Gå til innhold

Kollegaer som spør "Hvordan går det med deg?"


Tweak
 Del

Anbefalte innlegg

Jeg vil skrive litt om følelsene en får idet en skal tilbake i dagliglivet etter at en av de nærmeste har gått bort...

Jeg husker at det var veldig mange som kom og spurte meg hvordan det gikk. Jeg syntes det var hyggelig at de brydde seg om meg, og at de ville vise det, men hva er det for et spørsmål egentlig?

Selvfølgelig hadde jeg det ikke bra, jeg har det jo ikke helt bra nå to år etter heller... Men jeg ville jo ikke utlevere følelsene mine til enhver kollega på gangen heller, selv om jeg gjerne snakker om de mest intime ting til de jeg kjenner. Jeg er åpen, faktisk så åpen at det sikkert kan gjøre folk utilpass og ikke vite hva de skal si til det jeg kommer med. Så jeg endte opp med å lage meg et standardsvar til alle som spurte "det går nå opp og ned", svarte jeg.

For ville de egentlig ha et ekte svar? Ville de taklet det? Ville de ike egentlig bare vise at de brydde seg, selv om de ikke ville bli ordentlig involvert? Jeg bærer ikke nag, men jeg har tenkt mye på det i ettertid...

Det har vel egentlig endt opp med at jeg aldri har fått snakket ut med noen om mine følelser og opplevelser. Følelsen i kroppen, som om at beina ikke ville bære meg. Å ikke få sove, selv om jeg fikk beroligende tablett. Følelsen av å bli sint på min mor, når hun reagerte som hun gjorde på å miste mannen i sitt liv. Jeg låste meg inne, reagerte med å dytte ting inn og bak i hodet. Reagere med logikk og sinne til min mor, bli stille, og ikke vise følelser. Blir fremdeles provosert når hun begynner å mimre og gråte. Men når jeg ligger om kvelden og skal sove, da kommer tårene... Tårene som min mor ikke får se. Kun samboeren min, men han klarer ikke å reagere støttende, så jeg presser det tilbake da også.

Jeg vil så gjerne snakke med min mor om min far. Men uansett hva JEG har av følelser, så har hun det alltid verre... Hun konkurrerer meg ut med sine følelser og sin intensitet i sorgen. Så da trekker jeg meg tilbake, dytter inn mine følelser og konsentrerer meg om å trøste henne. Hun har psykiske problemer, drikker og er ikke i jobb for tiden. Hva som vil skje dersom jeg prøver å forklare henne hva jeg føler, det aner jeg ikke. Og ikke tør jeg heller.

Og hjemme hos meg og samboeren min, så blir jeg alltid trøstet med "så så, du må ikke gråte sånn!" Huff... Jeg elsker ham, men han aner IKKE hvordan han skal trøste... Og det er ikke hans feil!

Men nå sitter jeg her, og skulle skrive et innlegg om hvordan venner og kollegaer reagerer og ender opp med å skrive et langt innlegg om mine følelser. Jeg er visst på langt nær ferdig med dette. Kanskje jeg trenger profesjonell hjelp... For plutselig trenger jeg å snakke om min far, og min mormor og min farmor, som alle tre forsvant i løpet av ett år, og om min mor som "forsvant" og ble en annen person.

Takk til de som orket å lese. Kanskje noen har noe de vil dele de også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Trista

Jeg har selv opplevd å miste flere av mine kjære på relativt kort tid. Og i for ung alder. Det har ikke vært lett å komme over, og jeg har vært sykemeldt en tid nå fordi jeg presset meg selv for hardt midt oppi sorgen.

Jeg har også svart at "det går opp og ned" når kollegaer og andre bekjente spør hvordan det går. Det er nok veldig forskjellig hva folk er villig til å ta innover seg når de spør sånn. De fleste vil nok bare vise at de bryr seg, tror jeg. En korridor på arbeidsplassen er jo ikke stedet for de store betroelser heller.

Jeg har også et stort behov for å snakke når ting er vanskelige. Heldigvis har jeg to gode venninner som også har opplevd tøffe tider. Det hjelper så godt å prate med noen som har en forutsetning for å skjønne hva man går gjennom. Det er faktisk svært vanskelig å åpne hjertet sitt for noen som egentlig ikke skjønner sorgen. Men så er det jo også svært vanskelig å vite hva man skal si og gjøre for en som sørger dersom man ikke selv har opplevd en sånn stor sorg. Kanskje kan samtalegrupper med andre i samme situasjon som en selv hjelpe?

Kanskje trenger samboeren din litt "veiledning"? Kanskje du kan forklare ham hva du trenger? F.eks. at du av og til må få gråte på skuldra hans, at han ikke trenger å være redd for at du skal knuses i tusen biter fordi du gråter, at gråten er en form for renselse, at han ikke trenger å gjøre særlig mye mer enn å holde rundt deg og si at han er der for deg.

Det sies at for at sorgen skal kunne dø bort må den først få lov til å leve.

Jeg mener ikke at man slutter å sørge over dem man elsket som har gått bort, men etter en tid pleier sorgen å mildne. Med tiden kan man oftere tenke på sine kjære med et smil enn med gråt. Savnet vil alltid være der, men ikke like sterkt/ofte som i starten. Men for å komme til det punktet tror jeg det er viktig å kjenne skikkelig på sorgen. Tillate seg selv å sørge med hele seg.

Jeg føler med deg, og ønsker deg lykke til på veien du må gå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange kommuner (og kirker) har sorggrupper man kan delta i. kanskej det hadde vært noe? Du trenger nok å få del dette med noen, på en eller annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...