Sorg som diagnose?

[Sol79]

Jeg tør påstå at det er forskjell på en "depresjon" forårsaket av et traumatisk tap, og en depresjon forårsaket av andre ting, eller uten kjent årsak. Hvorfor skal man putte alt dette i samme sekk og kalle det depresjon, når førstnevnte like godt kan være sorg? Hvem skal ha lov til å bestemme hvor lenge andre skal sørge? "Å, nå har du sørget i tre år og ti dager, sorry, da har du overskredet sorgkvoten din og nå må vi regne deg som deprimert", er det slik vi vil ha det?

Poenget er da ikke hvor lenge man skal sørge, men at når sorgen etter en tid fortsatt styrer hverdagen så kan man kalle det en depresjon.

For folk flest er det ikke normalt å ikke fungere i hverdagen etter ca et halv år om man har en normal sorgreaksjon.

Med å fungere i hverdagen mener jeg bl.a. å jobbe og ha et sosialt liv

[Gjest Gjest_Peter_*]

Jeg tør påstå at det er forskjell på en "depresjon" forårsaket av et traumatisk tap, og en depresjon forårsaket av andre ting, eller uten kjent årsak. Hvorfor skal man putte alt dette i samme sekk og kalle det depresjon, når førstnevnte like godt kan være sorg? Hvem skal ha lov til å bestemme hvor lenge andre skal sørge? "Å, nå har du sørget i tre år og ti dager, sorry, da har du overskredet sorgkvoten din og nå må vi regne deg som deprimert", er det slik vi vil ha det?

Man kan godt si at det er forskjell på depresjonene, og at behadlingen bør legges opp forskjellig.

Diagnoser handler mye om funksjonsnivå. Hvis man ikke takler hverdagen etter en god stund og man generelt har det ille, så er det på tide å dra fram en diagnose. Hvis man sørger lenge, men man kan også ha det bra og være i jobb, blir det noe annet.

[Gjest Gjest]

Ja, men poenget mitt er: Hvis det nå må dras frem en diagnose etter en viss tid, hvorfor kalle det depresjon og ikke sorg, når det faktisk er sorg som ligger i bunn for plagene?

[Gjest Frk Åberg]

Ja, men poenget mitt er: Hvis det nå må dras frem en diagnose etter en viss tid, hvorfor kalle det depresjon og ikke sorg, når det faktisk er sorg som ligger i bunn for plagene?

Jeg mener det bør være sånn fordi jeg syns det bør markeres et skille mellom en "normal" sorgreaksjon (om man kan kalle det det), og en mer utvidet sorgreaksjon. Å ha sorg som diagnose, syns jeg blir feil når de fleste bare har en avgrenset sorgperiode hvor de er så langt nede at de ikke fungerer. Hvis man oppfyller kriterier for depresjon etter en viss tid, syns jeg det er bedre å sette en slik diagnose og heller, som noen nevner, ha ulikt fokus i behandling om de går i psykoterapi.

Men det koker for min del ned til at jeg syns man burde få en kort sykemelding ved behov dersom man har mistet noen nære, uten at man trenger å ha en diagnose. Men som en lege nevner i denne forbindelsen, bør leger tenke seg om når det gjelder hvor lenge de skriver ut sykemelding, da det ikke er heldig om det blir sånn at man isolerer seg hjemme over tid. For noen kan det å jobbe sikkert være en måte å komme seg ut av sorgen på. Men jeg syns da som sagt at man burde få et visst rom helt i begynnelsen uten at man skal fordekke sorgreaksjonen med en diagnose som egentlig blir feil å sette.

[Gjest Gjest]

Og hvem skal altså sette grensene for hva som er normal sorgreaksjon og hva som ikke er det? Og hvor skal de grensene gå?

[Heritære]

"Det er nok uten tvil ett vanskelig emne å diskutere/sette seg inn i. Tror nok det må bli opptil den enkelte som er i en slik situasjon og deres fastlege til å vurdere om de er i en sorgprosess eller om de har gått over til en depresjon"

Skal det bli opp til den enkelte å vurdere om man har depresjon eller ikke? Hva slags system ville man da fått? Selv om diagnoser for psykiske lidelser er menneske skapte, er det en grunn til at man har et diagnosesystem med kriterier man må fylle. Ett kriterie for depresjon handler om over hvor lang tid man har hatt ulike symptomer som ligner depesjonssymptomer. Det må man forholde seg til.

Skal man kunne gå i flere år med depresjonssymptomer, men bare si at det er sorg, så man nekter å godta en depresjonsdianose? Det er ikke sånn at depresjoner bare må komme av seg selv, uten noen ytre årsak, og sorg kan gjerne være en slik årsak. Det er viktig med et system det går an å forholde seg til, og hvor retningslinjene er tydelige.

Jeg forstår at det er tabubelagt med depresjoner, men jeg syns ikke det er en grunn til å bytte ut depresjon med sorg, bare fordi det siste klinger bedre.

Beklager å si det, men dette har du ikke så mye greie på.

Vil du misforstå så må du gjerne det. Skal ta til meg at kanskje setningsoppbyggingen ikke var av den beste, men jeg er nok en gang slik at jeg synes ikke det er riktig at mennesker skal få tredd over seg en diagnose av sin lege uten selv å få være en del av diskusjonen så fremt vi ikke snakker om en alvorlig psykisk lidelse selvfølgelig. Men, så vidt meg bekjent så er vi vel fortsatt på emnet sorg - kontra diagnose eller ikke, samt når sorg går over til depresjon?

Oppsummering for min egen del:

Jeg mener fortsatt at der bør være en egen diagnose for pasienter som trenger en sykemelding når de har mistet en av sine kjære, og ikke få tredd over seg en diagnose de ikke lider av!

Har ikke problemer med å se at langvarig sorg kan ha gått over til en depresjon som lammer dem, men igjen så har sorgprosessen flere faser som allerede i psykiatrien er etablert, men hvor lenge hver og en trenger for å komme igjennom dem er vanskelig å si. Kommer vel litt an på deres egne ressurser og om de makter og bruke ressursene rundt dem, sorggrupper, familie, venner, familieterapi/psykolog osv.

Vet av egen erfaring at det er ikke alltid lett å skille mellom de ulike følelsene som kan oppstå når noe traumatisk har skjedd deg og det til tider da kan være godt å ha en lege å forholde seg til. Men, igjen så tror jeg at åpenhet, snakk, vise følelser er den beste veien å gå for å få riktig diagnose når vi nå snakker om psykiske lidelser. Ofte så synes ikke de utenpå folk og da er det ikke lett å tolke symptomene heller.

Har selv lidd av dødsangst (etter tap av min bestemor), fikk også diagnose posttraumatisk stress etter å blitt utsatt for voldtekt. Så selv om jeg kanskje ordlegger meg litt dårlig innimellom så tror jeg absolutt at jeg vet for min egen del hva jeg snakker om!

[Heritære]

Og hvem skal altså sette grensene for hva som er normal sorgreaksjon og hva som ikke er det? Og hvor skal de grensene gå?

Den som er blitt rammet av det kanskje og forhåpentligvis familie, venner, fastlegen. Grensene må vel gå på når en ikke lengre klarer å ta vare på seg selv.

[Lassie]

Synes helt klart at Heritære sier mye fornuftig her. Er veldig enig med stort sett det meste som er blitt sagt fra den kanten.

Det er noen punkter jeg tenker spesielt på er viktige i denne sammenhengen.

Jeg er altså FOR at sorg skal bli en egen diagnose.

* sorg kan brukes som diagnose i "startfasen", altså for at en person skal få litt ro fra jobb i starten for å sørge, da det kan være vanskelig å fungere på jobb med en gang man har opplevd en stor sorg.

* lege og pasient samarbeider for å kunne finne ut om/hvis/når sorgen går over i en depresjon

* lege gir sykmelding for sorg kun i en kort tid - alle vet at man ikke har godt av å bure seg for lenge inne med sorgen, men at det å komme ut blant andre hjelper på å komme videre

* å ha sorg som en egen diagnose er rett og slett for at ikke mennesker skal få en diagnose som ikke egentlig er reell.

[Gjest Stjernedryss]

De fleste depresjoner har vel en årsak? De fleste har opplevd noe i livet som gjør at man blir deprimert. Det er ikke årsaken, men symptomene, omfanget og varigheten som bestemmer om man kan kalle det en depresjon.

Om sorg bør være en egen diagnose er jeg usikker på, men det er klart man burde få fri de første ukene for å komme seg igjen hvis man har mistet en som er veldig nær, uten å måtte diagnoseres med en sykdom man ikke har.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Jeg tror nok vi kan slå fast at sorg aldri vil bli en diagnose.

Fra ordlisten:

diagn|o`se m1 (fra gr 'gransking, avgjørelse', av dia- og gnosis 'kunnskap') bestemmelse av en sykdoms art og navn (på grunnlag av gransking); undersøkelse og vurdering av tilstand stille d- / legens d- lød på kreft / feil d- / d- av biler

I og med at sorg ikke er sykdom eller sykelig, så kan det ikke diagnotiseres som sykdom.

Spørsmålet er vel heller om en kan få sykemelding på grunnlag av dødsfall.

Litt flisespikkere fra min side...

[Brunhilde]

Jeg tror nok vi kan slå fast at sorg aldri vil bli en diagnose.

Fra ordlisten:

diagn|o`se m1 (fra gr 'gransking, avgjørelse', av dia- og gnosis 'kunnskap') bestemmelse av en sykdoms art og navn (på grunnlag av gransking); undersøkelse og vurdering av tilstand stille d- / legens d- lød på kreft / feil d- / d- av biler

I og med at sorg ikke er sykdom eller sykelig, så kan det ikke diagnotiseres som sykdom.

Spørsmålet er vel heller om en kan få sykemelding på grunnlag av dødsfall.

Litt flisespikkere fra min side...

For å flisespikke litt i din bane, så har jeg heller aldri hørt om biler som lider av sykdom eller som er sykelige...

[Gjest Gjest_Helene_*]

For å flisespikke litt i din bane, så har jeg heller aldri hørt om biler som lider av sykdom eller som er sykelige...

Jeg jobber ikke med biler, så hvem vet hva de gjør med dem...

[Mann 42]

Ja, hun gjør det ved å påstå at om en sorg varer lenger enn et par måneder, så er det en depresjon. Et utsagn jeg er dypt uenig i.

Men sånn er det faktisk. Sorgreaksjoner har mange av de tegnene som kreves for å sette en depresjonsdiagnose.En ukomplisert sorgreaksjon forutsettes å vare i opp til 6 mnd. Deretter er det ofte aktuelt å diagnostisere det som depresjon. Men dersom det har vært tap i nær familie, er det definert som en tapsreaksjon, ikke en depresjon.

Grunnen til at man ikke sykmeldes for sorg, er at det defineres som en normalreaksjon, ikke en sykdom, som noen sa over. Selv om man har det akkurat like ille og fungerer like dårlig på jobb og sosialt med en sorgreaksjon som med en depresjon.

[Daiquiry]

Det er vanskelig å skille her syns jeg, men jeg syns absolutt at man kunne fått en sykemelding med oppfølging, slik at man da gjerne forkorter sorgperioden. Og en jevnlig evaluering hele veien gjerne kombinert med en aktiv sykemelding hvor arbeidsgiver og arbeidstaker kan bli enige om en løsning. Det vil jo gavne både den sykemeldte og bedriften vedkommende jobber i. Da slipper man jo langtidssykemelding med de kostnadene det medfører.

[Tabris]

Jeg synes ikke sorg bør være en diagnose. At man får sykemelding i begynnelsen er jeg selvsagt for, men det er ikke det samme som diagnotisering. Det får være måte på å sykeliggjøre samfunnet. (Og, ja, jeg har opplevdd kraftig sorg etter et nært dødsfall).

[Mann 42]

Jeg synes ikke sorg bør være en diagnose. At man får sykemelding i begynnelsen er jeg selvsagt for, men det er ikke det samme som diagnotisering. Det får være måte på å sykeliggjøre samfunnet. (Og, ja, jeg har opplevdd kraftig sorg etter et nært dødsfall).

Enig i det, men dette skyldes ikke legenes hang til å sykeliggjøre og diagnostisere, det henger mer sammen med at byråkratene vil ha en bestemt begrunnelse for en sykmelding, og den skal være i form av en diagnose.

Logikken er jo enkel og lineær: Sykmelding er for dem som er syke. Er de syke, må det kunne stilles en diagnose. Hvis det ikke kan stilles en diagnose, så er det ikke sykdom, og da er det heller ikke rett å sykmelde. Og så har de, for å gjøre det enkelt for seg selv, også definert hvilke diagnoser som kvalifiserer som sykdom. Sikkert etter å ha tenkt saken grundig og saklig gjennom.

Dette er veldig tåpelig, for når man kommer til legen sin med gråten i halsen og sier at man ikke klarer noe som helst og ikke får sove siden mannen eller mor døde, så VET jo legen at dette mennesket må sykmeldes og få sjansen til å hente seg inn, så da må han finne på en diagnose som gir en formell begrunnelse for å gjøre det som hans kliniske skjønn sier er rett. Det var det mange som påpekte allerede da de nye reglene var ute til høring for 10-15 år siden, men fra depratementalt hold ble det påpekt at sorgreaksjoner er normale, ikke sykelige, og derfor blir det feil å sykmelde med den begrunnelsen. Så da har vi i stedet et system som uthules ved at leger og andre behandlere setter andre diagnoser enn de korrekte, av hensyn til pasientenes velferd og helse. Noe som også var påpekt, om jeg ikke husker feil.

[Gjest Gjest_maren_*]

Hehe, mann 42, jeg signerer igjen!

Dette byråkratiet i dag som ikke kan åpne øya og være ærlige er denne tids pest! Hvorfor skal alt "forkjønnes" og "riktiggjøres"?

Vi er bare mennesker, og sorg som egentlig kun bare er en følelse kan faktisk gi fysiske skader og jeg fatter ikke at sorg ikke kan være en grunn til sykemelding.

[Gjest anonym]

til sol 79: om man ikke er i jobb igjen etter et par mnd har sorgen gått over i en depresjon??Dette vet du tydeligvis ingenting om...det kommer an på hvem man mister og hva de betydde i ens liv hvor lenge sorgen lammer en sånn at man ikke greier jobbe, og det avhenger av hver enkelt..jeg mistet min kjære mann gjennom ti år som er far til våre 3 små barn, og jobber fremdeles ikke to år etter grunnet sorg..jeg er ikke det spor deprimert ifølge min lege, og føler meg selv også frisk...men sorg kan være svært lammende uten å være en syksom fordet!