The life of the one and only... Ambriel!

[Gjest Reka]

Ooooh :-D

Den sengen var fin!!

[Ambriel]

Da har jeg vært hos legen. Det var så godt å få snakke ut om alt jeg hadde på hjertet

20 dager igjen til p-staven skal ut

[Ambriel]

Siden høsten 2004 har jeg gått opp 25-30 kg pga p-piller og p-stav. Jeg har latt meg selv forvandle meg til en person jeg ikke liker å se. Hvorfor jeg har latt det gå så langt vet jeg ikke, det har liksom kommet ut av kontroll. Jeg blir minnet på det hver gang jeg ser meg i speilet, jeg føler meg stygg, feit og jævelig. Jeg studerer bilder av modeller i ukebladene, tynne, pene og perfekte, hvorfor kan ikke jeg være slik? Det hjelper lite av jeg har en pappa som må kommentere det hver gang jeg ser han. Hver gang har jeg gått opp masse i vekt, selv om vekta har stått på stedet hvil. Jeg har en samboer som er så opptatt av sin egen vekt at det påvirker meg også. Og et sted på denne veien har jeg fullstendig mistet kontrollen. Jeg tenker på min egen vekt omtrent hele tiden. Problemer i forholdet er bare en "god grunn" til å trøstespise, problemet er bare at etterpå får jeg så innmari dårlig samvittighet. Jeg har aldri gått så langt som å få meg selv til å kaste opp, jeg vil, men jeg tør ikke. Så istedetfor å spise så lar jeg vær å spise. Tankegangen min om at hvis jeg ikke spiser så legger jeg ikke på meg er helt feil, men likevel overhører jeg signalene fra magen om at nå er det på tide å få i seg næring. Jeg gjør dette kun når jeg er alene, for da er det ingen som ser meg eller hva jeg holder på med. Når jeg er med mamma eller samboeren min spiser jeg, så de ikke skal vekke mistanke. Maten smaker jo så godt når jeg først er igang, så dukker denne lille "djevelen" opp på høyre skulder og sier: "Tror du ikke at du har fått nok nå. Du vet at du legger på deg når du spiser". Så er gildet over og jeg tenker: "Hvorfor tok jeg den ekstra porsjonen? Hvorfor spiste jeg i det hele tatt?" Noe er fullstendig galt, jeg vil prøve å ordne opp i det på egenhånd, vil ikke vise denne svake siden av meg, det er ikke slik jeg er. Bare det å skrive dette til noen der ute som jeg ikke kjenner er et stort skritt, men jeg er villig til å ta det, for jeg vil ikke la dette utvikle seg til noe mer enn det lille det nå er. Dette er ikke meg.

Dette satt jeg å diskuterte med legen min igår, og vi ble enige om at jeg skulle snakke om det hvis jeg klarte det. Det er lettere når man er flere om det, for å gå å bære på dette alene blir for mye for meg. En del av meg vil treffe min far, fordi uansett hvordan man vrir og venter på det så vil han jo alltid være min far, mens den andre delen vil ikke fordi jeg vet at etter jeg har truffet han så kommer jeg til å ende opp med å sitte hjemme og gråte. Men denne gangen har jeg bestemt meg for at dersom han begynner med noe prat av det slaget igjen så kommer jeg til å si ifra. Jeg kommer til å si hva jeg mener, reise meg og gå. Nå er det nok. Det er så mye enklere å skrive det enn å faktisk gjøre det, vi får se hvor sterk jeg er når det kommer til stykket. Jeg blir vel sittende der å ta i mot den ene fornærmelsen etter den andre kjenner jeg meg selv rett.

Jeg er også av den sjalu typen (selvfølgelig). Og det hjelper ikke akkurat på selvbildet når samboeren skriver til så mange pene jenter på nettby (selv om det er bare Hei, og God dag meldinger). Jeg må jo inn for å studere bildene av dem, og de er pene og tynne, så ser jeg på meg selv og lurer på hvorfor han endte opp med ei som meg. Jeg tenker for meg selv at nå er han vel ute etter ei ny og pen dame siden han skal ut med plata si (derfor han selv er så fiksert av utseende sitt), så da må han ha noe han kan vise frem (og det er jo ikke akkurat jeg). Jeg tør ikke si dette til han, for da forteller han meg bare at det er idiotisk av meg å tenke slik (jeg er fullt klar over det), men uansett hva han forteller så vet jeg at innerst inne så er det dette han selv tenker.

Det er så godt å prøve å sette ord på tankene sine, men samtidig skummelt for de blir liksom så mye større enn det de har vært i hodet mitt. Jeg leser gjennom det jeg har skrevet, feller en tåre og to et sted midt på og tenker "Gud så idiotisk. Du kan ikke skrive dette her! Herregud folk kommer til å tro at du er gal", men akkurat idag skal jeg la folk tro hva de vil. Jeg vet at jeg er langt på vei bare ved å fortelle dette til legen min igår, og ved å skrive dette her idag. Jeg føler at jeg begynner å få litt mer kontroll over situasjonen, og den følelsen vil jeg gjøre mitt beste for å beholde

[MrsP]

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men jeg vil iallefall gi deg en stooor

[Ambriel]

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men jeg vil iallefall gi deg en stooor

Takk! En klem holder i massevis

Det er bare så godt for meg å få det ut, da er jeg liksom ikke helt alene om det

[Karense]

Vi er her for deg!

[Gjest Ansjoni]

Syns det er veldig tøft av deg og stå frem og fortelle akkurat hvordan du føler det!

[Frigg]

Veldig tøft av deg å stå frem om dette. For ca 10 pr siden var jeg veldig overvektig og bestemte meg for at her måtte det gjøres noe. Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver om maten, tankene omkring alt og at man føler seg som en idiot.

Jeg klarte å slanke meg til dit jeg ville være på vekta og har klart å holde vekta nå i 10 år. Men jeg har fortsatt perioder der jeg bare tenker mat og kropp. Når jg er ferdig med et måltid så gleder jeg meg til neste måltid. Ja...det høres helt utrolig ut, men slik er det. Takket være at jeg har en såpass aktiv jobb + at jeg prøver å trene, så klarer jeg å holde meg slank. Men hvis du har tenke å klare å gå ned noen kilo, så er det den første perioden som er den aller, aller værste!

Stor, varm fra Frigg

[captiva]

En god start å fortelle noen om det.

Og du er ikke alene om å hate en forandret kropp,og ha et anstrengt forhold til mat.

Endret 7. august 2008 av schnuppa79

[Alice Ayres]

Innom med og

[Ambriel]

Vi er her for deg!

Syns det er veldig tøft av deg og stå frem og fortelle akkurat hvordan du føler det!

Takk Jeg brukte veldig lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle skrive det her eller ikke, men jeg tok motet til meg å gjorde det!

En god start å fortelle noen om det.

Og du er ikke alene om å hate en forandret kropp,og ha et anstrengt forhold til mat.

Jeg vet jeg ikke er den eneste, og kanskje flere føler for å skrive om dette etter meg

Innom med og

Hvordan går det med deg, Alice? og

[Ambriel]

Veldig tøft av deg å stå frem om dette. For ca 10 pr siden var jeg veldig overvektig og bestemte meg for at her måtte det gjøres noe. Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver om maten, tankene omkring alt og at man føler seg som en idiot.

Jeg klarte å slanke meg til dit jeg ville være på vekta og har klart å holde vekta nå i 10 år. Men jeg har fortsatt perioder der jeg bare tenker mat og kropp. Når jg er ferdig med et måltid så gleder jeg meg til neste måltid. Ja...det høres helt utrolig ut, men slik er det. Takket være at jeg har en såpass aktiv jobb + at jeg prøver å trene, så klarer jeg å holde meg slank. Men hvis du har tenke å klare å gå ned noen kilo, så er det den første perioden som er den aller, aller værste!

Stor, varm fra Frigg

Først: x 10000000000000000

Matlysta er der i aller høyeste grad, selv om jeg nekter meg selv maten, men jeg gjør det kun når jeg er alene for da er det liksom ingen andre som ser meg. Heldigvis har legen meg litt under kontroll nå. Jeg kommer til å miste noen kg når jeg får ut p-staven, men de andre kg som skal av kommer jeg til å slite mer med, men jeg er forberedt. Jeg har en senebetennelse i foten som også dytter meg i riktig retning, for jo mer jeg tar av meg, jo mindre belastning blir det på foten. Jeg skal ned, og jeg skal klare det. Jeg må bare finne rette innstillingen og få ut disse rare tankene i hodet mitt. Enklere sagt enn gjort

[Gjest Reka]

Hei vennen. Takk for innlegget ditt. Du satt liksom ord på endel tanker jeg også har.

Akkurat slike tanker har jeg også, synes det er kjempe vanskelig alt med mat og sånn.

Nå er jeg inne i en sånn periode igjen, hvor jeg synes jeg bare ser jævlig ut og det føles ikke bra. Da får jeg bare lyst til å gjemme meg bort. Jeg blir bare umotivert til alt. Det er egentlig 2 år siden sist jeg var så langt nede som jeg var nå, og jeg tror det egentlig bare har bygd seg opp siden det ble slutt med eksen.

Rart å skrive det her, for jeg hadde aldri turt å skrive det i min egen bok. Måtte bare få det ut, håper det er greit.

Vit at jeg synes du er en kjempe fin, pen og fantastisk person! Digger deg Ambriel og det vet du vel etter alle mine sms

Masse fra reka di.

[PoisonIvy]

Siden høsten 2004 har jeg gått opp 25-30 kg pga p-piller og p-stav. Jeg har latt meg selv forvandle meg til en person jeg ikke liker å se. Hvorfor jeg har latt det gå så langt vet jeg ikke, det har liksom kommet ut av kontroll. Jeg blir minnet på det hver gang jeg ser meg i speilet, jeg føler meg stygg, feit og jævelig. Jeg studerer bilder av modeller i ukebladene, tynne, pene og perfekte, hvorfor kan ikke jeg være slik? Det hjelper lite av jeg har en pappa som må kommentere det hver gang jeg ser han. Hver gang har jeg gått opp masse i vekt, selv om vekta har stått på stedet hvil. Jeg har en samboer som er så opptatt av sin egen vekt at det påvirker meg også. Og et sted på denne veien har jeg fullstendig mistet kontrollen. Jeg tenker på min egen vekt omtrent hele tiden. Problemer i forholdet er bare en "god grunn" til å trøstespise, problemet er bare at etterpå får jeg så innmari dårlig samvittighet. Jeg har aldri gått så langt som å få meg selv til å kaste opp, jeg vil, men jeg tør ikke. Så istedetfor å spise så lar jeg vær å spise. Tankegangen min om at hvis jeg ikke spiser så legger jeg ikke på meg er helt feil, men likevel overhører jeg signalene fra magen om at nå er det på tide å få i seg næring. Jeg gjør dette kun når jeg er alene, for da er det ingen som ser meg eller hva jeg holder på med. Når jeg er med mamma eller samboeren min spiser jeg, så de ikke skal vekke mistanke. Maten smaker jo så godt når jeg først er igang, så dukker denne lille "djevelen" opp på høyre skulder og sier: "Tror du ikke at du har fått nok nå. Du vet at du legger på deg når du spiser". Så er gildet over og jeg tenker: "Hvorfor tok jeg den ekstra porsjonen? Hvorfor spiste jeg i det hele tatt?" Noe er fullstendig galt, jeg vil prøve å ordne opp i det på egenhånd, vil ikke vise denne svake siden av meg, det er ikke slik jeg er. Bare det å skrive dette til noen der ute som jeg ikke kjenner er et stort skritt, men jeg er villig til å ta det, for jeg vil ikke la dette utvikle seg til noe mer enn det lille det nå er. Dette er ikke meg.

Dette satt jeg å diskuterte med legen min igår, og vi ble enige om at jeg skulle snakke om det hvis jeg klarte det. Det er lettere når man er flere om det, for å gå å bære på dette alene blir for mye for meg. En del av meg vil treffe min far, fordi uansett hvordan man vrir og venter på det så vil han jo alltid være min far, mens den andre delen vil ikke fordi jeg vet at etter jeg har truffet han så kommer jeg til å ende opp med å sitte hjemme og gråte. Men denne gangen har jeg bestemt meg for at dersom han begynner med noe prat av det slaget igjen så kommer jeg til å si ifra. Jeg kommer til å si hva jeg mener, reise meg og gå. Nå er det nok. Det er så mye enklere å skrive det enn å faktisk gjøre det, vi får se hvor sterk jeg er når det kommer til stykket. Jeg blir vel sittende der å ta i mot den ene fornærmelsen etter den andre kjenner jeg meg selv rett.

Jeg er også av den sjalu typen (selvfølgelig). Og det hjelper ikke akkurat på selvbildet når samboeren skriver til så mange pene jenter på nettby (selv om det er bare Hei, og God dag meldinger). Jeg må jo inn for å studere bildene av dem, og de er pene og tynne, så ser jeg på meg selv og lurer på hvorfor han endte opp med ei som meg. Jeg tenker for meg selv at nå er han vel ute etter ei ny og pen dame siden han skal ut med plata si (derfor han selv er så fiksert av utseende sitt), så da må han ha noe han kan vise frem (og det er jo ikke akkurat jeg). Jeg tør ikke si dette til han, for da forteller han meg bare at det er idiotisk av meg å tenke slik (jeg er fullt klar over det), men uansett hva han forteller så vet jeg at innerst inne så er det dette han selv tenker.

Det er så godt å prøve å sette ord på tankene sine, men samtidig skummelt for de blir liksom så mye større enn det de har vært i hodet mitt. Jeg leser gjennom det jeg har skrevet, feller en tåre og to et sted midt på og tenker "Gud så idiotisk. Du kan ikke skrive dette her! Herregud folk kommer til å tro at du er gal", men akkurat idag skal jeg la folk tro hva de vil. Jeg vet at jeg er langt på vei bare ved å fortelle dette til legen min igår, og ved å skrive dette her idag. Jeg føler at jeg begynner å få litt mer kontroll over situasjonen, og den følelsen vil jeg gjøre mitt beste for å beholde

Hei Ambriel!

Jeg tor absolutt ikke du er gal. Jeg syns du er tøff, som faktisk gjør noe med situasjonen din.

På mange måter er jeg i samme båt som deg og kanskje jeg en dag kan klare å "snakke" om det..

Håper du får en super helg

[Frigg]

Innom med en god helge

[Ambriel]

De er så utrolig godt å ha denne dagboken, på dette kvinneforumet. For uansett hvor dum og idiotisk jeg føler meg, og uansett hvor lei meg jeg måtte være så klarer dere fantastiske jenter å få frem et smil hos meg

Snakket litt med Reka på msn istad, og vi lurte på om det kunne være en god ide å starte en dagbok for oss her inne, hvor vi kan oppmuntre og støtte hverandre, komme med tips og råd osv?

Jeg starter hvertfall en dagbok som vi kaller Feel Good Boka, og hvis noen har et annet bra navneforslag så er det bare å komme med det! Så ser vi om boka blir en suksess

[Ambriel]

En stor helge til alle dere fantastiske jenter!

[Ambriel]

Feel Good boka

[DDuck]

Det du skrev i første innlegget på denne siden var som å beskrive meg Jeg la på meg 30kg iløpet av veldig kort tid når jeg begynte med prevansjon for første gang og har slitt med vekta egentlig helt siden da... Jeg har også hadd tankene om å stikke fingeren i halsen, men aldri turt å gjennomføre i fare for å tenke at det var en smal sak og dette kan jeg klare å kontrollere helt til jeg en dag ser at jeg faktisk ikke kan kontrollere det... Så derfor har jeg ikke gjort det da... Men tanken er der nå og da og det skremmer meg..

Men jeg vet også at jeg kan klare å gå ned i vekt hvis jeg er beinhard med meg selv, for det gjorde jeg før jeg traff min nåværende kjære, men da vi flyttet sammen ble det mer god mat og mindre trening og da kom jo kiloene rasende på igjen... Men uansett... jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver... Jeg bare gir deg en jeg også

[Gjest Reka]