steforelder

[Gjest Stjernedryss]

Når jeg var liten hadde jeg en dagmamma som av og til kunne snakke til oss i en litt skarp tone. For meg var dette kjempeubegagelig og selv den dag i dag blir jeg usikker når jeg møter personen. Jeg tok skade av det. Søsteren min som var litt mer utadvendt sier at hun ikke en gang har lagt merke til dette, og det beviser jo nettopp hvor forskjellig barn kan oppfatte ting. Jeg sier ikke at man ikke skal si i fra til barn når de gjør noe galt, men hos noen barn er det mer en nok å opplyse dem i en hyggelig tone at de ikke får lov til å gjøre det de har gjort. Ofte kjenner man jo ikke sine stebarn like godt som man kjenner sine egne barn, og ofte kjenner man ikke en gang sine egne barn godt nok.

[Gjest Gjest]

Hva er vitsen med å kjefte? Man kan få gjennom budskapet på langt mer effektive og konstruktive måter.

Ellers er det selvsagt naturlig at en steforelder er en del av hverdagen til sine stebarn, også når det gjelder oppdragelse. Men et stort forbehold må være at det er foreldrene som bestemmer hvordan barnet skal oppdras. Stemor eller stefar kan ikke oppdra sitt stebarn på en måte som foreldrene er uenig i.

[kospia]

Jeg har vært stemor i snart 10 år, jeg irettesetter og kjefter på min stedatter akkurat på lik linje som mine egne unger. Jeg prøver så godt jeg kan å behandle henne slik jeg behander mine egne. Min stedatter er veldig knyttet til meg når hun er hos oss, det er nesten bestandig meg hun henvender seg til.

Jeg og hennes mor er gode venner, det er som regel meg mor henvender seg til hvis det feks er snakk om bytting av helg eller om vi kan være "barnevakt" eller andre småting. Større ting tar hun med far.

Dette mener jeg er en helt naturlig del av familielivet der det er steforeldre inkludert.

Jeg er så enig med deg Helen. Hos oss irettesetter han mine barn like mye som jeg irettesetter hans, og selvfølgelig...vi roser hverandres barn.

Jeg henter hans barn på SFO når ikke han kan, noe som er helt greit for barnets mor.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg skjønner det med rosing, henting, bringing osv, men tenker bare på at det med irrettesetting kan være sårbart for noen barn. Klart regler må følges, men kan jo være at barnet mistrives hvis det føler at det får mye kjeft. Jeg har sett mange foreldre til venner av meg osv snakker til barna sine i en mye hardere tone en foreldrene mine ville snakket til meg. Kan jo føles mye værre for enkelte barn å få kjeft hvis de er vant til at man snakker til hverandre i en veldig hyggelig tone hjemme.

[Gjest barelillemeg]

Ofte kjenner man jo ikke sine stebarn like godt som man kjenner sine egne barn, og ofte kjenner man ikke en gang sine egne barn godt nok.

Men hvordan mener du steforeldre skal bli kjent med barna dersom de knapt skal få lov til å snakke sammen...??? Dessuten snakker du som om steforeldre kun bor i hjem nummer to - det stemmer selvfølgelig ikke! Min samboer tilbringer mye mer tid sammen med min datter enn den biologiske faren, som er med henne annenhver helg. Dessuten har vi regler i vårt hjem som biologisk far ikke har noen ting med (bordskikk, leggeregler +++)

Steforeldre en en naturlig del av barnas liv - spesielt når de er små - og må derfor kune rose og irettesette på linje med biologiske foreldre.

[Gjest Stjernedryss]

Så lenge de snakker hyggelig sammen er det jo ikke noe galt i å snakke sammen, dessuten er det forskjell på å informere på en pen måte om husregler og å kjefte.

[Gjest barelillemeg]

Men reglene skal jo håndheves - det holder ikke bare med å informere. Dessuten skjønner jeg ikke at det skal være mindre skadelig for min datter om jeg håndhever reglene enn dersom min samboer gjør det - selvfølgelig skal dette gjøres på en OK måte, mem noen ganger må en heve stemmen eller presentere konsekvensene av ikke å følge reglene.

[Gjest Gjest]

Dessuten skjønner jeg ikke at det skal være mindre skadelig for min datter om jeg håndhever reglene enn dersom min samboer gjør det -

Det er vel ganske innlysende? Et barn er selvfølgelig tryggere på sin egen mor enn på sin stefar.

Selv var jeg et ganske sart barn og jeg husker jeg kunne bli ekstremt usikker og utrygg hvis en person jeg ikke var trygg på begynte å kjefte på meg.

[Gjest Stjernedryss]

Det er vel ganske innlysende? Et barn er selvfølgelig tryggere på sin egen mor enn på sin stefar.

Selv var jeg et ganske sart barn og jeg husker jeg kunne bli ekstremt usikker og utrygg hvis en person jeg ikke var trygg på begynte å kjefte på meg.

Det er dessverre mange som ikke skjønner dette fordi de ikke har vært et usikkert barn selv.

Ofte bryter barn regler rett og slett fordi de glemmer seg, da holder som regel en liten påminnelse i massevis.

[Gjest barelillemeg]

Det er vel ganske innlysende? Et barn er selvfølgelig tryggere på sin egen mor enn på sin stefar.

Selv var jeg et ganske sart barn og jeg husker jeg kunne bli ekstremt usikker og utrygg hvis en person jeg ikke var trygg på begynte å kjefte på meg.

I mange tilfeller er det IKKE innlysende at barn skal være mer trygge på mor enn stefar!!! Selvfølgelig skal et sart barn behandles med ekstra ømhet - men det kan steforeldre lære seg på lik linje med foreldre! Dersom foreldre av sarte barn skal pakke disse ekstra inn i bomull og (over)beskytte de vi de aldri lære seg å ta imot kritikk/krass behandling fra andre --- en ting er sikkert - slikt kommer: fra lærere, medelever, naboen, foreldrene til venninna, kollegaer...

Jeg var da også et sart barn som liten, så det er sagt. Men jeg måtte jo lære meg å leve i en virkelig verden... Den er ikke snill! Men dette var litt av en digresjon...

[Gjest Grafica]

Foreldrene mine skilte seg når ejg var 2, og fra jeg var 6 til jeg var 15 bodde jeg med mamma og stefar. Stefaren min tok del i oppdragelsen min like mye som mamma. Også stemoren min har hatt sin del den tiden jeg tilbragte hos pappa. Jeg ser på det som naturlig; man er en foresatt, det fungerer ikke om barnet kun skal ha regler når biologisk forelder er hjemme, hva skal steforelder da gjøre når h*n er alene med barnet? La barnet gjøre som det vil selv?

Akkurat som at tanter og onkler, eller besteforeldre, setter grenser og "kjefter" og sier ifra til nieser/nevøer/barnebarn. Hvis vi var på besøk hos tante og jeg gjorde noe galt, og hun så det først, var det hun jeg fikk "kjeft" av. Hvilken som helst person som har et ansvar for barnet, det være seg familie, lærere eller barnevakt, har denne retten, i min mening.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg snakker også til mine tantebarn dersom jeg ser at de gjør noe galt. Det er fordi jeg kjenner de godt og vet at de ikke har vondt av det. Jeg tålte derimot ikke at mine tanter irettesatte meg på den måten når jeg var liten, hvis det skjedde husket jeg det i mange år etterpå og fikk kanskje aldri noe godt forhold til personen igjen. Det er derfor jeg er så opptatt av at denne moren kanskje har en grunn når til det når hun ikke liker at barnet får tilsnakk av steforelder. Kanskje er hun maktsyk, eller kanskje hun er overbeskyttende, jeg bare mener at man ikke skal avfeie ønskene hennes helt. Spesiellt dersom man ikke kjenner saken skikkelig.

[Fluffie]

Jeg snakker også til mine tantebarn dersom jeg ser at de gjør noe galt. Det er fordi jeg kjenner de godt og vet at de ikke har vondt av det. Jeg tålte derimot ikke at mine tanter irettesatte meg på den måten når jeg var liten, hvis det skjedde husket jeg det i mange år etterpå og fikk kanskje aldri noe godt forhold til personen igjen. Det er derfor jeg er så opptatt av at denne moren kanskje har en grunn når til det når hun ikke liker at barnet får tilsnakk av steforelder. Kanskje er hun maktsyk, eller kanskje hun er overbeskyttende, jeg bare mener at man ikke skal avfeie ønskene hennes helt. Spesiellt dersom man ikke kjenner saken skikkelig.

Man maa da kunne gaa ut ifra at dersom et barn har spesielle behov ved irettesettelse, saa vil foreldrene opplyse steforeldre om det.

[Gjest Stjernedryss]

Man maa da kunne gaa ut ifra at dersom et barn har spesielle behov ved irettesettelse, saa vil foreldrene opplyse steforeldre om det.

Å si at man ikke ønsker at steforeldre skal kjefte på barnet er jo i grunn det samme som å opplyse.

[Fluffie]

Å si at man ikke ønsker at steforeldre skal kjefte på barnet er jo i grunn det samme som å opplyse.

Det er ikke det samme som aa opplyse om at det er spesielle grunner til at steforelder ikke boer irettesette barnet, nei.

Det er en viss forskjell paa aa si: "Jeg vil ikke at XXX skal kunne snakke til barnet."

Og det aa si: "Barnet blir nervoes og ukomfortabel naar XXX snakker til det, om XXX maa snakke til barnet maa h*n vaere forsiktig, og helst unngaa det."

En grunn maa gies, ellers framstaar mor som maktsyk og tullete.

[Gjest Stjernedryss]

Det er ikke det samme som aa opplyse om at det er spesielle grunner til at steforelder ikke boer irettesette barnet, nei.

Det er en viss forskjell paa aa si: "Jeg vil ikke at XXX skal kunne snakke til barnet."

Og det aa si: "Barnet blir nervoes og ukomfortabel naar XXX snakker til det, om XXX maa snakke til barnet maa h*n vaere forsiktig, og helst unngaa det."

En grunn maa gies, ellers framstaar mor som maktsyk og tullete.

Hvor i åpningsinnlegget har du funnet at moren til barnet sier det på den måten? Det står jo ingenting om nøyaktig hva som ble sagt.

[Gjest Grafica]

Nettopp, det står ingenting. Men jeg vil tro at TS hadde ikke formulert seg på den måten om det var det siste som var tilfellet... Da hadde det vel ikke vært noe poeng med denne tråden i det hele tatt, for da sier det seg selv hvorfor.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg prøver bare å åpne for at det finnes andre muligheter enn at moren til barnet er en psykopatisk bitch som jeg føler mange av dere utrykker. Hva om moren sa: "Jeg liker ikke at du kjefter på barnet mitt, hun blir så lei seg" Og stemor kanskje tenkte: "Lei seg? Ungen må da tåle å bli irettesatt!"

[Villa2000]

hei

mi venninne er gift med en mann som har et barn fra før..

mora til dette barnet tåler ikke at barnet blir snakket til på av stemor...

om barnet feks. gjør noe eller sier noe som ikke er aksptablet og stemor sier ifra så lager mora et skikklieg sjau og nå har hun trua med å ta det til det offentlige..

hva vil det si?

Nå er jeg absolutt ingen ekspert, men jeg er oppe i noe lignende selv og det er svært lite hun kan gjøre. Hva hun mener med å ta det til det offentlige får hun selv svare på. Slik jeg ser så er det tre valg. Familirådgivning, barnevern eller advokat. Nå er ikke advokat direkte offentlig da men tar det med allikevel.

Eneste og beste alternativet jeg kan se for moren er familierådgivning. Der vil dem prøve å mekle mellom partene i uenigheten. Barnevernet vil neppe gjøre noe med mindre hun anklager deg for langt verre ting enn å snakke til barnet. Hun kan gå til advokat og forme et brev der hun kan anklage henne for diverse ting og muligens gå til retten. Dette er dog på grunnlag av verre ting enn kun å snakke til barnet hennes.

Kanskje hun kommer opp med andre alternativer, men jeg skjønner egentlig ikke helt problemet.

Hvor gammelt er barnet først og fremst? Hva lags irettsettelser er det snakk om?

Mest sannsynligvis så er venninnen din strengere enn moren og barnet reagerer med å løpe til mamma og fortelle dette samt plusser på litt ekstra for å få den rette sympatien. Dette er jo en litt kjedelig situasjon da hun ikke bare kommer på kant med moren men også barnet.

Det kan også være at dette er en protest fra barnet ettersom faren ikke er hos henne når han har samvær! Hvordan er barnet når far er hjemme og hvordan tar barnet irettsettelser da?

Oppdragelse er jo et litt følsomt tema for de fleste. Ingen vil høre at dem oppdrar barna feil, spesielt ettersom vi aller fleste er 110% sikre på at JEG gjør det riktig!

Slik jeg ser det så er barn avhengig av oppdragelse fra andre enn mor og far. Den lille tiden det tilbringer med foreldrene er ikke nok i mine øyne og foreldrene trenger den hjelpen dem kan få. Jeg synes også det er bra at barnet opplever at det ikke er BARE når man er sammen med mor og far at man må oppføre seg men også ellers. Dersom ingen reagerer når mor og far er borte så vil det jo tro det.

Nå er det ikke dermed sagt at jeg godtar at det står en fremmed mann og skriker og hyler til sønnen min, men jeg ville satt pris på at dem ga beskjed til ham dersom han gjorde noe feil og eventuelt gjort meg oppmerksom på det.

Steforeldre er en del av familien og etter min mening så vil man aldri bli det hvis man ikke også deltar i gleder og sorger sammen med familien. Da jeg var samboer så forventet jeg at hun tok like stor del i oppdragelsen som meg. Dette ble selvfølgelig heller ikke godt mottatt av moren men det ga jeg bang i. Hun sendte noen usaklige brever som havnet i arkivet med annet rart og mer om det hørte jeg ikke.

Tror neppe det kommer til å skje noe spesielt hos dem heller. Burde heller være glad for at hun bryr deg om barnet og ikke ignorerer det som jeg har hørt andre fortelle om.

Endret 28. februar 2008 av Villa2000

[Gjest imli]

Det sier seg selv at steforeldre må være med i oppdragelsen av ungene mener jeg. Stemor/stefar skal jo også leve med denne ungen, og må da ha noe å si ift oppdragelsen av barnet som faktisk skal bo i hans/hennes hjem!

Og hvorfor en det negativt? Jeg mener det er positivt med steforeldre som bryr seg såpass om stebarnet at de er med i oppdragelsen hans/hennes. Stemor/stefar og mor/far blir enige om hva slags regler som gjelder i deres hjem. Tror ikke unger har noe problem med å skjønne feks at hos far og stemor gjelder de reglene, hos mor gjelder noen litt andre regler.

Jeg tror det er verre med steforeldre som hverken setter grenser for eller oppdrar stebarnet. Det tror jeg føles mye mer utrygt for stebarnet, for da er det vanskelig for ham/henne å vite hvor h*n har denne voksenpersonen...