Skrikekur

[Eve Luna]

Jeg har bare hørt dårlige ting om skrikekur.

Og hvis noen tilfeldigvis nevner at de har brukt skrikekur på sitt barn her på KG får de høre at det er barnemishandling.

Men jeg har snakket med svigerinna mi som har brukt skrikekur på sin datter i en uke. Hun hadde aldri mer problemer med å sovne selv etterpå.

Så jeg vil høre fra de som har brukt skrikekur og som har fått det til å fungere.

Hvor gammel var barnet når dere brukte det?

Hvor langt tid måtte dere gjøre det før barnet sovnet av seg selv?

Og hvordan gjorde dere skrikekuren? (fulgte dere en plan eller la dere barnet skrike seg til søvne?)

Og hvor godt fungerte skrikekuren? Hadde barnet "tilbakefall" etterpå?

[Pasha]

nå har jeg ikke prøvd skrikekur og kommer aldri til å bruke det heller, men dersom du tenker på å bruke det på jenta di ville jeg nok ha ventet litt lenger. Hun er jo ikke 3mnd enda engang.

[Siona]

Vi bestemte oss for å prøve en slags mild form for skrikekur på lillejenta da hun var nesten et år gammel. Vi hadde da hatt en lang periode hvor leggingen bare ble verre og verre, og noen ganger fikk vi henne ikke til å sove før nærmere midnatt. Vi hadde forsøkt utallige tilnærminger, til ingen nytte. Vi slet også med at hun våknet og gråt mye om natten, slik at vi måtte gå inn til henne, og endte opp med lange våkenperioder. Resultatet var at vi var trøtte, og hun var grinete og trøtt hele dagen.

Vi bestemte oss for å legge henne, og gå inn til henne etter 15 minutter om hun fortsatt gråt. Første kvelden gråt hun i 15 minutter, vi gikk inn, roet henne og la henne ned igjen. Hun begynte å gråte da vi gikk ut, men sovnet ca 5 minutter etter dette. Andre kvelden sovnet hun etter 5 minutter, og siden har det gått bedre og bedre. Etter etpar uker gav hun seg helt med sutringen, og nå smiler hun og sier Natta når vi legger henne Siden vi innførte dette, har det faktisk ikke skjedd en eneste gang at hun har grått om natten så vi må inn til henne. Det hender selvfølgelig at hun våkner, men nå ligger hun bare og pludrer for seg selv. Så du kan trygt si at vi ikke angrer på de 15 minuttene vi lot henne gråte første kvelden! (Men det er jo aldri noen god følelse å la barnet gråte sånn...)

Vi ventet med å gjøre dette til hun var ett år fordi vi mente hun da var gammel nok til å forstå at det var natt og at hun skulle sove. Men jeg vet ikke hvor standhaftige vi hadde vært dersom det hadde blitt mye gråt...

[Gjest Madre Mia]

Skrikekur høres fælt ut og er fælt. Vi fikk også rådet å la ungen skrike i en uke (babyen var 8 mnd). Han hadde da grått hver kveld i flere uker når vi la han direkte i senga og ikke holdt ham i armene til han sovnet. Alle mente vi gjorde galt i å la han sovne i fanget, men han bare gråt når han ble lagt ned. Vi lot ham skrike i flere kvelder på rad i senga, var innom og tittet til ham og snakket rolig til ham, men han sluttet ikke. Vi holdt det ikke ut, heldigvis. For det viste seg at ungen hadde ørebetennelse og fikk vondt hver gang han ble lagt i horisontal stilling. Øreverken utviklet seg til kronisk mellomørebetennelse som varte i tre år før vi fikk operasjon.

Med dette mener jeg at det kan finnes en grunn for at ungene gråter når de blir lagt. Jeg tror ikke din baby på knapt tre mnd gråter for "moro skyld". Den er jo nærmest nyfødt og har kanskje ikke vent seg til livet utenfor ennå... Jeg tror ikke den skjønner å være så "beregnende" ennå på mange måneder.

Jeg er heller for en gradvis tilvenning å sove alene, som en over her nevnte. Vårt barn nr to var det ingen problemer med å legge, enda lilleknøtt og storeknøtt sov på samme rom. Når man er sikker på at ungene er friske og har alt de trenger, er det ikke lurt å ta de opp av senga igjen etter at de først er lagt. Men at man i overgangsperiodene sitter attmed senga og holder babyen litt i handa eller stryker på hodet til den sovner så den skjønner at den ikke er forlatt. Etter hvert kan man jo flytte seg litt lenger bort og jobbe med sitt og smånynne litt sånn at ungen hører du er der, uten at du tar direkte kontakt. Neste gang igjen er du i et annet rom slik at ungen ser eller hører deg, men finner freden i senga. En dag trenger ikke ungen å se deg heller, bare høre at det er noen i huset. Det er vår erfaring.

En ting som man virkelig gjør dumt i, er å snike seg ut av huset mens ungen sover. Og når ungen våkner, sitter en barnevakt der. Dette gjorde nabodama vår og den ungen turde ikke lukke et øye på flere måneder!

[Gjest Gjest]

Min datter var nærmere to år da jeg fant ut at det ikke gikk lengre å skulle ligge sammen med henne til hun sovnet - da tok det ca. en halvtime hver kveld, noen ganger lengre, å få henne til å sove.

Vi startet med to minutter, siden hun var to år, så gikk jeg inn til henne, la henne ned i sengen med dynen over, sa ifra at det var natt og at hun skulle sove. Neste gang ventet jeg tre minutter, gikk inn og repeterte. Så fire minutter, fem minutter etc. Hun var rasende de fire-fem første kveldene, etter det har hun vært en engel å legge

Ferbermetoden er ikke anbefalt til barn under seks måneder, etter hva jeg har skjønt - og mykhjertet som jeg er, så ville jeg ventet til jeg var sikker på at barnet har nok utviklet språk til å skjønne begrepene "natt" og "sove", sånn at det går an å snakke til barnet når man går inn, jeg tror de vil føle seg litt mindre forlatt når de kanskje skjønner hvorfor de ligger der alene.

[lille katt]

Vi brukte Ferbers metode da prinsessen var ca. 6 mnd. Leggingen hadde gått bra fram til da, men så snudde det - hun protesterte og gråt da hun ble lagt ned, og måtte bæres i søvn. Hun var såpass stor da at vi syntes vi skjønte hva hun ville formidle til oss - hun virket sinna og frustrert.

Vi la henne ned etter å ha sunget nattasang og kost litt, sa godnatt og gikk ut. Skrudde på timeren på 3 minutter. Gikk inn og trøstet og koste litt (mens hun lå i sengen og protesterte) og sa natta igjen. Gikk så inn etter 5 minutter, samme rutine, og igjen etter 7 minutter. Etter nye 7 minutter sov hun.

Dagen etter sovnet hun etter fem minutter, så vi trengte bare å gå inn en gang (etter 3 minutter). Etter det la hun seg fint uten protester, og har hatt gode søvnrutiner siden.

Vi syntes det var fælt å høre henne gråte, men det hjalp litt at vi ikke opplevde henne som redd eller utrygg.

I vår situasjon handlet det om at barnet tok kontrollen over leggesituasjonen, og vi tok kontrollen tilbake. Det høres kanskje "tørt" ut, men som foreldre setter vi jo grenser for barna i andre situasjoner også, hvor vi må la dem gråte og protestere når de ikke får bestemme.

Da prinsessen var 6 mnd følte ihvertfall vi at hun var "stor nok" til en slik metode, men her er det nok mange som er uenige.

Jeg ville ikke ha brukt metoden på et yngre barn. De aller minste må få nærhet når de ber om det. Men etter et halvt år mener ihvertfall jeg at man kan begynne å få litt rutiner på ting, også leggesituasjonen.

Det viktigste er at man lytter til magefølelsen sin og ikke lar barnet gråte dersom det føles galt!

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg klarer ikke lese denne tråden, det er fryktelig

[Gjest gjest C]

Når ungen gråter så føler gjerne de fleste foreldre en trang til å trøste den. Det er helt naturlig, instinktivt og det er faktisk slik av en grunn!

Det er unaturlig å skulle overse sin egen unge når vedkommende skriker!

Og når det er snakk om en tre måneder gammel, herregud!!

Ungen "lærer" å undertrykke negative følelser i tidlig alder istedenfor å følge sine naturlige instinkter. At ungen slutter å skrike på den måten er ikke nødvendigvis noen god ting.

Et barn sender signaler ut til omverdenen, når omverdenen ignorerer det så vil det til slutt slutte å sende ut signaler, det er jo ingen vits fordi ingen kommer likevel!!! Dette er tilfellet med mange barn som slutter å skrike.

Et faktum er at barn som blir oversett i spebarnsalder på ymse måter_kan_utvikle adferdproblemer senere (jobber i barnevernet hvor slike tendenser kan sees).

Barn er superfølsomme 0-3 år, og former i disse årene mye av grunnlaget for sin senere personlighet.

Tenk langsiktig, ikke bare kortsiktig!

[Umuriel]

Skrikekurer skal aldri gjennomføres på babyer under 6 måneder, og egentlig syns jeg ikke de skal gjøres i det hele tatt.

Vi fikk hele tida høre at dersom vi gikk inn til gutten vår når han gråt så ble han bortskjemt og utspekulert, og kom til å bruke det "mot" oss. Men vi har opplevd det stikk motsatte, nemlig at gutten har blitt trygg og tør å ligge i egen seng og sovne fordi han vet at vi er i nærheten og kommer inn for å trøste dersom det er behov for det.

Det er jo forøvrig verdt å merke seg at Ferber selv har gått ut i mediene og sagt at han angrer på metoden han utviklet.

[Gjest Gjest_silje_*]

Jeg liker ikke begrepet skrikekur, jeg. Selv om jeg nok har brukt det selv.

Da den eldste var baby (ca. 4 mnd.) måtte jeg lære henne å sovne selv. Frem til da hadde hun sovnet ved puppen, og jeg hadde lagt henne forsiktig ned. Men så, i 4 måneders-alderen, kunne hun plutselig våkne igjen når hun ble lagt. Da var det bare å starte på nytt, med bæring osv., selv om hun viste tydelige tegn til å være trett. Til slutt ble jeg helt utslitt av situasjonen, og bestemte meg for at hun måtte lære å sovne av seg selv. Siden hun var så liten gikk jeg ikke fra henne, men satt i en stol ved siden av sengen hennes og sang natta-sanger. Første kvelden skrek hun sikkert et kvarter, og jeg sang og sang... Andre og tredje kvelden skrek hun fem minutter, og etter det var det helt stille når hun ble lagt.

Jeg opplevde dette som bare positivt, jeg fikk endelig kontroll over når jeg selv kunne legge meg, og ble en mye mer opplagt mamma på dagtid.

[Nigo-san]

Min eldste utviklet en slagd "trass-skriking" i forbindelse ved legging i ni-timånedersalderen. Det var helt tydelig ikke "jeg-er-trist-gråt" det dreide seg om. Det endte med at jeg lot barnet skrike til det sovnet tre kvelder på rad. Gikk inn og ut og trøstet, men løftet ikke barnet opp.

Etter to-tre dager var problemet løst, barnet la seg uten et knyst. Med de senere barna har jeg ikke hatt behov for å gjøre dette, men jeg gjør det igjen hvis det er helt nødvendig. Det er en siste utvei, og jeg MÅ være sikker på at barnet ikke blir redd/skremt. Men jeg synes ikke det er mer uforsvarlig å ta en kort, kontrollert skrikekur på et barn som er stort nok til å forstå, enn å la leggingen utarte seg til en kamparena der mor og far herses med i timevis før det behager poden å sovne....

[Gjest Gjest_Helene_*]

Som barnepsykolog med spesiell interesse for tidlig intervensjon, så får jeg helt vondt i meg når jeg hører om skrikekurer. Men samtidig har jeg forståelse for at noen foreldre blir så desperate at de tyr til dette.

Men jeg vil gjerne at foreldre reflekterer rundt hovedprinsippet bak skrikekurer - nemlig at babyene skal lære seg [/b]å legge seg alene. Barn i denne alderen har ingen forutsetninger for å forstå dette prinsippet.

Det som de eventuelt lærer er at de må takle den redselen og uvissheten alene... Men det fører jo til at de sovner alene, så mission accomplished på et vis?

Jeg gjør mitt beste for å ikke være kategorisk og/eller dømmende, men når det gjelder akkurat skrikekurer så finnes det ikke en eneste studie som har konkludert med at skrikekurer er bra for barns utvikling. Men effektiv er det jo, hvis en kur ser på innsovning.

[Gjest Gjest]

Jeg har et vennepar som nektet å ty stil noen form for skrikekur. De måtte ligge inne i senga med poden fra han var baby. Dette gjør de ennå, og nå er gutten snart 6 år. Barnet er livredd for å sove alene, fordi det aldri har gjort det. Dette resulterer i at mor og far ikke får noen voksentid sammen, og hele ekteskapet er i ferd med å gå dunken.

Lær for guds skyld barna å sove alene, ingen barn har hatt vodt av å skrike litt(nå snakker jeg selvfølgelig ikke om barn som har ørebetennelse og er syke.)

Når barnet slutter å skrike når du kommer inn og begynner når du går ut så har stor sett ikke barnet vondt noe sted, barnet ønsker oppmerksomhet.

Ta det rolig til å begynne med, Gå inne til barnet hvert 5 minutt og ro det ned slik at det forstår at du er der for han eller henne. Men ta aldri barnet opp (med midre det er sykt selvsagt eller du skal bytte på, men ikke for å roe det ned) La også barnet sove i helt mørkt rom fra det er baby, de har ingen forutsettninger til å være redde for mørket. Det er vi voksene og større barn som er redde for mørket.

[Nigo-san]

Men jeg vil gjerne at foreldre reflekterer rundt hovedprinsippet bak skrikekurer - nemlig at babyene skal lære seg [/b]å legge seg alene. Barn i denne alderen har ingen forutsetninger for å forstå dette prinsippet.

utvikling. Men effektiv er det jo, hvis en kur ser på innsovning.

Selvsagt har de ingen forutsetninger for å forstå et prinsipp, men det er like fullt slik at barn kan vennes til forskjellige ting. Hvis du venner barnet til at de skal puppes i seng hver kveld, eller ha ørten sanger, eventyr og "jeg må bare ha litt vann"-runder, så venner det seg til det, da. At barn tester ut grenser er vel heller ingen nyhet. Og nå snakker jeg ikke om babyer på tre måneder, som helt klart er for små til å kunne trasse, men om de litt større babyene og småbarna. At min eldste trasset, og ikke var "lei seg" er jeg overhodet ikke i tvil om. Det var milevid forskjell på type skriking.

[venus*]

En av de viktigste oppgavene foreldre har, er å hjelpe barn til å regulere følelser. Dette klarer de ikke på egenhånd.

En skrikekur er en effektiv måte å "lære" barn til å forstå at foreldre ikke vil hjelpe til med denne oppgaven.

[Nigo-san]

En av de viktigste oppgavene foreldre har, er å hjelpe barn til å regulere følelser. Dette klarer de ikke på egenhånd.

En skrikekur er en effektiv måte å "lære" barn til å forstå at foreldre ikke vil hjelpe til med denne oppgaven.

Tvert imot.

Ved å vise at jeg som mor skjønner forskjellen på når barnet er lei seg, og når barnet trasser, gir jeg barnet forståelsen av at forskjellige følelser gir forskjellige utfall. Å være en god forelder er ikke nødvendigvis å gi barnet alt det h*n vil ha, men å gi barnet det det trenger. Ofte er det trøst. Andre ganger er det forklaring. Noen ganger er det grenser.

Og jeg gir meg ikke på dette: man kan høre det på skrikingen. Det er kjempeforskjell på et barn som er redd eller lei seg, og et barn som trasser.

En annen ting er at leggetid- av en eller annen merkelig grunn- er et problem for mange småbarnsforeldre i Norge i dag. Jeg har hørt mange varianter om foreldre som må campe på madrass på barnerommet, må lese fem eventyr og gå opp og ned av trappa fjorten ganger, må ha de-og-de sangene i nøyaktig samme rekkefølge, for at barnet skal sove. Nå snakker jeg bare for meg selv, men jeg synes det er veldig synd dersom leggingen skal bli den Store Kampen mellom barn og foreldre. Legging skal være en koselig ting, uten kamp og dikkedarer, og jeg mener det er like greit å være litt hard i starten (hvis det trengs), og deretter komme på rett kjøl, fremfor å slite i årevis med maktkamp.

Men det er bare min mening.

[venus*]

Alternativet til skrikekur er ikke akkurat camping på barnerommet til barna blir 18 år..

[Gjest Gjest]

Det var milevid forskjell på type skriking.

Jeg tror det er ganske optimistisk å mene at man alltid vet hva skrikingen betyr. Det er definitivt ikke en eksakt vitenskap, og hvis man tar feil kan det få alvorlige konsekvenser.

[lille katt]

Jeg sier meg enig med Nigo-San. Det er mange som er mot skrikekurer, og det er helt greit. Jeg er også motstander av å la spedbarn gråte seg i søvn. Men det virker som om dere mener at f.eks. mitt barn har ligget skrekkslagent og livredd og grått seg i søvn, og det er en feilslutning. Mitt barn har i forkant av leggsituasjonen fått masse kjærlighet og omsorg. Bæring og kos gjennom hele dagen. Mat, stell/bad, ny bleie og varm pysj før leggetid. Bæring, kosing og nattasang. Og en forsikring om at "her skal du ligge lille venn, nå er det natt, jeg skal være her og passe på deg hele tiden". Blir så lagt i sengen, kyss på panna. Barnet gråter: "jeg vil bæres! Jeg er sinna, trøtt og vil bæres!". Mamma kommer inn etter 3 minutter. "Jeg er her lille venn, nå må du sove, jeg passer på deg". Koser litt i sengen, stryker litt på kinnet, ny nattanuss. Barnet gråter videre. Samme rutine de neste femten minuttene, inn og ut flere ganger.

Beklager, men jeg synes ikke dette gjør meg til en grusom mamma.

Og helt OT - en liten oppfordring til gjest_Helene: jeg ser at du ofte uttaler deg som psykolog her på KG. Jeg vil oppfordre deg til å komme med innspill uten å henvise til kompetansen din. Du er sikkert en vaskeekte psykolog, men du føyer deg bare i rekken av en haug med "fagpersoner" her på KG som prøver å ha litt mer autoritet enn andre som skriver innlegg. Som anonym bruker av KG kan du ikke regne med å få noen naturlig autoritet som fagperson, og etter min mening er det bare dumt å prøve.

[Trampe]

Da min bror var åtte måneder gammel ville ikke foreldrene mine bære og bysse ham i søvn lenger. De brukte da "skrikekuren" (forferdelig uttrykk altså) på ham for å få ham til å sovne alene. Første kvelden skrek han i to timer, andre kvelden i ti minutter og tredje kvelden var det null problem å legge ham.

Jeg ser ingen problemer med å bruke denne metoden så lenge man gjør slik lille katt skisserer. Barnet føler trygghet og omsorg, men lærer at det skal sovne for seg selv. Jeg kommer til å bruke samme metoden på min lille sønn om han ikke vil sovne selv når han er på samme alder. Men jeg mener at barn under seks måneder ikke bør ligge og gråte på kvelden, og tre måneder er alt for tidlig!