Sorg som diagnose?

[Gjest Gjest_Tone_*]

Se her. De skriver at sorg burde være en diagnose sånn at man kan få sykemelding etter at nære slektninger dør.

Jeg syns det høres lurt ut fordi sørgende trenger tid til å komme seg før de klarer å jobbe. Hva syns dere?

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er en selvfølge at sorg skal være en egen dianose. Jeg trodde faktisk at det var det. Det er jo helt latterlig at man må bruke en falsk diagnose som depresjon eller posttraumatisk stressyndrom for å få sykemelding. Sorg er ikke en psykisk sykdom, det er en helt naturlig følelsestilstand, som kan være så sterk at man ikke klarer å jobbe. Depresjon og posttraumatisk stress er sykdommer, og ikke det samme som sorg.

[Gjest Gjest]

Håper det kommer i orden snart.

For slik det er nå så må en som gjest over her nevner bruke en "falsk" diagnose, med alle de problemer det medfører.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Jeg synes vi mister litt av perspektivet på hva livet egentlig er. Jeg synes også vi sykeliggjør helt naturlige menneskelige reaksjoner.

Alle som ikke smiler og glade og har alt en trenger....... får man etterhvert ett ord på og så pille for å være den glade og sprudlende og føle seg tilpasset samfunnet.

En sorg er en menneskelig ting. Hvorfor har vi ikke heller større takhøyde for det? Det er lov og ikke være tipp topp til enhver tid. Det er naturlig - sånn er mennesker.

Kanskje vi bare skal innse at vi ikke yter maksimalt til enhver tid og at livet er en prosess vi går gjennom enten vi vil eller ikke. Jeg tror mer på at vi alle skulle hatt mer forståelse for hva livet er på godt og ondt istedetfor å sykeliggjøre helt naturlige situasjoner.

[Sol79]

Det er helt normalt å få sykemelding etter dødsfall i nær familie om det er nødvendig.

[Gjest Gjest]

Det er helt normalt å få sykemelding etter dødsfall i nær familie om det er nødvendig.

Ja, men på hvilket grunnlag?

Så vidt jeg har forstått er "depresjon" det vanligeste, og det kan i verste fall føre til problemer med tanke på forsikringer ol i ettertid.

[Sol79]

Ja, men på hvilket grunnlag?

Så vidt jeg har forstått er "depresjon" det vanligeste, og det kan i verste fall føre til problemer med tanke på forsikringer ol i ettertid.

På hvilket grunnlag? Dødsfall i nærmeste familie holder lenge.

Vanligvis varer ikke en sykemelding pga dødsfall mer enn 6 måneder, og det har da ingen ting å si for forsikringene.

[Noli]

Dødsfall i nærmeste familie er da ingen diagnose, og det skal være en diganose for å få sykemelding. Noen leger er kanskje slappere på det enn andre, men det er et faktum at "depresjon" brukes ofte om noe som egentlig er en helt vanlig sorgreaksjon.

Har man vært sykemeldt pga depresjon vil dette medøre at man ikke kan forsikres for depresjon igjen, noe som er dumt når man strengt talt ikke har hatt diagnosen.

[brumma*]

På hvilket grunnlag? Dødsfall i nærmeste familie holder lenge.

Vanligvis varer ikke en sykemelding pga dødsfall mer enn 6 måneder, og det har da ingen ting å si for forsikringene.

Man får sykmelding pga sykdom. "Dødsfall i nærmeste familie" er ikke en sykdom, altså må legen finne på en gyldig sykemeldingsgrunn.

Sakset fra loven:

"Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Spørsmål her er om "sorg" bør bli en diagnose som man kan sykemeldes på grunnlag av.

[Sol79]

Man må ikke ha en diagnose for å bli sykemeldt. Moren min har vært sykemeldt i ca 6 mnd nå uten at de finner ut hva som feiler henne, altså hun har ikke noe diagnose.

Vanligvis så skriver legen et par linjer om sykdommen og ikke kun diagnosen, da det faktisk skjer at det ikke foreligger noen diagnose.

Jeg ble sykemeldt da faren min døde, og det stod ikke et ord om depresjon på sykemeldingen.

[Noli]

Først og fremst: når man sykemeldes uten at det foreligger noen diagnose, har man likevel et sykdomsbilde og symptomer.

Dessuten: at noe var sånn eller sånn for deg, betyr ikke at dette er normen. Og per i dag er normen at det brukes en diagnose "pasienten" ikke har, det vanligste er depresjon.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns ikke vanlige sorgreaksjoner burde diagnostiseres, fordi jeg mener at det gir feil signaler om hva livet har å by på. Jeg syns det er skummelt om vi får et samfunn som sykeliggjør normale reaksjoner på tøffe ting. Da snakker jeg om reaksjoner av det kan kan betegne som "vanlig" intensitet og varighet. Om sorgen går over lengre tid, vil man nok i mange tilfeller si at det sorgen har utviklet seg til en depresjon, og da blir det noe annet.

Jeg blir også litt forundret om depresjon så å si er den eneste diagnosen legene setter når de skal sykemelde for sorg. Jeg har en venninne som ble sykemeldt for en kort periode etter at hun mistet noen som stod henne nær. Hun sa at legen kalte det stressreaksjon, og det var han som tok initiativet til å sykemelde henne da hun var langt nede. Det var da snakk om noen få uker.

Jeg har aldri vært sykemeldt, så jeg vet ikke så mye om hvordan det fungerer. Men jeg syns det er rart om det forventes at man skal rett på jobb etter å ha mistet en av sine nære. Jeg syns at man burde kunne få litt tid til å samle seg om man trenger det, uten at man skal behøve å ha en diagnose.

Endret 13. mars 2008 av Frk Åberg

[Sol79]

Enig med Frk. Åberg.

Sorg er ikke en sykdom. Om man mer eller mindre ikke fungerer i jobb etter et par måneder så har sorgen uansett gått over til en depresjon.

[Brunhilde]

Det er helt normalt å få sykemelding etter dødsfall i nær familie om det er nødvendig.

Ja, og det er like normalt å sette en diagnose som "akutt stress", "lett depresjon" eller "depresjon" som årsak til denne sykemeldingen.

Ja, men på hvilket grunnlag?

Så vidt jeg har forstått er "depresjon" det vanligeste, og det kan i verste fall føre til problemer med tanke på forsikringer ol i ettertid.

På hvilket grunnlag? Dødsfall i nærmeste familie holder lenge.

Vanligvis varer ikke en sykemelding pga dødsfall mer enn 6 måneder, og det har da ingen ting å si for forsikringene.

Jo - det har noe å si for muligheten til å tegne forsikring senere. Har du diagnosen depresjon kan det være vanskelig å få livsforsikring, for eksempel.

Først og fremst: når man sykemeldes uten at det foreligger noen diagnose, har man likevel et sykdomsbilde og symptomer.

Dessuten: at noe var sånn eller sånn for deg, betyr ikke at dette er normen. Og per i dag er normen at det brukes en diagnose "pasienten" ikke har, det vanligste er depresjon.

Er enig i at det er noe lettvint å bruke en eneste erfaring fra eget liv til å sette en norm. Er også enig i resten av innlegget ditt.

Sorg er ikke en sykdom. Om man mer eller mindre ikke fungerer i jobb etter et par måneder så har sorgen uansett gått over til en depresjon.

Har du mye i mot at jeg spør deg om hvilke utdannelse du har som kan sette standarden for hvor lenge en sorg skal vare? Jeg oppfatter dette siste innlegget ditt som en smule arrogant.

Endret 14. mars 2008 av Brunhilde

[Noli]

Har du mye i mot at jeg spør deg om hvilke utdannelse du har som kan sette standarden for hvor lenge en sorg skal vare? Jeg oppfatter dette siste innlegget ditt som en smule arrogant.

Jeg er enig i dette - veldig arrogant. Jeg mistet et nært familiemedlem til kreft for snart et og et halvt år siden, etter å ha vært den eneste som stilte opp for vedkommende 100% i over to år. Sorgen hos meg er fremdeles enorm, jeg kan fremdeles ligge flere timer i "krampegråt" og jeg lurer av og fremdeles på hvordan jeg skal klare å leve resten av livet uten dette mennesket som betydde så uendelig mye for meg. Men jeg er ikke deprimert.

[Brunhilde]

Jeg er enig i dette - veldig arrogant. Jeg mistet et nært familiemedlem til kreft for snart et og et halvt år siden, etter å ha vært den eneste som stilte opp for vedkommende 100% i over to år. Sorgen hos meg er fremdeles enorm, jeg kan fremdeles ligge flere timer i "krampegråt" og jeg lurer av og fremdeles på hvordan jeg skal klare å leve resten av livet uten dette mennesket som betydde så uendelig mye for meg. Men jeg er ikke deprimert.

Nei. Du er i sorg. Det er faktisk to forskjellige ting, og tror meg eller ei, jeg forstår hvordan du har det.

Kondolerer med tapet ditt - og selv om det er utenfor tema har jeg lyst til å skrive et visdomsord jeg lærte en gang til deg:

Sorgen er som en skarp trekant i hjertet. For hvert slag hjertet slår, gjør det vondt når en av spissene på trekanten kommer mot. For hver dag blir spissene litt mindre skarpe, og til slutt er trekanten blitt en kule du alltid bærer med deg, en kule fylt av gode minner, vemod og glede.

Det kan ta lang tid, jeg håper det går bra med deg til kulen er der.

[Gjest Frk Åberg]

Har du mye i mot at jeg spør deg om hvilke utdannelse du har som kan sette standarden for hvor lenge en sorg skal vare? Jeg oppfatter dette siste innlegget ditt som en smule arrogant.

Sier hun egentlig noe om hvor lenge sorg skal vare? Det varierer jo veldig hvor lenge og hvor intenst man sørger, avhengig av hvordan man er som person og hvem man har mistet bl.a. Men om man går i flere måneder, uten å være i stand til å arbeide, så kanskje det er noe mer enn hva de fleste andre opplever. Fagfolk vil kanskje da si at sorgen har gått over til noe annet, f.eks. en depresjon. Det betyr ikke at det er feil, men kanskje det da burde gjelde andre regler for dem. Jeg syns det blir feil å tilrettelegge regler for alle, hvis det er som i artikkelen, at 10% opplever en såkalt komplisert sorgreaksjon. Da burde de det gjelder heller få spesiell oppfølging.

Det er synd hvis man kan få problemer med forsikring om man man har hatt depresjon, men er det sånn at man generelt ikke skal stille en slik diagnose av den grunn? Om fagfolk vil vurdere det slik at det faktisk er en depresjon som følge av et tap, så mener jeg at blir det feil å skulle ta stilling til hva det vil si for senere forsikring, om behandlere skal ha den faglige integriteten inntakt. Det er en grunn til at man har diagnoser. Eller skal vi heller oppheve dagens diagnoser, og heller lage et system med vanskelige livshendelser som fungerer som diagnoser, og la pasientene velge selv?

[Brunhilde]

Sier hun egentlig noe om hvor lenge sorg skal vare?

Ja, hun gjør det ved å påstå at om en sorg varer lenger enn et par måneder, så er det en depresjon. Et utsagn jeg er dypt uenig i.

Endret 14. mars 2008 av Brunhilde

[Gjest Frk Åberg]

Ja, hun gjør det ved å påstå at om en sorg varer lenger enn et par måneder, så er det en depresjon. Et utsagn jeg er dypt uenig i.

Hun sier da strengt tatt at om man ikke mer eller mindre fungerer i jobb etter et par måneder, så har sorgen gått over til en depresjon. Jeg skal ikke ta stilling til akkurat når en sorg evt. blir en depresjon. Men jeg syns det er viktig å skille mellom hvor lenge sorg varer, og hvor lenge man sørger slik at man ikke kan fungere i hverdagen. Sorg kan man ha i flere år, selv om man kan jobbe denne tiden (og uten at man trenger å ha noen diagnose).

Endret 14. mars 2008 av Frk Åberg

[Noli]

Men det er en ting å sykemeldes etter 6 mndr fordi man fremdeles ikke er i stand til å jobbe, og kalle det en depresjon. Det kan godt være det er det. Det er noe helt annet å sykemelde folk for depresjon dagen etter at de har mistet noen som sto dem nær, og det skjer faktisk veldig ofte.