Hvordan gi slipp på den man elsker

[Gjest Gjest_Maja_*]

Er sammen med en kjempefantastisk gutt på 2. året. Har flyttet sammen og alt er egentlig bare fryd utenifra. Vi krangler mye om småting og blir raskt venner igjen men det tærer på og det ligger mye usikkerhet og negativitet i luften.

Jeg vet han elsker meg og at han vil gjøre alt for meg men samtidig gir det meg litt panikk. Jeg er 22 år og han er den første kjæresten min, og egentlig helt perfekt for meg men likevel skurrer det. Jeg kjeder meg, føler jeg ikke kan blir med på alt jeg gjorde før og at jeg ikke har lov til å "drite meg ut" som jeg kunne før.

Han lar meg få lov til alt jeg vil, ikke noe stress der, men jeg føler meg likevel fanget. Jeg elsker ham, det er det som gjør det så innmari vanskelig, men jeg har så innmari forholdsangst og savner det å være alene og fantaserer stadig vekk om sex/flørting med andre.

Har snakket om dette og han sier han kan flytte hjem til foreldrene sine og la meg ha leiligheten om det må til. Men jeg vet ikke om det er det jeg vil! Jeg leker med tanken på å flytte ut(men har ikke råd) og lurer stadig på om jeg vil være singel. Synes ikke det er rettferdig mot ham heller, det å gå fram og tilbake sånn.

Foreldrene mine og vennene mine bor på en annen kant av landet og jeg vil ikke flytte dit heller. Jeg trenger tid til å tenke, eller gjør jeg det? Jeg fatter ikke hvorfor jeg føler at noe mangler når jeg har en jeg elsker og som elsker meg tilbake. Føler meg som en bortskjemt drittunge og blir mer og mer deprimert pga dette. Både han og jeg har blitt enige om at det ikke virker som om jeg er lykkelig med ham, men jeg håper dette bare er en fase. Jeg elsker ham jo, han er min beste venn og jeg er kjempeforelska i han enda etter 2 år.

Hva gjør jeg? Det er så utrolig tungt å leve sånn, føle at jeg ikke er det jeg burde være. Burde jeg vente og se hva som skjer eller ta en avgjørelse nå? Hvordan vet man at den man elsker er den rette? Når skal man gi slipp på den? Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten ham, men likevel føler jeg ofte at jeg hadde hatt det bedre uten :gråte:

Vær så snill, hjelp meg, er på randen! Og ikke bare si "dump han, er du usikker så er det nok" for det stikker dypere enn som så...

[Gjest Gjest]

Jeg ble forlatt på grunn av forplikningsangst.

Kan du ikke gå og prate med noen. en samlivspsykolog eller noe sånn..

Ikke dump, men ta tak i dette. Han høres ut som en forståelsesfull fyr!

[Nabodama]

Kanskje du ikke er moden nok for et forpliktende forhold?

[Gjest Gjest_Carrie_*]

Jeg forstår deg utrolig godt i hva du opplever der. Samme opplevde jeg på ca samme tiden som deg med min kjære. Vi var sammen i tre år, og som mange andre havnet vi oppi "3-års krisen." Jeg følte meg fanget selvom jeg hadde frihet, og han var ikke den sjalu typen. Lot meg alltid gjøre som jeg ville, og var aldri mistenkelig.

I begynnelsen av forholdet vårt var det jeg som var "sjefen," jeg bestemte og alt skulle gjøres å være på mine primisser. Jeg var sjalu, pågående og ubestemt. Så gjorde vi det slutt, og jeg fant ut av at jeg ikke klarte å være uten han, og gikk på kne tilbake til han. Han tok meg tilbake, men sa til meg at det var siste sjansen jeg fikk, noe jeg forstod etter hvordan jeg hadde behandlet han tidligere, men tok det likevel for gitt. Etter det hadde vi et fantastisk år sammen, så dro han i militæret. Første halvåret var det helt jævlig, om jeg kan si det slik! Med tiden gikk det bedre, og året etter kom han hjem til meg igjen. Det var fantastisk å ha han tilbake, og jeg kjente meg aldri lykkeligere enn det jeg var da. Tiden gikk, og vi hadde våre "ups and downs", men alt gikk seg til med tiden. Pluselig, før noen av oss visste ordet av det var det gått tre år. Jeg kjente fort at jeg begynte å savne friheten av å kun måtte tenke og ta hensyn til meg selv, og ingen andre. Savnet å være ung, og var veldig redd for å gå glipp av tiden jeg hadde nå, og jeg trodde at hvis jeg forsatte å være i et forhold med han nå, kom jeg til å gi han skylden senere for at jeg aldri fikk leve livet som jeg ville nå. Det hele resulterte i at jeg gjorde det slutt med han, noe han sa seg enig i.

I ettertid tenker jeg nå på han hver eneste dag, og jeg ser nå at jeg egentlig ikke helt visste hva det ville si å "leve livet som jeg vil nå," for jeg visste ikke hva jeg ville, så hvordan kunne jeg vite at jeg ikke ville være med han lengre. Det hele var et sjansespill, og jeg tapte. Men hvordan gi slipp på alt?

Jeg ser i dag at han har klart å komme seg på god vei videre i livet uten meg, og selvom jeg unner han alt det beste i verden, kjenner jeg at det stikker litt i hjertet når jeg vet han ikke trenger meg lengre som han gjorde, og ikke minst som jeg kjenner nå at jeg trenger han, og egentlig alltid har gjort. Er visst sant det de sier "man vet ikke hva man har før man mister det." Og på en måte trodde jeg aldri det kom til å skje meg. Følelsene mine for han er like sterke i dag som de var tre år siden, og jeg kan ærlig si jeg elsker han og er forelsket i han enda.

Det frister veldig å fortelle han alt jeg føler og tenker, men vil ikke skremme han vekk. Vil gi han all den tiden han trenger til å finne ut hva han vil i livet, og finner han ut av at det er meg han vil ha ved sin side når alle hans drømmer går i oppfyllelse, så vil jeg forsatt stå her å vente på han.

Hvis du allerede ikke har gjort det slutt med din kjære, så tenk deg godt om. Ikke kun tenk på nåtiden, tenk på fremtiden. Det er jo en grunn til at du ikke allerede har gjort det slutt med han. Men vær sikker før du gjør noe, så du ikke angrer og sitter igjen med tunge følelser slik som jeg gjør nå. Livet er for kort for det. Bare synd jeg ikke ser det enda..