Samlivsbrudd

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Da sitter jeg her- trist, har nettopp gjort det slutt med kjæresten min og pappan til mine to barn.. vi har vært sammen i 19 år.. huff.. føler at alt er bare trist og leit, men føler at jeg er ikke den som skal ha det vondt, siden det var jeg som tok skrittet og sa at det er over..

Jeg har jobbet med meg selv, i de siste to årene for å prøve å finne tilbake til de rette følelsene, men klarer det ikke.. er bare vennskap.. da er det å ta fatt på det praktiske, noe jeg ser for meg som et mareritt, og jeg aner ikke hvordan.. og ikke minst fortelle alle om dette.. dette var værre enn jeg hadde forestilt meg..

ville bare få ut noen tanker..

[Gjest Gjest]

Hei.

Vil bare sende en *trøsteklem*

Naturligvis er det vondt og vanskelig for deg også. Det er jo noe du har lagt mye tid og følelser i.

Sitter å venter på den rette tiden for å gjøre det samme selv, gruer meg bare så veldig....

Men, er det et dødt forhold så er det ikke så mye å gjøre med....

Lykke til videre!

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Hei.

Vil bare sende en *trøsteklem*

Naturligvis er det vondt og vanskelig for deg også. Det er jo noe du har lagt mye tid og følelser i.

Sitter å venter på den rette tiden for å gjøre det samme selv, gruer meg bare så veldig....

Men, er det et dødt forhold så er det ikke så mye å gjøre med....

Lykke til videre!

Takk jeg vil bare si at jeg har brukt to år på denne prosessen.. helt jæ.. for å vente på den rette tiden... ønsker deg lykke til.. klem

[Ecolia]

Klart det er vondt! At du ikke anser ham som mer enn en venn lenger, betyr jo absolutt ikke at du ikke er glad i ham, glemmer alt av fine minner osv.

[sucrecandi]

Ville bare si at det vesrte er nå back deg!! Du har også ingenting å angre på at du brukte 2 år for å ta denne triste beslutning. Man må alltid tenke seg nøye og prøve å finne andre løsninger for å redde et kjærlighet forhold, spessiel når det er barn inni bildet. Men hvis du har prøvd alt og allikevel ikke klarer å finne gnisten tilbake er det best for alle å skilles.

Jeg selv har tenkt på det i 4 år, og har aldri funnet det rettet tidspunkt og krefter for å fortelle hva jeg har på hjertet. Ting er nå blitt enda verre mellom oss siden han var utro i 2 måneder for snart 2 år siden. Det tok helt knekken på kjærligheten på min side og jeg har bestemt meg også for å gjøre det slutt.

Du er heldig å beholde en venn. Det vil være lettere etter hvert for alle, skal du se.

[Gjest Gjest]

Sitter med litt det samme selv, selv om jeg gjorde det slutt for nærmere ett år siden. Vi som går ut av et forhold har jo en grunn til det. Og da blir det jo til at folk mener at "man kan skylde seg selv" når man velger å gå ut. Men det vil ikke si at man da plutselig vil få et supert liv. Jeg har hatt det veldig tøft i perioder det siste året, men har også hatt det veldig godt. Er i en "down" periode igjen nå, og da ser alt så meningsløst ut. Men nå begynner jeg heldigvis å kjenne igjen følelsene og vet at det går over igjen nå også. Det er jo spesielt min sønn jeg tenker på. Vi må nå snart flytte, har vært så heldige å ha muligheten til å bo der vi har gjort frem til nå, men nå blir det bytte av barnehage, nytt hus osv. Er så redd alt det kan gjøer med han også. Jeg skal nok klare meg. Og jeg er også bekymret for min eks. Føler jeg bare slår han ned og ned. Men samtidig må han være ansvarlig for sitt eget liv, det er ikke mitt ansvar lengre.

Nok av folk som sier at man burde tenke på alt dette før man valgte å gå fra noen når det er barn i bildet. Men tror ikke barn har godt av å bo sammen med foreldre som hakker på hverandre og ikke er glade i hverandre heller...

Lykke til fremover! Du er sterk, dette klarer du. Det er mye man skal gjennom, men man må jo bare tro på at man kommer sterker ut av dette.

[Gjest Gjest]

Sitter med litt det samme selv, selv om jeg gjorde det slutt for nærmere ett år siden. Vi som går ut av et forhold har jo en grunn til det. Og da blir det jo til at folk mener at "man kan skylde seg selv" når man velger å gå ut. Men det vil ikke si at man da plutselig vil få et supert liv. Jeg har hatt det veldig tøft i perioder det siste året, men har også hatt det veldig godt. Er i en "down" periode igjen nå, og da ser alt så meningsløst ut. Men nå begynner jeg heldigvis å kjenne igjen følelsene og vet at det går over igjen nå også. Det er jo spesielt min sønn jeg tenker på. Vi må nå snart flytte, har vært så heldige å ha muligheten til å bo der vi har gjort frem til nå, men nå blir det bytte av barnehage, nytt hus osv. Er så redd alt det kan gjøer med han også. Jeg skal nok klare meg. Og jeg er også bekymret for min eks. Føler jeg bare slår han ned og ned. Men samtidig må han være ansvarlig for sitt eget liv, det er ikke mitt ansvar lengre.

Nok av folk som sier at man burde tenke på alt dette før man valgte å gå fra noen når det er barn i bildet. Men tror ikke barn har godt av å bo sammen med foreldre som hakker på hverandre og ikke er glade i hverandre heller...

Lykke til fremover! Du er sterk, dette klarer du. Det er mye man skal gjennom, men man må jo bare tro på at man kommer sterker ut av dette.

Som mann, må jeg bare spørre. Sier dere har tenkt på det i 2 og 4 år - og dere har deres grunner. Men dere må lufte tankene deres med den dere er i forhold med. Om dere ikke sier noe om hva som skranter, så er det ikke lett å gjøre noe med det.

[Gjest Guppy]

Til mann:

Jeg er på vei ut av mitt forhold etter flere år med problemer og etter hvert også manglende følelser. Jeg har prøvd å snakke med han om det flere ganger enn jeg har tall på, men han vender det døve øret til. Har sagt i fullt alvor at jeg ikke kan leve med situasjonen, men jeg har ikke nådd frem. Han stoler tydeligvis på at jeg blir uansett. Har lest at en ikke skal stille ultimatum hvis en ikke mener å holde dem, men jeg har forsøkt å holde det på et sakelig nivå. Nå ser jeg at jeg må ta vare på min egen lykke, og gå fra han. Det er ikke med lett hjerte, men jeg blir langsomt slitt ned av å leve i en situasjon jeg ikke trives i. Av og til prøver vi faktisk å nå frem, men blir ikke tatt på alvor.

[Gjest Gjest]

Til mann:

Jeg er på vei ut av mitt forhold etter flere år med problemer og etter hvert også manglende følelser. Jeg har prøvd å snakke med han om det flere ganger enn jeg har tall på, men han vender det døve øret til. Har sagt i fullt alvor at jeg ikke kan leve med situasjonen, men jeg har ikke nådd frem. Han stoler tydeligvis på at jeg blir uansett. Har lest at en ikke skal stille ultimatum hvis en ikke mener å holde dem, men jeg har forsøkt å holde det på et sakelig nivå. Nå ser jeg at jeg må ta vare på min egen lykke, og gå fra han. Det er ikke med lett hjerte, men jeg blir langsomt slitt ned av å leve i en situasjon jeg ikke trives i. Av og til prøver vi faktisk å nå frem, men blir ikke tatt på alvor.

svar: jeg har fått det i klartekst en gang, et ultimatum. Da har menn lett for istede å ta en seriøs prat, å prøve å dysse det ned - konfliktsky. Skjønner jo nå at det var skikkelig dumt.

Det betyr ikke at menn ikke er vil noe mer. Men det kan være vanskelig å prate om noe som sitter dypt. Om en dame vil ut av et forhold med en mann, er det vondt, tror det har med noe med ære å gjøre, høres rart ut. Men når en dame går fra en mann, føler han seg maktesløs, han har ingen å prate med, alt bare stopper opp.

Uansett, kanskje jeg ser det fra min situasjon. Dere har deres forhold.

Om han er utro f.eks har ikke nok respekt, men det går an å gjøre feil.

[sucrecandi]

svar: jeg har fått det i klartekst en gang, et ultimatum. Da har menn lett for istede å ta en seriøs prat, å prøve å dysse det ned - konfliktsky. Skjønner jo nå at det var skikkelig dumt.

Det betyr ikke at menn ikke er vil noe mer. Men det kan være vanskelig å prate om noe som sitter dypt. Om en dame vil ut av et forhold med en mann, er det vondt, tror det har med noe med ære å gjøre, høres rart ut. Men når en dame går fra en mann, føler han seg maktesløs, han har ingen å prate med, alt bare stopper opp.

Uansett, kanskje jeg ser det fra min situasjon. Dere har deres forhold.

Om han er utro f.eks har ikke nok respekt, men det går an å gjøre feil.

Svar til mann

Godt å høre en mann sin mening om det. Ville bare si at jeg også har snakket usedvanlig ofte med min mann om det som var problemet mellom oss uten å ha blitt hørt særlig. Vi har gått til familivernskontor, vi har partet alvorlig mange ganger, jeg har mast, jeg har kritisert og pekt på problemene uten reaksjon fra ham, jeg har prøvd å være snill og tålmodig, ga ham mange sjanser for å gjøre ting bedre, ga ham tid... lang tid. Men han sa selv at han var ingen kjemper og at han likte ikke å bli fortalt det han måtte gjøre og bli kritisert. Han kunne ikke si hvordan han ville reagere hvis jeg bestemte meg for å gå min vei til slutt: kanskje ville han da kjønne alvor og endelig endre sin oppførsel. Det var det han sa. Så må jeg komme så langt for å få ham til å reagere?

Nå at jeg har gitt ham et ultimatum ser jeg det at han føler seg maktesløs, vil ikke prate med meg, tror ikke jeg elsker ham mer fordi jeg sa jeg elket ham ikke fullt lenger. Ser rett å slett deprimert ut og ungår meg. Syns bare han har det han fortjenner når han ikke giddet å høre på meg og ikke tok for alvor det jeg hadde å si til ham. Han hadde jo fått mange muligheter for å gjøre ting bedre. Det var akkurat det som skjedde med hans utroskap. Han klarte ikke å gjøre det godt igjen hjemme (ikke hadde han prøvd heller!) så det var lettere å la sa sjarmere av enn som sa hun likte ham for den han var. Jeg kaler det å være feig og blåøyed!

Klart det er lov å feiles, men når man har feilt må vi også gjøre det godt etter seg. Vi kvinner har også vår ære. En mann som ikke bryr seg om henne er veldig sårende.

Jeg vil bare spøre deg: hva kan jeg gjøre for å få ham til å snakke ut til meg. Han nekter å fortelle meg hva han har på hjertet, ser ut som han ikke vet selv, sier alt går bra, han er ikke sint... han ungår konflikten med seg selv ser det sånn ut. Er det normalt?

[amare]

det her er jo litt of topic men.. var de mennene som ikke gidder å høre eller prøve å løse problemet alltid vært sånn eller var det sånn at de før kunne snakke og løse problemer men det har stopp opp nå?

[Gjest Gjest]

Tja, min har nå aldri vært stor på å jobbe med problemene, men i det siste har han rett og slett blitt sur og tverr når jeg har prøvd å ta det opp. Jeg vil gjerne gi han muligheten til å være den som går, det vil jo være enklere for meg også. Men han synes å være så komfortabel i et dårlig forhold at jeg tror ikke han vil gjøre det. Han har lagt opp løypa for oss, men meg klagende i bakgrunnen. De siste fem - seks årene har han blitt mindre og mindre interessert i forholdet. Jeg er en som vasker gulvet, deler på matlagingen og er en venn å prate om allt mulig dill med, ikke en kjæreste som han deler nærhet, omsorg og samhørighet med. Vi har ikke vært nærmere hverandre enn en klem de siste to mnd...(og han bryr seg ikke engang) Vi har sluttet å snakke om fremtiden og forholdet. Vi deler knapt noen interesser, og det eneste vi gjør sammen er å sitte forran tv`n. Er dette et forhold som kan overleve? Jeg tror ikke det....

Har innsett at livet er for kort til å våkne opp om 20 år og finne ut at jeg har levd livet mitt i et kjærlighetsløst forhold.

[sucrecandi]

det her er jo litt of topic men.. var de mennene som ikke gidder å høre eller prøve å løse problemet alltid vært sånn eller var det sånn at de før kunne snakke og løse problemer men det har stopp opp nå?

Vel... det er litt vanskelig å huske hvordan min mann var for 8 år siden, men jeg tror nok at så lenge han var kjempe forrelsket i meg bruddet han seg, og kunne gjøre det godt igjen hvis han hadde såret meg og jeg det samme for ham. Men så giftet vi oss, og fra den dagen gikk det galt! Selv brullypsnatten ble et marrerit med kjempe krangel... han sa unskyld, men såret var dypt og jeg trengte litt mer enn bare ord. Dagen etterpå kranglet han igjen fordi han ikke ville ordne det med bildene fra brullypet som vi måtte hente før vår retur til Norge (giftet oss i utlandet). Da kjønte jeg ingenting! Var det den snille mann som var så hyggelig og omsorgsfull jeg ble forrelsket i og giftet jeg med? Nei... han tok meg visst for gitt med en gang og sluttet å passe seg for. Jeg tenkte ikke mer på det, vi var jo lykkelig sammen de første årene etter det. Så fikk vi barn og hele livet vårt snudde. Han var en veldig flink far, omsorgsfull og tålmodig og snill, elsker barna sine, men mellom oss var det begynnelsen av trøblene. Han satte meg helt nederst på prioritetlisten sin, jeg ble helt glemt, redusert til husmoren, moren og husket meg bare når han trenkte litt kos. Da klarte jeg ikke mer å holde munn. Vi kranglet ofte, om alt mulig, aldri inrømmet han at han hadde tatt feil eller gjorte noe galt og det var alltid meg som måtte be om unskyldning til slutt for å gjøre fred igjen.

Nei... jeg tror nok at min mann har aldri vært flink til å løsne problemer.