Jeg tok abort og angrer så!

[Gjest StoreSky]

En liten ting jeg vil legge til: Jeg skrev at jeg alltid har ønsket meg barn. Og ja, jeg gjorde det, da situasjonen var annerledes og bedre. Prøvde tilmed å få barn den gangen. Så ble det endret situasjon, flytting, gjeld, ny jobb, forholdet tok slutt og det første som skjer når jeg er "på bunn" økonomisk og praktisk og i et halvveis forhold, er at jeg blir gravid og det passet ikke. Det var veldig vanskelig. Jeg tenkte ikke lengre enn "til i morgen". Jeg tenkte ikke på at kanskje ville alt forandre seg. Og det gjorde det. Allerede er situasjonen forandret seg til mye bedre, økonomisk og jobbmessig. Men det visste jeg ikke den gang. Men det er så vanskelig å tenke på at det hadde gått bra om jeg beholdt ungen. Det ville ha gått bra. Og jeg føler meg så egoistisk over å ha gjort det valget.

Og forleden dag spurte datter av barnefaren om vi ikke skal ha barn sammen... Gjett om det stakk i meg... Jeg som trodde de andre i familien hans ville hate meg om jeg fikk barn med han... Og så sitter hun og snakker om hvor gøy det hadde vært med baby og at hun vil ha søster og alt det der. Det var så feil av meg å velge abort.

Du har svarene selv kjære deg! Valg vi tar vil alltid bære preg av vår situasjon og personlighet NÅR VALGENE TAS! Det var et riktig valg for deg den gang da, og det vil alltid være et riktig valg. Valget du tok da, utfra ditt liv da er alltid rett.

Men nå er du i en annen livssituasjon, du har vokst, du har lært noe om deg selv og dine nærmeste. NÅ er du klar for å få barn - kanskje. Men om du skal ha barnet som trøst så blir det feil, tror jeg.

Om dere finner ut at dere ønsker barn nå, så ønsker jeg deg lykke til! Og måtte du glede deg over DETTE barnet, og må barnet bli født inn i en stabil og kjærlig familie som NÅ er klar for det ansvaret det faktisk er.

Jeg har tatt abort selv, hadde en datter fra før, og følte vel egentlig at forholdet var dårlig, men "skulle jo prøve og prøve". Jeg ville faktisk sterilisere meg fordi jeg var så redd for å få flere barn.... Av og til tenker jeg på det som jeg tok bort, men det (ja det var et DET, ikke foster en gang) bringer ingen gode tanker, kun stress og angst fordi jeg vet med hele mitt hjertet at det ikke ville vært et 100% ønsket barn.

Men idag, i et annet forhold som jeg kjenner meg elsket og trygg i, så ønsker jeg meg flere barn! Og håper det barnet som kanskje kommer, blir et fantastisk lite vesen og at jeg NÅ er klar for å være mor med hele mitt hjerte. Og jeg vet at min nye forloved kommer til å bli en fantastisk far med hele sitt hjerte.

[Gjest TS]

Som svar, jeg føler at jeg vil ha barn. Ikke som en erstatning, men jeg føler at jeg har noe ugjort helt til jeg blir gravid. Og et barn. Jeg plages veldig av dette. Tenker tilbake på den kvelden jeg fortalte at jeg var gravid, og han ble stille... Sa "jeg skjønte det!" og gikk på kjøkkenet og ordna seg en drink før han kom i stua der jeg grein og sa "slapp av nå, ta deg en drink og slapp av"... Herregud. Jeg spurte han hva jeg skal gjøre og svare var enkelt og greitt fra han: "ta abort!" det virka som at han ikke hadde noe forhold til det. Og jeg ville ikke ta abort. Med tida ble jeg også så vant til at han sa jeg må ta den vekk og tenkte at jeg skal ikke ha et barn som er helt uønsket av faren og søsknene... (halvsøsknene) da jeg bestemte meg for å ta abort og det nærmet seg, begynte han å si "jeg har tenkt, og vi beholder barnet. Vi beholder det." men da klarte jeg det bare ikke. Det var totalt kaos i hodet mitt. Og jeg følte meg så alene med graviditeten og alt, selv om det var tidlig. Følte at han ga blaffen. Var kald. Og jeg føler meg så ille nå. Jeg skulle beholdt den. Og jeg har sagt til han "jeg vil ha barnet tilbake". Men han vil ikke prøve, vil knapt ha sex og jeg tror han er lei av meg, men bare vil drøye det til jeg blir lei og går. Han er kald, bryr seg ikke om meg eller hva jeg gjør og snakker knapt med meg lengre. Uansett, et forhold som kanskje ikke ville vart. Det har vært så mye frem og tilbake. Og jeg føler meg så alene og hver kveld før jeg sovner er så vanskelig.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Det er trist å lese at du er så lei deg! Selv har jeg vært gjennom 3 spontanaborter (ufrivikige aborter) og 1 egenbestemt abort!

(har nå en sønn på snart 17 år) Klart jeg sørget over alle 4 abortene, der 3 av dem var UFRIVILLIGE!

Det er klart dette er trist og leit, men prøv å få fokuset vekk fra dette og over på noe annet - lettere sagt enn gort jeg vet! Tro meg, jeg vet!

Det er viktig å sette fokuset på noe annet enn netopp dette selvom dette opptar deg masse! Prøv å få fokus på noe annet, da det å gå å gruble på dette gjør deg bare "smågal"

Det du sier om mannen din at han viker unna deg såpass er kanskje fordi du hele tiden prater om din sorg - han har kanskje en sorg inni seg han også som du "kveler" med din sorg, slik at han ikke får snakket om sin, fordi du ikke lar han få prate ut om det!Han må høre på deg hele tiden - hva med han?

Tenk på han litt også nå, mitt oppi din egen sorg - dere har noe felles som kanskje han også vil prate ut om....om du lar han slippe til....

Endret 31. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest StoreSky]

Forstår hva du mener TS! Klart du skal ha barn en gang! Når dette er noe du ønsker og føler deg klar for så skal du selvfølgelig få barn! Det ordner seg nok.

Trist at du har så mye skyldfølelse. Men det var et valg du tok da, da du følte deg ensom, uten støtte 100% fra barnefaren, du var redd og ting var kaos.

Men når alt dette er på plass, er det jo ikke noe i veien for å få barn! Se fremover, du har IKKE gjort noe galt, du tok et valg som var riktig for den situasjonen du var i da.

Jeg synes så inderllig synd på deg, for en graviditet skal jo være glede og lykke - ikke kaos og ensomhet....

[Gjest Gjest]

Kjære TS!

Jeg forstår så inderlig vel hvordan du har det! Selv er det 22 år siden (ja, du leste riktig) jeg tok abort, og jeg angrer enda! Jeg var i omlag samme situasjon som deg da jeg tok "valget". Jeg følte meg alene, det var "kaos i hodet", og jeg hadde tidspress. Press (om enn forsiktig) fra omgivelsene gjorde det heller ikke bedre.

Jeg var enda i tvil da jeg lå på sykehuset og var "klar" for å gjennomføre inngrepet, og jeg gråt meg inn i narkosen. I tiden etterpå gikk jeg som i en slags "boble", fjernt fra alt og alle. Jeg forsto ikke at jeg hadde lov å sørge, siden jeg jo hadde "bestemt det selv"... Så ble jeg selvdestruktiv, begynte å drikke/feste mye, og rotet meg borti feil menn. Jeg tror jeg helt ubevisst gikk inn for å straffe meg selv. Inni meg var jeg bare tom, trist, og skyldfølelsen var enorm!

Jeg har alltid elsket barn, og det å bli mor har vært mitt største og inderligste ønske. Men slik skulle det ikke gå.. Det ble med den ene gangen, jeg kunne ikke bli gravid igjen..

Jeg vil alltid tenke på den lillle jenta eller gutten min som ikke fikk lov å bli født, og jeg vil på en måte alltid føle at jeg har et barn der "ute et sted". Selv håper og tror jeg hun eller han er i himmelen og venter på meg.

Nåvel, det ble mye om meg og mitt, og det beklager jeg. Men kanskje jeg trengte det jeg også... Du er iallefall ikke alene TS, og 99,99 % sikkert så blir du mamma igjen, jeg er nok heldigvis et av de sjeldne unntakene!

Alene

[Gjest Gjest]

Som svar, jeg føler at jeg vil ha barn. Ikke som en erstatning, men jeg føler at jeg har noe ugjort helt til jeg blir gravid. Og et barn. Jeg plages veldig av dette. Tenker tilbake på den kvelden jeg fortalte at jeg var gravid, og han ble stille... Sa "jeg skjønte det!" og gikk på kjøkkenet og ordna seg en drink før han kom i stua der jeg grein og sa "slapp av nå, ta deg en drink og slapp av"... Herregud. Jeg spurte han hva jeg skal gjøre og svare var enkelt og greitt fra han: "ta abort!" det virka som at han ikke hadde noe forhold til det. Og jeg ville ikke ta abort. Med tida ble jeg også så vant til at han sa jeg må ta den vekk og tenkte at jeg skal ikke ha et barn som er helt uønsket av faren og søsknene... (halvsøsknene) da jeg bestemte meg for å ta abort og det nærmet seg, begynte han å si "jeg har tenkt, og vi beholder barnet. Vi beholder det." men da klarte jeg det bare ikke. Det var totalt kaos i hodet mitt. Og jeg følte meg så alene med graviditeten og alt, selv om det var tidlig. Følte at han ga blaffen. Var kald. Og jeg føler meg så ille nå. Jeg skulle beholdt den. Og jeg har sagt til han "jeg vil ha barnet tilbake". Men han vil ikke prøve, vil knapt ha sex og jeg tror han er lei av meg, men bare vil drøye det til jeg blir lei og går. Han er kald, bryr seg ikke om meg eller hva jeg gjør og snakker knapt med meg lengre. Uansett, et forhold som kanskje ikke ville vart. Det har vært så mye frem og tilbake. Og jeg føler meg så alene og hver kveld før jeg sovner er så vanskelig.

Kjære deg. Jeg har stått i den samme situasjonen du er i nå. Ble uplanlagt gravid 2 år ut i forholdet med verdens snilleste kjæreste. Trodde jeg. Han endret seg momentant fra det øyeblikket han fant ut at jeg ønsket å beholdet barnet. For hans del var det ikke et valg, jeg skulle ta abort for pappa skulle han ikke bli. Jeg har alltid vært en samvittighetsfull jente som lar andres behov gå foran mine egne. Det gjorde jeg også denne gangen, etter mange tårer, diskusjoner og våkne netter. Jeg fikk valget mellom han og barnet, og jeg ønsket jo ikke å sette han i en situasjon han ikke var komfortabel med. Jeg ser det jo nå i etterkant at avgjørelsen var fullstendig blottet for det jeg selv ønsket. Nesten 8 uker på vei tok jeg abort, og starten på 3 svært vanskelige år begynte.

Jeg klarte aldri tilgi kjæresten min for det han gjorde. Jeg hadde sett en side av han som jeg aldri trodde jeg ville få se, og som jeg aldri ønsket å se igjen. 6 mnd seinere var forholdet over. Jeg angret forferdelig på aborten. Jeg hadde dårlig samvittighet både ovenfor meg selv og barnet. Skulle så inderlig tatt valget tilbake, men slik er det jo ikke. Nå er det snart 3 år siden aborten, og tanken på at jeg snart skulle feiret 2 års dagen til barnet mitt slipper jeg ikke unna. Men til tross for det som skjedde ser jeg at jeg gjorde det riktige valget uansett. Jeg er ferdig med eksen min og jeg slipper å forholdet meg til han. Jeg er selv et uplanlagt barn der min biologiske far forlangte at mamma tok abort. Når hun nektet gikk han. Det er ikke lett å vokse opp uten faren sin. Det er ikke lett å vite at han følte du helst ikke skulle blitt født heller. Og jeg er utrolig glad for at jeg nå er i situasjonen der jeg kan ønske et barn velkommen sammen med verdens fineste mann, som definitivt kommer til å bli verdens fineste pappa.

Det virker ikke slik nå, men tiden leger alle sår

[Anglofil]

Tråden er ryddet iht reglene.

Yvonne (mod)

[Sunniva81]

Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har det på samme måte selv, og hos meg er det ganske så "ferskt" enda.......

Det var veldig mye som gjorde at jeg tok det valget også.Og når jeg tenker på det, føles det på en måte rett likevell. Vanskelig å forklare også, men det er det tomrommet, tanken på å fullføre som jeg sliter med nå. Jeg også bare ønsker å bli gravid nå, med en gang, for å ha muligheten til å fullføre et svangerskap.

Jeg har ikke hatt vonde drømmer, og håper jeg slipper. Men jeg sliter med det bildet av en liten prikk som hjertet banker på, som jeg så på ultralydbildet. Dumme meg, klarte ikke å la vær å se. Og hver gang jeg ser det for meg, så ser jeg den lille prikken som plutselig vokser og "glefser" med sylskarpe tenner mot meg. Helt ubeskrivelig jævlig........

Men hva om du tenker på grunnene til at du valgte abort.Hjelper ikke det mot angeren? Det gjør det til meg, så derfor jeg lurer. Men likevell vet jeg at det bare blir en skygge mot det man tenker ellers rundt det.

[The Kitten]

[Gjest Gjest]

Hei kjære deg!

Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg, men skal prøve å gi deg noen trøstende ord. Intet liv forsvinner, det går videre til ny eksistens, tror jeg. Og selvom du valgte å ta abort, noe som jeg tror var en riktig avgjørelse i ditt sted da.. Så tror jeg at livet har gått videre.

Jeg har selv en sønn som var alvorlig syk da han ble født, jeg sørget enormt over dette da han kom til verden. Så kom tankene om at det var ment at han skulle bli født, et eller annet sted her på vår jord. Og jeg valgte og har valgt å tro at jeg ble valgt som mor for at han skulle få det bra. Jeg fikk valget om abort i 25 uke, pga alvorlighetsgraden, men valgte å la ham leve.

Senere ble jeg gravid, og valgte abort. Hadde ikke da mulighet til å ta meg av et nytt lite barn. I starten angret jeg forferdelig mye. Jeg gjorde det med tungt hjerte, men nå i etterkant så vet jeg at jeg ikke kunne gjort noe bedre enn det jeg gjorde.

Kjære deg la det gå. Lær av det du har gjort, men dette kan du faktisk ikke gjøre noe med. Bli heller sterk, og vær sikker på at du valgte rett da du gjorde som du gjorde. Kanskje det livet ikke var ment for verden enda?

Masse lykke til

[Gjest Gjest_Elise_*]

Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

Hei du Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Da jeg var 15 ble jeg gravid med kjæresten min, det værste er at det var planlagt. Jeg led veldig av angst og hadde det veldig vondt sammen med kjæresten min, og dum som jeg var trodde jeg på han da han sa at det å få barn sammen ville fikse det. Nå tre år etter er jeg egentlig veldig glad for det valget jeg tok til slutt. jeg var virkelighetsfjern og så desperat etter å få tilbake kjæresten min for han var veldig ustabil. han brukte mye narkotika og hadde psykiske problemer. Jeg vet at barnet mitt ikke ville fått det noe bra med han som far, for nå er det slutt mellom oss og jeg ser hva han gjør mot folk han er glad i.

Nå vet jeg og har lært at når jeg skal bære fram et barn vil jeg at det skal være under trygge omgivelser og med to foreldre som er i stand til å være der for det og støtte det opp hele livet. Jeg er endelig kommet ut av angsten og det jævlige forholdet og jeg ser jeg at det kunne vært farlig å gå gjennom noe som ville bundet oss for mye sammen. Da hadde jeg aldri kommet meg bort fra han, og aldri vært så sterk som jeg er i dag. Et barn bør ha en mor som er sterk og bestemt, ikke underkuet og trist. Jeg tenker ofte på barnet, men av en eller annen grunn er jeg overbevist om at når jeg en dag finner noen, som jeg kjenner og vet at jeg kommer til å holde sammen med resten av livet, og ikke bare av desperat ulykkelig kjærlighet og vi får barn sammen, vil hun være glad. Jeg vet at det ikke kommer til å være det samme barnet, men av en eller annen grunn tror jeg det vil være noe av det der. jeg vet ikke hvorfor jeg tror det var en jente heller, men noen ganger er man bare overbevist. jeg tror hun vil være glad for at jeg er sterk nok til å bære fram et barn og stolt av sitt yngre søskten, selvom det får et annet liv enn henne. Jeg tror det barnet jeg venter med vil få godt av å slippe en far som truer med selvmord, og en mor som er svak og deprimert. Nå er jeg sterk, og jeg skal aldri ha barn før jeg virkelig vet at jeg klarer. Fremdeles drømmer jeg om det, men det er gode drømmer, jeg føler at hun er med meg, og jeg kjenner at jeg elsker henne så utrolig høyt. Jeg er ikke religiøs av noe slag, så jeg tror ikke at jeg vil bli straffet for det valget jeg tok, jeg tror hun er glad og har det godt fordi hun slapp den onde verden hun var på vei ut i. Selvom jeg ikke kunne forutse hvem hun ville blitt og hordan hun ville hatt det så er jge sikker på at valget jeg tok var riktig. Jeg tok det vanskelige valge for hennes skyld.

jeg tror det viktigste du kan gjøre for å komme gjennom denne prosessen er å tenke ofte og lenge over hvilke grunner du hadde til å gjøre det du gjorde. For du hadde en grunn, og jeg nekter å tro at ikke den var god nok. Det du gjorde var ikke galt, du visste egentlig at du ikke var klar, og da gjorde du barnet en tjeneste. Det at du føler at du er klar for barn nå, er bra, men ikke nødvendigvis rikitig, for det kan være at følelsene dine kommer av at du vil erstatte det barnet du ikke fikk. Tenk på det som noe som gjorde deg sterkere, og som alltid vil være med deg og støtte deg og at det respekterer det du gjorde.Det er alt for mange barn som blir født inn i ufunksjonelle familier og som får det vanskelig med livet sitt. det å komme ut i en så vanskelig og ond verden som dette er ikke alltid en gave.

[Gjest Gjest]

Jeg tror også du har valgt riktig. Ettersom du egentlig ønsker deg barn under bedre omstendigheter er det jo klart de grunnene du hadde for å velge abort var alvorlige nok i den situasjonen du var. Jeg synes også det høres ut som kjæresten din sine holdninger og argumenter underveis virker forvirrende og de har sikkert bidratt til usikkerhet. Jeg tror også den beste terapien er å tenke over grunnene der og da til at du valgte som du gjorde. Situasjonen NÅ er en annen, hvor du kanskje har lyst til å bli planlagt gravid etter hvert. Det er selvsagt trist og vondt å ha opplevd, og du ønsker sikkert hele greia ugjort - men jeg mener man både bør kunne sørge (og evt angre) OG gå videre i livet.

Jeg synes ikke du skal la aborten bli et hinder for å få lyst på barn eller glede seg over en evt ny graviditet, men det er kanskje ikke usannsynlig at du kommer til å tenke over det likevel? Og kanskje ikke det er så dumt - kanskje du passer på å tilrettelegge bedre før du blir gravid, snakker ordentlig gjennom alle (?) tankene med kjæreste og kanskje lege for å bli trygg på at det går bedre denne gangen. Noen ganger må man rett og slett lære av erfaring.

[Gjest :)]

Hei, jeg er ei jinte på 17 år som veit hvordan det føltes, jeg tok abort pga at dt var slutt mellom meg og barnefaren.. vi begge mente det var det beste, men så viste det seg at han sa jeg skulle ta abort bare får at jg skulle ha det jævlig, dt er nå 1 mnd siden jeg tok abort. å angrer mer og mer får hvver dag som går. tenker ikke på noe annet.. jeg lurer også på om det hadde hjulpet å blitt gravid igjen. men så tenker jeg sånn, det er jo best å vente til man virkelig føler seg klar. å har den man elsker og en man er trygg på. det er veldig tungt når man har tatt abort, men det er jo ikke et barn enda, og når man har gjort det får man ikke gjort noe med det. men vær gang tankene kommer, finn på noe du liker, se på tv ettelannet.. tankene blir borte for litt ette litt. er nok ikke noen god råd fra en som er 17 år men. jeg veit hvordan du har det. i sorgen over å ha tatt abort. det er som om du nesten har mistet noen som betyr veldig mye.. det er aldrig forseint igjen å få et lite barn.

[msDelenn]

Jeg tok abort i november. Jeg ville egentlig ikke ta det bort, men det var så mange ting rundt som gjorde at jeg valgte dette. Bl a var jeg så i tvil om jeg var god nok for barnet, om jeg var i stand til å gi dette barnet en verdig og fullgod barndom. Men nå skjønner jeg at dette hadde nok sikkert gått helt fint, om jeg bar frem barnet. I ettertid har jeg bare sørget, grått om kveldene og tenkt og drømt om ungen. Jeg angrer så, og klandrer meg selv og skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og velge om igjen. Jeg har i tillegg, nå innsett at jeg ønsker meg barn. Og dette få måneder etter at jeg valgte abort. Jeg skulle ønske jeg ble med barn. Kanskje dette for å fylle opp det enorme tomrommet og de vonde følelsene man sitter igjen med. Er det flere som har opplevd det likedan? Jeg vet nesten ikke mer hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg kommer bare ikke over det, angrer så fælt og ønsket hver dag at jeg ikke tok abort. Samtidig går jeg og ønsker meg barn nå. Måtte bare skrive ned dette. Jeg sørger sånn og ingen kan forestille seg dette. Om jeg bare visste dette før jeg tok abort. Da hadde jeg valgt annerledes. Den stakkars uskyldige lille babyen som jeg valgte bort - selv om jeg egentlig ikke ville... Nå er det for sent... Og jeg sørger så.

hadde samme følelse. Det jeg gjorde var å skaffe meg en hund:) Det fylte tomrommet vedlig, og hun ble mitt lille barn. Hjalp meg veldig.

[girlnextdoor]

Til dere som angrer så på å ha tatt abort:

Selv er jeg oppvokst i ett hjem der jeg ofte følte meg i veien og uønsket. Måten foreldrene mine behandlet meg på var rett og slett forjævelig til tider.. (det var IKKE rus inni bildet).

Nå, 23 år gammel, uten foreldre i bildet (mor død og far har jeg brutt kontakten med) så sliter jeg sinnsykt mye. Jeg velger bl.a "feil" type menn/finner meg i mye tull fra menn og der har mange en teori om at man som regel har hatt en dårlig far i livet sitt for å gjenta det mønsteret om og om igjen. Jeg eide ikke selvtillit før jeg ble alkoholiker (vet det høres rart ut men det er vel det jeg er når jeg alltid må drikke for å være sosial). Jeg blir redd når folk gjør brå bevegelser. Jeg føler meg virkelig som ett mindreverdt menneske til tider. Jeg sliter så psykisk at jeg så vidt klarer å jobbe 40%, derav dårlig økonomi så jeg må bo hos slektninger. Gjevnaldrende venner tar utdannelse, har kjæreste, kjøper leilighet og kjører allrigth'e biler til og fra jobb. Jeg har ingenting og orker ingen ting.

Tenk litt på hvorfor dere tok abort, og hvorfor det føltes riktig.

Jeg sier ikke at du/dere ville blitt voldelige, dårlige foreldre..men det å få barn er ikke bare bare. Selv ønsker jeg av og til at moren min hadde tatt abort når hun ble gravid med meg så jeg hadde sluppet dette helvete. Jeg tenker ofte selv at det er utrolig egoistisk å føde barn til verden. Mulig jeg høres helt ko-ko ut for mange av dere nå men dette er nå mitt liv. Pek på så mange gleder i livet dere vil, for meg har det iallefall vært få av dem. Som regel er de der når jeg er på flaska men de er ikke reelle.

Lykke til med å bearbeide sorgen

Håper ingen blir støtt av dette innlegget.

[Regndråpe]

Fantastisk flott innlegg, girlnextdoor!!

Reflektert og ærlig.

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg var 4 mnd. på vei

Jeg leste alt om fostere og babyer. Kjørsten min og jeg hadde målbånd vi og målte

Brått en nat fikk jeg blødninger og utrolig vondt i magen.

Kjærsten min kjøære meg til sykehuset, der lå jeg i 3 dager. Babyen min levde, men det var noe rart

En dag hadde jeg en klump i trusa....jeg skrek!

[Gjest Akupunktøren]

Jeg skriver dette i den aller beste mening, og håper den ikke støter deg i din situasjon. Jeg studerer akupunktur, og innenfor den spesielle tradisjonen jeg studerer (som er mer åndelig enn mange andre tradisjoner) har man en spesiell behandling man gir til kvinner som har utført en abort, spesielt fordi man annerkjenner at kvinner kan oppleve slike ting som du opplever i etterkant av denne aborten. Det er et bånd som oppstår mellom mor og barn, og dette kan brytes ved selvbestemt abort, men den kan også helbredes. Det høres ut som du trenger litt helbredelse etter denne opplevelsen, og jeg vet at du fortjener å tillgi deg selv. Forøvrig mener man i denne tradisjonen at dette selvsamme barnet kommer tilbake til deg neste gang du blir gravid (krysser fingre for deg, og håper), så om du tror på det vil du uansett få oppleve å leve med det mennesket/sjelen du ventet, bare litt senere (og det tror jeg på). Hvis du vil vite om skolen jeg går på slik at du kan kontakte dem for behandling så kan du si ifra her, så skal jeg se om jeg får gitt deg info. Tipper at de ikke godtar at jeg legger det ut her.

Store klemmer fra Silje-

Jeg føler ikke for å gråte høyt, kaste ting eller gjøre aggressive ting. Jeg er helt tom og energiløs. Som om pusten er tatt fra meg. Jeg føler bare tomhet, og vil bare slippe å føle, slippe å¨gråte og gjør det jeg kan for å holde meg opptatt og prøve å holde meg positiv for å slippe å føle og gråte. Men tankene sitter der, konstant. I perioder er jeg bedre så kanskje med tiden vil det bli bedre og bedre, men det er forferdelig hardt og vanskelig. Jeg kan ikke bare gå på badet, ta et varmt bad og så føler jeg meg bedre. Tvert imot. Selv om jeg skulle ønske det var så enkelt. Men dette er ikke et kjærlighetsforhold som har tatt slutt. Det er et valg jeg gjorde feil - jeg valgte bort mitt eget barn. Det er som om et kjærlighetsforhold-brudd er en liten bagatell i forskjell til dette. Jeg valgte feil. I en tid jeg var stresset, sjokkert, i dårlig form (kvalme og alt det der) og var redd. Jeg jobba masse og istedet for å sykmelde meg ei uke for å virkelig prøve å finne en løsning, måtte jeg dra på kurs gjennom jobben og være totalt forvirret. Hadde bare noen kunne gitt meg litt mere tro på meg selv den gangen. Jeg var livredd for å mislykkes som mor. Både økonomisk og mye mer. Men nå, når jeg sitter her, vet jeg med meg selv at jeg hadde klart det. Jeg hadde klart det helt fint!

[Gjest Gjest]

Som svar, jeg føler at jeg vil ha barn. Ikke som en erstatning, men jeg føler at jeg har noe ugjort helt til jeg blir gravid. Og et barn. Jeg plages veldig av dette. Tenker tilbake på den kvelden jeg fortalte at jeg var gravid, og han ble stille... Sa "jeg skjønte det!" og gikk på kjøkkenet og ordna seg en drink før han kom i stua der jeg grein og sa "slapp av nå, ta deg en drink og slapp av"... Herregud. Jeg spurte han hva jeg skal gjøre og svare var enkelt og greitt fra han: "ta abort!" det virka som at han ikke hadde noe forhold til det. Og jeg ville ikke ta abort. Med tida ble jeg også så vant til at han sa jeg må ta den vekk og tenkte at jeg skal ikke ha et barn som er helt uønsket av faren og søsknene... (halvsøsknene) da jeg bestemte meg for å ta abort og det nærmet seg, begynte han å si "jeg har tenkt, og vi beholder barnet. Vi beholder det." men da klarte jeg det bare ikke. Det var totalt kaos i hodet mitt. Og jeg følte meg så alene med graviditeten og alt, selv om det var tidlig. Følte at han ga blaffen. Var kald. Og jeg føler meg så ille nå. Jeg skulle beholdt den. Og jeg har sagt til han "jeg vil ha barnet tilbake". Men han vil ikke prøve, vil knapt ha sex og jeg tror han er lei av meg, men bare vil drøye det til jeg blir lei og går. Han er kald, bryr seg ikke om meg eller hva jeg gjør og snakker knapt med meg lengre. Uansett, et forhold som kanskje ikke ville vart. Det har vært så mye frem og tilbake. Og jeg føler meg så alene og hver kveld før jeg sovner er så vanskelig.

Er du helt sikker på at det er han du vil skal bli far til ditt/ dine barn?

[Gjest ts]

Til dere som angrer så på å ha tatt abort:

Selv er jeg oppvokst i ett hjem der jeg ofte følte meg i veien og uønsket. Måten foreldrene mine behandlet meg på var rett og slett forjævelig til tider.. (det var IKKE rus inni bildet).

Nå, 23 år gammel, uten foreldre i bildet (mor død og far har jeg brutt kontakten med) så sliter jeg sinnsykt mye. Jeg velger bl.a "feil" type menn/finner meg i mye tull fra menn og der har mange en teori om at man som regel har hatt en dårlig far i livet sitt for å gjenta det mønsteret om og om igjen. Jeg eide ikke selvtillit før jeg ble alkoholiker (vet det høres rart ut men det er vel det jeg er når jeg alltid må drikke for å være sosial). Jeg blir redd når folk gjør brå bevegelser. Jeg føler meg virkelig som ett mindreverdt menneske til tider. Jeg sliter så psykisk at jeg så vidt klarer å jobbe 40%, derav dårlig økonomi så jeg må bo hos slektninger. Gjevnaldrende venner tar utdannelse, har kjæreste, kjøper leilighet og kjører allrigth'e biler til og fra jobb. Jeg har ingenting og orker ingen ting.

Tenk litt på hvorfor dere tok abort, og hvorfor det føltes riktig.

Jeg sier ikke at du/dere ville blitt voldelige, dårlige foreldre..men det å få barn er ikke bare bare. Selv ønsker jeg av og til at moren min hadde tatt abort når hun ble gravid med meg så jeg hadde sluppet dette helvete. Jeg tenker ofte selv at det er utrolig egoistisk å føde barn til verden. Mulig jeg høres helt ko-ko ut for mange av dere nå men dette er nå mitt liv. Pek på så mange gleder i livet dere vil, for meg har det iallefall vært få av dem. Som regel er de der når jeg er på flaska men de er ikke reelle.

Lykke til med å bearbeide sorgen

Håper ingen blir støtt av dette innlegget.

Kjære Girlnextdoor, jeg forstår at du har hatt det vanskelig i livet men jeg ville gitt mitt barn kjærlighet mest av alt og jeg vet bedre enn å mishandle og være en uansvarlig forelder. Det er ikke dette dennet tråden handler om.

Du kan ikke si at du ønsket at moren din tok abort da hun gikk med deg, innerst inne er du vel glad i livet og du har mye å leve for. Du skulle hatt noen å snakke med, en psykolog eller andre profesjonelle, for du har nok mye å bearbeide. Ønsker deg lykke til videre. Du skriver her "Tenk litt på hvorfor dere tok abort, og hvorfor det føltes riktig." Vel, den dag idag føltes ikke aborten riktig og jeg sørger like mye enda. Situasjonen er annerledes og ønsker barn men jeg blir ikke gravid igjen uansett hvor mye jeg prøver.

Til deg som kjøpte deg hund: Fint at det virket for deg! For meg virker det ikke i det hele tatt, tomrommet er der fortsatt like stort over ett år etter.

Jeg vil anbefale alle som er i en situasjon der de tviler, tenke etter på hvorfor de tviler og at det er en grunn til det. Abort er ikke alltid beste "løsning".

Jeg skulle gjerne ha fulgt hjertet mitt istedet for å høre på "alle andre". For disse personene er ikke her for meg idag, og bryr seg ikke i det hele tatt. Og det er jeg som sitter igjen med sorgen.