Barnet eller partneren din?

[Gjest Gjest over]

Jeg skjønte det - måtte bare være litt vrang.

Du skjønner det, at jeg faktisk kan forstå de som velger partneren fremfor barna. Ikke at jeg selv kunne har gjort det, men det ligger mer enn en smule sannhet i det utsagnet som jeg hørte en gang i tiden. Jeg kjente mannen min før jeg kjente barna mine. Å miste et barn er grusomt. Forferdelig. Nesten ikke til å overleve - men man gjør det. Dette vet jeg med absolutt sikkerhet. Jeg elsker mannen min. Han er den jeg vil bli gammel, rynkete og inkontinent sammen med. Hvis jeg da velger barnet mitt over mannen min vil faktisk det innebære at jeg blir alene - uten mannen min for resten av livet. Barnet mitt vil flytte ut av heimen og leve et liv som på mange måter er separat fra mitt. Er det da så enkelt å velge barnet over mannen min?

Gjest over her.

Fantastisk fint sagt, og stemmer helt nøyaktig med hvordan jeg føler det

[Bekkis]

For min del hadde jeg selvfølgelig reddet barnet framfor partneren min.. Kan egentlig ikke skjønne åssen i hampen jeg skulle hatt mere å stille opp med i ett gisseldrama enn partneren min, og skulle ha greid å redde han egentlig.. Barna er små og hjelpesløse, og går selvklart forran i en hver utsatt situasjon, uansett!!

[La Guapa]

Jeg ville reddet barna mine, og håper og tror min mann ville "valgt bort meg" hvis han var i samme situasjon.

Jeg kommer aldri til å elske noen så høyt som barna mine.

[sodapop]

Jeg velger barnet.

Jeg er helt med på tanken til de som sier at det er mannen en skal leve livet sitt med og barna har en bare til låns. Men fordi mine barn vekker beskyttelsesinstinktet mitt så velger jeg de. Det er ikke meningen at foreldre skal overleve sine barn...

Jeg kan leve uten min mann,selv om det hadde knust hjertet mitt. Kanskje jeg kunne funnet meg en ny mann etterhvert.

Men et barn får en aldri tilbake.

[angelou]

HAdde valgt ungen - ingen tvil, det hadde sikkert han gjort også.

[Gjest Gjest_julie_*]

Jeg ville definitivt valgt mannen min, han elsker jeg mer enn alt på jord og jeg hadde ikke klart leve resten av livet uten han. Man er selvsagt glad i sine barn, men har man funnet den store kjærligheten, så tror jeg den kommer først.

[Kosemose]

La oss si at dette er situasjonen: Et av barna dine og partneren din er holdt fanget i et gisseldrama. Du kan bare redde en av de. Hvem velger du? Hvorfor?

Vanskelig å svare på, men hvis hunden min også hadde blitt anholdt vet jeg at jeg ville reddet den først og fremst. Nytt barn og ny mann kan man alltids skaffe seg, men denne hunden er virkelig noe for seg selv!

[Kosemose]

Vet du hva - jeg forstår det så indelig godt!!!

Det var en tråd her for et års tid siden som tok opp spørsmålet om man var mer glad i barna sine enn i mannen sin. Jeg fikk vanvittig mye pepper i den tråden fordi jeg sa at jeg faktisk elsket mannen min mest... Og mye av min argumentasjon gikk på akkurat de tingene du nevner.

Men sånn i en gitt situasjon hvor jeg ser at barnet mitt er hjelpesløst så ville jeg nok ha valgt å redde barnet. På lang sikt så ville jeg vel helst ha beholdt mannen min!!!

Jeg ville definitivt valgt mannen min, han elsker jeg mer enn alt på jord og jeg hadde ikke klart leve resten av livet uten han. Man er selvsagt glad i sine barn, men har man funnet den store kjærligheten, så tror jeg den kommer først.

Jeg må si jeg sliter veldig med å forstå denne tankegangen. Slik jeg ser det elsker jeg barnet mitt betingelsesløst. Uansett hva barnet mitt finner på eller gjør eller sier vil jeg elske det. Slik er det ikke med partneren min. Ham elsker jeg ikke betingelsesløst. Det er ting han kunne gjort eller sagt som ville fått følelsene mine til å bli borte.

Endret 24. september 2008 av Kosemose

[Gjest Yihaa]

Nå kom jeg faktisk på noe jeg har hørt i en eller annen sammenheng (husker ikke hvor, da hodet mitt er fyllt til randen av røl or rør): Det var en dame som sa at hun selvsagt ville ha valgt mannen fordi barna hadde hun bare på lån, og hun kunne ikke tenke seg et liv uten mannen sin. Dette er ikke ordrett, men det var noe lignende.

Dette fant jeg ingen mening i ???

Og det å redde sine barn har vel ikke nødvendigvis med egne behov å gjøre, men heller en uselvisk kjærlighet til barna. Hvis jeg "ofret" barnas far og reddet barna, gjør jeg det ikke bare av kjærlighet, men også av ansvarsfølelse og plikt.

Hadde jeg bevisst reddet faren og "ofret" barna, ville jeg gått i mot hans ønsker. Det er jeg sikker på. Han - som de fleste foreldre - ville ofret livet sitt for at barna skulle få leve.

Jeg kjente mannen min før jeg kjente barna mine. Å miste et barn er grusomt. Forferdelig. Nesten ikke til å overleve - men man gjør det. Dette vet jeg med absolutt sikkerhet. Jeg elsker mannen min. Han er den jeg vil bli gammel, rynkete og inkontinent sammen med. Hvis jeg da velger barnet mitt over mannen min vil faktisk det innebære at jeg blir alene - uten mannen min for resten av livet. Barnet mitt vil flytte ut av heimen og leve et liv som på mange måter er separat fra mitt. Er det da så enkelt å velge barnet over mannen min?

Dette gir heller ingen mening for meg...

Vanskelig å svare på, men hvis hunden min også hadde blitt anholdt vet jeg at jeg ville reddet den først og fremst. Nytt barn og ny mann kan man alltids skaffe seg, men denne hunden er virkelig noe for seg selv!

Godt poeng! Det kompliserer det hele - og forenkler det!

Jeg må si jeg sliter veldig med å forstå denne tankegangen. Slik jeg ser det elsker jeg barnet mitt betingelsesløst. Uansett hva barnet mitt finner på eller gjør eller sier vil jeg elske det. Slik er det ikke med partneren min. Ham elsker jeg ikke betingelsesløst. Det er ting han kunne gjort eller sagt som ville fått følelsene mine til å bli borte.

Amen!

[Gjest Gjest]

Folk er forskjellige, jeg hadde også definitivt reddet mannen min. Han er min største kjærlighet. Og jeg har 4 barn.

Han er alt for meg.

[Kosemose]

Og det å redde sine barn har vel ikke nødvendigvis med egne behov å gjøre, men heller en uselvisk kjærlighet til barna. Hvis jeg "ofret" barnas far og reddet barna, gjør jeg det ikke bare av kjærlighet, men også av ansvarsfølelse og plikt.

Dette syns jeg oppsummerer godt, og helt enig; Hvem jeg elsker høyest er egentlig ikke av betydning for hvem jeg hadde reddet. (selv om jeg, som sagt, selvfølgelig elsker barnet mitt høyere enn partneren). For å sette det på spissen hadde jeg nok heller reddet en fremmed baby enn min egen partner. Ikke fordi jeg elsker en fremmed baby høyere, men fordi det er sånn ting fungerer. På tross av egne behov, men av ansvarsfølelse og plikt. Man kan rett og slett ikke ofre en baby eller et barn til fordel for en voksen mann.

[Kosemose]

Folk er forskjellige, jeg hadde også definitivt reddet mannen min. Han er min største kjærlighet. Og jeg har 4 barn.

Han er alt for meg.

Tror du mannen din hadde levd godt videre med å vite at han lever på bekostning av ett av sine barn?

Jeg tror jeg ville fått store problemer med å forholde meg til min mann hvis han hadde ofret barnet mitt for å redde meg.

[Gjest Gjest_julie_*]

Tror du mannen din hadde levd godt videre med å vite at han lever på bekostning av ett av sine barn?

Jeg tror jeg ville fått store problemer med å forholde meg til min mann hvis han hadde ofret barnet mitt for å redde meg.

Kan ikke folk bare godta at alle er forskjellige?? Selv om noen heller ville valgt mannen sin, så betyr ikke det at de er noen hjerteløse mennesker som ikke er glad i sine barn! Mannen min betyr absolutt alt for meg, hadde jeg mistet et barn hadde jeg overlevd, selv om det IKKE hadde vært lett. Jeg hadde overlevd fordi jeg hadde hatt mannen min hos meg. Hadde jeg mistet han, hadde jeg ikke lenger ønsket å leve, og de andre barna hadde kanskje mistet sin mor. Aksepter at noen faktisk heller ville beholdt sitt livs kjærlighet.

[Kosemose]

Kan ikke folk bare godta at alle er forskjellige?? Selv om noen heller ville valgt mannen sin, så betyr ikke det at de er noen hjerteløse mennesker som ikke er glad i sine barn! Mannen min betyr absolutt alt for meg, hadde jeg mistet et barn hadde jeg overlevd, selv om det IKKE hadde vært lett. Jeg hadde overlevd fordi jeg hadde hatt mannen min hos meg. Hadde jeg mistet han, hadde jeg ikke lenger ønsket å leve, og de andre barna hadde kanskje mistet sin mor. Aksepter at noen faktisk heller ville beholdt sitt livs kjærlighet.

Jeg aksepterer da at det finnes mennesker som ville valgt å redde en voksen mann framfor et barn, men jeg spør meg om hva denne voksne mannen ville tenkt om et slikt valg i ettertid.

Og jeg må innrømme at jeg stusser mer enn litt over voksne mennesker som elsker mannen sin høyere enn barnet sitt, og som på ramme alvor mener at de heller ville gjort barnet sitt helt foreldreløs framfor å ta seg av barnet hvis ektefellen skulle dø.

At man kan tenke slik etter at barna har blitt store og forlatt redet kan jeg derimot forstå (altså at noen ønsker å dø selv hvis partneren dør hvis de har voksne barn som er etablert på egen hånd).

Endret 24. september 2008 av Kosemose

[Nigo-san]

Mulig jeg er en gammel kyniker uten sans for romantikk, men det er fremdeles uforståelig for meg at noen velger en mann foran barna sine.

La oss si at jeg i den tenkte gisselsituasjonen valgte å redde mannen fremfor barna mine- og at jeg om en ti års tid oppdaget at han var utro så det sang? Eller hva om han var så frekk å få et hjerteinfarkt og dø fra meg for egen maskin, lenge før pensjonsalder? Eller- og veldig sannsynlig- at han hadde blitt så forbannet på at jeg valgte han framfor barnet vårt at han hadde forlatt meg på flekken? DA hadde jeg følt meg snytt da!

Det betyr ikke at jeg ikke aksepterer at andre tenker annerledes, men jeg bare innser at jeg ikke klarer å forstå det. Enda fjernere er det for meg å begrunne et slikt valg utifra min egen livskvalitet- at jeg ville hatt det enda vanskeligere uten mannen enn med barna. I en situasjon der hypotetisk sett et fantastisk menneske må bøte med livet, er min livskvalitet det minste problemet.

Men som sagt, det er bare slik jeg ser det, rent personlig. Andre tenker annerledes, og det har ikke jeg noe med

[la Flaca]

Hvor kommer dette behovet for å sette en prislapp på familiemedlemmer fra? Det er n'te gang denne problemstillingen tas opp. Som en slags grotestk fasinasjon av umulige valg. What's the point???

For å svare på spørsmålet så føler jeg et ansvar for å holde liv i de små som jeg har satt til verden. Ikke bare dem, jeg hadde reddet et barn fremfor en voksen uansett hvem de tilhørte og uansett om den voksne var mannen min. Det ligger som regel instinktit i voksne mennesker.

[Gjest imli]

Barnet.

Det er vel ganske naturlig....