flytting

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Jeg hadde blitt mer skuffet over den voksne hvis jeg i en alder av 15 (som faktisk er en ganske vanlig alder for folk å flytte hjemmefra, tro det eller ei) ble tvunget til å flytte til en ny by.

La ham nå i det minste få valget om å bli igjen på hybel? Det koster ikke all verden, og han kan helt sikkert få en deltidsjobb for å bidra litt selv også.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 13, selv om jeg bodde hjemme, og da jeg var 16 hadde jeg flere deltidsjobber ved siden av skolen, dette fungerte fint for meg for 10 år siden, og en 15 åring i dag er vel det samme som en 15 åring for 10 år siden?

[Gjest Gjest]

Man har da ansvaret for barna sine til de er 18 år!!

Man sier ikke til en 15 åring at om han ikke vil flytte så får han bare bli igjen da, og bo for seg selv på hybel.

Har alene-moren forresten råd til det da? Betale hybel og utgifter for sønnen et sted og bosted for seg selv og datteren et annet?

Skal sønnen gå på trygdekontoret eller sosialen får å få penger til å leve og bo fordi moren har dratt fra ham? Jeg regner med at moren får en kraftig reaksjon fra barnevernet om hun bare dropper sønnen sin på en slik måte.

Nei, enten må sønnen bli med eller så får de la være å flytte.

Som 15 åring hadde jeg blitt veldig skuffet og mistet mye tillit til voksne om de ikke tok litt hensyn til meg også. Selv om man kan forstå at det er tunge årsaker som veier for at man skal ta mye hensyn til søsteren så kan ikke moren bare forlate gutten sin og be ham bo på hybel fordi søsteren krever mer. Hva slags signal er det til gutten da? At man gir litt blaffen i ham?

En 15 åring i 9 klasse på ungdomsskolen er ikke voksen og skal ikke få ansvaret for seg selv i så ung alder.

han vil sikkert ikke kunne flytte hjemmefra før han skal på videregående og der er mange som har måttet flytte fordi foreldrene har fått seg ny jobb eller skole..uansett årsak så lenge der er en grunn, så må barna bare finne seg i det uansett hvor tungt de tar det først. det er jo faktisk de voksne som bestemmer og reaksjonen vil gå over når de har gjort seg kjent og kommet på plass. man kan få nye venner, og en 15åring er ikke erfaren nok til å forstå at det kan bli en god opplevelse og kan komme til å trives veldig godt. slik jeg forstod det, så var det vel snakk om at han kunne flytte tilbake til hjembyen når han begynner på vgs, ikke før. hadde pappa vært tilstede så hadde det heller aldri vært noe problem! ikke alle avgjørelser gagner alle, men man må jo se på det store bildet. må det til så må det til, og han er ennå ikke myndig og voksen som mange av dere så kraftig kommenterer, og da har han egentlig ikke noe valg.

for at man skal kunne være en god forelder må man ha energi og lykke for kunne gi barna det samme. jeg mener sterkt at de burde flytte etter skoleåret er omme. han virker sosial og sterk nok til å klare det...søsteren hans får det bare verre. å bli mobbet er grusomt, med en far som ikke bryr seg eller er tilstede i det hele tatt gjør ikke ting bedre. synes de alle fortjener en ny start på tiden fremover med et nytt utgangspungt. der er det iallefall familie som stiller opp, og det virker som om tanten deres er utrolig omtenksom ved å kjempe slik for deres skyld. antar at hun da også vil være tilstede og hjelpe. lykke til og håper moren er villig å ofre litt for alles beste.

[Bernina]

Jeg hadde blitt mer skuffet over den voksne hvis jeg i en alder av 15 (som faktisk er en ganske vanlig alder for folk å flytte hjemmefra, tro det eller ei) ble tvunget til å flytte til en ny by.

La ham nå i det minste få valget om å bli igjen på hybel? Det koster ikke all verden, og han kan helt sikkert få en deltidsjobb for å bidra litt selv også.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 13, selv om jeg bodde hjemme, og da jeg var 16 hadde jeg flere deltidsjobber ved siden av skolen, dette fungerte fint for meg for 10 år siden, og en 15 åring i dag er vel det samme som en 15 åring for 10 år siden?

Her er du vel litt ute og sykler...?

Hvor har du det fra at det er vanlig å flytte hjemmefra når man er 15 år?

50% flytter hjemmefra ved fylte 19 år. 10% bor fremdeles hjemme når de har fylt 25 år.

Jeg begynte også å jobbe da jeg var 13 år og hadde alltid deltidsjobber frem til jeg var ferdig med utdannelsen min. Det er absolutt ingenting galt med det.

Ja det er noen som må bo på internat eller på hybel i f.m. videregående skole. Fordi det enten ikke er noen videregående skole der hvor de bor eller fordi de kommer inn på en skole som ligger langt unna. Men det er da noe ganske annet å flytte til en skole (og kunne komme hjem i helgene) enn det er å oppleve at mor flytter ifra deg? Vi snakker om en 15 åring i 9-klasse som har over et år igjen på ungdomsskolen.

I Norge er det slik at det er foreldrene eller den som er registrert som barnets forsørger som betsemmer hvor barna skal bo inntil de har fylt 18 år.

Bestemmer denne moren at de skal flytte så må gutten være med på det. Det er også moren som har det siste ordet når det gjelder hvorvidt sønnen skal få bo på hybel eller ikke. Hun kjenner sin sønn og vet om han er moden nok for dette.

[Gjest Mayamor]

Jeg tenker som følgende:

Flytter de, gir de blaffen i guttens trivsel og kan ødelegge ham på sikt. De tar da høyde for mor og datter. En muligens med problemer, to muligens "reddet". Men det er ikke sikkert da ofte blir "nissen med på lasset"; problemer der de bor er ikke ensbetydende med at ny plass = ingen problemer...

Flytter de ikke tar de hensyn til sønnen. Datteren og moren kan fortsette å ha det pyton, og hvor stor glede har da gutten av to deprimerte å bo sammen med? Evt kan mor og datter motta hjelp slik at de kan ha det bedre (ikke bare se bostedsadresse som egentrivsel, men total pakke)?

Fasit kan ingen av oss her inne ha da vi ikke lever oppi denne situasjonen. Men personlig ville ikke jeg røsket opp et velfungerende barn for å redde et ikke fungerende barn (uten at jeg her vet hva som er problemet) med lett hjerte, men heller jobbet for at barnet som ikke hadde det så bra skulle få det bedre...

[liseterese]

Jeg tenker som følgende:

Flytter de, gir de blaffen i guttens trivsel og kan ødelegge ham på sikt. De tar da høyde for mor og datter. En muligens med problemer, to muligens "reddet". Men det er ikke sikkert da ofte blir "nissen med på lasset"; problemer der de bor er ikke ensbetydende med at ny plass = ingen problemer...

Flytter de ikke tar de hensyn til sønnen. Datteren og moren kan fortsette å ha det pyton, og hvor stor glede har da gutten av to deprimerte å bo sammen med? Evt kan mor og datter motta hjelp slik at de kan ha det bedre (ikke bare se bostedsadresse som egentrivsel, men total pakke)?

Fasit kan ingen av oss her inne ha da vi ikke lever oppi denne situasjonen. Men personlig ville ikke jeg røsket opp et velfungerende barn for å redde et ikke fungerende barn (uten at jeg her vet hva som er problemet) med lett hjerte, men heller jobbet for at barnet som ikke hadde det så bra skulle få det bedre...

jenta går til psykolog og helsesøster allerede. om det skulle ødelegge gutten er ganske tvilsomt, men likevel det som har holdt henne igjen og ikke klarer å tvinge han til å flytte. dette har holdt henne hjemme i alle år siden hun og faren skildte seg. hun har hele tiden ønsket å ta en utdannelse i den byen som det var snakk om, noe hun ikke har mulighet til å gjøre dr hun bor nå. en annen ting er også at hun har noen som hjelper til. bor tanter og unkler der, samt søskenbarn og deres barn igjen. det er allerede et nettverk og alt vil ligge tilstedet for at de skulle sette seg tilrette der. jenta hennes er helt med på å flytte, noe som søsteren min har pratet om flere ganger med de to. det er aldri noe garanti for at ting skulle bli bedre, og poenget for henner er at hun vil få hjelp og støtte dr, ikke rømme fra problemer. jeg vet ikke om noen foreldre som har stilt opp og støttet barna sine som henne. hun er en fantastisk mor, ikke feilfri, men gjør alt for sine. derfor dette er så vanskelig

[Rosalie]

jenta går til psykolog og helsesøster allerede. om det skulle ødelegge gutten er ganske tvilsomt, men likevel det som har holdt henne igjen og ikke klarer å tvinge han til å flytte. dette har holdt henne hjemme i alle år siden hun og faren skildte seg. hun har hele tiden ønsket å ta en utdannelse i den byen som det var snakk om, noe hun ikke har mulighet til å gjøre dr hun bor nå. en annen ting er også at hun har noen som hjelper til. bor tanter og unkler der, samt søskenbarn og deres barn igjen. det er allerede et nettverk og alt vil ligge tilstedet for at de skulle sette seg tilrette der. jenta hennes er helt med på å flytte, noe som søsteren min har pratet om flere ganger med de to. det er aldri noe garanti for at ting skulle bli bedre, og poenget for henner er at hun vil få hjelp og støtte dr, ikke rømme fra problemer. jeg vet ikke om noen foreldre som har stilt opp og støttet barna sine som henne. hun er en fantastisk mor, ikke feilfri, men gjør alt for sine. derfor dette er så vanskelig

Hvis hun allerede har ventet i flere år med å flytte, syns jeg jammen meg at hun børe vente i halvannet år til, til sønnen er ferdig på ungdomsskolen. Ærlig talt.

Ellers ser jeg at du ikke kommenterer forslaget mitt om å la jenta flytte til nære slektninger i denne byen i ett år før mor og evt. storebror flytter etter. Vet jeg har skjedd opptil flere ganger i området der jeg kommer fra.

[onyx]

Jeg er enig med Wadjet. Det må da gå an å vente ett år til gutten er ferdig med ungdomsskolen. Jeg ble selv tvangsflyttet midt i ungdomsskolen og det var slett ikke noen positiv opplevelse å komme som ny i en allerede godt etablert klasse. Selv uten problemer i utganspunktet stiller man svakt som den nye i klassen, spesielt når det bare er 1 år igjen, for hierarkiet er allerede fastsatt. Selv havnet jeg helt utenfor og fikk ikke nye venner i klassen + at jeg var et enkelt "offer" for utfrysing etc.

Gjør heller noe ekstra for å bedre tilværelsen for mor og lillesøster. Det finnes uansett ingen garanti for at ting blir bedre for noen selv om de flytter. Problemer har en tendens til å bli med på lasset!

[Alve]

Våre meninger her har vel en del med hvordan man er oppvokst, hvordan man hadde det hjemme med regler etc.

Jeg persjonlig er oppvokst med at det blir som de voksne bestemmer.

I dette tilfelle ville det da ha blitt til at vi flyttet. Hvorfor? Vel, personlig synes jeg at det får være måte på hva man skal ta hensyn til som foreldre.

Jeg synes at veldig ofte lar man barna på sett og vis få styre litt for mye.

I dette tilfellet her så ville jeg si at det viktigste og den av ungene det skal taes mest hensyn til er den lille jenta. Dette spesielt pga hennes tragiske problemer, der en "ny start" kansje er det som skal til for at hun skal få det bedre.

Mor lider nokk mest pga at ungen hennes lider, blir jenta bedre, blir mor bedre.

Mor får da gått ut en tur, tatt seg en tur på kino med en veninne for eksempel osv.

Jenta får en ny start, en ny skole, og større mulighet til åpenhet.

Det er ikke bestandig morro å være "den nye" på en skole eller hvor som helst, men barn sjenerelt klarer seg jo bra med litt hjelp.

Sønnen er 15 år og i det jeg ville kalle "rette alder". Han er nå tenåring med mange meninger og hormonelle forandringer. Jeg har selv to mindre tvillingbrødre på 16 år så jeg har sett og hørt litt om hverdagen til en ungutt.

Selv er jeg 23, så nei erfaring vedrørende mine meninger kan jeg ikke konkret si at jeg har hatt, da min sønn kun er 3,5 år. Men jeg flyttet selv hjemmefra som 18 åring.

Tilbake på sønnen i huset og hva jeg mener så er det jo selvsagt ikke slik at man ikke skal la han si sin mening, men alt i alt, så ser jeg på situasjonen slik at flytting til nye omgivelser er eneste utvei for trivsel.

Nå vet jeg jo da ikke hvor langt det er imellom den "nye" byen og der dere bor for øyeblikket da. Er avstanden liten i den grad at det kansje er snakk om 2t med buss, burde det ikke være noe problem for han, med tanke på hva du sier om hans persjonlighet. Man mister ikke venner bare fordi man flytter. Man får nye ja, men man mister ikke de gamle. og om man er så uheldige å gjøre det, så er det jo da helst pga at man ikke oppredholdt kontakt eller at de rett og slett ikke var SÅ gode venner som man trodde.

[liseterese]

Hvis hun allerede har ventet i flere år med å flytte, syns jeg jammen meg at hun børe vente i halvannet år til, til sønnen er ferdig på ungdomsskolen. Ærlig talt.

Ellers ser jeg at du ikke kommenterer forslaget mitt om å la jenta flytte til nære slektninger i denne byen i ett år før mor og evt. storebror flytter etter. Vet jeg har skjedd opptil flere ganger i området der jeg kommer fra.

problemet er at hun ikke takler å være uten moren, og at hun bare er 12 år.andre kan ikke plutselig ta over hele foreldreansvaret. det at moren har ventet så lenge kan jo også være grunnen til at hun er fullstendig utbrent. tror ikke familien vil klare seg ved å splittes. historien med faren er komplisert og jenta klarer ikke å dra dit..prøver mora å tvinge henne ender det bare i at "hun hater seg selv og at hun vil dø"..dette er noe hun ofte sier og gråter mye..hun har skulket altfor mange dager på skolen, selv om moren psøver å tvinger henne.

liseterese

[liseterese]

en annen ting er også at mor har veldig vanskelig for å finne seg jobb. hun er i en tilstand der hun ikke kan velge en jobb i butikk eller dr man går å trør mye eller er i mye aktivitet. byen de nå bor i er liten og der jeg bor er det større mulighet for jobb.

[Alve]

en annen ting er også at mor har veldig vanskelig for å finne seg jobb. hun er i en tilstand der hun ikke kan velge en jobb i butikk eller dr man går å trør mye eller er i mye aktivitet. byen de nå bor i er liten og der jeg bor er det større mulighet for jobb.

I så måte står jeg ennu mere fast på hva jeg sa over.

Her er det da og familiens økonomiske situasjon og ta hensyn til, og da må man rett og slett ta det alvårlig.

[Rosalie]

Beklager at jeg er så negativ, men jeg føler virkelig at 15-åringen blir fryktelig glemt i denne saken... Jeg husker selv hvordan det var å være i den alderen, og det å bli revet opp med røttene da kunne nok vært meget sjebnesvangert. Ikke minst med tanke på at han uansett skal skifte skole og klassemiljø etter ett år. Det vil si at han vil måtte gå på tre forskjellige skoler og i tre forskjellige klasser på tre år. Faren for at han da ender opp som veldig rotløs er stor!

Og beklager å si det, men en voksen person bør kunne skjerpe seg. Mora virker som om hun er rimelig ute å kjøre, og å flytte endrer ikke det over natta. Jeg håper at hun også får profesjonell hjelp der de bor. Har hun forresten vurdert å ta kontakt med barnevernet i forhold til yngstemann? Mulig at hun ville ha godt av støttekontakt.

[ToveM]

Ville nok aldri flyttet en 15 åring fra ungdomsskolen hvis ikke det helt nødvendig i forbindelse med jobb eller noe slikt. Av og til har man jo ikke et reelt valg. Men det har de jo her. En hiver i alle fall ikke en 15 åring på hybel. Andre plasser der ungene må reise bort for å gå på ungdomskole, bor de enten hos slektninger eller på internatskole. På videregående er de tross alt litt eldre og kan klare seg selv.

[absinthia]

Ja jeg holder veldig med Alve, her oppe.

Jeg synes dessuten at å svartmale situasjonen med at gutten kommer til å falle utenfor, få problemer osv. er tull, fordi det skjer i svært få tilfeller når man flytter.

Når det gjelder jenta så vil jeg fortelle at undersøkelser med voksne som har blitt mobbet på arbeidsplassen viser at de får samme reaksjon som mennesker som har hatt store krigstraumer osv. når de går forbi arbeidsplassen sin. Tenk på hvordan barn som har blitt mobbet på skola har det!?!? Og de får ikke sykemelding eller blir omplassert til en annen avdeling, de er rett og slett nødt til å takle dette hver dag!

Endret 28. mars 2008 av absinthia

[Gjest Gjest_Maria_*]

Jeg er enig med Wadjet. Det må da gå an å vente ett år til gutten er ferdig med ungdomsskolen. Jeg ble selv tvangsflyttet midt i ungdomsskolen og det var slett ikke noen positiv opplevelse å komme som ny i en allerede godt etablert klasse. Selv uten problemer i utganspunktet stiller man svakt som den nye i klassen, spesielt når det bare er 1 år igjen, for hierarkiet er allerede fastsatt. Selv havnet jeg helt utenfor og fikk ikke nye venner i klassen + at jeg var et enkelt "offer" for utfrysing etc.

Gjør heller noe ekstra for å bedre tilværelsen for mor og lillesøster. Det finnes uansett ingen garanti for at ting blir bedre for noen selv om de flytter. Problemer har en tendens til å bli med på lasset!

Jeg opplevde det samme som deg. Og dette preget meg videre i livet.

Jeg hadde aldri disse barndomsvennene og nære vennene som kjente meg slik andre hadde.

Vennene der jeg kom fra bodde jo så altfor langt unna til at vi hadde noe kontakt, og på det nye stedet fikk jeg aldri opparbeidet de samme vennskapene. Jeg var og forble "den nye jenta".

Nå som jeg er voksen merker jeg at jeg savner tilhørighet. Jeg er samboer med en mann som har venner fra barndommen og ungdomstiden. Jeg ser hvor gode venner han har og hvor fint det er å ha folk rundt seg som har samme minner og oppvekst og erfaringer som en selv. Og jeg misunner ham dette. Kunne ønske jeg ikke hadde blitt tvangsflyttet.

[Gjest Gjest_Salt_*]

hei. jeg er en bekymret søster som trenger råd å gi søsteren min. hun er alenemor med ei datter på 12 år og en sønn på 15 år. barna ønsker ikke å ha kontakt med far etter han flere gang har sveket og løget til dem. jenta hennes har etter dette fått psykiske problemer, og blir også mobbet på skolen. hun har lite venner og kommer seg sjeldent ut av huset med mindre mor tvinger henne ut. sønnen er veldig aktiv i sport og har gode venner, selv om han tilbringer alt for mye tid fremfor pc`n.

både mor og datter trenger sårt å skifte miljø. familie har flyttet fra byen og mor sitter alene med all ansvar og forpliktelser. datter klarer ikke å være alene med bror som "barnevakt" fordi hun ikke klarer å være uten mor over flere timer alene. dette gjør at søsteren min er utbrent både psykisk og fysisk. hun ønsker hun kunne fått en avlastningsfamilie siden ingen andre kan stille opp. både jeg og resten av familien har flyttet fra byen til hver vår kant. hun ønsker å flytte til byen jeg bor i for å kunne ta ferdig utdannelsen og ha noen rundt henne som kan hjelpe til. for at datteren skal få muligheten til å få nye venner og nye hobbyer. Rett og slett for at alle skal få en ny start.

Problemet ligger i at sønnenpå 15 står fullstendig imot å flytte, uansett hvor mange ganger de har pratet om dette...

jeg mener at de burde komme seg bort, for datterens skyld, og for at mor skal kunne fortsette å være en god mor...

er det noen som har noen råd her?

Jeg har så veldig forståelse for at man som mor ønsker å prøve å gjøre ALT for å forbedre situasjonen til sitt barn.

Men det er ikke sikkert at alt (eller noe...) blir bedre fordi om man flytter.

Javel, så får mor mer avlastning fra familie hvis de flytter. Jeg forstår at det er et viktig argument for mor (det viktigste virker det som) og at det er godt å vite at man har familie som kan stille opp.

Men mobbingen og de psykiske problemene, de blir ikke nødvendigvis borte fordi om man forflytter seg geografisk. Ble selv mobbet på skolen, byttet skole og hva skjedde? Jo jeg tror det sto mobbeoffer i panna på meg, for jeg ble mobbet fra første dag på den nye skolen også.

Det virker som om moren her er veldig sliten og at hun først og fremst ønsker avlastning og mulighet til litt alene-tid og tid til å gjøre ting som utdannelse osv. for seg selv. Jeg forstår godt hennes behov for det. Men om datteren kan få gode tilbud der hun er og at støttepersoner (psykolog og helsesøster) som hun har tillit til allerede hjelper henne og at broren har det godt der han er, ja hvem er det egentlig man tar mest hensyn til?

jenta går til psykolog og helsesøster allerede. om det skulle ødelegge gutten er ganske tvilsomt, men likevel det som har holdt henne igjen og ikke klarer å tvinge han til å flytte. dette har holdt henne hjemme i alle år siden hun og faren skildte seg. hun har hele tiden ønsket å ta en utdannelse i den byen som det var snakk om, noe hun ikke har mulighet til å gjøre dr hun bor nå. en annen ting er også at hun har noen som hjelper til. bor tanter og unkler der, samt søskenbarn og deres barn igjen. det er allerede et nettverk og alt vil ligge tilstedet for at de skulle sette seg tilrette der. jenta hennes er helt med på å flytte, noe som søsteren min har pratet om flere ganger med de to. det er aldri noe garanti for at ting skulle bli bedre, og poenget for henner er at hun vil få hjelp og støtte dr, ikke rømme fra problemer. jeg vet ikke om noen foreldre som har stilt opp og støttet barna sine som henne. hun er en fantastisk mor, ikke feilfri, men gjør alt for sine. derfor dette er så vanskelig

Jenta går til psykolog og helsesøster allerede.

Kanskje den kontakten hun har og tilliten hun har med disse personene er viktig og at det ikke er så lett å opparbeide samme tillit til ny psykolog og ny helsesøster når de flytter. Jeg mener: Problemene blir ikke vips borte om de flytter. Slik du beskriver situasjonen og jenta kommer hun fortsatt til å ha behov for psykolog og help på skolen, som f.eks. helsesøster.

At familie og søskenbarn og sånn er på det nye stedet er sikkert kjempefint. Men husk at problemene til jenta er noe hun vil ta med seg videre. De blir ikke borte ved et trylleslag fordi hun flytter.

Problemene hennes er nok ikke bundet til et sted. Problemene har hun inne i seg.

Og det virker det som moren også har.

problemet er at hun ikke takler å være uten moren, og at hun bare er 12 år.andre kan ikke plutselig ta over hele foreldreansvaret. det at moren har ventet så lenge kan jo også være grunnen til at hun er fullstendig utbrent. tror ikke familien vil klare seg ved å splittes. historien med faren er komplisert og jenta klarer ikke å dra dit..prøver mora å tvinge henne ender det bare i at "hun hater seg selv og at hun vil dø"..dette er noe hun ofte sier og gråter mye..hun har skulket altfor mange dager på skolen, selv om moren psøver å tvinger henne. liseterese

Kommer dette til å forandre seg ved at hun flytter da?

Jeg kan ikke forstå hvordan det å flytte til et nytt sted skal endre noe av jentas forhold til far og problemene med at hun gråter og vil dø hver gang moren nevner at at hun bør treffe faren. Disse problemene er vel ikke bundet til stedet hun bor?

Argumentet for å flytte er bl.a. at da får mor avlastning fra familien sin.

Jamen, du sier jo også at datteren ikke takler å være uten moren?

Vil hun takle å være uten moren om de flytter da?

Hun skulker skolen når moren prøver å tvinge henne til å dra til faren.

Hvordan skal dette forandre seg om hun flytter?

Skal moren liksom slutte å snakke om å dra til faren da? Eller tror man at datteren skal få et annet forhold til faren om de flytter?

Jeg tenker som følgende:

Flytter de, gir de blaffen i guttens trivsel og kan ødelegge ham på sikt. De tar da høyde for mor og datter. En muligens med problemer, to muligens "reddet". Men det er ikke sikkert da ofte blir "nissen med på lasset"; problemer der de bor er ikke ensbetydende med at ny plass = ingen problemer...

Flytter de ikke tar de hensyn til sønnen. Datteren og moren kan fortsette å ha det pyton, og hvor stor glede har da gutten av to deprimerte å bo sammen med? Evt kan mor og datter motta hjelp slik at de kan ha det bedre (ikke bare se bostedsadresse som egentrivsel, men total pakke)?

Fasit kan ingen av oss her inne ha da vi ikke lever oppi denne situasjonen. Men personlig ville ikke jeg røsket opp et velfungerende barn for å redde et ikke fungerende barn (uten at jeg her vet hva som er problemet) med lett hjerte, men heller jobbet for at barnet som ikke hadde det så bra skulle få det bedre...

Et annet scenario er at situasjonen for datteren IKKe blir bedre om de flytter.

Og sønnen, om han blir tvunget til å flytte av hensyn til søsteren, kommer til å bli rimelig skuffet og føle at alt var for ingenting hvis så skjer.

Jeg tviler ikke på at dette er en mor som ønsker det beste for barna sine.

Men husk at det som er inne i deg og det som er problemene dine de tar du med deg.

Du kan forandre de fysiske omgivelsene rundt deg men du tar med deg selv og "omgivelsene" inne i deg selv uansett hvor du er.

Everywhere you go... you always take the wheather with you!

[liseterese]

Jeg opplevde det samme som deg. Og dette preget meg videre i livet.

Jeg hadde aldri disse barndomsvennene og nære vennene som kjente meg slik andre hadde.

Vennene der jeg kom fra bodde jo så altfor langt unna til at vi hadde noe kontakt, og på det nye stedet fikk jeg aldri opparbeidet de samme vennskapene. Jeg var og forble "den nye jenta".

Nå som jeg er voksen merker jeg at jeg savner tilhørighet. Jeg er samboer med en mann som har venner fra barndommen og ungdomstiden. Jeg ser hvor gode venner han har og hvor fint det er å ha folk rundt seg som har samme minner og oppvekst og erfaringer som en selv. Og jeg misunner ham dette. Kunne ønske jeg ikke hadde blitt tvangsflyttet.

noen men få opplever dette etter å ha flyttet i ungdommen. har selv venner som flyttet bort i ungdoms alderen, men som det gikk bra med. sjansen er likevel der, og derfor bor de fremdeles i hjembyen. forstår ditt synspunkt etter erfaring. dilemmaet er vel hva som veier mest alt i alt, ikke hvilke av ungene som fortjener mest. og når det gjelder barndomsvenner som voksen, er det faktisk få som har klart å beholde disse

[Rosalie]

noen men få opplever dette etter å ha flyttet i ungdommen. har selv venner som flyttet bort i ungdoms alderen, men som det gikk bra med. sjansen er likevel der, og derfor bor de fremdeles i hjembyen. forstår ditt synspunkt etter erfaring. dilemmaet er vel hva som veier mest alt i alt, ikke hvilke av ungene som fortjener mest. og når det gjelder barndomsvenner som voksen, er det faktisk få som har klart å beholde disse

Det er mange ungdommer som blir revet opp i den perioden som blir rotløse, jo. Det er en grunn til at mange diplomater velger å bo i Norge og ha "kjedelig" jobb mens barna går på ungdomsskolen - det er mange diplomatbarn som har havnet på kjøret etter nok en flytting - denne gangen i tenårene...

[liseterese]

Jeg har så veldig forståelse for at man som mor ønsker å prøve å gjøre ALT for å forbedre situasjonen til sitt barn.

Men det er ikke sikkert at alt (eller noe...) blir bedre fordi om man flytter.

Javel, så får mor mer avlastning fra familie hvis de flytter. Jeg forstår at det er et viktig argument for mor (det viktigste virker det som) og at det er godt å vite at man har familie som kan stille opp.

Men mobbingen og de psykiske problemene, de blir ikke nødvendigvis borte fordi om man forflytter seg geografisk. Ble selv mobbet på skolen, byttet skole og hva skjedde? Jo jeg tror det sto mobbeoffer i panna på meg, for jeg ble mobbet fra første dag på den nye skolen også.

Det virker som om moren her er veldig sliten og at hun først og fremst ønsker avlastning og mulighet til litt alene-tid og tid til å gjøre ting som utdannelse osv. for seg selv. Jeg forstår godt hennes behov for det. Men om datteren kan få gode tilbud der hun er og at støttepersoner (psykolog og helsesøster) som hun har tillit til allerede hjelper henne og at broren har det godt der han er, ja hvem er det egentlig man tar mest hensyn til?

Jenta går til psykolog og helsesøster allerede.

Kanskje den kontakten hun har og tilliten hun har med disse personene er viktig og at det ikke er så lett å opparbeide samme tillit til ny psykolog og ny helsesøster når de flytter. Jeg mener: Problemene blir ikke vips borte om de flytter. Slik du beskriver situasjonen og jenta kommer hun fortsatt til å ha behov for psykolog og help på skolen, som f.eks. helsesøster.

At familie og søskenbarn og sånn er på det nye stedet er sikkert kjempefint. Men husk at problemene til jenta er noe hun vil ta med seg videre. De blir ikke borte ved et trylleslag fordi hun flytter.

Problemene hennes er nok ikke bundet til et sted. Problemene har hun inne i seg.

Og det virker det som moren også har.

Kommer dette til å forandre seg ved at hun flytter da?

Jeg kan ikke forstå hvordan det å flytte til et nytt sted skal endre noe av jentas forhold til far og problemene med at hun gråter og vil dø hver gang moren nevner at at hun bør treffe faren. Disse problemene er vel ikke bundet til stedet hun bor?

Argumentet for å flytte er bl.a. at da får mor avlastning fra familien sin.

Jamen, du sier jo også at datteren ikke takler å være uten moren?

Vil hun takle å være uten moren om de flytter da?

Hun skulker skolen når moren prøver å tvinge henne til å dra til faren.

Hvordan skal dette forandre seg om hun flytter?

Skal moren liksom slutte å snakke om å dra til faren da? Eller tror man at datteren skal få et annet forhold til faren om de flytter?

Et annet scenario er at situasjonen for datteren IKKe blir bedre om de flytter.

Og sønnen, om han blir tvunget til å flytte av hensyn til søsteren, kommer til å bli rimelig skuffet og føle at alt var for ingenting hvis så skjer.

Jeg tviler ikke på at dette er en mor som ønsker det beste for barna sine.

Men husk at det som er inne i deg og det som er problemene dine de tar du med deg.

Du kan forandre de fysiske omgivelsene rundt deg men du tar med deg selv og "omgivelsene" inne i deg selv uansett hvor du er.

Everywhere you go... you always take the wheather with you!

en som har blitt mobbet er ikke dømt for å bli mobbet resten av tiden. en slik innstilling er farlig å ha, for da er det for lett å godta at livet er dritt...jenta skulker ikke skolen pga at moren tvang henne til faren..

(noe som hun faktisk har gitt opp nå etter stor kamå)..men fordi hun er så deprimert..hun trenger nye venner og finne nye aktiviteter som hun vil trives med.det handler ikke om å rømme fra problemer, men om å få en ny start selv om man har problemer. jeg har selv vært den personen som var alvorlig deprimert..jeg flyttet bort fra alt som gjor meg vond. hadde det fremdeles vondt, men det var som om en stor byrde falt av skuldrene mine. det var noe av det beste jeg har gjort..fikk proffesjonell hjelp der jeg i hjembyen aldri ble tatt på alvor. venner kom ikke springende, men jeg hadde jo slekt der..noe som igjen gjorde meg kjent med nye folk. dette er en stund siden og jeg har vært "hjemme" flere ganger siden da..men tviler aldri et sekund på at jeg tok det valget. jeg var da 20år og voksen, så jeg vil ikke mene at det vil bli det samme for et barn, men følelsene kan være akkurat det samme

[Gjest Gjest_Salt_*]

en som har blitt mobbet er ikke dømt for å bli mobbet resten av tiden. en slik innstilling er farlig å ha, for da er det for lett å godta at livet er dritt...jenta skulker ikke skolen pga at moren tvang henne til faren..

(noe som hun faktisk har gitt opp nå etter stor kamå)..men fordi hun er så deprimert..hun trenger nye venner og finne nye aktiviteter som hun vil trives med.det handler ikke om å rømme fra problemer, men om å få en ny start selv om man har problemer. jeg har selv vært den personen som var alvorlig deprimert..jeg flyttet bort fra alt som gjor meg vond. hadde det fremdeles vondt, men det var som om en stor byrde falt av skuldrene mine. det var noe av det beste jeg har gjort..fikk proffesjonell hjelp der jeg i hjembyen aldri ble tatt på alvor. venner kom ikke springende, men jeg hadde jo slekt der..noe som igjen gjorde meg kjent med nye folk. dette er en stund siden og jeg har vært "hjemme" flere ganger siden da..men tviler aldri et sekund på at jeg tok det valget. jeg var da 20år og voksen, så jeg vil ikke mene at det vil bli det samme for et barn, men følelsene kan være akkurat det samme

Beklager men da misforsto jeg nok deg litt nå du sa

historien med faren er komplisert og jenta klarer ikke å dra dit..prøver mora å tvinge henne ender det bare i at "hun hater seg selv og at hun vil dø"..dette er noe hun ofte sier og gråter mye..hun har skulket altfor mange dager på skolen, selv om moren psøver å tvinger henne

Jeg trodde du mente at moren prøvde å tvinge henne til å dra til faren og at hun derfor skulket og sa det hun gjorde.

Jeg påstår ikke at alle som blir mobbet er dømt til å bli mobbeofre resten av tiden. Jeg forteller bare at jeg ble mobbet videre selv om jeg flyttet.

Det er noe av oss som har dårlig selvtillit og som ikke er så flinke til å skape gode relasjoner og få venner. Og det finnes alltid noen mobbere som leter etter sånne som oss som de kan hakke på.

Noen klarer å profilere seg på en helt annen måte når de flytter til nytt sted. Noen klarer å få seg et helt nytt liv. Mens andre (med litt mer heavy problemer) ikke kan legge alt bak seg og tar med seg innstillingen sin og de psykiske problemene sine. Da er det ikke alltid like lett. Og skuffelsen blir da enda større fordi man trodde at nå skulle alt bli så bra.