Er så lei meg.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Hva skal du oppnå med det? Hvis oppførselen hans er et resultat av at han har et nærmest sykelig behov for å være ufeilbarlig, (for hvis han tar feil, så har han ingen rett til å ha de følelsene han har, da er det han det er noe galt med) da kommer du neppe til å forandre egenrådigheten han viser ved en slik kommentar. Mine 2cents.

Hvis det er slik det er ja, men det vet vi egentlig ikke så mye om!

Det var et råd, og trådstarter kjenner mannen sin om han vil reagere på den måten!

Er det en lur ide, så gjør det, er det en dårlig ide så la det være!

Hei

Jeg tror også at samboer er skuffet over valget datteren tok, å jeg har også sagt til han at den gangen det valget ble tatt så var datteren et barn, mens han var den voksenpersonen som burde fulgt opp allerede da.

Jeg er ganske sikker på at samboer venter på at datteren skal ta kontakt med han, å barnas mor sier at datteren går å venter på at far skal ta kontakt med henne.

Er ikke enkelt dette her, men jeg håper at det på sikt vil løse seg.

Syns du er flink jeg og veldig rettferdig mot hele situasjonen!

Uansett, det mest voksne er at far til barnet tar kontakt! Si at du stiller opp 100% på et evt. møte for at dette skal gå bra.Han kan ikke forvente at datteren skal gjøre det, men han må ta det første steget!Han er den voksne her uansett...

Om du sier at du har hatt litt kontakt med datteren hans, hvordan vil han reagere da tror du?

Om det blir positivt så kan du snakke ut fra det!

Lykke til

Endret 12. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest MykTøffing]

Hvis det er slik det er ja, men det vet vi egentlig ikke så mye om!

Det har du rett, det er spekulasjon. Jeg syns selv det er en god spekulasjon at vi har å gjøre med noen som er veldig sta og egenrådig. Men jeg tror altså jeg ville valgt en annen framgangsmåte. Jeg ser at jeg kanskje var litt arrogant i måten jeg svarte deg på. Det er vanskelig å være så tøff som meg, skjønner du.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Det har du rett, det er spekulasjon. Jeg syns selv det er en god spekulasjon at vi har å gjøre med noen som er veldig sta og egenrådig. Men jeg tror altså jeg ville valgt en annen framgangsmåte. Jeg ser at jeg kanskje var litt arrogant i måten jeg svarte deg på. Det er vanskelig å være så tøff som meg, skjønner du.

Om jeg skjønner det ja, du er jo en "myk tøffing"

Trådstarter:Lykke til

Endret 13. mars 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei igjen

Nå er det ca 2 mnd siden jeg var på denne tråden sist, og ting har skjedd.

Stedatter svarte på mailen min etter 2 - 3 uker, og etter det sendte vi hverandre noen få mailer. Hun var noe avventende til å begynne med, noe som er forståelig.

Etter en stund ble vi "venner" på facebook, og sitter og chatter der når vi er på begge to. Det har jo gått noen år, og mye har skjedd i hennes liv siden sist, og det er spennende å igjen kunne følge med på hva som skjer på hennes front. Hun har tatt et yrkesvalg, har fått kjæreste og jobb. Hun klarer seg veldig bra, men det ligger et savn der etter en far som viser henne interresse, å hun er selvsagt redd for å bli såret av han igjen.

Samboer har sendt henne sms, og den svarte hun også på. Samboer har problemer med å uttrykke seg, men jeg sa at han nå måtte følge opp, å at han kunne holde kontaketen via sms. Sa også at han ikke trenger å skrive noen lange avhandlinger på sms, og at det sikkert var mye hjelp i hvis han innimellom sender en sms der han spør henne om hvordan hun har det. Han sier at han også har gjort det, men ifølge stesønn (som har snakket med sin søster) så har hun ikke hørt noe mer fra sin far.

Jeg fikk tak i noen bilder av stedatter, og et bilde av henne sammen med kjæresten. Disse skreiv jeg ut og viste samboer. Han kastet knapt nok et blikk på de, å jeg spurte han om han ikke synes datteren hadde forandret seg (hun har gått fra å være 14 til å være voksen). Han var jo enig i at hun hadde forandret seg. Så spurte jeg om han visste hvem den gutten/ unge mannen på bildet sammen med datteren var. Til det sa han nei, å at han ikke brydde seg om det heller.

Samboer har gjort en fin ting siden sist da. Arbeidsplassen hans hadde endel billetter til overs til et arrangemang, og da ringte faktisk samboer til sin sønn og ba han med. Dette var ikke et arrangemang sønnen ville gått på ellers, men han ville være med for å være sammen med sin far. Stesønn spurte meg seinere om det var et initiativ hans far hadde tatt alene, eller om jeg hadde hatt en finger med her. Sønnen lyste opp når jeg fortalte at jeg ikke hadde vist noe om det før etter at samboer hadde ringt sin sønn og invitert han med. Ellers snakker samboer like lite med sin sønn. Samboer setter seg ikke ned å spør sin sønn om hvordan han har det, hvordan det går på jobb eller ellers hva han driver med og er opptatt av. Men samboer forteller gjerne sønnen om seg og sitt. Sønnen er lei av at hvis de skal snakke sammen så er det bare fars interresser og liv det skal snakkes om. Sønnen lurer på om det er han det er noe galt med, å dette må jo jeg selvsagt fortelle han at det er det ikke. Jeg skjønner sønnens frustrasjon, og jeg blir også lei meg når jeg ser så klart og tydelig samboers mangel på interresse for sønnen.

Stedatter er russ iår, å skolen hun går på er i nabobyen vår. Jeg spurte samboer for en tid siden om vi skulle dra til denne byen å se på russetoget iår. Da bare fleipet han det bort. Idag tok jeg igjen opp det spørsmålet, og svaret hans var at jeg måtte jo tenke på at den byen sikkert var stappfull av mennesker den dagen, å at det ville være umulig å finne parkering.

Jeg vet ikke jeg, men der har han en mulighet til å se på datteren i toget, og kanskje hilse på henne. Men han tenker mer på trengsel og parkering enn på datteren.

Jeg har nå lyst å dra å se på stedatteren i russetoget, så mitt barn og jeg vil dra selv om samboer ikke vil det.

Jeg vil nå ihvertfall holde kontakten med begge stebarna mine så lenge de synes det er ok. Mht deres far, så ser jeg ikke at han gjør noen innsats for sine barn. Han venter at de skal komme, mens jeg mener at han også må ta initiativ. Vet ikke hvordan dette videre vil gå eller utvikle seg, men det jeg vet er at begge stebarna savner at far viser dem interresse.

Tenkte dette skulle bli en liten oppdatering, men den blei lang nok ja