Eg skal bli mamma!

[Mirabella76]

DEN følelesen kjenner jeg veldig godt til! Sitter med den nå.. (håper det blir annerledes etter UL om 1 1/2 uke når vi (forhåpentligvis!!) får vite at det ser bra ut)

Velkommen til graviditetsdagboka mi, AnneShirley! Veldig kjekt at du tok turen innom.

Det er ingen god følelse, nei. Men for meg var det iallfall slik at eg klarte å slappa meir av og gleda meg over graviditetet, etter ultralyden. Sjølv om eg såklart bekymrar meg litt innimellom fortsatt, så er det på ein heilt annan måte enn det var den første tida. Alt blir med ein gang meir virkelig, etter at ein har sett eit sprell levande lite foster på UL.

Endret 24. oktober 2008 av Mirabella76

[Mirabella76]

38 uker!!!

Tenk at det er så kort tid igjen til du får møte veslejenta di

Kjenner meg igjen i tankene dine selv om jeg ikke har den samme bakgrunnen. Er ganske utrolig at en skal ende opp med et lite barn etter en graviditet. Var en stor og fantastisk omveltning i livet det der, og selv nå kan jeg studere han og undres over at den skjønne lille gutten faktisk er min

Bare å glede seg til du snart skal begynne livet ditt som mamma.

Ja, tenk - 38 veker allerede!

Heilt utrulig rart at det er så kort tid igjen til termin! Klarar nesten ikkje å skjønna det heilt, at eg snart skal bli mamma.

Ja, det er virkelig fantastisk at ein endar opp med eit lite barn etter ein graviditet! Rart å tenka på alt det som skjer inni magen min i løpet av desse månadene. At ein liten "klump" veks og utviklar seg til eit perfekt lite menneske, uten at eg treng å gjera noko som helst.

Gledar meg ubeskrivelig mykje til å få begynna livet som mamma! Det er jo det eg alltid har drøymt om. Håpar eg blir ei like god mamma som deg!

[Gjest AnneShirley]

Velkommen til graviditetsdagboka mi, AnneShirley! Veldig kjekt at du tok turen innom.

Takk

Synes det er så hyggelig å lese dagbøker til dem som har kommet litt lengere i graviditeten enn meg for å se hva jeg har i vente.

Godt å høre at du klarte å slappe av mer etter UL, for det kunne jeg trenge å gjøre snart også..

Snakkes

[jente 79]

Ja, tenk - 38 veker allerede!

Heilt utrulig rart at det er så kort tid igjen til termin! Klarar nesten ikkje å skjønna det heilt, at eg snart skal bli mamma.

Ja, det er virkelig fantastisk at ein endar opp med eit lite barn etter ein graviditet! Rart å tenka på alt det som skjer inni magen min i løpet av desse månadene. At ein liten "klump" veks og utviklar seg til eit perfekt lite menneske, uten at eg treng å gjera noko som helst.

Gledar meg ubeskrivelig mykje til å få begynna livet som mamma! Det er jo det eg alltid har drøymt om. Håpar eg blir ei like god mamma som deg!

Jeg skjønte heller ikke det helt. Tok litt tid etter han var født også før jeg skjønte det helt. Syntes det var helt surrealistisk at de slapp ut to så uerfarne foreldre med dette lille nurket etter bare noen dager

syntes nesten det virket litt uansvarlig

Du blir sikkert en kjempeflink mamma.

Jeg syntes det var ganske slitsomt og ikke så lett å skjønne hva han skrek for i begynnelsen. Men selv om jeg var aldri så sliten så ladet jeg opp batteriene ved å se fremskrittene og bare nyte det lille vidunderet

Men det gikk seg nå til og nå bare storkoser jeg meg, det er jeg sikker på at du kommer til å gjøre også.

[Mirabella76]

Takk

Synes det er så hyggelig å lese dagbøker til dem som har kommet litt lengere i graviditeten enn meg for å se hva jeg har i vente.

Godt å høre at du klarte å slappe av mer etter UL, for det kunne jeg trenge å gjøre snart også..

Snakkes

Ja, det er jo greit å vera litt forberedt på kva ein har i vente utover i graviditeten! Eg synst det same, då eg var kortare på vei enn det eg er no. No synst eg derimot det er kjekt å også følgja med i graviditetsbøkene til dei som er heilt i starten av graviditeten. For eg har vore gjennom den perioden sjølv, og føler derfor at eg kan koma med gode råd og nyttige tips til andre.

Etter UL blir nok bekymringane litt mindre enn før, ja. Men ein sluttar nok aldri heilt å bekymra seg. Det er vel berre sånn det er å vera gravid.

Har ikkje sett at du har noko graviditetsbok. Ligg dagboka di under generelle dagbøker kanskje?

[Mirabella76]

Jeg skjønte heller ikke det helt. Tok litt tid etter han var født også før jeg skjønte det helt. Syntes det var helt surrealistisk at de slapp ut to så uerfarne foreldre med dette lille nurket etter bare noen dager

syntes nesten det virket litt uansvarlig

Du blir sikkert en kjempeflink mamma.

Jeg syntes det var ganske slitsomt og ikke så lett å skjønne hva han skrek for i begynnelsen. Men selv om jeg var aldri så sliten så ladet jeg opp batteriene ved å se fremskrittene og bare nyte det lille vidunderet

Men det gikk seg nå til og nå bare storkoser jeg meg, det er jeg sikker på at du kommer til å gjøre også.

Kan tenka meg at det kjem til å følast slik, ja! Det er jo heilt sprøtt å tenka på at eg og mannen min snart sit her med ein liten baby, som me har det fulle og heile ansvaret for - og som berre er vår! Klarar virkelig ikkje heilt å forestilla meg det, same kor forberedt og klar eg føler meg for å bli mamma!

Eg har ønska meg barn heile livet, og eg jobbar med barn dagleg - så eg burde jo absolutt ha gode forutsetnigar for å bli ei god mamma! Eg skal iallfall gjera alt eg kan, for å bli det. Det eg er mest redd for, er at eg skal vera så trøtt og sliten den første tida, at eg ikkje klarar å vera den perfekte mammaen eg ønskjer å vera! Men det går seg vel til etter kvart. Alle opplever vel ein periode, spesielt den første tida, der ein er ekstra trøtt og sliten. Eg får berre passa på å la mannen min ta sin del, slik at eg får kvila innimellom. Og så tenker eg at det også er nokon besteforeldre, tantar og onklar som meir enn gjerne vil hjelpa til med vesla.

Endret 24. oktober 2008 av Mirabella76

[Mirabella76]

Hentar fram tippelista igjen eg, i tilfelle det er fleire som vil henga seg på!

Når blir veslejenta mi født?

TIPPELISTE:

Nótt: 5. november

Pysepus: 8. november

Knøttet: 9. november

Cerise: 11. november

pondusa: 11. november

Mamma1: 12. november

jente 79: 13. november

Cloudberry: 13. november

Ilja** : 14. november

Revenka: 14. november

Scheherazade: 15. november

dreia: 17. november

Monica85: 18. november

imli: 19. november

[Coxy]

Her har det gått unna de siste to dagene...!!! Mange og lange innlegg!

Har dere fått senga på plass på soverommet deres ennå da? DET er rart det.....!! :rødme:

[Gjest Pysepus]

:dåne: her er det noen som har permisjon ja Akkurat som når jeg sitter hjemme og skriver oppgaver dette

[Mirabella76]

Her har det gått unna de siste to dagene...!!! Mange og lange innlegg!

Har dere fått senga på plass på soverommet deres ennå da? DET er rart det.....!! :rødme:

Ja, her går det unna for tida! Sat nettopp og tenkte på det tidlegare i dag, at sidene har rast unna dei siste dagane.

Me har ikkje fått på plass senga på soverommet heilt enda. Tenkte å få gjort det i dag, men me må berre rydda plass på rommet først. Ja, eg kan tenka meg at det vil følast ganske rart å ha ei babyseng ståande på soverommet vårt!

:dåne: her er det noen som har permisjon ja Akkurat som når jeg sitter hjemme og skriver oppgaver dette

Merkar at eg har bedre tid til å sitja framfor PCen no når permisjonen har starta, ja. Det er herlig å ha permisjon! Godt å sleppa å stressa avgårde på jobb tidleg om morgonen. Eg gjer jo såklart fornuftige ting også i løpet av ein dag, men det blir likevel tid til lange og avslappande pausar framfor PCen.

[Nótt]

Tydeleg at me har/har hatt mange av dei same tankane rundt desse tinga, ja. Du seier at du føler deg veldig åleine midt oppi alt saman, og akkurat slik følte eg det også! For sjølv om andre prøvde å forstå meg, så var det vel ingen som virkelig skjønte kor vondt det føltest for meg å ha det slik. For andre så var det ein selvfølge at ting ordna seg for meg etter kvart, og at eg berre måtte slappa av og ikkje stressa. Men eg ville ikkje venta lenger med å få barn, eg ville ha det med ein gang - ja, aller helst ville eg hatt barn for mange år sidan!

Mannen min var akkurat som din mann, han følte seg ikkje klar for å få barn. Det gjorde ting litt vanskeleg mellom oss, for eg hadde absolutt fått inntrykk av at han ønska seg barn då me vart sammen. Men plutseleg sa han at han iallfall ikkje ønskte seg barn før han var 40, og kanskje ikkje då eingang. Gjett om eg vart skuffa og lei meg over å få høyra noko sånt! Eg fekk "gode" råd av andre om å finna meg ein annan, viss det var så viktig for meg å få barn. Som om det skulle vera så enkelt liksom - det var jo han eg var glad i!

Mannen min visste kor utrulig sterkt eg ønskte å bli mamma. Men som han sa, så kunne han jo ikkje gå med på å få barn berre fordi eg ville det, så lenge han ikkje følte seg klar for det sjølv. Eg hadde masse vonde tankar i den tida, og lurte på kor lenge eg var villig til å venta på at han skulle bli klar for barn. Og tenk om han aldri vart klar for det? Til slutt trur eg mannen min skjønte at han var nødt til å ta eit valg. Enten måtte ha seia at beklagar, eg vil ikkje ha barn, og la meg sleppa å gå rundt og venta og håpa i årevis. Eller så måtte han berre kasta seg ut i det, og seia seg villig til at me starta prøvinga! For han merka nok at eg hadde det vondt, og eg trur ikkje han orka å sjå meg slik lenger - for eg klarte ikkje å vera ordentlig glad lenger, og det lyste av meg lang vei. Ja, til og med mora mi sa til meg at eg aldri smilte lenger...

Gjett om eg vart glad då mannen min ein dag sa at det var greit at me starta prøvinga, fordi han visste kor viktig det var for meg! Eg hadde vore så redd for at han skulle koma fram til ein heilt annan konklusjon, nemlig at han ikkje ønskte seg barn i det heile tatt. Tenk, no var me endeleg i gang. Men etter kvart kom tankane mine om at mannen min mest sannsynleg hadde gått med på å starta prøvinga, kun fordi han visste kor sterkt eg ønskte å bli mamma. Og då fekk eg dårleg samvittighet, for eg ville jo ikkje tvinga han til noko. Det å få barn skal jo vera noko ein er enige om, og som begge ønskjer. Eg frykta at om eg skulle bli gravid, så kom mannen min til å angra - og at det enda opp med at han ikkje tok ansvar for babyen når den kom, og kanskje til og med stakk av frå alle forpliktelsane!

Så eg snakka med mannen min om dette, for å forsikra meg om at han virkelig ville ha barn han også. Det viste seg då at hadde det kun vore opp til mannen min, så ville han ha venta nokon år til med å få barn. Men som han sa så hadde han tenkt, og funne ut at det var greit å få barn no likevel. Og han ville det han også, sjølv om han visste at eg ville det aller mest! I løpet av dei 8 månadane me var prøvarar, merka eg at mannen min vart meir og meir klar for barn. Når han også etter kvart vart skuffa når mensen kom, så tok eg det som eit veldig bra tegn! Den dagen eg testa positivt, var eg likevel litt nervøs for korleis mannen min skulle reagera. Kom han til å få panikk, no når eg faktisk var gravid på ordentlig? Men mannen min vart berre kjempeglad, og det betydde så utrulig mykje for meg. Og no er det ingen som helst tvil om at mannen min gledar seg veldig til å bli pappa!

Eg trur nok mannen din kanskje har det på same måte som mannen min hadde det. Han er sannsynlegvis litt redd for dei forpliktelsane eit barn fører med seg, og for å mista den friheten han har no. Det var iallfall slik mannen min følte det! Men det at mannen din har gått med på å starta prøvinga, tyder jo på at tanken på å få barn ikkje er heilt fjern for han. Og eg trur at berre han får litt tid på seg til å innstilla seg på at dåke kanskje snart skal bli foreldre, så vil han etter kvart begynna å gleda seg han også. Sånn sett kan det kanskje vera greit at det ikkje klaffar sånn med ein gang, for då får mannen din bedre tid på å venna seg til tanken på å bli pappa? Slik var det iallfall med min mann!

Dette er akkurat som å lese mannens tanker. Han har faktisk sagt at han er med på prøvingen fordi jeg ønsker å bli mamma. Så når jeg venter på mensen eller aller helst ikke-mensen så er jeg litt redd for hvordan han skal reagere hvis jeg ikke får mensen. Og så vil jeg jo ikke presse han heller, så jeg prøver å ikke snakke for mye om det for da mener han bare at jeg stresser med tingene. Vanskelig.

[Nótt]

Se her.

[Mirabella76]

Dette er akkurat som å lese mannens tanker. Han har faktisk sagt at han er med på prøvingen fordi jeg ønsker å bli mamma. Så når jeg venter på mensen eller aller helst ikke-mensen så er jeg litt redd for hvordan han skal reagere hvis jeg ikke får mensen. Og så vil jeg jo ikke presse han heller, så jeg prøver å ikke snakke for mye om det for da mener han bare at jeg stresser med tingene. Vanskelig.

Tydeleg at mennene våre har tenkt veldig likt omkring akkurat dette. Og det er ikkje enkelt å takla at mannen ikkje er "ordentlig" med på prøvinga - det veit eg alt om.

Mannen min sa til meg, det same som din mann tydelegvis også meinar: At det verste eg kunne gjera, var å masa på han om barn! For då fekk han enda mindre lyst på barn. Han sa at han måtte finna ut av det sjølv, og at det var viktig at eg ga han tid. Så eg prøvde så godt eg kunne å venta tålmodig, og la mannen min få tid på seg til å bli klar - uten å masa på han om han snart følte seg klar for å starta prøvinga. Det var ikkje enkelt! Men det virka jo som om det var lurt av meg å kutta ut maset, for mannen min vart meir positiv til å få barn når eg slutta å masa på han om det heile tida. For så lenge eg gjorde det, så følte mannen min seg pressa til å gå med på noko han egentlig ikkje følte seg klar for - og det virka mot sin hensikt.

Eg synst du skal snakka litt meir med mannen din, og spørja om han har gått med på prøvinga kun fordi han veit at du ønskjer deg barn, eller om han faktisk ønskjer seg og er klar for barn han også. Sei at du ikkje har lyst til å tvinga han til noko han egentlig ikkje vil, og at det er viktig for deg at dåke begge er enige om å få barn. Då viser du at du tar mannen din sine tankar og følelsar rundt dette på alvor, og det vil han heilt sikkert setja stor pris på!

Samtidig kan du fortelja han kor utrulig lyst du har til å bli mamma, og at du ønskjer meir enn noko anna at han også skal gleda seg til å bli pappa. Treng han litt meir tid på å finna ut kva han vil, så gi han litt meir tid. Og ikkje mas på han om barn i denne perioden! Eg trur og håpar at mannen din då etter kvart vil venna seg til tanken på at han snart skal bli pappa, og ikkje lenger blir skremt av tanken på barn. Trur nok det er viktig at mannen din opplever at han sjølv får finna ut av når han føler seg klar for å starta prøvinga, uten å føla seg pressa av deg til å gå med på å prøva. Slik var det iallfall med mannen min!

Våre menn burde nesten ha møttest, for eg trur dei hadde hatt mykje å snakka saman om! Håpar at dåke finner ut av ting, og at alt ordnar seg om ikkje så lenge. Eg veit så altfor godt korleis du har det no - og eg skulle ønskja at eg kunne ha gitt deg ein stor klem på ordentlig!

Endret 24. oktober 2008 av Mirabella76

[Mirabella76]

Se her.

Å, no vart eg glad og rørt!

Du er no jammen utrulig skjønn du, Nótt! Fortener ei stor rose, du også.

[Nótt]

Tydeleg at mennene våre har tenkt veldig likt omkring akkurat dette. Og det er ikkje enkelt å takla at mannen ikkje er "ordentlig" med på prøvinga - det veit eg alt om.

Mannen min sa til meg, det same som din mann tydelegvis også meinar: At det verste eg kunne gjera, var å masa på han om barn! For då fekk han enda mindre lyst på barn. Han sa at han måtte finna ut av det sjølv, og at det var viktig at eg ga han tid. Så eg prøvde så godt eg kunne å venta tålmodig, og la mannen min få tid på seg til å bli klar - uten å masa på han om han snart følte seg klar for å starta prøvinga. Det var ikkje enkelt! Men det virka jo som om det var lurt av meg å kutta ut maset, for mannen min vart meir positiv til å få barn når eg slutta å masa på han om det heile tida. For så lenge eg gjorde det, så følte mannen min seg pressa til å gå med på noko han egentlig ikkje følte seg klar for - og det virka mot sin hensikt.

Eg synst du skal snakka litt meir med mannen din, og spørja om han har gått med på prøvinga kun fordi han veit at du ønskjer deg barn, eller om han faktisk ønskjer seg og er klar for barn han også. Sei at du ikkje har lyst til å tvinga han til noko han egentlig ikkje vil, og at det er viktig for deg at dåke begge er enige om å få barn. Då viser du at du tar mannen din sine tankar og følelsar rundt dette på alvor, og det vil han heilt sikkert setja stor pris på!

Samtidig kan du fortelja han kor utrulig lyst du har til å bli mamma, og at du ønskjer meir enn noko anna at han også skal gleda seg til å bli pappa. Treng han litt meir tid på å finna ut kva han vil, så gi han litt meir tid. Og ikkje mas på han om barn i denne perioden! Eg trur og håpar at mannen din då etter kvart vil venna seg til tanken på at han snart skal bli pappa, og ikkje lenger blir skremt av tanken på barn. Trur nok det er viktig at mannen din opplever at han sjølv får finna ut av når han føler seg klar for å starta prøvinga, uten å føla seg pressa av deg til å gå med på å prøva. Slik var det iallfall med mannen min!

Våre menn burde nesten ha møttest, for eg trur dei hadde hatt mykje å snakka saman om! Håpar at dåke finner ut av ting, og at alt ordnar seg om ikkje så lenge. Eg veit så altfor godt korleis du har det no - og eg skulle ønskja at eg kunne ha gitt deg ein stor klem på ordentlig!

Det høres ut som om mennene våre hadde hatt godt av en prat om dette her ja. Jeg har tenkt å ta meg en prat om akkurat dette, men jeg vil vente til han er blitt frisk. Å ta en slik prat når han er syk går ikke.

Det hadde vært hyggelig å treffe deg på ordentlig. Takk for

Å, no vart eg glad og rørt!

Du er no jammen utrulig skjønn du, Nótt! Fortener ei stor rose, du også.

Du fortjente både rosen og buketten, og mere til.

[Mirabella76]

Det høres ut som om mennene våre hadde hatt godt av en prat om dette her ja. Jeg har tenkt å ta meg en prat om akkurat dette, men jeg vil vente til han er blitt frisk. Å ta en slik prat når han er syk går ikke.

Det hadde vært hyggelig å treffe deg på ordentlig. Takk for

Du fortjente både rosen og buketten, og mere til.

Høyrest ut som ein god ide å ta ein slik prat med mannen din - og veldig lurt å venta med det til han har blitt frisk igjen. Masse lykke til! Eg er heilt sikker på at det ordnar seg!

Hadde vore koseleg og møtt deg også IRL!

Tusen takk enda ein gang for rosa og buketten - blir jo nesten flau her eg sit, over all rosen du gir meg.

Endret 24. oktober 2008 av Mirabella76

[Nótt]

Hadde vore koseleg og møtt deg også IRL!

Du får si i fra om du kommer til Oslo - så sier jeg i fra om jeg kommer til Bergen. Kan evt snakkes på msn???

Tusen takk enda ein gang for rosa og buketten - blir jo nesten flau her eg sit, over all rosen du gir meg.

Du fortjener det jo, du klarer å få meg til å se at ting ikke er så håpløst som jeg føler.

[Mirabella76]

Du får si i fra om du kommer til Oslo - så sier jeg i fra om jeg kommer til Bergen. Kan evt snakkes på msn???

Du fortjener det jo, du klarer å få meg til å se at ting ikke er så håpløst som jeg føler.

Ja, det kan me jo gjera. MSN ja, det har eg - men trur ikkje eg har vore inne der det siste året.

Å, snille Nótt!

[Nótt]

Ja, det kan me jo gjera. MSN ja, det har eg - men trur ikkje eg har vore inne der det siste året.

Å, snille Nótt!

Bruker du ikke MSN Er inne der hver dag jeg. Kanskje det er jeg som er rar. :klø:

[Mirabella76]

Bruker du ikke MSN Er inne der hver dag jeg. Kanskje det er jeg som er rar. :klø:

Trur eg gløymte av MSN litt då Facebook kom.