Et siste forsøk ...

[Modern woman]

Jeg har bestemt meg.

Gjør et siste forsøk.

Det er sikkert mange som har prøvd

mye lenger enn de drøye to årene jeg

har prøvd, men nå holder det for meg.

Noen vil kanskje mene at jeg gir opp

for lett. Andre vil kanskje være enig

om at nok for være nok.

Selv om jeg ønsker det så sterkt så

har jeg ikke helse til å fortsette sånn.Jeg blir rett og slett syk av det.

Vet ikke hvor mange innbilte svangerskap

jeg har hatt de siste årene, men det

er ikke få akkurat.

Det at jeg har trodd jeg har vært gravid

har ikke vært det værste.

Det værste var spontanaborten ...

Men nå er jeg mentalt klar på å slutte å

prøve, om det ikke skjer noe denne

perioden. Spenningen og alle tankene

skal skyves bort. Fokuset må få en ny

retning. Må gjøre noe, for sånn her

kan jeg rett og slett ikke ha det.

Jeg stresser sånn og blir så deppa når

menstruasjonen kommer. Føler meg så

misslykket, fulstendig ubrukelig.

At jeg ikke kan klare å bære frem et barn,

noe vi kvinner jo er skapt for å gjøre.

Det er bare så ubeskrivelig ondt ...

Det vil blir bedre.

Har bestemt meg nå.

Et siste forsøk.

Endret 20. februar 2008 av Modern woman

[smilefjes]

Dette var trist lesning! Synes 2 år høres fryktelig lenge ut og skjønner absolutt at du er lei. Er egentlig ganske imponert over at du har holdt ut så lenge! Har du vært på noe utredning i løpet av denne tiden?

til deg.

[Modern woman]

Dette var trist lesning! Synes 2 år høres fryktelig lenge ut og skjønner absolutt at du er lei. Er egentlig ganske imponert over at du har holdt ut så lenge! Har du vært på noe utredning i løpet av denne tiden?

til deg.

Takk! Den varmet godt.

Har ikke vært på noe avansert utredning.

Ville ikke gjøre prøvingen til en stressfaktor.

Men det klarte jeg jo fint uten ...

Ble tilfeldig oppdaget nå nylig at jeg har PCOS,

som gjør det vanskeligere å bli gravid.

Det forklarte jo en hel del, men gjorde det ikke

akkurat noe bedre.

Fikk mensen for tre dager siden,

derfor er jeg litt ekstra trist i dag.

[smilefjes]

Uff, får nesten litt dårlig samvittighet for at jeg har blitt så trist og lei når mensen har dukket opp de siste gangene, etter knapt et år... Og jeg som er så heldig og allerede har et barn. Greit å få satt litt i perspektiv!

Pcos, er det ikke da man kan ha bra effekt av noe som heter pergo??? Skjønner tanken med at du ikke vil stresse situasjonen ytterligere med utredning, men vet at mange (og meg selv iberegnet) synes det legger mindre press. Rett og slett fordi da får man hjelp og står ikke "alene" med problemene lenger. Men det er jo sikkert forskjellig fra person til person...

[Gjest Indo]

Nei, huff så trist=( Kan selvfølgelig ikke sette meg inn i din situasjon, men føler hvertfall med deg!..Har hørt flere plasser at pergo-kurer kan hjelpe kvinner med pcos. Er jo så trist når noen som ønsker barn så sterkt ikke får, så kunne jo vært en god hjelper iallefall=)

Men da krysse jeg hvertfall fingrene skikkelig hardt for at du får en liten spire i magen neste mnd!

[Gjest imli]

Så trist å lese. Skjønner godt at det må være tungt og trist å drive å prøve såpass lenge uten resultater. Hvor gammel er du da?

Har også hørt om mange med PCOS som har blitt gravide etter å bruke Pergo for å få i gang eggeløsningen, så det er jo en mulighet. Men jeg skjønner godt at det tærer på å prøve så lenge, og bli skuffa gang på gang. Håper dere klarer det på siste forsøk da

[Modern woman]

Takk for fine ord og gode klemmer,

det er noe jeg virkelig trenger om dagene.

Hormonene bruser, blir snart sprø!

Er ikke tilsnakkende om dagen annet enn

via pc. Det er nå forholdet virkelig blir satt

på prøve. Ble helt på gråten i forgårs da

jeg fikk vite at et vennepar av oss var

blitt gravide ...

Kanskje det ikke er meningen at jeg

skal ha barn. Kanskje min oppgave er

å være barnevakt. Har vært barnevakt

helt siden jeg selv var barn.

Jobbet i barnehage en kort periode også.

Husker at jeg kvidde meg til helgene,

for da var det så lenge til jeg fikk se

alle barna igjen.

Jobbet også som dagmamma en stund.

Kan ikke forstå at mødre som har barn

som bare er knappe året, klarer å gå

fra dem om morgen for å gå på jobb.

De får jo bare noen få timer om dagen

sammen med barna sine, i våken tilstand.

I den alderen er det jo så mye spennende

som skjer! Helt fantastisk å få være der

hver dag og se den utviklingen.

Har ikke satt meg inn i de forskjellige

behandlingsformene for PCOS.

Men takker for tipset. Skal skjekke ut

den pergo-kuren ...

[pleiepike]

Huff så trist å lese historien din.... 2 år er lenge.. Kanke si jeg forstår deg.. Jeg har ikke opplevd det du har.. Men jeg kan si jeg har mine følelser med deg. Og jeg håper det en dag vil ordne seg for deg oxo... På en eller en annen måte!

Mange lykke til og klemmer fra meg

[Harlekin]

Hei. Først en til deg. Jeg vet at det ikke er lett, ca. to år på meg også. Men du skriver, et siste forsøk, hva innebærer det? Har dere prøvd assistert befruktning? Jeg ville hørt med legen om det er mulig for deg å prøve Pergotime, som kan ha god virkning på kvinner med PCOS. I disse dager er det mye hjelp å få, og de fleste kvinner blir gravide til slutt. Jeg ville absolutt, dersom dere har økonomi og styrke til å forsøke, søkt hjelp fra legene.

Endret 23. februar 2008 av Harlekin

[Modern woman]

Huff så trist å lese historien din.... 2 år er lenge.. Kanke si jeg forstår deg.. Jeg har ikke opplevd det du har.. Men jeg kan si jeg har mine følelser med deg. Og jeg håper det en dag vil ordne seg for deg oxo... På en eller en annen måte!

Mange lykke til og klemmer fra meg

Tusen takk! En til deg fra meg.

Hadde ikke ventet slik respons.

Er utrolig hvor mye det fakisk varmer

med slike fine meldinger.

[Modern woman]

Hei. Først en til deg. Jeg vet at det ikke er lett, ca. to år på meg også. Men du skriver, et siste forsøk, hva innebærer det? Har dere prøvd assistert befruktning? Jeg ville hørt med legen om det er mulig for deg å prøve Pergotime, som kan ha god virkning på kvinner med PCOS. I disse dager er det mye hjelp å få, og de fleste kvinner blir gravide til slutt. Jeg ville absolutt, dersom dere har økonomi og styrke til å forsøke, søkt hjelp fra legene.

Takk!

Et siste forsøk innebærer at om det ikke funker nå så vil jeg ikke prøve mer.

Orker ikke den psyskiske påkjenningen det er å bli så til de grader skuffet,

måned etter måned. Ikke bare er det skuffelsen, men det at jeg stresser

sånn med det. Har ikke prøvd assistert befruktning eller andre medesinske

tiltak. Det kan gjerne være noe å tenke på senere en gang. Men jeg tror at

om jeg ikke tar en pause i all denne prøvingen nå, så vil jeg bli syk av det.

Har gått for langt allerede. Sexen har endret seg, til det negative. Og forholdet

er ikke det samme lenger. Går det ikke denne gangen, så må jeg bruke tid

på å pleie forholdet og fokusere på andre ting.

Du sier du har prøvd i to år du også.

Kan jeg spørre hvordan du opplever dette?

[Harlekin]

Takk!

Et siste forsøk innebærer at om det ikke funker nå så vil jeg ikke prøve mer.

Orker ikke den psyskiske påkjenningen det er å bli så til de grader skuffet,

måned etter måned. Ikke bare er det skuffelsen, men det at jeg stresser

sånn med det. Har ikke prøvd assistert befruktning eller andre medesinske

tiltak. Det kan gjerne være noe å tenke på senere en gang. Men jeg tror at

om jeg ikke tar en pause i all denne prøvingen nå, så vil jeg bli syk av det.

Har gått for langt allerede. Sexen har endret seg, til det negative. Og forholdet

er ikke det samme lenger. Går det ikke denne gangen, så må jeg bruke tid

på å pleie forholdet og fokusere på andre ting.

Du sier du har prøvd i to år du også.

Kan jeg spørre hvordan du opplever dette?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg blir så skuffet hver måned det ikke har lyktes, og det blir tøffere og tøffere å leve som normalt. Enkelte måneder er bedre enn andre, men skuffet blir jeg hver gang uansett. Utrolig hvor mange ting som jeg reagerer på som jeg ikke reagerte på før! Gravide mager overalt, "alle" rundt en blir gravide, lykkelige småbarnsforeldre på gaten, kjendiser blir gravide (tør jeg nevne f.eks. Nicole Ritchie?), foreldre som er veeeldig klare for barnebarn, og så videre og videre.

I mitt tilfelle er det jeg som er mest opptatt av prøving. Samboeren min er mer typen "går det, så går det", men etter to år så er det tydelig at det ikke går. Vi er i prosessen (min mann er en smule motvillig til sædprøver og sånt, men han er nå med likevel) med å finne ut hva som er galt og hva som kan gjøres med det. Men det går langsomt.

Jeg tror at det kan være lurt for dere, om det ikke fungerer denne gangen, å stille seg i kø til assistert befruktning. Det er ofte lang ventetid, og om dere skulle få plass tidligere enn dere orker, så kan dere si nei til det. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jo tidligere jo bedre. Selvfølgelig er det bare dere som vet om dere er klare til assistert befruktning eller ikke.

Men jeg tror du sier noe lurt når du vil bruke tid på å pleie forholdet. Det er så lett for at ønsket om barn overskygger alt annet. Sex, som skal være en glede, blir kjedelig og rutinepreget. Jobben og alt kommer i bakgrunnen. Livet er mer enn barn, men dette glemmer vi prøvere ofte.

[Mrs. K]

Velkommen hit og lykke til prøvingen

[GlamCat]

Hei,

Du må ikke gi opp I hvert fall ikke før du finner ut hva som er galt. Vi prøvde også en stund og det gikk ikke, så gikk jeg til legen og fikk påvist PCO, mange små cyster på eggstokkene. Og fikk p-piller for å roe ned kroppen, kroppen min var forvirra og hormonene mine var i ubalanse. Så nå har jeg gått på p.piller 3 mnd. Var hos legen i går og alle cystene var borte, så nå har jeg forhåpentligvis roet ned kroppen og den klarer selv å begynne å produsere egg og jeg blir gravid. Jeg vet at det er ikke sikkert at vi får det til og det må pergo til for å bli gravid, men det er mye mer beroligere å vite hva som er galt og prøve å fikse det enn å prøve og prøve og prøve og ikke få det til.

Du skriver at du stresser mye av hele prøvingsprosessen,og det kan være grunnen at dere ikke blir gravide. Prøve å ikke stresse, men det er sikkert ikke lett etter at man har prøvd 2 år.

Masse masse lykke til

[Modern woman]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg blir så skuffet hver måned det ikke har lyktes, og det blir tøffere og tøffere å leve som normalt. Enkelte måneder er bedre enn andre, men skuffet blir jeg hver gang uansett. Utrolig hvor mange ting som jeg reagerer på som jeg ikke reagerte på før! Gravide mager overalt, "alle" rundt en blir gravide, lykkelige småbarnsforeldre på gaten, kjendiser blir gravide (tør jeg nevne f.eks. Nicole Ritchie?), foreldre som er veeeldig klare for barnebarn, og så videre og videre.

I mitt tilfelle er det jeg som er mest opptatt av prøving. Samboeren min er mer typen "går det, så går det", men etter to år så er det tydelig at det ikke går. Vi er i prosessen (min mann er en smule motvillig til sædprøver og sånt, men han er nå med likevel) med å finne ut hva som er galt og hva som kan gjøres med det. Men det går langsomt.

Jeg tror at det kan være lurt for dere, om det ikke fungerer denne gangen, å stille seg i kø til assistert befruktning. Det er ofte lang ventetid, og om dere skulle få plass tidligere enn dere orker, så kan dere si nei til det. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jo tidligere jo bedre. Selvfølgelig er det bare dere som vet om dere er klare til assistert befruktning eller ikke.

Men jeg tror du sier noe lurt når du vil bruke tid på å pleie forholdet. Det er så lett for at ønsket om barn overskygger alt annet. Sex, som skal være en glede, blir kjedelig og rutinepreget. Jobben og alt kommer i bakgrunnen. Livet er mer enn barn, men dette glemmer vi prøvere ofte.

På en måte er det veldig godt å høre at

der er flere i samme situasjon som meg.

Men på en annen måte er det ikke godt,

heller trist ... jeg unner ingen å ha det

slik.

Når vi først bestemte oss for å prøve var

ikke han så "klar" som det jeg var.

Han var redd for at den lille kroppen min

ikke ville tåle ett svangerskap (han er nå skjønn).

Men nå etter to år ser han anderledes på det.

Nå ønsker han det virkelig.

Du har så rett i at man glemmer alt annet

som er viktig her i livet. Blir like sjokkert

hver gang det går opp for meg at jeg utelukker

alt annet enn den ene tanken. Tror det er

rett med en "time out" nå. Men det blir

ikke lett!

Assistert befruktning virker ikke så fjernt i

tankene lenger. Men nå vet jeg jo ikke noe

særlig om den slags ... kan man bare stille seg

i kø å sette i gang når det er ens tur?

Eller må man gjennom en rekke undersøkelser

for å bli verdig kandidat? Har på følelsen at

det ikke er så helt enkelt som det høres ut.

[Modern woman]

Hei,

Du må ikke gi opp I hvert fall ikke før du finner ut hva som er galt. Vi prøvde også en stund og det gikk ikke, så gikk jeg til legen og fikk påvist PCO, mange små cyster på eggstokkene. Og fikk p-piller for å roe ned kroppen, kroppen min var forvirra og hormonene mine var i ubalanse. Så nå har jeg gått på p.piller 3 mnd. Var hos legen i går og alle cystene var borte, så nå har jeg forhåpentligvis roet ned kroppen og den klarer selv å begynne å produsere egg og jeg blir gravid. Jeg vet at det er ikke sikkert at vi får det til og det må pergo til for å bli gravid, men det er mye mer beroligere å vite hva som er galt og prøve å fikse det enn å prøve og prøve og prøve og ikke få det til.

Du skriver at du stresser mye av hele prøvingsprosessen,og det kan være grunnen at dere ikke blir gravide. Prøve å ikke stresse, men det er sikkert ikke lett etter at man har prøvd 2 år.

Masse masse lykke til

Hei, takk for fin melding:)

Jeg kommer vel aldri helt til å gi opp,

bruker ikke gjøre det. Men noen ganger

koker det bare over rett og slett og jeg

tror det kan være sundt med en solid,

god, gammeldags pause.

Har hørt flere eksempler på at stress

har hindret graviditet. Men klarer ikke

stresse ned. Når jeg prøver så ender

jeg opp med å stresse med å ikke stresse

med det (om du skjønner hva jeg mener)

Skulle ønske jeg hadde noe som kunne

fjernet fokuset. Men jeg ser det ikke.

Det eneste jeg ser er venner som venter

barn og alt har satt meg øverst på listen

over barnevakter. Sukk!

Ikke en gang den nye jobben får meg

på andre tanker. Nå har jeg snart jobbet

der en måned. Trivs veldig godt, men

slutter gjerne på dagen om jeg kan få

bli mamma. Helt sprøtt i grunn.

Har tatt mange år skole og endelig fått

plass etter lang kamp på jobbmarkedet.

Det er dette jeg vil og har jobbet mot

flere år nå. Men jeg gir det gjerne opp.

Betyr ingenting så lenge jeg får bli

mamma ...

Godt å høre at det går fremover med

deg. Håper dere får det til. Krysser

fingrene. Har lurt på om jeg skal begynne

på pillen også, ble annbefalt det. Kjekt

å høre at det virker, så langt om ikke

annet.

[Harlekin]

Assistert befruktning virker ikke så fjernt i

tankene lenger. Men nå vet jeg jo ikke noe

særlig om den slags ... kan man bare stille seg

i kø å sette i gang når det er ens tur?

Eller må man gjennom en rekke undersøkelser

for å bli verdig kandidat? Har på følelsen at

det ikke er så helt enkelt som det høres ut.

Du har helt rett i at det ikke er så enkelt som det høres ut. Man må først ha prøvd i minste ett år uten å bli gravide (det har jo dere), så må mannen ta sædprøve®, kvinnen må ta innvendig UL, blodprøver for å finne ut om hun har eggløsning, og muligens andre undersøkelser som f.eks. sjekke om egglederne er åpne, om det finnes cyster, om hun har en sykdom (f.eks. PCOS eller endometriose) som hindrer henne i å bli gravid, osv. Dette gjøres selvsagt for å gi kvinnen en sjanse til å bli gravid uten medisinsk assistanse, men også for å finne ut hvilken behandling som vil gi best sjanser (f.eks. AIH, IVF, ICSI). Skal dette gjøres gjennom det offentlige kan det ta ganske lang tid, og derfor kan det være lurt å starte prosessen så tidlig som mulig. Det blir nok kortere ventetid hvis det skal gjøres privat, men da blir det desto dyrere.

Så dette er ingen enkel prosess! Men vit at de aller fleste lykkes til slutt, selv om enkelte må ha hjelp. Jeg tror jeg har lest et sted (husker ikke hvor, dessverre) at det kun er 4 % som ikke kan bli hjulpet av assistert befruktning. Det blir dessuten mer og mer vanlig med problemer med å bli gravid, dessverre, det er visst 1 av 7 par som får problemer. Så du er ikke alene, selv om det kan føles sånn av og til.

[Modern woman]

Jeg tror jeg har lest et sted (husker ikke hvor, dessverre) at det kun er 4 % som ikke kan bli hjulpet av assistert befruktning. Det blir dessuten mer og mer vanlig med problemer med å bli gravid, dessverre, det er visst 1 av 7 par som får problemer. Så du er ikke alene, selv om det kan føles sånn av og til.

... Er jo heller ikke noe man prater så mye med alle om,

når man prøver og ikke får det til. Nesten ingen av mine

venner som vet noe om det. Så der er nok flere enn man

tror ja, som er i samme situasjon. Hadde man pratet

åpent om det slik man gjør her inne så hadde man nok

fått seg et sjokk. Lett for å tro at man er alene om det,

når man ikke deler det med andre.

Hadde ikke trodd jeg skulle få så mye hjelp og trøst av

å skrive om det her som det jeg har fått. Har hjulpet meg

mye. Har det mye bedre nå enn det jeg hadde ved første

innlegg. Og det kan jeg takke alle dere her inne for,

som har kommet med tøstende ord, tips og råd. Tusen takk!

Betyr så utrolig mye for meg.

[Harlekin]

Vi har heller ikke fortalt det til noen, men mine foreldre har begynt å ymte frempå om barnebarn, så jeg ser for meg at om dette virkelig trekker ut må jeg fortelle dem hvordan ståa er. Men jeg vil helst ikke at noen skal vite om dette. Føler meg litt mislykket, på en måte, selv om det egentlig er en helt dustete ting å føle!

Så bra at det hjelper å skrive det av seg! Da var det lurt av deg å starte dagbok.

[smilefjes]

Så godt at du finner litt trøst her til tross for en trist situasjon! Ville bare stikke hodet inn og se hvordan det gikk med deg.

Og hvis dette er noe du ønsker så sterkt som det virker, ville jeg absolutt råde deg til å oppsøke en gynekolog. Det kan jo hende det er enkle tiltak som skal til for å bedre oddsen for å lykkes, og da ville det vel være verdt det, eller?

Men har all mulig forståelse for at det virker håpløst og at du har lyst til å gi opp. Jeg vet jo hvordan jeg føler det etter bare et år, og jeg er til og med så heldig at jeg har et barn, så jeg må sikkert gange mine skuffelser og vonde følelser med masse for å være i nærheten av det du går igjennom nå.

Føler bare for å gi deg en , håper det ordner seg for deg!!!