Steforelder - hvor mye ansvar?

[Gjest Gjest_monica_*]

Ja, som tittelen sier; hvor mye ansvar har man som steforelder? Er det f.eks. riktig av min sambo å forvente at jeg stiller opp uansett (f.eks. hvis han må en tur på jobb, sover en times tid på sofaen el.l.), uten å spørre meg om det er greit at jeg ser etter barnet hans først?

[Gjest Gjest-M-]

Ja, som tittelen sier; hvor mye ansvar har man som steforelder? Er det f.eks. riktig av min sambo å forvente at jeg stiller opp uansett (f.eks. hvis han må en tur på jobb, sover en times tid på sofaen el.l.), uten å spørre meg om det er greit at jeg ser etter barnet hans først?

Tar du kua, tar du kalven også.....mener nå jeg. Så lenge du er samboer med en som har barn fra før, bør du jo også være villig til å ha et forhold til barnet.

Hvis du mener at samboeren tar for mye som en selvfølge, bør dere diskutere hvordan dere mener ansvaret skal fordeles.

[gjest*ts*]

Vel, har du den typen ansvar, så har du også rettar meinar eg. Tar du ansvar som ein forelder, så har du rett til å sette grenser og delta i oppdraginga når barnet er hos dykk. Og det kan jo vere greit? Jamfør ulike trådar her der stemødre praktisk talt berre må finne seg i alt, for det er på barnets premiss.

[Gjest Gjest_monica_*]

nå er ikke dette stebarnet et barn som sambo hadde fra før jeg traff han, men et utroskapsbarn. Det kan nok være derfor jeg er så forferdelig usikker i forhold til dette med ansvar, da jeg ikke klarer å "få følelser" for dette barnet. Jeg har rett og slett ikke lyst til å ha noe særlig ansvar i forhold til dette barnet, selv om jeg vet det ikke er barnets feil at det kom til verden. Jeg og sambo har to barn sammen fra før, som betyr alt i verden for meg.

[Kristaa]

Da bør du jobbe med dine følelser ovenfor dette barnet. Som du sier; dette barnet kan ikke noe for måten det kom inn i verden på.

Er man sammen med pappaen til barnet må man ta hele pakka, og behandle barnet som sine egne når det er hos faren sin.

[Gjest Gjest-M-]

nå er ikke dette stebarnet et barn som sambo hadde fra før jeg traff han, men et utroskapsbarn. Det kan nok være derfor jeg er så forferdelig usikker i forhold til dette med ansvar, da jeg ikke klarer å "få følelser" for dette barnet. Jeg har rett og slett ikke lyst til å ha noe særlig ansvar i forhold til dette barnet, selv om jeg vet det ikke er barnets feil at det kom til verden. Jeg og sambo har to barn sammen fra før, som betyr alt i verden for meg.

Da vil jeg tro at du har større problemer å stri med en akkurat det praktiske rundt ansvar for dette barnet.

Stakkars barn, tenker jeg. Uskyldig satt til verden gjennom utroskap, og i tillegg må ha samvær med en stemor som helst så at det ikke eksisterte.

[Gjest Gjest]

Er man sammen med pappaen til barnet må man ta hele pakka, og behandle barnet som sine egne når det er hos faren sin.

Uten å gi meg inn på "hele pakka" diskusjonen, vil jeg bare si at hvis faren forventer å kunne gå på jobb når det passer ham, og å slenge seg på sofaen for en hvil når det passer ham, uten å spørre om det passer hans kone, da har de et problem enten barna er fellesbarn eller særkullsbarn. For da har han definert hjem og barn som hennes ansvar, og seg selv som en som kan melde seg ut når det passer ham, og som ellers "hjelper til", og "er barnevakt".

[Nabodama]

Og stakkars stemor også!

Det må være det tøffeste noen kan oppleve i et parforhold at partneren får et utroskapsbarn. All ære til deg, gjest monica, for at du valgte å fortsette med mannen, det tror jeg ikke jeg ville klart.

Når det gjelder det du spør om, så prat med mannen din om dine følelser rundt dette. Det kan høres ut som han tar litt lettvint på dette nå som barnet er hos dere. Han er nok vant fra før med at du tar ansvar for deres barn, men her bør han nok trå til ekstra!

[Gjest Gjest]

Ja, som tittelen sier; hvor mye ansvar har man som steforelder? Er det f.eks. riktig av min sambo å forvente at jeg stiller opp uansett (f.eks. hvis han må en tur på jobb, sover en times tid på sofaen el.l.), uten å spørre meg om det er greit at jeg ser etter barnet hans først?

merkelig at noen kan ha slike spørsmål...

Skal han VIRKELIG være nødt til å spørre deg om du kan se etter barnet om han ar seg en lur på sofaen?

Du har valgt deg en samboer med barn,men hva vil du egentlig?

hva om dere får barn? Skal han si eks: desverre jeg kan ikke hjelpe til med barnet nå, for jeg skal passe/stelle/leke med det andre barnet jeg har fra før...

Bare spørsmålet ditt sier at dere vil få problemer i forholdet deres. Mulig du ikke er moden nok til et slikt forhold.

[Gjest Gjest]

merkelig at noen kan ha slike spørsmål...

Skal han VIRKELIG være nødt til å spørre deg om du kan se etter barnet om han ar seg en lur på sofaen?

Du har valgt deg en samboer med barn,men hva vil du egentlig?

hva om dere får barn? Skal han si eks: desverre jeg kan ikke hjelpe til med barnet nå, for jeg skal passe/stelle/leke med det andre barnet jeg har fra før...

Bare spørsmålet ditt sier at dere vil få problemer i forholdet deres. Mulig du ikke er moden nok til et slikt forhold.

Les før du svarer! De har to barn sammen, men stebarnet er et utroskaps-barn.

[Gjest Gjest]

merkelig at noen kan ha slike spørsmål...

Skal han VIRKELIG være nødt til å spørre deg om du kan se etter barnet om han ar seg en lur på sofaen?

Ja, det skal han virkelig.

Hva om hun har lyst på en lur samtidig? Skal de begge ta seg en lur, uten å sjekke om den andre ser etter barnet?

[gjest*ts*]

Han var utru, du tilga tross ein unge, og han tar ikkje ansvar for denne ungen ein gong? Då er jo han ei dust... Eg meine, han har gjort noko som er nærast utilgivelig, med ein konsekvens som vil vare for alltid, og så forvente han at du skal ta ansvar for barnet? Han treng ikkje berre ein prat, han treng ein seriøs oppstrammar! Og kanskje med ein nøytral 3.part som kan fortelje han kor stort dette offeret må vere for det i utgangspunktet.

Nei, det er ikkje barnets feil at han var utru, men mannen treng ikkje gni det inn på det viset. Det er rett og slett ufing, og verkar som om han ikkje har så mykje empati... Og du burde får den tida du treng på å sjå på barnet som søskenet til dine barn... Om det tar ti år, så bør han gje deg det. Og vere glad du er der framleis.

[Gjest Gjest-M-]

Han var utru, du tilga tross ein unge, og han tar ikkje ansvar for denne ungen ein gong? Då er jo han ei dust... Eg meine, han har gjort noko som er nærast utilgivelig, med ein konsekvens som vil vare for alltid, og så forvente han at du skal ta ansvar for barnet? Han treng ikkje berre ein prat, han treng ein seriøs oppstrammar! Og kanskje med ein nøytral 3.part som kan fortelje han kor stort dette offeret må vere for det i utgangspunktet.

Nei, det er ikkje barnets feil at han var utru, men mannen treng ikkje gni det inn på det viset. Det er rett og slett ufing, og verkar som om han ikkje har så mykje empati... Og du burde får den tida du treng på å sjå på barnet som søskenet til dine barn... Om det tar ti år, så bør han gje deg det. Og vere glad du er der framleis.

Jeg er forsåvidt ikke uenig med deg i det du sier her, men samtidig får jeg veldig vondt av dette barnet oppi alt sammen.

Tenk hvordan det må føle seg. Uønsket, uelsket, forskjellsbehandlet. Små barn er veldig vare for stemninger og atmosfære, så det føler garantert på alt dette som ligger i dette hjemmet.

TS har valgt å fortsette samlivet med en mann som fikk et barn gjennom et sidesprang. Jeg skjønner at det er vanskelig for henne, men hun er voksen (mannen hennes også), så de må begge sørge for at alle de tre barna får en trygg og god barndom.

[milla-mor]

Og stakkars stemor også!

Det må være det tøffeste noen kan oppleve i et parforhold at partneren får et utroskapsbarn. All ære til deg, gjest monica, for at du valgte å fortsette med mannen, det tror jeg ikke jeg ville klart.

Når det gjelder det du spør om, så prat med mannen din om dine følelser rundt dette. Det kan høres ut som han tar litt lettvint på dette nå som barnet er hos dere. Han er nok vant fra før med at du tar ansvar for deres barn, men her bør han nok trå til ekstra!

Veldig enig! Fy søren for en kjip situasjon samboeren din har satt deg i. Det der har jeg store problemer med å tro at jeg ville taklet selv, så du er jamen tøff.

[gjest*ts*]

Eg hadde aldri gjort som ts, men så har ikkje eg ungar heller. Men eg skjønner ts. Og som du seier, ungar ER vare. Og ts vil aldri klare å skjule for ungen at ho eigentleg ikkje vil passe han medan far søv. Og vi kan aldri, nokon av oss, setje oss inn i ts sin situasjon utan å ha vore der. Og å snakke om at ho er den vaksne og må behandle ungen likt, joda, klart vi kan snakke om det, men vi har faktisk ikkje kontroll over slikt. Faren til ungen bør gje ts sjansen til å bli kjend med ungen og bli glad i ungen tross bakgrunnen. Eg tykkjer faren viser manglande empati. Sånn er det for meg. Det verkar ikkje som om ts har fått tid på seg til å fordøye alt. Og ho prøver å gje sine to barn ein trygg og god barndom, ved å bli hos faren deira. Det er mannen hennar som har primæransvaret for dette barnet. Og det ansvaret verke det ikkje som om han tar.

Eg tykkjer jevnt over mange her krev veldig mykje av steforeldre... Og i denne saka enormt mykje! Set dykk sjølve i ts sin situasjon: Mannen din har ikkje berre vore utru, han har vist deg og dykkar liv så lite respekt at han ikkje brukte kondom ein gong, og kan ha tatt heim kva som helst av sjukdomar, så får han ein unge som han forventar at du skal ta deg av. Lukk augene, ta 3 minutt og FØL på den kjensla, og så sei at ts skal ta seg av dette barnet som sitt eige.

[Rosalie]

Men her er jo saken at stemor har tatt tilbake sin utro partner, og dermed også utroskapsbarnet.

[gjest*ts*]

Men her er jo saken at stemor har tatt tilbake sin utro partner, og dermed også utroskapsbarnet.

Det er eg fullstendig klar over, så klart. Eg tykkjer likevel at far krev altfor mykje om han verkeleg forventar at ho skal ta seg av ungen hans. Han må gje ho tid. Ho tok tilbake han, eg trur ikkje ho rekna med å skulle ha ansvaret for ungen hans ved besøkshelger... trur ikkje eg skjønar kva du meinar...

[Gjest Gjest]

Men her er jo saken at stemor har tatt tilbake sin utro partner, og dermed også utroskapsbarnet.

dette barnet vil være en klam om foten hennes fremover, et forhold som er dømt til å mislykkes

[Rosalie]

Det er eg fullstendig klar over, så klart. Eg tykkjer likevel at far krev altfor mykje om han verkeleg forventar at ho skal ta seg av ungen hans. Han må gje ho tid. Ho tok tilbake han, eg trur ikkje ho rekna med å skulle ha ansvaret for ungen hans ved besøkshelger... trur ikkje eg skjønar kva du meinar...

Nei, det syns jeg faktisk ikke. Så fremt deres egne unger er hjemme samtidig som de har "utroskapsungen", så vil det være helt naturlig at han blir tatt vare på av stemor på lik linje med "de ekte" ungene. Eller mener du at det skal være "Ola og Kari skal ut sammen med mamma. Men du får ikke være med, Lars, du får være her inne med faren din. For jeg er ikke mora di"... Når det er barn inne i bildet på denne måten, finnes det faktisk ikke tid. Man må bare stupe rett i det. For barnets skyld.

[gjest*ts*]

Då er vi ueinige. Så enkelt er det. Eg meinar at vaksne og er menneske. Og det må dei få lov til. Beklager...