steforelder

[Gjest Stjernedryss]

Det går fint ann å lage regler, og å sette grenser uten å kjefte. Man kan rettlede istedenfor å irettesette. Poenget mitt er bare at det kommer ann på barnet.

[Frey]

Jeg snakker også til mine tantebarn dersom jeg ser at de gjør noe galt. Det er fordi jeg kjenner de godt og vet at de ikke har vondt av det.

Så om du ser noen barn du ikke kjenner som gjør hærverk eller annet så tar du ikke tak i situasjonen fordi du ikke vet om de har vondt av det eller ikke? Alle voksne har et oppdrageransvar overfor barn, og spesielt da barn som man er en del av omsorgsnettet til. Det er fullstendig unaturlig å mene at jeg som stemor ikke skal delta i oppdragelsen til mine stebarn, da med tanke på den tiden de tilbringer i vårt hjem.

Jeg tålte derimot ikke at mine tanter irettesatte meg på den måten når jeg var liten, hvis det skjedde husket jeg det i mange år etterpå og fikk kanskje aldri noe godt forhold til personen igjen.

Da vil jeg nesten si at du var litt bortskjemt. Gitt at dine tanter irettesatte deg på en skikkelig måte og du ikke taklet det så er det ikke dine tanters feil - men de som hadde hovedansvaret for oppdragelsen din. Alle barn bør kunne tilsnakkes av voksne i situasjoner det er behov for det.

Det er derfor jeg er så opptatt av at denne moren kanskje har en grunn når til det når hun ikke liker at barnet får tilsnakk av steforelder. Kanskje er hun maktsyk, eller kanskje hun er overbeskyttende, jeg bare mener at man ikke skal avfeie ønskene hennes helt. Spesiellt dersom man ikke kjenner saken skikkelig.

Jo, steforeldre er en del av omsorgspakken og skal derfor være med i oppdragelsen av barnet - selv om hovedansvaret selvfølgelig hviler på mor og far.

[msplum]

Jeg vet ikke hvem det "offentlige" skulle være i denne saken. Hvis det eneste hun har å klage på er at stemor irettesetter barnet, så vil hun vel stort sett bare bli ledd av.

Får de ansatte i barnehagen irettesette barnet? Læreren på skolen? De ansatte på SFO? Alle disse er også deltakere i oppdragelsen av barnet.

Hvis jeg forstår dette riktig, så bor barnet hos mor og har samvær hos far/stemor.

Hvis det er slik så er ikke barnevernet riktig sted for mor å henvende seg. Barnevernet vil ikke blande seg inn i samværssaker. Hvis mor melder fra til barnevernet og sier at barnet ikke har det bra hos far, vil barnevernet bare fokusere på mor. Hvis mor sender barnet til et sted hvor barnet ikke har det bra, så er det mors ansvar.

Barnevernet er med andre ord ikke rette "offentlige" instans.

[Gjest Stjernedryss]

Så dere ser virkelig ikke at man kan lære barn både å henge opp jakken sin og å rydde bort tallerkenen sin uten å måtte kjefte? Mange barn gjør ikke verre ting enn dette, og da synes jeg kjeft er helt unødvendig. Det er ikke alle barn man trenger å snakke så skarpt til for at de skal skjønne at det er alvor, noen forstår faktisk en hyggelig tone også. Å blande inn barnevernet er neppe nødvendig, men det må gå ann å se to sider av en sak.

[Gjest Stjernedryss]

Da vil jeg nesten si at du var litt bortskjemt. Gitt at dine tanter irettesatte deg på en skikkelig måte og du ikke taklet det så er det ikke dine tanters feil - men de som hadde hovedansvaret for oppdragelsen din. Alle barn bør kunne tilsnakkes av voksne i situasjoner det er behov for det.

Jo, steforeldre er en del av omsorgspakken og skal derfor være med i oppdragelsen av barnet - selv om hovedansvaret selvfølgelig hviler på mor og far.

Siden jeg aldri gjorde noe galt skjedde ikke dette hvert år, og de kjeftet sikkert ikke heller, et litt uheldig tonefall var nok til at jeg ble knust. Barn kan være ganske sårbare når de savner mammaen sin, og selv om ikke dette gjelder alle barn, kan det være veldig ille for de det gjelder.

[Gjest imli]

Det går fint ann å lage regler, og å sette grenser uten å kjefte. Man kan rettlede istedenfor å irettesette. Poenget mitt er bare at det kommer ann på barnet.

Men det gjør det jo uansett om det er stebarn eller eget barn? Dermed faller argumentene dine litt på siden av selve diskusjonen...

[Gjest Stjernedryss]

Men det gjør det jo uansett om det er stebarn eller eget barn? Dermed faller argumentene dine litt på siden av selve diskusjonen...

Det kan jo være verre for et barn å få kjeft når foreldrene ikke er tilstede. Dessuten oppfører de fleste barn seg litt bedre med andre voksne en sine egne foreldre, nettopp fordi de er mer tilbøyelige til å tøye grenser hos foreldrene.

[Frey]

Skjønner ikke hvorfor du har dette med kjeftbruk fra Stjernedryss. Ts har da ikke nevnt noe om kjeft, men om tilsnakk. Dette er ikke det samme..

[Gjest Stjernedryss]

Fordi jeg kaller tilsnakk/kritikk for kjeft.

[Gjest Pet]

Jeg hadde en samboer fra min sønn var 10 til han var 13, og sønnen reagerte veldig negativt når samboeren min kjeftet på ham. Han hadde ingen bånd til mannen, han var en som flyttet inn og som sønnen min måtte forholde seg til. Vi var i teorien enige om at han skulle kunne irettesette ham, men i praksis ble det verre. Jeg har kjærlighet i bunnen når jeg blir sint på barnet, det hadde ikke samboeren. Min sønn var aldri et irritasjonsmoment for meg selv om jeg irriterte meg over ting han gjorde og kjeftet og smalt, han visste at jeg var mamma og at jeg elsket ham betingelsesløst , men samboeren hadde selvsagt ikke den relasjonen til ham og da ble kjeftingen vanskeligere å takle. Det skar i mitt morshjerte mang en gang når samboeren min ble sint på sønnen, og jeg angret dypt på at jeg ikke holdt fast påmin opprinnelige avgjørelse om ikke å få meg samboer før sønnen min ble voksen.

[Frey]

Fordi jeg kaller tilsnakk/kritikk for kjeft.

Det kan vel være en idè i en debatt å forholde seg til gjengse oppfatninger og ikke kun sine egne definisjoner. Tilsnakk/kritikk trenger slett ikke å være kjeft.

Men uansett: mener du at om kun andre voksenpersoner er tilstede og et barn gjør noe det ikke skal eller bør, så skal ikke disse si noe til barnet?

[Amalie_85]

Så dere ser virkelig ikke at man kan lære barn både å henge opp jakken sin og å rydde bort tallerkenen sin uten å måtte kjefte? Mange barn gjør ikke verre ting enn dette, og da synes jeg kjeft er helt unødvendig. Det er ikke alle barn man trenger å snakke så skarpt til for at de skal skjønne at det er alvor, noen forstår faktisk en hyggelig tone også. Å blande inn barnevernet er neppe nødvendig, men det må gå ann å se to sider av en sak.

Jo, jeg ser jo det at man ikke kjefter for å lære barn å henge fra seg jakka eller ta tallerknen sin. Men det er vel ikke å gjøre noe galt i mine øyne heller, selv om jeg sikkert hadde fått ett annet tonefall hvis den jakka aldri fant stedet sitt men havnet på gulvet gang på gang på gang (her ville jeg nok og sett alder i betrakning). Men jeg snakker om å gjøre ting som er galt. Som å snakke frekt, ødelegge ting eller annet. Jeg har aldri kjefta på min stesønn for f.eks. å kaste sprettballen ned trappa første gang, jeg sa bare pent at det var ikke så lurt for den kunne treffe ting som var nede og ødelegge noe.

[Gjest Stjernedryss]

Det kan vel være en idè i en debatt å forholde seg til gjengse oppfatninger og ikke kun sine egne definisjoner. Tilsnakk/kritikk trenger slett ikke å være kjeft.

Men uansett: mener du at om kun andre voksenpersoner er tilstede og et barn gjør noe det ikke skal eller bør, så skal ikke disse si noe til barnet?

Alle kommentarer som kommer i et småirritert tonefall vil kunne oppfattes som kjefting for et barn.

Om barnet gjør noe det ikke bør gjøre kan man si at det ikke bør gjøre det. Det er ingen sted i dette forumet jeg har sagt at man ikke har lov til å rettlede barnet.

[Gjest Mayamor]

Med våre 5 barn, har vi 5 ulike personligheter med sine sterke og svake sider. Noen tåler mye, andre lite. Noen gjør mye fanteskap, andre lite. Noen er egoister, mer enn andre. Noen er hjelpsomme, mer enn andre. Noen er sure, blide, høfligere, frekkere, sartere, tøffere, mer høylydte, selvstendige, hjelpesløse, motorisk flinke, leser bedre, matematisk sterke, god fantasi, faglig sterk, rask å løpe, flink å spikke, musikalsk talent, fotballinteressert, hypokonder, mye/lite syk osv.

Vi kan ikke behandle alle likt. Men om et sart barn for ørtende gang slenger fra seg jakken på gulvet, og en har ørten ganger fortalt det at det MÅ henge opp jakken ellers blir jakken skitten, muligens ødelagt av at noen tråkker på den, at det ser rotete ut og tenk om vi alle bare skulle slippe sko og jakke rett innenfor døren hvilket kaos som vil råde da... Da må barnet tåle å bli snakket til i en krassere tone. Forhåpentligvis vil da barnet unngå å slenge jakken fra seg på gulvet igjen for å unngå den krasse tonen det misliker så sterkt.

Fra hovedinnlegget står det:

mora til dette barnet tåler ikke at barnet blir snakket til på av stemor...

om barnet feks. gjør noe eller sier noe som ikke er aksptablet og stemor sier ifra så lager mora et skikklieg sjau og nå har hun trua med å ta det til det offentlige..

Truing er jo ikke så høflig/imøtekommende/hyggelig heller fra mors side til stemor. Så kanskje denne moren lokker flere fluer med honning enn bier og hadde fått fram sitt budskap bedre dersom hun tok det skikkelig opp med sitt barns stemor (evt sin eksmann, barnets far).

Det er stor forskjell på at mor sier:

"Nå skal du høre....." i en imøtekommende tone til stemor (evt til far om mor ikke snakker direkte med stemor selv).

[Gjest barelillemeg]

Stjernedryss:

Angående hva steforeldre kan og ikke kan gjøre - Så er det kun biologiske foreldre som kan irettesette barna sine, for de er de som kjenner de best/kan bli godt kjent med barna? Du overser fullstendig at steforeldre også kan være foreldre (til egne barn eller felles barn) - og dermed kan 'foreldrerollen', og dermed kan lære seg stebarna å kjenne på lik måte som sine biologiske barn. Drar du det med biologi lengre, så vil det si at verken adoptivforeldre eller fosterforeldre skal kunne irettesette barna, for de kan aldri bli like godt kjent med dem...?

(Jeg vet jeg drar det litt langt her, altså...)

[Gjest nextlife]

Og hvordan i all verden skulle verdens barn bli dersom det kun var biologiske foreldre som hadde oppdragerrolle? Antakeligvis et gjeng med bortskjemte drittunger.

Hvis man tenker seg om er det utrolig mange i samfunne som har en oppdragerrolle i forholdt til barnet. Ansatte på skoler/barnehage/Sfo, ledere på fritidsaktiviteter, familie, venner o.s.v.

Alle disse har en viktig rolle i barnets sosiale utviklig, dets opplæring i hvordan man forholder seg til samfunnet og dets mennesker.

Hvis ikke en stemor skulle kunne delta i oppdragelsen på barnet ville jo hun fullstendig miste sin troverdighet som voksenperson i familien, og barnet ville også gå glipp av en viktig faktor i oppdragelsen.

Endret 29. februar 2008 av nextlife

[msplum]

Det går fint ann å lage regler, og å sette grenser uten å kjefte. Man kan rettlede istedenfor å irettesette. Poenget mitt er bare at det kommer ann på barnet.

Så man skal oppdra barnet på barnets egne premisser?