Hvorfor snakker folk sjelden om døden?

[Gjest lissi32]

Hvorfor kan man ikke snakke med folk om døden? Vi alle vet vi skal dø, men det er styggedom å snakke om det.

Hvorfor tar ikke folk forhåndsregler med livsforsikringer, testamenter, planlegger hvor man skal ligge begravd, eller om man vil kremeres?

Man spør jo ikke noen om slike ting, selv ikke sin nærmeste familie.

Hvorfor?

[Gjest Frk Åberg]

Fordi det er mye lettere å la være å snakke om det man er redd for.

Jeg ser ikke nødvendigvis noe konstruktivt å skulle snakke så veldig mye om døden, men samtidig mente Heidegger at man må virkelig innse at man en dag skal dø for å være virkelig i live når man lever.

Jeg ser at det kan være praktisk å ha ordnet enkelte ting. Det hele er også uungåelig, og folk rundt trenger ikke bli helt bestyrtet fordi man nevner en sang man kunne tenke seg i egen begravelse.

Konklusjonen min blir at jeg tror det kan være lurt å snakke litt om døden, men jeg blir litt skeptisk til de som tenker at døden bør være et samtaletema som stadig bør slenges på bordet. For mye dødsprat kan kanskje bli til at livet blir en kontinuerlig forberedelse til døden, og det blir for destruktivt for min smak.

[Gjest Valiant]

Dette er noe jeg også lurer på. Jeg liker godt og snakke og diskutere døden. Men det er umulig og finne noen som kan snakke om det.

Jeg tror det kommer av en unatrulig frykt. Det kommer av denne idiotiske kulturen vi har i vesten at vi gjemmer bort de døde. Det man burde gjøre er som buddistene. Og lære fra vi er små at døden er naturlig og ikke farlig. Det er en del av livet. I steden for og lære folk å frykte den.

Jeg vet ikke alt jeg vet er at og frykte døden er idiotiske. Og være redd for å snakke om døden er idiotisk.

jeg finner det totalt idiotisk å frykte det som uansett vil komme.

Det eneste som er sikkert i livet er 2 ting. Du blir født og du dør.

jeg har ingen skikkelige svar. Men i bunn å grunn tror jeg at det rett og slett kommer av at vi gjemmer de døde vekk. I steden for å rett og slett lære at det er naturlig.

alle dør det er det første vi burde lære barna våre. Sån at de ikke blir som så mange at de er så dumme å frykter det som vil skje uansett

[Modern woman]

Jeg tror at man ikke prater om døden fordi man ikke vil godta den ...

[Gjest lissi32]

Å la være å snakke om døden fordi man er redd er jo dumt. Om man delte siden bekymringer kunne man kanskje få snakket ut litt, og slått seg til ro at man skal dø.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke redd for døden (i hvert fall ikke for å dø selv, jeg er redd for å miste folk rundt meg), og jeg har flere venner jeg kan diskutere døden og teorier om hva som skjer, hvordan man forholder seg til døden osv. Men jeg har ikke livsforsikring eller testamente Årsaken er at jeg ikke eier bolig/har lån og ikke har barn, så det er samme for meg hva som skjer etter at jeg er død. Om situasjonen endrer seg kommer jeg selvsagt til å ordne det som trengs, f eks tegne livs- og uføreforsikring. Sånn som det er nå spiller det jo ingen rolle til eller fra, dør jeg så dør jeg.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg er ikke redd for å dø, og jeg har heller ikke problemer med å snakke om døden. Alle mine praktiske affærer er i orden med forsikringer osv.

Jeg har opplevd døden på veldig nært hold, og frykter ikke den som sådan. Frykten for å få et langt og smertefullt sykeleie er mye større.

Selv om jeg ikke er redd for å snakke om døden selv, kan jeg forstå at andre kan være det. Det ligger i menneskets natur å frykte det ukjente, og ingen vet hva som venter etter døden.

Og menneskets overlevelsesinnstinkt er også så sterkt at vi skyver tanken på døden unna oss.

[Gjest gabi]

Jeg er faktisk vant til å prate om døden. Iallfall som voksen og i forhold til egne unger. Det har vært naturlig for meg å prate om døden da ungene mistet oldeforeldre/besteforeldre. Jeg visste da mine gikk på barneskolen at en vil begraves og at den andre vil kremeres. De vet hva jeg vil. En av ungene har sagt i fra om hvilken sang h*n vil ha i begravelsen. Vi har også snakket om organdonasjon og vi vet hverandres ståsted.

Fordi døden var naturlig for meg å prate om så ble jeg heller ikke skremt og avviste mammaen min da hun ytret noen ønsker om døden. Heller ikke de gangene hun sa at hun ønsket å dø. Siste gang kun få dager før hun døde. Jeg skjønte henne faktisk fordi jeg så hun ikke hadde noe livskvalitet lenger. Jeg skjønte og godtok hennes ønske selv om det å miste henne var vanskelig for meg.

Hun ga meg noen føringer i forhold til begravelsen. Noen ting sto jeg fritt til å velge, andre ting sa hun klart i fra hva hun ønsket. Jeg valgte en begravelse slik jeg trodde og visste hun ville ha det. Alt var i forhold til henne. Hun ga meg klar beskjed om at "folket" skulle ha mat etter begravelsen. Det var utrolig tungt for meg å gjennomføre, men jeg visste det var det hun ønsket. I ettertid så er jeg veldig glad for det da jeg faktisk fikk bedre kontakt med familien etter det. Skulle gjerne ha takket henne for det.

Nei, vi skal ikke være redd for å prate om døden. Den skjer oss alle og vi vet (heldigvis) ikke når. Det ga meg en retningslinje da jeg visste hvordan mammaen min ville ha det. En ørliten trøst i sorgen.

[Chiclet]

Det er helt greit å prate om døden, men samtidig så er det litt begrenset hvor mye det er å prate om.

[Gjest StockDama]

Jeg har ikke noe sperre på det, ikke tror jeg at jeg skal leve evig heller. Har enda til gode å treffe noen som har virket ukomfortable med å snakke om døden.

Jeg går med donorkort om noe skulle skje, så er bittelitt forberedt =p

[eximus]

Jeg er ikke redd for å snakke om døden. Vi har graver vi steller og da er det naturlig å snakke om begravelse og praktiske ting rundt det med barna. Og jeg tror det holder.... har ikke det store behovet utover det.

[Gjest Gjest]

Lev livet når vi lever!Ingen vits i å tenke på når vi skal dø før man kanskje nærmer seg 80-90 år.Det er jo bra at man kan snakke om det,men alle vet at man skal dø en gang,synes ikke det er noen vits i å diskutere det så mye!