Jump to content
Guest Gjest

Jeg tok abort og angrer så!

Recommended Posts

Guest Gjest

Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

kospia

Dette var veldig vondt å lese, jeg har aldri tatt abort så det blir vanskelig å gi noe trøst.

Tiden kan dessverre ikke skrues tilbake, og valget du tok må du nok leve med.

Synes ikke du skal være så hard mot deg selv, det var en grunn til at du valgte slik du gjorde.

Jeg vil gi deg en god klem :klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Jeg tror ikke du er alene om å få en slik reaksjon etter abort. For mange år siden tok en av mine venninner abort. Hun angret også veldig etterpå. Hun ble gravid igjen etter et år. Hun sa en gang at hun alltid kom til å føle at hun hadde et barn for lite. Og tenke at i år skulle h*n begynt på skolen og i år skulle h*n blitt tenåring...Slike tanker kan du også oppleve og du kan ikke stoppe disse tankene, du må lære å leve med dem.

Noen trenger å prate med en psykolog for å bearbeide sorgen. Kanskje du kan spørre fastlegen din om råd og evt. få en henvisning til psykolog?

Du var i en vanskelig situasjon da du tok det valget. Du følte et press fra andre. Du hadde tidspress fordi man har ikke tid til å tenke seg lenge om hvis man skal ta abort. Det var kaos inni hodet ditt fordi du hadde blitt gravid uten at det var planlagt. Det er vanskelig å tenke helt klart i en slik situasjon. Det er lett å lytte til andres råd, som sikkert var velmenende.

Jeg håper du får hjelp til å bearbeide sorgen. Og jeg håper du har noen å prate med. Noen som er flinke til å lytte. Det hjelper ofte å sette ord på det.

Lykke til! *Klem*

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest_guest_*

TS: Jeg har heller ikke vært i samme situasjon, men vil bare gi deg en :klemmer:

Edited by Helen

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mette

Tråden er ryddet. Mette forumansvarlig

Share this post


Link to post
Share on other sites
Teriyaki

Uff, det er så trist å lese dette her.

Jeg er heller ikke klar for å bli gravid, men om jeg skulle tatt abort, hadde jeg nok slitt med det i lang tid etterpå.

Håper du lærer å leve med det etter hvert!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Pasha

Tråden er ryddet.

Pasha mod

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest AM

Jeg har ikke vært i den situasjonen selv,så jeg vet ikke hvordan du føler det,men jeg forstår at du har det tøft.

Jeg vil bare si at du må tilgi deg selv for å legge angeren bak deg.Når vi angrer på noe,så er det ofte det vi trenger,å tilgi oss selv.Du må akseptere og tilgi.Du skal også tillate deg å sørge,og ikke ha dårlig samvittighet for det,eller føle skyld over det.Det er helt naturlig,også når det er selvbestemt abort.Ta deg selv på alvor og la deg få sørge over dette.Det er nødvendig for å komme videre.Vi må akseptere våre egne følelser,ta de på alvor og så må vi jobbe med det.

Jeg håper jeg ikke har lagt sten til byrden ved å si noe du har misforstått eller som er vondt for deg å lese,men jeg følte for å si noe.Jeg har selv jobbet litt med mennesker som har stått over de samme valgene som du har gjort,så jeg kjenner litt til dette om ikke det er selvopplevd.

Trenger du å snakke med noen,så kan du henvende deg til Amathea,som kan hjelpe deg om du trenger å snakke med noen. www.amathea.no .Du kan gå inn og se etter nærmeste kontor,eller telefonnummer.

Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Venn

Kjære deg!

Vi er nok i samme båt vi to.

Men det er nå snart 10 år siden med meg. Jeg angret også rett etter jeg hadde tatt aborten. Gråt hver kveld. Og vred meg i sengen i skyldfølelse. Det var helt grusomt.

Jeg følte meg tom, som om ingenting i verden kunne få meg bedre igjen.

Jeg mistet en del av meg selv, av snille meg.... følte meg pill råtten som kunne gjøre noe sånt.

Helt utilgivelig...

Jeg begynte hos psykolog, men var der kun en gang. Denne børen måtte jeg bære selv, ingen skal "hjelpe" meg gjennom den. Dette var selvforskyldt....mente jeg da.

Jeg begynte å drikke. prøvde å døyve angeren til en mer likegyldig tilværelse. Men etter et år innså jeg at jeg måtte gjøre noe ut av livet mitt.

Håper du kommer deg gjennom dette. Det er et valg du tok da, og akkurat den dagen følte du valget var rett. La gjort være gjort. Du får en ny sjanse! Og du kommer til å bli verdens beste mamma, i dine barns øyne!

Jeg har en familie nå! Og angeren har stilnet. Jeg tenker fortsatt på det, men jeg har forsonet meg med valget jeg tok.har prøvd å tilgitt meg selv, selv om jeg ikke er helt overbevist, og det blir jeg nok kanskje aldri.

Kom deg videre! Alle har en bør på ryggen de må bære gjennom livet. Dette er min og din. lær deg å lev med valget du tok! så skal du se det blir lettere etterhvert!

:klemmer:

Lykke til videre!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest_tittin_*
Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

Sier som det forrige; du maler et bilde som ikke eksisterer, og jeg håper virkelig at du har noen å dele dette med, som kan gi deg en klem... :klemmer:

Et par venninner av meg har tatt abort, og noen av de har fått barn seinere, mens andre ikke er klare enda..

Men jeg sier det samme til deg som jeg sa til ei venninne da hun fikk sin baby;

Prøv heller å tenke at du har ikke valgt bort et barn, du sendte h*n bare på "venterommet" litt, til alt var klart for ankomst..

Og jeg håper virkelig at du vet at én dag blir du klar for å få et barn til, og alt kommer til å ligge bedre til rette...

Håper du får hjelp til å bearbeide sorgen din...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest vernepleier student

Hei..

Skjønner dette er utrolig vanskelig.. men ingen skjønner det nok før de har vært der selv..

Jeg har hatt ei klassevenninne som tok abort.. hun fortalte det ikke til meg før et par år etterpå.. Da kom alt fram.. å jeg skjønner det var tungt. Men der og da, var det det rette for henne. Hun var ung og absolutt ikke klar for noe barn.. Hun hadde hele ungdomstida foran seg, men følte likevel hun hadde tatt livet av et menneske..

Det har dere ikke!! Det valget dere tok, tok dere til det beste for barnet.

Du følte der å da at du ikke var klar for barn. Hør på deg selv..du setter barnet i fokus. Du ønsker det beste for barnet. Og ville at dersom du skulle bære frem et barn skulle det få det godt. Det er en veldig bra egenskap å kunne tenke sånn.

Jeg er sikker på du blir en utrolig flott mor når du er klar for det. men ikke forhast deg, ta tiden til hjelp. Og nyt hver dag fremover.

Fortiden er umulig å gjøre noe med, men fremtiden bestemmer du selv.. dag for dag..

Lykke til videre :):klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Alice Ayres

Ta den tiden du trenger til å sørge over barnet som aldri ble. Føler du skyld, er det også noe som å bearbeides og kommes gjennom. Hvis følelsene av tap, savn og skyld vedvarer, synes jeg at du skal oppsøke profesjonell hjelp. Gode :klem: fra meg til deg.

Jeg vet at dette er en klisje, men tiden vil lege alle sår. Sårene vil ikke forsvinne, eller virke som om de aldri var der, men de vil bli lettere å leve med.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest
Jeg vet at dette er en klisje, men tiden vil lege alle sår..

Slike setninger skal du spare deg inne på en sørgeside. Jeg skjønner at du mener det godt, men det er enkelte ting man ikke sier, og dette er en av dem. Den er en variant av de mer forferdelige: Det var nok en mening med det, du glemmer det nok, han hadde nok brukt opp sin tilmålte tid, og annet piss.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest hallo?
Slike setninger skal du spare deg inne på en sørgeside. Jeg skjønner at du mener det godt, men det er enkelte ting man ikke sier, og dette er en av dem. Den er en variant av de mer forferdelige: Det var nok en mening med det, du glemmer det nok, han hadde nok brukt opp sin tilmålte tid, og annet piss.

Og slike innlegg som du kommer med hører hjemme på en sørgeside mener du?

Om det er enkelte utsagt du mener ikke passer seg, så kan du ta det opp i en annen debatt på "snikk snakk".

Share this post


Link to post
Share on other sites
Alve
Slike setninger skal du spare deg inne på en sørgeside. Jeg skjønner at du mener det godt, men det er enkelte ting man ikke sier, og dette er en av dem. Den er en variant av de mer forferdelige: Det var nok en mening med det, du glemmer det nok, han hadde nok brukt opp sin tilmålte tid, og annet piss.

Om du leser setningen på nytt som hun skrev, vil du se at hun og la til: "Sårene vil ikke forsvinne, eller virke som om de aldri var der, men de vil bli lettere å leve med."

TS:

Det er selvfølgelig ingen morro opplevelse å ta abort, og mange ganger blir man fort etterpåkloke å begynner å tenkte alt for mye på "hva om".

Dette skal du holde deg for god for. Du gjorde et valg den gangen og utifra din livssituasjon var dette det rette valget da.

Vi sørger forskjelig selvsagt, og sørge er lov, men husk på at du må ikke la sorgen ta kontroll over livet ditt. For livet må gå videret uansett hva man har vært igjennom. Gråt som du aldri har gjort, hiv ting utover gulvet, slå i puta di og sprell på senga.... men når du så reiser deg opp, så hever du hodet, går på badet og tar et godt varmt bad/dusj, og legger det bak deg. Start en ny dag som du aldri har gjort før, gå deg en tur ut i naturen om så, og tenk heller at du er en erfaring rikere. Ut i fra det begynner du på en blank side i din livsdagbok. Det er sunt å gråte og sørge, det er noe som alle en eller annen gang må igjennom, men så må man finne den røde tråen igjen for så å kave seg tilbake i havn.

Sender deg ellers en god :klem: .

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest venn

TS:

Det er selvfølgelig ingen morro opplevelse å ta abort, og mange ganger blir man fort etterpåkloke å begynner å tenkte alt for mye på "hva om".

Dette skal du holde deg for god for. Du gjorde et valg den gangen og utifra din livssituasjon var dette det rette valget da.

Vi sørger forskjelig selvsagt, og sørge er lov, men husk på at du må ikke la sorgen ta kontroll over livet ditt. For livet må gå videret uansett hva man har vært igjennom. Gråt som du aldri har gjort, hiv ting utover gulvet, slå i puta di og sprell på senga.... men når du så reiser deg opp, så hever du hodet, går på badet og tar et godt varmt bad/dusj, og legger det bak deg. Start en ny dag som du aldri har gjort før, gå deg en tur ut i naturen om så, og tenk heller at du er en erfaring rikere. Ut i fra det begynner du på en blank side i din livsdagbok. Det er sunt å gråte og sørge, det er noe som alle en eller annen gang må igjennom, men så må man finne den røde tråen igjen for så å kave seg tilbake i havn.

Sender deg ellers en god :klem: .

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest TS
Om du leser setningen på nytt som hun skrev, vil du se at hun og la til: "Sårene vil ikke forsvinne, eller virke som om de aldri var der, men de vil bli lettere å leve med."

TS:

Det er selvfølgelig ingen morro opplevelse å ta abort, og mange ganger blir man fort etterpåkloke å begynner å tenkte alt for mye på "hva om".

Dette skal du holde deg for god for. Du gjorde et valg den gangen og utifra din livssituasjon var dette det rette valget da.

Vi sørger forskjelig selvsagt, og sørge er lov, men husk på at du må ikke la sorgen ta kontroll over livet ditt. For livet må gå videret uansett hva man har vært igjennom. Gråt som du aldri har gjort, hiv ting utover gulvet, slå i puta di og sprell på senga.... men når du så reiser deg opp, så hever du hodet, går på badet og tar et godt varmt bad/dusj, og legger det bak deg. Start en ny dag som du aldri har gjort før, gå deg en tur ut i naturen om så, og tenk heller at du er en erfaring rikere. Ut i fra det begynner du på en blank side i din livsdagbok. Det er sunt å gråte og sørge, det er noe som alle en eller annen gang må igjennom, men så må man finne den røde tråen igjen for så å kave seg tilbake i havn.

Sender deg ellers en god :klem: .

Jeg skrev et langt svar nettopp men kom visstnok borti en knapp slik at alt ble slettet. Vel, jeg kan skrive litt av mitt svar iallefall.

Du skriver at jeg skal holde meg for god for å tenke Hva hvis osv, men jeg tror det er en helt naturlig ting å tenke etter å ha angret et slikt valg. Jeg kan ikke holde meg for god for det.

Ja, jeg vet at livet går videre men det vil aldri bli det samme og jeg er nok ikke blitt riktig vant til dette enda. Spesielt siden jeg føler at jeg valgte feil og stadig ønsker å skru tiden tilbake for å velge om igjen.

Du skriver: "Gråt som du aldri har gjort, hiv ting utover gulvet, slå i puta di og sprell på senga.... men når du så reiser deg opp, så hever du hodet, går på badet og tar et godt varmt bad/dusj, og legger det bak deg." Jeg føler ikke for å gråte høyt, kaste ting eller gjøre aggressive ting. Jeg er helt tom og energiløs. Som om pusten er tatt fra meg. Jeg føler bare tomhet, og vil bare slippe å føle, slippe å¨gråte og gjør det jeg kan for å holde meg opptatt og prøve å holde meg positiv for å slippe å føle og gråte. Men tankene sitter der, konstant. I perioder er jeg bedre så kanskje med tiden vil det bli bedre og bedre, men det er forferdelig hardt og vanskelig. Jeg kan ikke bare gå på badet, ta et varmt bad og så føler jeg meg bedre. Tvert imot. Selv om jeg skulle ønske det var så enkelt. Men dette er ikke et kjærlighetsforhold som har tatt slutt. Det er et valg jeg gjorde feil - jeg valgte bort mitt eget barn. Det er som om et kjærlighetsforhold-brudd er en liten bagatell i forskjell til dette. Jeg valgte feil. I en tid jeg var stresset, sjokkert, i dårlig form (kvalme og alt det der) og var redd. Jeg jobba masse og istedet for å sykmelde meg ei uke for å virkelig prøve å finne en løsning, måtte jeg dra på kurs gjennom jobben og være totalt forvirret. Hadde bare noen kunne gitt meg litt mere tro på meg selv den gangen. Jeg var livredd for å mislykkes som mor. Både økonomisk og mye mer. Men nå, når jeg sitter her, vet jeg med meg selv at jeg hadde klart det. Jeg hadde klart det helt fint!

Jeg tror at kanskje vil det bli bedre den dagen jeg igjen blir gravid og kan legge dette litt mer bak meg. Det er så ironisk. Den gangen jeg var gravid, tenkte jeg kun negativt på alt som hadde med barn og babyer og det å bli mor å gjøre. Men nå når jeg ser hvor feil jeg valgte, er det ikke annet jeg ønsker enn å være gravid, få en liten datter eller sønn, føle den kjærligheten og gå hjemme med barnet og vie all min tid og kjærlighet til denne lille. Jeg skulle bare ønske jeg kunne fått bedre råd enn jeg fikk den gang. Jeg hørte på venninner, som egentlig ikke bryr seg om meg. Hørte på min mor som frykta jeg skulle flytte hjem i hennes hus med en skrikende baby. Jeg skulle bare ha fulgt hjertet og gitt blaffen i alle andre og vært mer sikker på meg selv og tatt bedre tid til å tenke og på å finne en løsning på dette. Og ikke denne løsningen - abort.

Om noen noengang kommer til meg for råd om de skal velge abort eller ikke, vil jeg iallefall fortelle dem hvordan det kan bli etter en abort. At det er smertefullt følelsemessig og at når man har valgt bort noe kan man ikke få det tilbake igjen. Selvfølgelig vet man det, men det er verdt å tenke litt mer på det...

Uansett, takk for svar. Det er helt riktig det du skriver om å finne den røde tråden igjen og fortsette livet og ikke å la sorgen overta livet.

Jeg håper bare jeg en dag blir mor og kan legge dette mer bak meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Alice Ayres
Slike setninger skal du spare deg inne på en sørgeside. Jeg skjønner at du mener det godt, men det er enkelte ting man ikke sier, og dette er en av dem. Den er en variant av de mer forferdelige: Det var nok en mening med det, du glemmer det nok, han hadde nok brukt opp sin tilmålte tid, og annet piss.

Jeg skrev det jeg gjorde fordi jeg vet at det er sant. Alt blir lettere med tid, til og med ting som virker uoverkommelige. Selv om det føles som om man ikke kan leve et sekund lengre, fordi det gjør så vondt at man nesten ikke kan puste. Jeg hadde noen som sa de samme ordene til meg da det jeg hadde mest lyst til var å gi opp, og for meg hjalp de, fordi de kom med omtanke og de beste intensjoner, samt egen erfaring.

Selvsagt har du rett i at lignende klisjeer kan virke sårende, spesielt hvis de kommer fra noen som ikke har vært gjennom lignende ting, men forsøk å huske at folk ikke sier dette for å såre. De sier det fordi andre menneskers sorg gjør de fleste av oss veldig hjelpesløse. Vi vet liksom ikke hva vi skal si, og som oftest ender vi opp med å si slike ting som "at ting blir bedre med tid".

Selv har jeg ikke opplevd å ta abort, men jeg har mistet et barn og opplevde å bli voldtatt som ung tenåring, så jeg tror jeg forstår en ting eller to om sorg og traumer, om å ikke være sikker på om det kommer en morgendag, om å ha det så psykisk vondt at det føles som fysiske smerter.

Så til TS: Med tid vil du klare å ta kontroll over sorgen ved å lære å leve i eksistens med den - ikke i evig kamp mot den. Noen dager vil kjennes lettere, andre vil føles tyngre. En samtalepartner kan være god å ha. En venn kan fylle noen funksjoner, men en profesjonell person kommer med fordelen at man ikke omgåes vedkommende utenom terapisettingen. For meg var det en klar fordel, fordi jeg ikke ville bli minnet om sorgen og smerten ved å omgåes en som kjente mine mørkeste rom i vennesammenheng. Litt rotete forklart, kanskje. Det jeg mener er at om jeg hadde betrodd meg til en av vennene mine, ville jeg ha følt meg bundet av disse samtalene de dagene jeg følte meg lettere til sinns. Jeg ville tenkt "nå når hun vet om de mørke tankene mine, har jeg da lov til å være glad også?"

Nok en gang, lykke til med fremtiden og gode klemmer fra meg til deg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest TS

Til deg som skrev om din egen erfaring, tusen takk og til deg som skrev om det å ha satt den på vent litt, tusen takk. Det hjelper faktisk å lese slike ting også!

For tida er det han som ville ha vært barnefaren som må høre på meg snakke om barnet, om den lille, se meg gråte og være søvnløs sammen med meg. Han er der. Men det virker som at han har det helt på avstand, i forhold til meg. Men han er veldig tålmodig, og lar meg prate, og prate... Jeg vurderer å ringe amathea, for å prate bare. De sa jeg kunne gjøre det om jeg ville, etter aborten. Likevel er det vanskelig å ringe de siden jeg ringte de for å få råd før aborten og jeg ikke syntes jeg kom noen vei. Jeg går med så mange tanker. Og en klump i halsen. I perioder er det så mye bedre, men så kommer det tilbake igjen. Det er så mye jeg kommer på nå i ettertid, som jeg burde ha tenkt på da. Ting jeg ikke var i stand til å tenke den gangen. Jeg som alltid hadde ønska meg barn, så ble jeg gravid men følte ingen glede. Jeg går også med tanker som "hva om dette var eneste sjanse til å bli mor"... "Hva om jeg ikke blir gravid igjen?" og det er en tomhet som er helt uendelig. Ironisk nok, hvis jeg ble gravid nå på dette tidspunktet, hadde jeg blitt glad... Og jeg føler meg så slem av å tenke sånn. Som om jeg forskjellsbehandler.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest TS

En liten ting jeg vil legge til: Jeg skrev at jeg alltid har ønsket meg barn. Og ja, jeg gjorde det, da situasjonen var annerledes og bedre. Prøvde tilmed å få barn den gangen. Så ble det endret situasjon, flytting, gjeld, ny jobb, forholdet tok slutt og det første som skjer når jeg er "på bunn" økonomisk og praktisk og i et halvveis forhold, er at jeg blir gravid og det passet ikke. Det var veldig vanskelig. Jeg tenkte ikke lengre enn "til i morgen". Jeg tenkte ikke på at kanskje ville alt forandre seg. Og det gjorde det. Allerede er situasjonen forandret seg til mye bedre, økonomisk og jobbmessig. Men det visste jeg ikke den gang. Men det er så vanskelig å tenke på at det hadde gått bra om jeg beholdt ungen. Det ville ha gått bra. Og jeg føler meg så egoistisk over å ha gjort det valget.

Og forleden dag spurte datter av barnefaren om vi ikke skal ha barn sammen... Gjett om det stakk i meg... Jeg som trodde de andre i familien hans ville hate meg om jeg fikk barn med han... Og så sitter hun og snakker om hvor gøy det hadde vært med baby og at hun vil ha søster og alt det der. :tristbla: Det var så feil av meg å velge abort.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...