner får barn helt ned i 15-16-års alderen og helt opp i over 40. Hvis man tenker seg en graf med kurve med et lavere antall fødsler rundt 16 som stiger jevnt mot 29 (toppen) og synker så med en bunn rundt 43 (eller noe sånt), skulle altså sjansen for å bli gravid gjennom store deler av 30-åra være forholdsvis høy.

Statistikken sier noe om når folk velger å få barn (hvis vi legger til grunn at man i dag har mere kontroll med prevansjon og abort), ikke nødvendigvis når kvinner er fruktbare.

[Gjest ts]

Takk for mange gode svar.. Det gjør utrolig vondt å vite at han og jeg ikke kan forenes på det punktet her. Greier knapt å tenke tanken på å la han gå :cry:

Jeg syns du skal bli og begynne å tenke alvorlig på å få barn. Klokka tikker mest for deg vet du. Du har bare 6 fruktbare år igjen! Prøv å lese litt i barnebøker, oppsøk steder der barn ferdes, eller tilbring tid med veninner som har barn, så ser du nok at det faktisk ikke er så ille som du har lagd deg en forestilling om. Du skal se du faktisk kommer til å lengte etter barn til slutt.

Alternativet er at han forlater deg, og når du plutselig fyller 34 år og er barnløs mens alle rundt deg er lykkelige småbarnsforeldre er det for sent å angre på idiotien din når du var 28.

Lykke til!

Tullprat som dette er jeg desverre vant til. Det er mange sneversynte mennesker der ute, som overhode ikke er villige til å prøve å forstå at andre velger annerledes enn dem selv.

Når man forsøker å presse andre mennesker til å få barn, bryr man seg ikke om det eventuelle barnet. Da bryr man seg kun om at alle må følge ends egne trangsynte tankebaner