Er så lei meg.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg synst det var bra at du kontaktet henne! Hun fortjener å høre fra dere(deg?) at hun faktisk er en viktig person, som ikke er glemt..

Den skal jeg skrive meg på. Det er ikke noe som er verre enn å føle at foreldrene dine har glemt deg. Jeg hadde det slik ganske lenge! Jeg trodde at mamma ikke var glad i meg.. bla bla bla! Ligger ganske mye bak det, trenger ikke utdype det noe spesielt. Den dagen jeg fikk pratet ut med henne, satt vel å snakket et par timer på telefon(jeg bor 5 timer vekke fra ho), så fikk jeg forklart hva jeg følte og hva jeg har følt de 10 siste årene av mitt liv, og hvor oversett jeg følte meg. Hun visste rett og slett ikke at hun var slik mot meg! Etter den dagen har det vært lettere å prate med henne, og jeg vet at hun er glad i meg.. Jeg er muligens 18 år nå, men jeg vil alltid trenge å føle meg elsket av mine foreldre, noe både din samboers datter og sønn også sikkert trenger? Sønnen hans sa jo faktisk at han følte at faren tar for lite intiativ til å involvere seg i hans liv, noe som jeg også følte.. Hva med å be sønnen om å fortelle dette til faren?

Det er på tide at denne samboeren din våkner opp og forstår at hans barn gidder ikke å vente evig på han far, og at de en dag, begge to faktisk, forlater han.

Så bra at det ordnet seg for deg og din mor.

Vi har alle behov for å få bekreftet at vi er viktige for noen, og at noen bryr seg om oss, og spesiellt barn bør få vite at foreldrene bryr seg om de.

Du har nok rett i at hvis ikke far viser barna mer interresse og engasjemang så vil de begge forsvinne ut av hans liv, og jeg vil ikke klandre de hvis det skjer. Jeg vil faktisk ha forståelse for det.

[estrella]

Så bra at det ordnet seg for deg og din mor.

Vi har alle behov for å få bekreftet at vi er viktige for noen, og at noen bryr seg om oss, og spesiellt barn bør få vite at foreldrene bryr seg om de.

Du har nok rett i at hvis ikke far viser barna mer interresse og engasjemang så vil de begge forsvinne ut av hans liv, og jeg vil ikke klandre de hvis det skjer. Jeg vil faktisk ha forståelse for det.

Det jeg prøvde å formidle, hehe, var faktisk at du er en god person i deres liv, virker det som iallefall, og at jeg tror at hvis du vil så klarer du å få dem til å fortelle til sin far at de fortsatt føler et behov for å ha han i sitt liv, til tross for at de er "store" nå.

Noen trenger faktisk å få ting inn med ei t-skje!

(og jeg er ikke alltid like flink til å formidle hva jeg vil si..så det andre innlegget ble litt sånn "se-på-meg", men det var ikke det jeg hadde tenkt til!)

[Gjest Gjest_stemor_*]

Det jeg prøvde å formidle, hehe, var faktisk at du er en god person i deres liv, virker det som iallefall, og at jeg tror at hvis du vil så klarer du å få dem til å fortelle til sin far at de fortsatt føler et behov for å ha han i sitt liv, til tross for at de er "store" nå.

Noen trenger faktisk å få ting inn med ei t-skje!

(og jeg er ikke alltid like flink til å formidle hva jeg vil si..så det andre innlegget ble litt sånn "se-på-meg", men det var ikke det jeg hadde tenkt til!)

Syns du er flink jeg da:)

Jeg oppfattet ikke det innlegget som noe "se-på-meg" innlegg. Det kan jo ha vært jeg som formulerte meg litt utydelig.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei igjen.

En liten oppdatering bare.

Idag ringte jeg til stebarnas mor siden hun kjenner barna sine best, og bedre kan vurdere hvorvidt det jeg har gjort er feil eller ei.

Vi hadde en lang prat, og hun var glad for at jeg hadde tatt iniativet igjen (har gjort det tidligere å).

Jeg fortalte litt om hva jeg hadde gjort, samboers manglende interesse fra samtalen igår og hva jeg føler om dette.

Barnas mor har ingen betenkeligheter mot å prøve å få til en dialog mellom far og datter igjen. Som hun sa: Da er det ihvertfall prøvd, selv om far ev ikke følger opp nå å datteren igjen blir såret. Moren mente at det værste er å ikke prøve.

Moren mente også at nå er barna såpass store at det kanskje er lettere for de å leve med at far er spesiell enn å ikke ha kontakt i det hele tatt. Jeg stoler på hennes dømmekraft når det gjelder hennes barn, så får vi se hvordan dette går da.

Jeg lurte på om ikke vi kunne samarbeide om dette, å moren var svært positiv til det. Moren skal ta en prat med datteren, noe jeg syntes er ok, men sa at jeg ikke ville at datteren skulle føle press. Hun må få lov til å fordøye alt dette, så kan vi få til et møte når datteren føler seg klar for det.

Nå får vi bare vente i spenning å se hva som skjer. Det viktigste er iallefall at barna har det bra.

[Gjest Gjest]

Det høres ut som en god fremgangsmåte. Du får holde oss oppdatert!

[HeleneHarepus]

Tenk om der fantes flere som deg som bryr seg uten å trampe framover. Synes du virker som en reflektert person som innser at ingen er oerfekt; og da er du perfekt i mine øyner! Lykke til videre.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei igjen

Som forventet har det ikke skjedd mye her. Datteren må få den tiden hun trenger til å fordøye dette og til å gjøre seg opp en mening om hva hun vil.

Hadde besøk av sønnen her om dagen, han kommer regelmessig 1 dag i uken og spiser middag her.

Den dagen han kom, jobbet samboer overtid, så vi andre spiste middag og stesønn og mitt barn spilte bl.a brettspill. M.a.o, vi hadde en koslig ettermiddag og kveld.

Når samboer kom hjem fra jobb så var det ikke snakk om å si så mye som "Hei" til sønnen, å han snakker ikke stort med sønnen sin heller. Jeg blir så sint hver gang dette skjer, å selv om sønnen er snart 20 år, så er han likevel like forventningsfull til farens respons på han. Dette skjer nesten hver gang, å jeg ser på sønnen at dette er lagt merke til, å han blir såret. T.o.m mitt ban legger merke til dette.

Har bestemt meg for å ta samboer fatt nå å si til han at hans oppførsel sårer sønnen, å at han må ta seg sammen å vise mer interresse og engasjemang når det gjelder ungene hans. Han er i ferd med å skyve fra seg sønnen sin å, noe som er kjempeleit siden jeg vet hvor glad sønnen er i sin far.

Min samboer har vokst opp uten far. Hans far døde før han ble født, så på en måte så ser jeg at det kanskje kan være en mulighet at samboer rett og slett ikke vet hvordan en far skal være. På en annen side så tenker jeg at samboer jo savnet en far i oppveksten, å at han da burde stille opp for sine barn sånn at de slapp det savnet han hadde.

Det er ikke lett å bli klok på denne samboeren min, å bare tiden vil vise hva som skjer videre.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Min samboer har vokst opp uten far. Hans far døde før han ble født, så på en måte så ser jeg at det kanskje kan være en mulighet at samboer rett og slett ikke vet hvordan en far skal være. På en annen side så tenker jeg at samboer jo savnet en far i oppveksten, å at han da burde stille opp for sine barn sånn at de slapp det savnet han hadde.

Det er ikke lett å bli klok på denne samboeren min, å bare tiden vil vise hva som skjer videre.

Hvis han savnet en far selv i oppveksten så burde jo han være den første til å sørge for at hans barn ikke vil savne far i livet sitt. Noe må vi nødt til å lære av oss selv også, vi kan ikke bare si at fordi jeg ikke hadde en far så vet jeg ikke hvordan jeg gjør det. Greit nok at vi kan være usikre på vår rolle som mor eller far, men veien blir til mens man går og så tar man et skritt av gangen. Den første forutsetningen må imidlertid være at viljen er til stede.

Snakker du og samboeren noen gang om hvordan han ser på farsrollen, og seg selv i den rollen? Snakker dere om hvordan han tror barna ser på han som far og hva han tror barna ønsker seg fra far? Og hvordan han ser for seg forholdet mellom han og barna fremover i livet?

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hvis han savnet en far selv i oppveksten så burde jo han være den første til å sørge for at hans barn ikke vil savne far i livet sitt. Noe må vi nødt til å lære av oss selv også, vi kan ikke bare si at fordi jeg ikke hadde en far så vet jeg ikke hvordan jeg gjør det. Greit nok at vi kan være usikre på vår rolle som mor eller far, men veien blir til mens man går og så tar man et skritt av gangen. Den første forutsetningen må imidlertid være at viljen er til stede.

Snakker du og samboeren noen gang om hvordan han ser på farsrollen, og seg selv i den rollen? Snakker dere om hvordan han tror barna ser på han som far og hva han tror barna ønsker seg fra far? Og hvordan han ser for seg forholdet mellom han og barna fremover i livet?

Jeg mener også det at samboers savn av far burde gjøre at han ikke vil utsette sine barn for det samme savnet. Men de fleste vet jo at f.eks barn som har vokst opp i alkoholikerhjem ender selv opp som alkoholikere - selv om de led under det i oppveksten, mens andre igjen får et anti forhold til alkohol. Det jeg mener med det, er at man kan reagere så ulikt på forskjellige situasjoner. Jeg unnskylder på ingen måte min samboer, men prøver å se om det kan være andre ting som gjør at hans engasjemang er så dårlig når det gjelder barna hans.

Samboer vil ikke snakke om alvorlige ting. Spesiellt ikke hvis er edru. Dette sliter selvsagt på forholdet vårt da jeg mener at man må snakke alvor innimellom. Selv har jeg levd i dette forholdet i 6 år nå, å begynner vel egentlig å få nok. Samboers kulde og likegyldighet overfor sine barn plager meg mye, å jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å bo sammen med han.

[Gjest MykTøffing]

Jeg svarer i denne tråden av egeninteresse, for om jeg kan si noe som hjelper TS videre, så gir det meg en egen liten godfølelse. Jeg føler fellestrekk ved denne familiesituasjonen slik den er beskrevet i korte trekk, og min egen. Jeg er ingen fagperson, ta rådene for det de er.

Av det du skriver så får jeg følgende inntrykk av deg; du er tydelig ukomfortabel med konfliktene i familien din. Du føler dårlig samvittighet for at samboeren din ikke har mer kontakt med stedatteren din, og du ser at kontakten samboern din har med stesønnen din ikke er normal. Du er ukomfortabel med alt dette, men jeg vet ikke om du har noe perspektiv på hva dette har å gjøre med DEG. Dette er ikke kritikk, men har du selv et syn på hvorfor du føler at du må leke fredsmegler og hvorfor dette er din business? Om stedatteren din har det vondt, hvorfor er det noe DU må bry deg om? Er det fordi du liker henne, og du selv ønsker mer kontakt, eller er det fordi du har en snikende følelse av at du BURDE ha kontakt? Vær obs her, BURDE er et ullent problem. Hvis situasjonen er slik at det egentlige problemet er din samvittighet, da burde du gå i deg selv og psykoanalysere din egen samvittighet.

Slik du beskriver samtalen du hadde med samboeren din, og måten du konfronterte ham på får jeg inntrykk av at du vil få samboeren din til å rydde opp i forholdet han har med sine barn for at du skal føle deg bedre. Du har gjort DIN samvittighet avhengig av ANDRE, og det er MANIPULERENDE adferd. En adferd som skaper mer velvære for deg selv og de rundt deg er en assertive, dvs SELVHEVDENDE adferd, hvor du er klar over og sier hva DU vil. Hva du vil kan f.eks være å ha "normal" kontakt med familiemedlemmene, og så kan du snakke med typen om ting han gjør som vanskeliggjør kontakten DU vil ha, eller lager situasjoner som du syns du blir en del av. En slik innfallsvinkel kan virke mindre snikete, spesielt hvis du fokuserer på DEG, dine behov, og om det er noe som kan forbedres, eller noe du kan LÆRE, istedenfor å spre budskapet om at samboeren din er problemet, og at det er han som må forandre seg. Selv om det kanskje er sant at samboeren din hadde gjort mye bedre ved å forandre seg.

Hva gjelder det lille du forteller om typen din, så tyder ting ut ifra det du sier at han er annerledes, og at hans måte å være annerledes på er en del av problemene flere av familiemedlemmene hos dere har. Jeg sier ikke at han har skyld, fordi det ikke er konstruktivt å snakke om skyld, og fordi det alltid er flere sider av en sak. F.eks en dominerende person trenger også en person som lar seg dominere.

Du må nok finne en bedre måte å konfrontere typen din på om du vil oppnå noe mht. familiesituasjonen. Er han bare vanskelig ovenfor sønnen sin og stedatteren din, eller er han også vanskelig ovenfor ditt barn?

Jeg vil også presisere på tampen her at det er mulig jeg tar feil og/eller har fått et galt inntrykk av situasjonen din. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for noe, og du virker oppegående. Det er mulig det allikevel er ting du kan forbedre for å gjøre ting lettere for deg.

Jeg har en bokanbefaling, forresten:

http://www.amazon.com/Difficult-Conversati...1447&sr=8-2

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg svarer i denne tråden av egeninteresse, for om jeg kan si noe som hjelper TS videre, så gir det meg en egen liten godfølelse. Jeg føler fellestrekk ved denne familiesituasjonen slik den er beskrevet i korte trekk, og min egen. Jeg er ingen fagperson, ta rådene for det de er.

Av det du skriver så får jeg følgende inntrykk av deg; du er tydelig ukomfortabel med konfliktene i familien din. Du føler dårlig samvittighet for at samboeren din ikke har mer kontakt med stedatteren din, og du ser at kontakten samboern din har med stesønnen din ikke er normal. Du er ukomfortabel med alt dette, men jeg vet ikke om du har noe perspektiv på hva dette har å gjøre med DEG. Dette er ikke kritikk, men har du selv et syn på hvorfor du føler at du må leke fredsmegler og hvorfor dette er din business? Om stedatteren din har det vondt, hvorfor er det noe DU må bry deg om? Er det fordi du liker henne, og du selv ønsker mer kontakt, eller er det fordi du har en snikende følelse av at du BURDE ha kontakt? Vær obs her, BURDE er et ullent problem. Hvis situasjonen er slik at det egentlige problemet er din samvittighet, da burde du gå i deg selv og psykoanalysere din egen samvittighet.

Slik du beskriver samtalen du hadde med samboeren din, og måten du konfronterte ham på får jeg inntrykk av at du vil få samboeren din til å rydde opp i forholdet han har med sine barn for at du skal føle deg bedre. Du har gjort DIN samvittighet avhengig av ANDRE, og det er MANIPULERENDE adferd. En adferd som skaper mer velvære for deg selv og de rundt deg er en assertive, dvs SELVHEVDENDE adferd, hvor du er klar over og sier hva DU vil. Hva du vil kan f.eks være å ha "normal" kontakt med familiemedlemmene, og så kan du snakke med typen om ting han gjør som vanskeliggjør kontakten DU vil ha, eller lager situasjoner som du syns du blir en del av. En slik innfallsvinkel kan virke mindre snikete, spesielt hvis du fokuserer på DEG, dine behov, og om det er noe som kan forbedres, eller noe du kan LÆRE, istedenfor å spre budskapet om at samboeren din er problemet, og at det er han som må forandre seg. Selv om det kanskje er sant at samboeren din hadde gjort mye bedre ved å forandre seg.

Hva gjelder det lille du forteller om typen din, så tyder ting ut ifra det du sier at han er annerledes, og at hans måte å være annerledes på er en del av problemene flere av familiemedlemmene hos dere har. Jeg sier ikke at han har skyld, fordi det ikke er konstruktivt å snakke om skyld, og fordi det alltid er flere sider av en sak. F.eks en dominerende person trenger også en person som lar seg dominere.

Du må nok finne en bedre måte å konfrontere typen din på om du vil oppnå noe mht. familiesituasjonen. Er han bare vanskelig ovenfor sønnen sin og stedatteren din, eller er han også vanskelig ovenfor ditt barn?

Jeg vil også presisere på tampen her at det er mulig jeg tar feil og/eller har fått et galt inntrykk av situasjonen din. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for noe, og du virker oppegående. Det er mulig det allikevel er ting du kan forbedre for å gjøre ting lettere for deg.

Jeg har en bokanbefaling, forresten:

http://www.amazon.com/Difficult-Conversati...1447&sr=8-2

Selvsagt har jeg dårlig samvittighet over for begge stebarna, men de som jeg har poengtert tidligere 2 nydelige personer, å jeg liker de begge.

Ja, jeg savner min stedatter og vil gjerne ha henne i livet mitt som oss andre av familiemedlemmene.

Jeg har også tidligere sagt at jeg også har mine feil og mangler - jeg er langt ifra perfekt, å jeg er villig til å ta konsekvensen hvis jeg har gjort eller sagt noe galt eller sårende.

Jeg vet at stesønn savner mer engasjemang fra sin far. Han savner at far ser han, viser interresse for han. Sånn som det er nå så føler sønnen seg totalt oversett og han føler at far ikke er intressert i han.

Stort sett er det jeg som er hjemme når sønnen kommer hit, så selvsagt engasjerer dette meg. Jeg synes det er leit å se når sønnen blir såret p.g.a fars manglende interesse. Er det da så rart at jeg da innvolverer meg?

Må gå nå, men kommer med mer etterpå.

[Gjest Gjest_Selva_*]

Takk for fine ord

Jeg er litt usikker m.h.t å fortelle datteren om at far er vanskelig. Er redd for at det vil oppfattes som at jeg rakker ned på far. Hun vet jo litt siden hun snakker med broren. Dette må ihvertfall vurderes nøye.

Jeg syns det er sååå bra at du tok kontakt med henne og hadde jeg vært deg hadde jeg ikke nevnt til henne at far er vanskelig men jeg hadde maset og maset på at han skulle ta opp kontakten med henne igjen. Kanskje hun åpner seg mer og kan fortelle hvorfor hun brøt kontakten med han da hun bare var 14 år? Ike gi deg. Vis at du bryr deg om ungene til mannen din og mas iveg på han. Få han til å skjønne hvor mye barna hans bør bety for han. Må bare si at jeg blir veldig glad av å se at du bryr deg så mye om ungene hans og du er nok en veldig god stemor:)

[Gjest Gjest]

Jeg svarer i denne tråden av egeninteresse, for om jeg kan si noe som hjelper TS videre, så gir det meg en egen liten godfølelse. Jeg føler fellestrekk ved denne familiesituasjonen slik den er beskrevet i korte trekk, og min egen. Jeg er ingen fagperson, ta rådene for det de er.

Av det du skriver så får jeg følgende inntrykk av deg; du er tydelig ukomfortabel med konfliktene i familien din. Du føler dårlig samvittighet for at samboeren din ikke har mer kontakt med stedatteren din, og du ser at kontakten samboern din har med stesønnen din ikke er normal. Du er ukomfortabel med alt dette, men jeg vet ikke om du har noe perspektiv på hva dette har å gjøre med DEG. Dette er ikke kritikk, men har du selv et syn på hvorfor du føler at du må leke fredsmegler og hvorfor dette er din business? Om stedatteren din har det vondt, hvorfor er det noe DU må bry deg om? Er det fordi du liker henne, og du selv ønsker mer kontakt, eller er det fordi du har en snikende følelse av at du BURDE ha kontakt? Vær obs her, BURDE er et ullent problem. Hvis situasjonen er slik at det egentlige problemet er din samvittighet, da burde du gå i deg selv og psykoanalysere din egen samvittighet.

Slik du beskriver samtalen du hadde med samboeren din, og måten du konfronterte ham på får jeg inntrykk av at du vil få samboeren din til å rydde opp i forholdet han har med sine barn for at du skal føle deg bedre. Du har gjort DIN samvittighet avhengig av ANDRE, og det er MANIPULERENDE adferd. En adferd som skaper mer velvære for deg selv og de rundt deg er en assertive, dvs SELVHEVDENDE adferd, hvor du er klar over og sier hva DU vil. Hva du vil kan f.eks være å ha "normal" kontakt med familiemedlemmene, og så kan du snakke med typen om ting han gjør som vanskeliggjør kontakten DU vil ha, eller lager situasjoner som du syns du blir en del av. En slik innfallsvinkel kan virke mindre snikete, spesielt hvis du fokuserer på DEG, dine behov, og om det er noe som kan forbedres, eller noe du kan LÆRE, istedenfor å spre budskapet om at samboeren din er problemet, og at det er han som må forandre seg. Selv om det kanskje er sant at samboeren din hadde gjort mye bedre ved å forandre seg.

Hva gjelder det lille du forteller om typen din, så tyder ting ut ifra det du sier at han er annerledes, og at hans måte å være annerledes på er en del av problemene flere av familiemedlemmene hos dere har. Jeg sier ikke at han har skyld, fordi det ikke er konstruktivt å snakke om skyld, og fordi det alltid er flere sider av en sak. F.eks en dominerende person trenger også en person som lar seg dominere.

Du må nok finne en bedre måte å konfrontere typen din på om du vil oppnå noe mht. familiesituasjonen. Er han bare vanskelig ovenfor sønnen sin og stedatteren din, eller er han også vanskelig ovenfor ditt barn?

Jeg vil også presisere på tampen her at det er mulig jeg tar feil og/eller har fått et galt inntrykk av situasjonen din. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for noe, og du virker oppegående. Det er mulig det allikevel er ting du kan forbedre for å gjøre ting lettere for deg.

Jeg har en bokanbefaling, forresten:

http://www.amazon.com/Difficult-Conversati...1447&sr=8-2

Er det ikke innlysende at en mor bryr seg om hvordan mannen hennes behandler sine egne barn? For det første så er sjangsen veldig stor for at han kommer til å oppføre seg slik med deres felles barn også....Og hva er egentlig galt med at hun konfronterte mannen sin? Å kalle det manipulerende virker litt feil spør du meg. Skjønner veldig godt hovedinnlegger at dette blir et problem for dem alle. Syns hun har en god egenskap som bryr seg om mannens barn. Når en gifter seg med en mann og han har barn fr afør så vil jeg si det er innlysende at man da må inrette sine liv etter det og se på hans barn som sin familie. Jeg håper virkelig at flere gjør som hovedinnlegger gjorde for det finnes nok desverre mange som er i denne stedattra sin situasjon og jeg er sikker på at hun ikke har hatt det så lett.... Men hadde jeg vært deg , hovedinnlegger så hadde jeg ikke fortalt til barnas mor at far er "vanskelig" osv ...personlig så er jeg redd mor kan si det til dattra si og jeg hadde faktisk tatt en kvit løgn overfor hans oppførsel....Men jeg håper virkelig at han skjerper seg snart, trist at han ikke "ser" sønnen sin. Hva med å få han til å ta med sønnen på fotballkamp eller lignende? Ikke gi opp:) men mas iveg og få han til å forstå hva han på god veg er til å miste.....Si at du er redd han kommer til å bli slik mot deres felles barn, for det kommer han nok til å gjøre om ingen setter han på plass.

[Gjest MykTøffing]

Er det ikke innlysende at en mor bryr seg om hvordan mannen hennes behandler sine egne barn?

Jeg vet ikke, er det det?

For det første så er sjangsen veldig stor for at han kommer til å oppføre seg slik med deres felles barn også....

Det kan godt tenkes.

Og hva er egentlig galt med at hun konfronterte mannen sin?

Sa jeg at det var "galt?"

Å kalle det manipulerende virker litt feil spør du meg.

Er det fordi ordet har negative assosiasjoner? Jeg synes framgangsmåten vitner om usikkerhet, konfrontasjonsvegring og kan bli oppfattet som manipulerende eller snikete. Dette er vanskelig, jeg skjønner det.

Skjønner veldig godt hovedinnlegger at dette blir et problem for dem alle.

Det skjønner jeg og. Da er det kanskje disse problemene hun kan snakke direkte om med mannen sin?

Syns hun har en god egenskap som bryr seg om mannens barn.

Det vet jeg ikke om jeg er enig i. Det kommer an på om denne egenskapen gir henne noe godt igjen eller ikke.

Når en gifter seg med en mann og han har barn fr afør så vil jeg si det er innlysende at man da må inrette sine liv etter det og se på hans barn som sin familie.

Hvorfor er det så innlysende? Jeg er kanskje ikke uenig i at dette er en god ting, men jeg skjønner ikke hvorfor det er så innlysende? Det virker litt intolerant.

Men hadde jeg vært deg , hovedinnlegger så hadde jeg ikke fortalt til barnas mor at far er "vanskelig" osv ...personlig så er jeg redd mor kan si det til dattra si og jeg hadde faktisk tatt en kvit løgn overfor hans oppførsel....Men jeg håper virkelig at han skjerper seg snart, trist at han ikke "ser" sønnen sin.

Litt av poenget med å si det, var vel å oppnå velvilje hos barnas mor ved å komme med noen innrømmelser og vise at en ser flere sider av saken. Jeg tror nok at barnas mor allerede ser på far som vanskelig om han er det. Jeg ville ikke fryktet flertallsargumentasjonen; "nå er vi to kvinner som synes du er vanskelig, da må det være deg det er et problem med." Underforstått, man har å forandre personligheten sin slik at en behager flest mulig, og dersom en ikke gjør det har en ikke rett til å ha de følelsene en har. Jeg tror en 18 årig kvinne er moden nok til å kunne se faren sin annerledes enn en 14 åring.

Si at du er redd han kommer til å bli slik mot deres felles barn, for det kommer han nok til å gjøre om ingen setter han på plass.

Kanskje det er en god ide.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg vet ikke, er det det?

Det kan godt tenkes.

Sa jeg at det var "galt?"

1. Er det fordi ordet har negative assosiasjoner? Jeg synes framgangsmåten vitner om usikkerhet, konfrontasjonsvegring og kan bli oppfattet som manipulerende eller snikete. Dette er vanskelig, jeg skjønner det.

Det skjønner jeg og. Da er det kanskje disse problemene hun kan snakke direkte om med mannen sin?

2. Det vet jeg ikke om jeg er enig i. Det kommer an på om denne egenskapen gir henne noe godt igjen eller ikke.

Hvorfor er det så innlysende? Jeg er kanskje ikke uenig i at dette er en god ting, men jeg skjønner ikke hvorfor det er så innlysende? Det virker litt intolerant.

3. Litt av poenget med å si det, var vel å oppnå velvilje hos barnas mor ved å komme med noen innrømmelser og vise at en ser flere sider av saken. Jeg tror nok at barnas mor allerede ser på far som vanskelig om han er det. Jeg ville ikke fryktet flertallsargumentasjonen; "nå er vi to kvinner som synes du er vanskelig, da må det være deg det er et problem med." Underforstått, man har å forandre personligheten sin slik at en behager flest mulig, og dersom en ikke gjør det har en ikke rett til å ha de følelsene en har. Jeg tror en 18 årig kvinne er moden nok til å kunne se faren sin annerledes enn en 14 åring.

Kanskje det er en god ide.

1. Nå har jo jeg tatt opp problemene rundt familiesituasjonen opptil flere ganger da, så det er ikke det at jeg er redd for å konfrontere samboer.

2. Hvor har du det fra at jeg vil ha noe igjen? Er det så vanskelig å skjønne at jeg bryr meg oppriktig om mine to stebarn? Jeg vet med sikkerhet at sønnen savner engasjemang og interresse fra far. Deres mor sier at datteren savner det samme. Det kan heller ikke være så vrient å skjønne de savnene.

3. Hverken stebarnas mor eller jeg har til hensikt å rotte oss sammen mot samboer. Det er faktisk samboers barn som opptar oss, at de skal ha det bra. Barnas mor har også tidligere jobbet for at barna skal ha kontakt med far. Det har fungert veldig bra i perioder, mens far i andre perioder har sviktet. Jeg kan jo ikke si at deres mor har sviktet å kuttet de ut, for det har hun ikke.

Ikveld så fortalte jeg forresten til samboer at sønnen syntes det var leit når far ikke hilste på han eller snakker med han når han er her. Til det sa bare samboer at han snakker med sønnen. Da er det sikkert stesønn, mitt barn og jeg som både ser og hører dårlig da...

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Hei,

har ikke lest hele tråden men det jeg har lest utfra det du har gjort så har du opptrådt veldig fint. (har kun lest det første innlegget ditt som var langt nok) Beklager om jeg ikke har fått med meg "alt"

Kjempebra at du viser din interesse for hans datter og det setter hun nok stor pris på!

Mannen din er nok litt sta og egen når det gjelder dette. Han er fornærmet virker det som, men han må ikke glemme at det datteren hans sa er en del år siden og da var hun yngre.Den voksne her er han og han må vise evnen til å tillgi!

Han er egenrådig og sta om han ikke viser interesse for barnet sitt!

Dette kan du godt si til han.

Spør han hva han hadde sagt om datteren tok kontakt med han i dag?

Jeg tror at det er noe han virkelig ønsker, men han tørr ikke vise dette for deg kanskje!

Fortsett å hold den kontakten du har med henne du, men fortsett også å få ut av han hva han egentlig vil! Han er nok veldig usikker på hvordan han skal takle det evt. første møtet!

Endret 12. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest_stemor_*]

Litt av poenget med å si det, var vel å oppnå velvilje hos barnas mor ved å komme med noen innrømmelser og vise at en ser flere sider av saken. Jeg tror nok at barnas mor allerede ser på far som vanskelig om han er det.

Poenget med å kontakte barnas mor var rett og slett det at hun har mer kunnskap om barna enn det jeg har. Hun har tross alt født barna å hatt de boende hos seg i alle år.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei,

har ikke lest hele tråden men det jeg har lest utfra det du har gjort så har du opptrådt veldig fint. (har kun lest det første innlegget ditt som var langt nok) Beklager om jeg ikke har fått med meg "alt"

Kjempebra at du viser din interesse for hans datter og det setter hun nok stor pris på!

Mannen din er nok litt sta og egen når det gjelder dette. Han er fornærmet virker det som, men han må ikke glemme at det datteren hans sa er en del år siden og da var hun yngre.Den voksne her er han og han må vise evnen til å tillgi!

Han er egenrådig og sta om han ikke viser interesse for barnet sitt!

Dette kan du godt si til han.

Spør han hva han hadde sagt om datteren tok kontakt med han i dag?

Jeg tror at det er noe han virkelig ønsker, men han tørr ikke vise dette for deg kanskje!

Fortsett å hold den kontakten du har med henne du, men fortsett også å få ut av han hva han egentlig vil! Han er nok veldig usikker på hvordan han skal takle det evt. første møtet!

Hei

Jeg tror også at samboer er skuffet over valget datteren tok, å jeg har også sagt til han at den gangen det valget ble tatt så var datteren et barn, mens han var den voksenpersonen som burde fulgt opp allerede da.

Jeg er ganske sikker på at samboer venter på at datteren skal ta kontakt med han, å barnas mor sier at datteren går å venter på at far skal ta kontakt med henne.

Er ikke enkelt dette her, men jeg håper at det på sikt vil løse seg.

[Gjest MykTøffing]

1. Nå har jo jeg tatt opp problemene rundt familiesituasjonen opptil flere ganger da, så det er ikke det at jeg er redd for å konfrontere samboer.

OK.

2. Hvor har du det fra at jeg vil ha noe igjen?

Hva mener du? Jeg sier bare at det hadde vært en fordel av å vite hva du vil. Når ble det slik at du ikke hadde egen vilje? Hvem tvinger deg til å være fredsmegler, hvis du ikke vil være det selv?

3. Hverken stebarnas mor eller jeg har til hensikt å rotte oss sammen mot samboer.

Det var vel det jeg også mente.

Ikveld så fortalte jeg forresten til samboer at sønnen syntes det var leit når far ikke hilste på han eller snakker med han når han er her. Til det sa bare samboer at han snakker med sønnen. Da er det sikkert stesønn, mitt barn og jeg som både ser og hører dårlig da...

Denne samtalen handler ikke om hvor mange minutter, sekunder og tideler faren snakker med sønnen. Den handler om følelser. Den handler om at sønnen gir uttrykk for at noe ikke stemmer i forholdet mellom han og faren og at du også ser det. Når faren nekter for at dette er tilfellet, så slipper han samtidig å konfrontere at han har følelser som er inne i bildet, på samme måten som han velger å være opptatt av et dust humorprogram på TVen i stedet for å snakke med deg om noe alvorlig.

Et oppfølgende spørsmål kunne vært akkurat det; "jeg skjønner at du snakker med Supersønn, men samtidig så ser små ting som at du ikke sier hei og ikke spør sønnen din om hvordan han har det når vi sitter og spiller brettspill. Jeg syns dette er vanskelig å se på fra sidelinjen. Er det noe sønnen din har gjort som jeg overser?"

[Gjest MykTøffing]

Han er egenrådig og sta om han ikke viser interesse for barnet sitt!

Dette kan du godt si til han.

Hva skal du oppnå med det? Hvis oppførselen hans er et resultat av at han har et nærmest sykelig behov for å være ufeilbarlig, (for hvis han tar feil, så har han ingen rett til å ha de følelsene han har, da er det han det er noe galt med) da kommer du neppe til å forandre egenrådigheten han viser ved en slik kommentar. Mine 2cents.