Får redningsmannskaper den omtanke de fortjener?

[Gjest Gjest]

Så har de klart det igjen. Det umulige.

Alle de omkomne fra rasuluykken i Ålesund er nå hentet ut. Selv den siste, som en ekspertgruppe hevdet det ville være umulig å få ut uten å rive bygningen. Selv den personen er ute nå, og kan stedes til hvile. De pårørende slipper nå å forholde seg til at dem de har hatt kjær ligger i ruinene.

Alle er ute og de pårørende kan få en grav å gå til og komme videre i sorgprosessen sin. Alt dette fordi noen så uselvisk jobber med risiko for eget liv for å få til dette.

Jeg er rørt til tårer, og har den største respekt for de menneskene som jobber med livet som innsats for at andres lidelse ikke skal bli større enn nødvendig. Dette skjer mange ganger daglig verden rundt. Ofte blir ikke jobben de gjør nevnt i en fotnote en gang. Ikke at jeg tror de forventer så mye omtale heller, men de har iallefall min dypeste respekt. Både de og deres pårørende, for det kan ikke alltid være så enkelt å være pårørende til redningsmannskapene heller.

Takk for at dere finnes.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2378263.ece

[Kitsune]

Min erfaring med mennesker i slike yrker er at de selv sier at de bare gjør jobben sin. Det er mange som fortjener en ekstra honnør, som f. eks. frelsesarmeen, fattighjelpa, sykepleiere, politiet, brannmenn, fenselsbetjenter osv.

De er (som regel) veldig beskjedne og møter folk som er vanskelige i vanskelige situasjoner. Jeg har stor respekt for disse menneskene.

[Gjest Gjest]

Min erfaring med mennesker i slike yrker er at de selv sier at de bare gjør jobben sin. Det er mange som fortjener en ekstra honnør, som f. eks. frelsesarmeen, fattighjelpa, sykepleiere, politiet, brannmenn, fenselsbetjenter osv.

De er (som regel) veldig beskjedne og møter folk som er vanskelige i vanskelige situasjoner. Jeg har stor respekt for disse menneskene.

Til å begynne med hadde jeg et meget positivt syn på menneskene i disse yrkene men har nå fått et mer differensiert syn. Mitt inntrykk er at det er en del "action"-glade mennesker i disse yrkene som er lite tilpassningdyktige. Det virker også som en del, spesielt ambulansepersonell, har litt dårlig selvrespekt. Selv har jeg ingen kompetanse (OK, jeg har noen få førstehjelpskurs!) men jeg har lav terskel for å stoppe for å hjelpe og jeg har evne til å opptre rolig i stressende situasjoner. En gang kom jeg til en bilulykke med 6 skadde. Etter å ha sikret skadestedet ringte jeg etter ambulanse, kartla situasjonen for de skadde og utførte førstehjelp. Etter

ca 15 minutter kom første ambulanse og jeg møtte ambulansepersonalet for å fortelle hvordan jeg opplevde status. Ambulansepersonellet ignorerte meg fullstendig og gikk i gang med egne undersøkelser. Jeg fikk inntrykk av at fordi jeg var amatør så hadde mine 15minutter med observasjon av de skadde ingen som helst nytte og det var bortkastet å bruke 20 sekunder på å høre på meg. Det virker som mannlige action-orienterte ambulansepersonell har et spesiellt problematisk forhold til kvinnelige leger som tilfeldig er på skadestedet. Jeg har sett dette to ganger. I det ene tilfellet hadde de en så arrogant holdning at andre reagerte på det og snakket til de. Jeg snakket med legen etterpå og hun sa at når det gjelder leger så har ambulasepersonell bare respekt for anestesioverlegene i helikopterredningstjenesten. Det er selvfølgelig mange leger (f.eks. psykiatere) som er forholdsvis ubrukelig på et skadested men jeg tror at legene selv klarer å vurdere sin kompetanse.

[Gjest Gjest]

En gang kom jeg til en bilulykke med 6 skadde. Etter å ha sikret skadestedet ringte jeg etter ambulanse, kartla situasjonen for de skadde og utførte førstehjelp. Etter

ca 15 minutter kom første ambulanse og jeg møtte ambulansepersonalet for å fortelle hvordan jeg opplevde status. Ambulansepersonellet ignorerte meg fullstendig og gikk i gang med egne undersøkelser. Jeg fikk inntrykk av at fordi jeg var amatør så hadde mine 15minutter med observasjon av de skadde ingen som helst nytte og det var bortkastet å bruke 20 sekunder på å høre på meg. Det virker som mannlige action-orienterte ambulansepersonell har et spesiellt problematisk forhold til kvinnelige leger som tilfeldig er på skadestedet. Jeg har sett dette to ganger. I det ene tilfellet hadde de en så arrogant holdning at andre reagerte på det og snakket til de. Jeg snakket med legen etterpå og hun sa at når det gjelder leger så har ambulasepersonell bare respekt for anestesioverlegene i helikopterredningstjenesten. Det er selvfølgelig mange leger (f.eks. psykiatere) som er forholdsvis ubrukelig på et skadested men jeg tror at legene selv klarer å vurdere sin kompetanse.

Først vil jeg rose deg for at du tok ansvar på skadestedet. Du gjorde en viktig jobb. Når det gjelder ambulansepersonellet vil jeg tro at de ikke ignorerte deg fordi du var "amatør". Årsaken er vel heller deres arbeidsrutiner. Hvis en pasient er livstruende skadet betyr 20 sekunder forsinkelse mye. Informasjon bir ofte formidlet mens de undersøker/behandler pasienten. Sykepleiere på sykehus jobber på samme måte. Hvis en pårørende sier ifra at pasienten er dårlig står ikke sykepleieren i korridoren og prater med den pårørende i 20 sekunder. Da løper hun inn til pasienten og får informasjonen fra den pårørende samtidig som hun undersøker/behandler pasienten.

Det er ofte hektisk jobbing på skadestedet. Pasientene er i fokus. Det er ikke på skadestedet man gir ros. Det skjer først etterpå, når ting har roet seg. Jeg er sikker på at de syntes du gjorde en god jobb, men at fokuset på pasientene overskygget alt annet. Redningspersonell har ofte en debrifing etter større ulykker. Da får man satt ord på følelsene dine i etterkant av hendelsen og man gjennomgår hendelsesforløpet og evaluerer det. Dette er svært nyttig. Det burde også vært lagt opp til at både tilskuere og andre som deltar i redningsarbeidet får tilbud om å samles for å prate om ulykken. Det er viktig for å legge det bak seg og gå videre.