Dere med (nesten) voksne barn

[Gjest En mor]

Er det det at han helst burde ha fullført videregående skole innen han var 19 og så starter på videre utdanning som er målet / drømmen din for gutten?

Jeg har en gutt på 17 år. Han lever og ånder for musikk, men hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på musikk/dans/drama på videregående. Noe som egentlig er helt greit, for han ville ha slitt forferdelig med alle almenn-fagene som man har på den linja også. Så derfor dro han heller til USA og tar et år som utvekslingselev der. Kommer hjem til sommeren. Til høsten skal ha begynne på folkehøgskole. Han har alltid spilt i band og korps og skal gå musikklinja ved en folkehøgskole. . Når han blir 18 blir det vel mest trolig militæret. Dvs. at han blir 19 år uten å ha noe som helst slags "formell" videregående skole

Vet du hva? Jeg er helt fortrolig med dette. Han har aldri vært spesielt skoleflink. I USA får han velge mesteparten av fagene han har selv bortsett fra noen få standardfag - karakterene er ikke helt topp, men erfaringen med å bo der borte er strålende! Skulle han en dag ombestemme seg, eller.... bestemme seg for å gjøre noe mer vedr. utdanning er han nødt til å skaffe seg studiekompetanse når han er voksen. Men det går sikkert fint.

Han har kompiser fra ungdomsskolen som nå går på videregående og et par av de ville også gjerne gå musikklinjen på folkehøgskole - men de får ikke lov av foreldrene sine.... Hørt noe sånt da! Det er ingenting som tilsier at man MÅ igjennom den samme formen som alle andre får å bli vellykket i livet sitt.

Og vellykket-het? Hva er det? Er ikke det å trives med seg selv da?

TS, du sier du er så bekymra for sønnen din. Har vært det siden dagen han ble født. Huff, stakkars deg. Vet du? Jeg tror du skal fokusere mer på hva slags person sønnen din er. Er han en sympatisk gutt? Har han gode venner? Har han god familie? Er det viktig at han får holde på med noe som han liker? Går verden under om han tar et friår for å jobbe og ja... faktisk har fri fra skole og de tingene han synes det er vanskelig å mestre?

OK, så går det kanskje skeis på skolen nå da. Men han har ung og har hele livet foran seg!!! Man må da ikke vite alt, ta alle avgjørelser og ha alle planer klare når man er 18 år!

Og det viktigste av alt!! Han skal finne ut av disse tingene selv. Han kommer til å prøve og feile, og prøve og feile.... igjen og igjen. Men du skal da ikke bruke livet ditt til å være bekymret for ham av den grunn!!! Kjære deg.... Du kommer til å få en sønn med dårlig samvittighet fordi han gjør moren sin bekymret ved ikke å lykkes... Du må la ham levet livet sitt og forstå at det å få skrubbsår (også i overført betydning) er noe helt naturlig!! Klipp av navlestrengen, la gutten ta sine valg (selv om de kanskje er feil) og tilby ham et hjem hvor han kan være seg selv og ikke føler seg presset!

Klem og lykke til!

[absinthia]

Tydeligvis er dette en helt normal fase, bare se hva disse utviklingspsykologiske teoriene sier:

Erkikson antar at det femte stadiet i utviklingen består av en krise mellom identitet vs. identitetsforvirring. Denne kristen antas å oppstå i løpet av ungdomstiden. På denne tiden i livet blir individer konfrontert med å finne ut av hvem de er, og hva de vil med livet sitt. Omkring denne tiden blir individene konfrontert med mange nye roller, og økende grad av voksen status. I følge Erikson bør foreldre tillate ungdommer å utforske ulike roller. Hvis ungdommen utforsker slike roller på en sunn måte og ender opp på en positiv sti å følge i livet, vil også en positiv identitet følge. Hvis derimot en identitet blir påtvunget ungdommen av foreldrene, eller hvis de ikke utforsker tilstrekkelig mange roller, vil identitets forvirring sannsynlig følge. Marcia har videreutviklet Eriksons identitetsbegrep, og beskriver fire kvalitativt forskjellige posisjoner i identitetsutviklingsfasen. Marcia legger hovedvekt på utprøvning av roller og muligheter, og han definerer en identitetskrise som en periode da ungdommer velger mellom flere ulike meningsfulle muligheter. Marcia betegner den første posisjonen som identitetsdiffusjon, og denne består av individer som ikke ennå har hatt en identitetskrise, og som ikke har en helhetlig forståelse av seg selv og sin egen posisjon. Den andre posisjonen kalles forlukking, og består av individer som har bestemt seg for yrke og ideologi, uten å gå igjennom en krise. Den tredje posisjonen refereres til som moratorium, og individer her befinner seg midt i en identitetskrise, og er dermed i en viss forstand uferdige. Den fjerde posisjonen kalles oppnådd identitet, og i denne gruppen finner vi individer som har gjennomløpt krisen, og funnet sin identitet. Disse fire posisjonene utgjør ofte, men ikke nødvendigvis, en utviklingsmessig sekvens.

Rett etter dette kommer de imidlertid inn i stadiet som unge voksne, der krisen er en helt annen, kanskje det er derfor mange plutselig "ser lyset" når de er rundt 19-20 ?

[absinthia]

...og vi er kommet inn i dette stadiet (Erik H. Eriksons 7. stadie), -ikke rart at vi bekymrer oss!!

Erkikson antar at det syvende stadiet i utviklingen består av en krise mellom generativitet vs. stagnasjon (generativity vs. stagnation) Denne krisen antas å fremtre i midten av voksen alder. Ifølge Erikson er det en tid hvor det er viktig for individer å føle at de bidrar til den yngre generasjon ved å veilede dem i retning av å leve fullverdige liv. Generativitet betyr å ha gitt et bidrag til de kommende generasjoner. Følelsen av å ha gjort ingenting for å hjelpe den kommende generasjon, refereres til som stagnasjon.

[Gjest TS]

Jeg har ikke andre drømmer og visjoner for noen av barna mine enn at det skal gå bra med dem og at de skal få gode liv, og det på deres egne premisser.

Jeg har overhodet ikke tvunget ham inn på noe som helst, han har valgt studieretning helt selv, vi foreldre, lærere og rådgivere har kommet med synspunkter, men han har valgt selv og fått aksept for det. Jeg er på ingen måte redd for at vi har presset ham til noe der. Hadde jeg skullet mene hva som var riktig studieretning for denne ungdommen hadde jeg ment at det var noe helt annet enn det han har valgt, men den meningen har jeg holdt godt for meg selv, sannsynligvis tar jeg grundig feil også.

Når jeg sier at jeg har vært bekymret siden barna ble født er det en slags spøk med et snev av sannhet i seg; jeg er stolt av barna mine, jeg elsker dem uforbeholdent og ja, jeg bekymrer meg stadig, ofte unødig, det ser jeg jo i ettertid. Men jeg bekymrer meg nok ikke mer enn de fleste gjør og jeg tør påstå at jeg aldri har nektet barna mine i å utforske verden, tvert i mot, jeg har oppfordret dem til å ta sjanser, jeg vet inderlig godt at det meste av livserfaring må erfares gjennom egne opplevelser.

Men ja, jeg ønsker at han skal komme seg helskinnet gjennom videregående skole. Gutten er ikke på vei til å droppe ut av skolen, det er ikke der problemet ligger egentlig, heller at han lurer på om han har valgt feil retning, men ikke har noen klar mening om hvilken retning som er den rette. Han har venner som går på skole og venner som har friår for å jobbe. Begge deler er ok, men har man valgt det ene eller det andre må man stå for sitt valg og gjøre en viss innsats, det mener jeg er en god og viktig lærdom.

Min bekymring er ment som et hjertesukk, ikke som ett akk og ve for hvor grusom verden er, absolutt ikke. Noen ganger, som i dag, trenger man å høre at andre også har surret litt på veien, men at de kommer ned på bena til slutt.

Takk til absinthia for interessant info. (og for å ha satt et forstandig navn på min tilstand også. )

[Gjest imli]

Man er vel strengt tatt forplikta til å forsørge ungene til de er 18 og/eller ferdig med videregående.

Det er mange i den alderen som er skoleleie og ikke helt vet hva de vil. Tror desverre ikke det er så mye du får gjort TS! Jeg hadde en periode da jeg var 18-19 år, da jeg ikke visst hva jeg ville bli. Det endte med at foreldrene min valgte for meg, og det gikk selvfølgelig rett vest. Ungdommene må selv velge, ellers mister de all motivasjon. Men du skal selvfølgelig hjelpe ham på veien Om det ikke er noe han vil/klarer å gjennomføre, hva med å jobbe et år?

[Cienna]

Jeg ville ikke mast om det om jeg var deg...jeg var fryktelig vinglete selv på VGS. Begynte på vanlig VGS, men det var ikke noe for meg. Tok reste av året fri og jobbet, og tok yrkesrettet 2 år og 2 år i lære. Jobbet med det yrket noen år, før jeg tok en helt annen retning innen reklame/media salg(noe jeg absolutt ikke er utdannet til), men hadde morro med det et par år...for å så gå litt på skole igjen, for å så jobbe fast deltid nå...Jeg klarer meg kjempefint og er glad for valgene jeg tok. De førte meg hit jeg er i dag, tilfresstilt og i en jobb keg stortrives i.

Mannen var heller ikke noe skolemenneske..han er kjempesmart og vet og kan mer enn de fleste, men for ham var idretten veien å gå. I dag er han på vei til å kunne leve av dette, og om et par år kan han forhåpentligvis ikke trenge å gjøre noe annet enn å konsentrere seg om trening resten av livet....

La ham få ta og kjenne litt på dette selv...det nytter ikke å presse ham til å ta et valg for resten av livet i en alder av 18...har sett for mange av dem som har blitt pushet i en retning, med en lang og fancy utdannelse, men som aldri vil bruke den fordi det var feil valg for dem.

Oppmuntre han og lytt til ham om hva han liker og hva han ønsker...så kan han basere utdannelsen sin etter drømmen han ønsker å oppnå...

Når det kommer til at han bor gratis, så ser jeg ingen skam i det...så lenge jeg hadde hatt mulighet til det så ville jeg støttet barna mine økonomisk, spesielt bosted...

[Gjest Gjest_Magdalena_*]

Men ja, jeg ønsker at han skal komme seg helskinnet gjennom videregående skole. Gutten er ikke på vei til å droppe ut av skolen, det er ikke der problemet ligger egentlig, heller at han lurer på om han har valgt feil retning, men ikke har noen klar mening om hvilken retning som er den rette. Han har venner som går på skole og venner som har friår for å jobbe. Begge deler er ok, men har man valgt det ene eller det andre må man stå for sitt valg og gjøre en viss innsats, det mener jeg er en god og viktig lærdom.

Er ikke det noe vi opplever flere ganger i livet da? At vi lurer på om vi har valgt det rette. Og om vi finner ut at vi har valgt feil så lurer vi på hva som er rett.

Helt menneskelig dette.

Du vil at han skal komme helskinnet gjennom videregående skole. Han gjør sikkert det. Før eller siden. På en eller annen måte.

Og om han ikke fullfører videregående skole så går det nok bra da også skal du se.

Selv har jeg bare videregående skole. Altfor lite mente faren min. Jeg fikk titt og ofte beskjed om å se på broren min og søsteren min som begge tok høyskole- og universitetsutdannelse. Men jeg? Nei... Jeg begynte å jobbe da jeg var 19. Har jobbet bestandig og i dag er jeg 42 år. Jeg har en sjefsstilling og tjener mer enn både min søster og bror som begge har høyere utdannelse enn meg. Jeg har tatt litt utdanning etterhvert. Tatt et fag eller to per år på BI sånn innimellom. Mange fagkurs også direkte linken opp til mitt yrke. Jeg visste IKKE hva jeg skulle bli da jeg var 16 år, 19 år eller 30 år for den saks skyld. Jeg kom tilfeldigvis inn i den bransjen jeg i dag er i da jeg var 32 år og har i de siste 10 årene jobbet meg opp og frem. Og den allsidige erfaringen jeg fikk fra 19 til 32 år (jobbet som Manpower-vikar i alle mulige bransjer, sto i butikk, jobbet som reiseleder, sjefssekretær) har vist seg å være veldig verdifull i form av at jeg takler de fleste utfordringer og situasjoner og ikke minst folk!

Å ikke vite hva du skal bli eller hva du skal velge av skole trenger ikke være noe minus. Livet å noen ganger vise litt vei. Og det går nok bra for sønnen din! Ikke kast bort energien din på å være bekymret for noe du ikke vet hverken hva er eller om det kommer til å skje. Det er bortkastet energi å kaste bort tid på bekymring for noe som kanskje ikke skjer! Bekymre deg kan du gjøre den dagen det faktisk går galt.

Og jeg er mor selv jeg også. Datteren min er verdens mest målbevisste. Siste året på videregående nå og neste år er det psykologistudier.

Sønnen min som går andre året på videregående han vet ikke helt. Og det er greit det også. Ingenting å bekymre seg for.

Det går helst godt!!! Så lenge det er greie ungdommer som ikke havner i bråk skal vi prise oss lykkelige.

[Gjest Gjest]

Hei.

Kan jo fortelle min "story" hørtes litt ut som sønnen din, og enden på visa var at jeg droppet ut av ett par fag på vgs. Når jeg var ferdig så jobbet jeg ett par år (ett i norge og ett i utlandet) før jeg selv innså at det ikke var så kult å ikke ha utdannelse. Sammen med mamma og pappa spleiset jeg på å ta de fagene jeg manglet på Bjørknes før jeg begynte på Høyskole. Var kjempemotivert da, og glad jeg hadde litt erfaring først også... Har god jobb, hus og hjem i dag, så det er ennå håp, hehe

Lykke til

[Gjest TS]

Jeg setter stor pris på alle de flotte og reflekterte svarene jeg har fått! Takk for det, alle sammen.

[Gjest Gjest]

vil kanskje få mange stygge meldinger tilbake, men for meg så virke det at han ikke vet hva han vil fordi han har blitt oppdratt til det. For det første, en 16 åring klarer fint å bo for seg selv, og man får borteboer stipend på 3100 i månden. jeg klarte det( selvfølgelig det var tungt mange ganger). da jeg var 18 år vvar jeg innstilt på å ta utdannelse, fordi jeg ville tjene mine egne penger. jeg var flau hvis jeg måtte be om hjelp fordi jeg ville være selvstebdig,

[ToveM]

vil kanskje få mange stygge meldinger tilbake, men for meg så virke det at han ikke vet hva han vil fordi han har blitt oppdratt til det. For det første, en 16 åring klarer fint å bo for seg selv, og man får borteboer stipend på 3100 i månden. jeg klarte det( selvfølgelig det var tungt mange ganger). da jeg var 18 år vvar jeg innstilt på å ta utdannelse, fordi jeg ville tjene mine egne penger. jeg var flau hvis jeg måtte be om hjelp fordi jeg ville være selvstebdig,

Men da må en bo borte for å få det, ikke hvis en går på skole i samme by som foreldrene, utenom helt spesielle tilfeller. Og hvem hiver en 16 åring på hybel hvis en ikke trenger det. Forresten her i byen får en ikke noen hybler å bo i under rundt 5000,- pr. mnd hvordan skal en da klare å leve av 3100,- pr mnd??

Du har i alle fall ikke unger på den alderen selv forstår jeg.

[Malibulita]

vil kanskje få mange stygge meldinger tilbake, men for meg så virke det at han ikke vet hva han vil fordi han har blitt oppdratt til det. For det første, en 16 åring klarer fint å bo for seg selv, og man får borteboer stipend på 3100 i månden. jeg klarte det( selvfølgelig det var tungt mange ganger). da jeg var 18 år vvar jeg innstilt på å ta utdannelse, fordi jeg ville tjene mine egne penger. jeg var flau hvis jeg måtte be om hjelp fordi jeg ville være selvstebdig,

Oppdratt til å ikke vite hva han vil? Du har visst ikke særlig greie på ungdom. Alle får borteboerstipend? Du har visst ikke særlig greie på lånekassen.

[Gjest Stjernedryss]

Alle som har hjemmeboende barn som går på skole skal være glade. Det som ofte skjer når man flytter på hybel er at alt sklir ut. Man spiser ikke lenger skikkelige måltider, det blir masse festing, i det hele tatt er det meste kaos og man leser kun siste uka før eksamen. Sier ikke at dette gjelder alle, men det er absolutt ikke uvanlig.

[Gjest Gjest]

rart at alle som kommer fra landet klarer å bo alene fra de er 15/16 år da. de som må flytte pga videregående skole. men uansett en kan få borteboer hvis det er en viss avstand mellom boplassene. og det finnes i de største byene billige hybler ttil studenter og elever. dessuten kan de få barnebidraget.

[Brunhilde]

rart at alle som kommer fra landet klarer å bo alene fra de er 15/16 år da. de som må flytte pga videregående skole. men uansett en kan få borteboer hvis det er en viss avstand mellom boplassene. og det finnes i de største byene billige hybler ttil studenter og elever. dessuten kan de få barnebidraget.

Hva mener du med det? Ungdom som bor med begge foreldrene får da ikke noe barnebidrag?

[Gjest Gjest]

Hei trådstarter!

Jeg tror ikke du har så mye å bekymre deg over. Det er enormt vanskelig å velge hva man skal bli i den alderen, mange blir ikke ferdigutdannet før de er i slutten av 20 åra.

Jeg valgte selv feil da jeg begynte på videregående, men skiftet til en annen linje året etterpå. Det er jeg kjempefornøyd med at jeg gjorde. Nå mangler jeg noen fag for å få studiekompetanse. Men jeg skal begynne på fagbrevet, og skal deretter ta et studie på BI. Nå skreiv jeg kanskje litt mye om meg selv, men jeg vil bare vise deg at alle unge mennesker må få prøve seg på nytt. Det er vanskelig å velge hva man skal bli i så ung alder.

Hadde jeg vært deg så ville jeg støttet han. Det er normalt å bo hjemme når man er 18 år gammel. Du må være glad han ikke driver med kriminalitet og er ute og fester dag ut og dag inn. Eller som går på sosialen, og går ikke på skole i det hele tatt. Det er veldig mange foreldre som sliter med slike ting.

Jeg synes at rådgivere på den videregående skole er noe møkk. De gir deg ikke noe råd, de er der bare for å tjene penger. Jeg mener ikke å dra alle under en kam, men det er utrolig mange rådgivere som er slik. Jeg har snakket med fire rådgivere, og ingen kunne hjelpe meg. De kunne ikke en gang hjelpe meg med hvordan jeg kunne ta studiekompetansen min.

Hvis jeg hadde vært deg, så ville jeg prøvd å snakke ut med han hva han vil, og hva han kunne tenke seg videre. Det ofte foreldre gjør er at de har forventninger til barna sine, noe som presser barna.

Håper du fikk noen råd.

[Jane F.]

Vil bare si at det er veldig vanskelig å bestemme seg for hva man vil og tror man vil satse på så tidlig. Oppmot 70% av kullet mitt ved skolen jeg går har ikke bruk for utdanningen de tar. I hvertfall ikke utdanningsmessig. Det er mange som velger noe helt annet, bare man har den generelle studiekompetansen kan man egentlig komme hvor man vil. Ting tar da bare litt lengre tid.

Selv har jeg valgt en linje ala. formgivning fordi jeg er veldig kreativ og elsker å drive med farger og tekstiler. Etter tre år nå, vil jeg heller bli reseptar. Da må jeg ha spesielle realfag som jeg ikke har nå. Ikke no problem sa skolen, har fått plass i en klasse til neste år så dette skal gå bra.

Det er forresten mange fler enn man tror som går om igjen. Utrolig mange som valgte GK/vg1 etter hva vennene gjorde og så finner man ut at det er feil fordi det på en måte var noen andre som gjorde valget for deg.

Men ettersom han går siste året ville jeg satset på at han får oppmuntring til å fullføre året og så ta opp igjen de fagene han evt trenger når han finner noe han brenner for.

Lykke til og ønsker deg og sønnen din alt godt...

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Nå ser jeg at du har fått utrolig mange gode råd her av andre, så jeg skal ikke gjenta det andre sier!

Uansett så er sønnen min 17 år og skolelei, men han går 1 året på videregående!

Det som hjalp han var at han fikk fri fra skolen vær tirsdag for å jobbe!

(uten lønn, prosjekt mellom NAV og skolen)

Så sønnen min får mere motivasjon til skolen når han har denne jobben å gå til 1 gang i uken!

Kanskje en jobbedag 1 - 2 ganger i uken kan motivere barnet ditt slik at ikke hver dag blir lik?

Men ettersom han går siste året ville jeg satset på at han får oppmuntring til å fullføre året og så ta opp igjen de fagene han evt trenger når han finner noe han brenner for.

Dette likte jeg spesielt godt det du Jane F sa her!

Men en jobbedag en gang i uken kan også være en ide uansett Hør med skolen/NAV.

Edit:la til noe!

Endret 26. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Mea Culpa]

Etter min mening (som jeg er svært forsiktig med å lufte like klart som jeg gjør det her) er gutten helt på villspor; han har evner i andre retninger og de fagene han alltid har hatt lett for har han nå valgt vekk.

Jeg syns faktisk du bør nevne det for ham. Jeg sleit selv med vgs og fant aldri ut hva jeg egentlig ville. Den dag i dag skulle jeg ønske jeg hadde fått litt hjelp ... Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg vil og har ingen utdannelse etter vgs ...

Det er slett ikke alle som plutselig tar til vett og begynner å jobbe hardere. Min 24 år gamle bror droppet ut av vgs og bor fortsatt hjemme hos mor. Og det kommer han nok til å fortsette med til han blir kastet ut ...

[Lizzee]

"Barneloven bestemmer at dersom du etter at du har fylt 18 år vil 'fortsette slik skolegang som må regnes som vanlig', har du krav bidrag inntil du har avsluttet skolen (§ 68). I praksis betyr dette at du som hovedregel har krav på forsørgelse inntil du har avsluttet videregående skole, dersom dette ikke ville være urimelig ut fra dine foreldres økonomiske stilling."

vil kanskje få mange stygge meldinger tilbake, men for meg så virke det at han ikke vet hva han vil fordi han har blitt oppdratt til det. For det første, en 16 åring klarer fint å bo for seg selv, og man får borteboer stipend på 3100 i månden. jeg klarte det( selvfølgelig det var tungt mange ganger). da jeg var 18 år vvar jeg innstilt på å ta utdannelse, fordi jeg ville tjene mine egne penger. jeg var flau hvis jeg måtte be om hjelp fordi jeg ville være selvstebdig,

rart at alle som kommer fra landet klarer å bo alene fra de er 15/16 år da. de som må flytte pga videregående skole. men uansett en kan få borteboer hvis det er en viss avstand mellom boplassene. og det finnes i de største byene billige hybler ttil studenter og elever. dessuten kan de få barnebidraget.

Det er mange 15/16 åringer som MÅ flytte vekk for å gå på videregående skole. Og jeg respekterer virkelig disse unge som klarer seg selv. Man klarer det man må klare, men om man ikke må - hvorfor skal man da sette både seg selv og familien i en (økonomisk m.m.) situasjon som er unødvendig? De som må reise bort, de skal ikke bare leve av borteboerstipendet på 3100,- i måneden (hvem klarer det? Husleie, mat, klær, skolebøker...). Foreldrene er også forpliktet til å fortsette å forsørge dem. Jeg vil tro at det blir dyrere for en familie å ha barnet boende borte på hybel kontra å ha det boende hjemme.

At man ønsker å jobbe/ta opp studielån, bo for seg selv og klare seg selv når man tar fatt på videre utdanning etter videregående skole ser jeg som helt naturlig. Men for mange familier er det naturlig å fortsette å hjelpe barnet sitt. Har man økonomisk mulighet til det så er det vel ingenting i veien for å hjelpe til økonomisk. Det går fint an å bli et selvstendig menneske selv om man får hjelp hjemmefra.

Det er fint og flott at noen klarer seg helt selv - men det er også fint og flott at noen har foreldre som følger opp sitt ansvar.

Og når det gjelder dette med å forsørge barna frem til de er 18 år. Dette sier loven:

Foreldrene (eller andre som eventuelt har fått foreldreansvaret) har plikt til å forsørge deg økonomisk til du fyller 18 år (§ 66). Dette gjelder både daglig forsørgelse og utgifter til skolegang. Lever foreldrene dine hver for seg, har den du ikke bor sammen med plikt til å betale faste underholdsbidrag til den som har omsorgen for deg (§ 66).

Den av foreldrene du ikke bor sammen med kan pålegges særlige bidrag hvis det oppstår spesielt store utgifter (§ 67). (Praktiske eksempler er ekstra bidrag til konfirmasjon, briller og tannregulering.)

Barneloven bestemmer at dersom du etter at du har fylt 18 år vil 'fortsette slik skolegang som må regnes som vanlig', har du krav på bidrag inntil du har avsluttet skolen (§ 68). I praksis betyr dette at du som hovedregel har krav på forsørgelse inntil du har avsluttet videregående skole, dersom dette ikke ville være urimelig ut fra dine foreldres økonomiske stilling. I praksis er det svært sjelden at det blir pålagt foreldrene bidrag etter at den unge er fylt 20 år. Til universitets- eller høgskoleutdanning kan den unge normalt ikke regne med at foreldrene vil bli pålagt bidrag. Men det er selvfølgelig ingen ting i veien at foreldrene på frivillig basis deltar i finansieringen av den unges studier!