Spesielt stort oppmerksomhetsbehov

[Gjest Gjest_Lurer_*]

Det finnes mennesker med langt større oppmerksomhetsbehov enn hva andre opplever som normalt. Noen som vet om en sånn "tilstand" har noen diagnose? Og hva denne eventuelle diagnosen heter?

[Gjest Gjest]

Jeg tror det kommer an på hvordan de prøver å få denne oppmerksomheten? Noen er lystløgnere, andre hypokondere, noen har Münchausen by proxy osv. Men det finnes vel personlighetsforstyrrelser hvor dette er et av kriteriene tror jeg, husker ikke hva det heter. Jeg tror det kan være vanskelig å vurdere utenfra (f eks som pårørende) både hvorfor og om noen faktisk har en slik diagnose. Noen har f eks diffuse plager som andre har vanskelig for å tro på.

[Gjest ts]

Jeg tror det kommer an på hvordan de prøver å få denne oppmerksomheten? Noen er lystløgnere, andre hypokondere, noen har Münchausen by proxy osv. Men det finnes vel personlighetsforstyrrelser hvor dette er et av kriteriene tror jeg, husker ikke hva det heter. Jeg tror det kan være vanskelig å vurdere utenfra (f eks som pårørende) både hvorfor og om noen faktisk har en slik diagnose. Noen har f eks diffuse plager som andre har vanskelig for å tro på.

Takk for svar.

Ser jo nå utfra det du skirver at jeg har vært altfor generell i det jeg skriver.

F.eks.:

-Gjentar det andre (de man opplever å være sterkere enn seg) sier for å vise hvor god innsikt man har.

-Latterliggjør andre mennesker, selv om en selv har feil og andre har rett.

-Bagatelliserer egne negative handlinger og beslutninger, og når en reaksjon nesten blir tvunget frem pakkes det inn i selvskryt på andre områder.

-Presenterer andres arbeid som sitt eget (arbeid her forstått som andres forslag, innspill etc.).

-Tar ordet i nesten alle henseender, selv om det som sies ikke tilfører noe nytt.

-Snakker kun om seg selv i samtale med andre.

-Bløffer mye.

osv. osv.

Er en del flere momenter også, men verden er liten og vil ikke nevne det da for mye info kan bidra til identifisering.

Ser jo at trekkene ligner mye på det med å være psykopat nå når jeg har tenkt mer gjennom adferden, men håper det kan være noe annet.

Forstår nå at jeg antageligvis ikke kan få noe entydig svar på spørsmå+let mitt.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror ikke du vil kunne få et entydig svar, siden ingen her har truffet denne personen. Jeg syns heller ikke man skal gå rundt og "diagnostisere" sine medmennesker, selv om det er aldri så fristende. Jeg antar at behovet er der fordi et begrep eller en diagnose kanskje vil gjøre det lettere å plassere ansvaret hos den andre, og at det ikke er en selv det er noe galt med, i tillegg til at det kan skape litt mening til den absurde oppførselen enkelte har.

Hvis man setter seg ned og leser gjennom alle diagnoser, vil man nok finne opptil flere som kan passe på en selv og de rundt en. Men nettopp derfor er det ting man bør være forsiktig med. De fleste kan kjenne seg igjen i en god del symptombeskrivelser, men det betyr ikke at en har diagnosen, siden det kommer an på graden og omfanget.

Du kan kanskje kalle en slik person litt ekshibisjonistisk, hvis denne har et større oppmerksomhetsbehov enn mange andre, men det kan fint være en frisk og normal person likevel

[Gjest Gjest]

-Gjentar det andre (de man opplever å være sterkere enn seg) sier for å vise hvor god innsikt man har.

-Latterliggjør andre mennesker, selv om en selv har feil og andre har rett.

-Bagatelliserer egne negative handlinger og beslutninger, og når en reaksjon nesten blir tvunget frem pakkes det inn i selvskryt på andre områder.

-Presenterer andres arbeid som sitt eget (arbeid her forstått som andres forslag, innspill etc.).

-Tar ordet i nesten alle henseender, selv om det som sies ikke tilfører noe nytt.

-Snakker kun om seg selv i samtale med andre.

-Bløffer mye.

Jøss, høres ut som et par av sjefene mine!!

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke du vil kunne få et entydig svar, siden ingen her har truffet denne personen. Jeg syns heller ikke man skal gå rundt og "diagnostisere" sine medmennesker, selv om det er aldri så fristende. Jeg antar at behovet er der fordi et begrep eller en diagnose kanskje vil gjøre det lettere å plassere ansvaret hos den andre, og at det ikke er en selv det er noe galt med, i tillegg til at det kan skape litt mening til den absurde oppførselen enkelte har.

Hvis man setter seg ned og leser gjennom alle diagnoser, vil man nok finne opptil flere som kan passe på en selv og de rundt en. Men nettopp derfor er det ting man bør være forsiktig med. De fleste kan kjenne seg igjen i en god del symptombeskrivelser, men det betyr ikke at en har diagnosen, siden det kommer an på graden og omfanget.

Du kan kanskje kalle en slik person litt ekshibisjonistisk, hvis denne har et større oppmerksomhetsbehov enn mange andre, men det kan fint være en frisk og normal person likevel

Takk for svar.

Kan ikke helt forstå hvordan det jeg skriver fører til en sånn reaksjon, men ok.

Og nei, det er ikke snakk om en ekshibisjonist.

Hvis det er av interesse, så stilte jeg spørsmålet for å vurdere hvordan jeg skal forholde meg til denne personen videre. Økt kunnskap om menneskelig adferd bidrar gjerne til større forståelse og bedre grunnlag for å håndtere problemer.

Men helt greit hvis du ikke kan svare på spørsmålet mitt.

[Gjest ts]

Jøss, høres ut som et par av sjefene mine!!

Hehe, ja, mange slike mennesker søker seg til sjefsstillinger, men mange som oppfattes på denne måten blir rett og slett oppfattet feil.

[Gjest Gjest]

Enig med Frk Åberg. Jeg kjenner selv folk som har flere av trekkene du beskriver, men som ikke passer til noen diagnose overhode, både fordi trekkene spriker mellom flere diagnoser og fordi trekkene ikke er sterke nok til å være diagnostiserbare. Dessuten kommer det jo an på øyet som ser så lenge man ikke er profesjonell og benytter seg av diagnostiseringsverktøy - en person oppfører seg ulikt ovenfor forskjellige folk, og en har ulik toleranse ovenfor ulik oppførsel. Ei jeg kjenner vil f eks reagere sterkt om noen tar initiativ uten å lodde stemningen veldig på forhånd, fordi hun selv ikke greier å si fra om hva hun synes om forslagene, og kanskje kalle vedkommende styrende. Mens f eks jeg ser på førstnevnte som konfliktsky og den andre som en ledertype inntil jeg evt får et annet inntrykk.

Det viktigste er at om du opplever vedkommende som urimelig og ubehagelig, så hold deg unna, la være å involvere deg eller ta latterliggjøring personlig. Om dette er sjefen din, så kan du vurdere å skifte jobb om ikke noe annet funker.

[Gjest Gjest]

Enig med Frk Åberg. Jeg kjenner selv folk som har flere av trekkene du beskriver, men som ikke passer til noen diagnose overhode, både fordi trekkene spriker mellom flere diagnoser og fordi trekkene ikke er sterke nok til å være diagnostiserbare. Dessuten kommer det jo an på øyet som ser så lenge man ikke er profesjonell og benytter seg av diagnostiseringsverktøy - en person oppfører seg ulikt ovenfor forskjellige folk, og en har ulik toleranse ovenfor ulik oppførsel. Ei jeg kjenner vil f eks reagere sterkt om noen tar initiativ uten å lodde stemningen veldig på forhånd, fordi hun selv ikke greier å si fra om hva hun synes om forslagene, og kanskje kalle vedkommende styrende. Mens f eks jeg ser på førstnevnte som konfliktsky og den andre som en ledertype inntil jeg evt får et annet inntrykk.

Det viktigste er at om du opplever vedkommende som urimelig og ubehagelig, så hold deg unna, la være å involvere deg eller ta latterliggjøring personlig. Om dette er sjefen din, så kan du vurdere å skifte jobb om ikke noe annet funker.

Nei, det er ikke sjefen min, nei det er ikke en person jeg kan holde meg unna.

Takk for svaret ditt, det har dessverre ingen relevans til det jeg søker svar på.

[Gjest Frk Åberg]

Takk for svar.

Kan ikke helt forstå hvordan det jeg skriver fører til en sånn reaksjon, men ok.

Og nei, det er ikke snakk om en ekshibisjonist.

Hvis det er av interesse, så stilte jeg spørsmålet for å vurdere hvordan jeg skal forholde meg til denne personen videre. Økt kunnskap om menneskelig adferd bidrar gjerne til større forståelse og bedre grunnlag for å håndtere problemer.

Men helt greit hvis du ikke kan svare på spørsmålet mitt.

Jeg lurer litt på hvilken reaksjon du mente jeg hadde. :klø: Det var ikke meningen å virke sur og tverr - jeg ville bare påpeke et par ting rundt det å finne passende diagnoser på andre når man ikke har utdannelse i det. Hvis noen her sier til deg at personen mest sannsynlig har en bestemt diagnose, så mener jeg at det vil være ganske skummelt faktisk. Og det må jeg få lov til å påpeke når du stiller et slikt spørsmål.

Men jeg lurer på hva du ønsker svar på. Lurer du på hvordan du skal forholde deg til en slik person? Du oppfatter personen slik du oppfatter personen uansett hva slags diagnose som eventuelt måtte passe, og jeg tenker da at man bør forholde seg til selve oppførselen. Om du fikk vite at personen hadde en diagnose, så er det ikke sikkert at du ville automatisk forstå mer om hva som gjør personen sånn, siden folk som er veldig forskjellige kan ha samme diagnose.

Men altså, er det mulig å si fra til denne personen når vedkommende går over streken? Noen ganger fortsetter sånne folk med det de gjør, nettopp fordi de får lov, fordi mange syns det er vanskelig å si fra. Hvis de f.eks. presenterer andres arbeid som eget, så er det en så tydelig dårlig oppførsel, at det må være mulig å si fra til sjefen (hvis dette er jobb) eller direkte til personen? Og generelt være opptatt av at man ikke skal la seg kue. Om personen skjønner at h*n bare kan ture fram, vil h*n mest sannsynlig bare fortsette med det.

[Gjest StoreSky]

Jeg forstår de overnevnte som ikke vil "gi" deg en spesifikk diagnose. Og det synes jeg heller ikke du bør! Diagnoser er for fagfolk, rett og slett.

Men skal ta for meg momentene du tok opp:

F.eks.:

-Gjentar det andre (de man opplever å være sterkere enn seg) sier for å vise hvor god innsikt man har.

Helt normal menneskelig adferd, mer vanlig enn man tror! Lurte nemlig selv en periode på hvorfor enkelte mennesker tilsynelatende har peil "på alt mulig rart" - jo fordi de kopierer andre, bruker andres viten. Kalles også læring....

-Latterliggjør andre mennesker, selv om en selv har feil og andre har rett.

Usikkre mennesker med behov for å fremheve seg selv gjør dette gjerne. Men utrolig vanskelig for alle oss andre som ikke er like flinke til å hevde seg selv. Latterliggjøring er vanlig maktmiddel. Noe noen tyr til for å gjøre argumentene sine sterker, og for å svekke andre. Påpek når dette skjer! Gjerne i enerom etter møte e.l.

Veldig dårlig oppførsel rett og slett, men er lettere å handtere når man vet om det.

-Bagatelliserer egne negative handlinger og beslutninger, og når en reaksjon nesten blir tvunget frem pakkes det inn i selvskryt på andre områder.

Off ja... Selvkritikk er vanskelig for noen folk...Og utroolig irriterende!

Kjørelæreren min sa det: når gutter stryker på oppkjøring skylder de på været, sensor, kjørelæreren- alle andre enn seg selv! (mens damer gjerne umiddelbart sier: å så dårlig jeg er!)

I jobbsammenheng ville jeg nok tatt dette opp på medarbeidersamtale, eller lignende. Privat så ville jeg tatt det direkte opp med vedkommende, eller latt det ligge.

-Presenterer andres arbeid som sitt eget (arbeid her forstått som andres forslag, innspill etc.).

Hehe! Kanskje man selv burde være flinkere til å hevde seg selv? Var en her inne på KG som sa at om man har slike kollegaer så burde man ikke dele forslag etc med de det gjelder. Men er det gruppearbeid, så er det jo faktisk HELE gruppen sitt bidrag som gjelder.

-Tar ordet i nesten alle henseender, selv om det som sies ikke tilfører noe nytt.

Be mennesket holde kjeft om det avbryter andre. Gjentar personen seg selv, så si fra! "dette sa du istad, har du noe nytt, eller skal ordet gå til noen andre?"

Innfør "tale-pinne", en pinne som taleren holder (ball har noen, spiller ingen rolle. KUN det som holder tale-pinnen får snakke) Ha ordstyrer som TØR si fra! Men noen mennesker bare simpelthen elsker sin egen stemme.

-Snakker kun om seg selv i samtale med andre.

Noen er bare interessert i seg selv. Sånne fins overalt. Lytt - ta initiativet til å prate om noe annet - eller GÅ.

[Gjest Gjest]

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Gjesta]

Hvorfor det skaper så store reaksjoner?

Fodi det å sette en diagnose er en veldig inngående og tidkrevende prosess som selv for flinke fagfolk kan være vanskelig av og til. Det å derfor søke etter visse trekk som passer inn i en diagnose er veldig farlig/stigmatiserende og ikke minst nedlatende å gjøre med bekjennte, og noe man bør holde seg for god til. Det vil bare bli ville gjettninger og et stempel man bruker på et menneske som det er HØY sannsynlighet for er gal!

Det er helt greit å tenke at det er noe "galt" eller annerledes med et menneske, og at de har et spesiellt stort oppmerksomhetsbehov. Men lenger enn dette er det ikke vits å trekke analysen. Diagnoser er verktøy innen psykiatrien, og så lenge man ikke møter denne personen innen det psykiske helseværnet har det ingen hensikt å benytte seg av dette verktøyet.

Behanld denne personen som den personen du kjenner, og kun ut i fra det. En diagnose vil aldri kunne overgå all den kunnskapen du har om denne personen uansett. Det er din kunnskap som bekjent som er av interesse for deg. Diagnoser er lite dekkende, og bare et verktøy innen psykiatrien.

[Gjest Gjest]

TS;

Vill gjetning : Er denne personen deg selv ?

[Gjest *Mim*]

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Det var begrepet jeg tenkte på.

TS;

Vill gjetning : Er denne personen deg selv ?

Slike personer har vel generelt liten selvinnsikt, så jeg tviler.

[Gjest Gjest]

Det var begrepet jeg tenkte på.

Slike personer har vel generelt liten selvinnsikt, så jeg tviler.

Kreves det så veldig med selvinnsikt for si at man er besatt av oppmerksomhet ?

[Gjest ts]

Det var begrepet jeg tenkte på.

Noe av det jeg skrev kan nok minne om det, men totalbildet gjør at det kan elimineres.

.................

Jeg har kommet litt nærmere løsning på hvordan jeg skal gå frem videre, så får jeg ta det derfra.

Har tenkt litt på det noen så enkelt skrev her (når de fant ut at de skulle gi råd):

Det å f.eks. ta opp et menenskes negative sider med vedkommende, kan for enkelte oppleves som så ille at det virkelig slår tilbake på en selv med en kraft man ikke kunne drømt om.

Det er ikke tvil om at et menneske som rakker ned på andre har lavt selvbilde, men det betyr ikke at slike mennesker ikke har stor makt, derfor må de konfronteres med klokskap. Og klokskap har jeg, til og med tilstrekkelig til å ikke be om råd her til hvordan jeg skal håndetere vedkommende.

Det frk. Åberg skriver om at det kan være lett for at mennesker med en uønsket adferd fortsetter å ture frem hvis de ikke blir korrigert er helt riktig.

Første punkt i omgang emd sånne mennesker er å forstå at man ikke kan endre dem. (Man kan i grunnen ikke endre andre enn seg selv).

[Gjest ts]

TS;

Vill gjetning : Er denne personen deg selv ?

Ja.

Tenk om alle hadde vært så konstruktive som deg, da hadde vi hatt en fin verden.

[Gjest Gjest]

Det er bare du som kjenner personen og den kunnskapen su som bekjennt har er langt mer dekkende enn det et navn kan gi uansett, da det bare er en generalisering av en tilstand. Du har spesifikk kunnskap om personen, og ikke den generaliserte som man finner i navnet og i beskrivelsen av en diagnose. Den kunnskapen du har allerede er altså langt mer dekkende for å beskrive denne personen enn det et navn vil være. Så hva skal du med et navn og en merkelapp da?

Narsisistisk personlighetsforstyrrelse er det faktisk heller ikke noe i Norge eller Europa som heter. Dette er også noe av grunnen til at man ikke skal forsøke å "diagnostisere" mennesker man kjenner, da man ender opp med å gjøre dette på helt gale premisser. Slik som i dette tilfellet å ta i bruk diagnoser som per def. faktisk ikke eksisterer i Europa.

Endret 19. februar 2008 av lillebøll

[Gjest Gjesten du refererer til]

Jeg har ikke skrevet en eneste bokstav om at jeg ikke omgås denne personen. Jeg MÅ forholde meg til vedkommende, og derfor må jeg forsøke å finne en måte å løse dette på.

....

Hvorfor gidder dere å fortsette å mase om dette?

Fordi; det er stor mulighet for at vi gir deg feil navn. Narsisistisk personlighetslidelse ER IKKE en diagnose i Europa og vil derfor ikke gi deg annet en gal informasjon om hvordan du skal kunne klare å omgås denne personen. Dette er bare et eksempel på hvor galt du kan havne ved å forsøke å diagnostisere et menneske, uten å ha den rette kompetansen.

Mulige navn på det du snakker om er

1. Deprimert

2. Et stort spekter av andre emosjonelle lidelser

3. Mulige utviklingsmessige forstyrrelser

4. Mulige sosiale forstyrrelser

5. Dårlig selvtiligg/selvilde

6. Emosjonell personligehtslidelse

7. Histrionisk personlighetrslidelse

8. Diverse atferdsproblemer

9. Mulige problemer i familie/oppvekts som har skapt denne atferden

10. Mulige rusproblemer/alkoholproblemer

Jeg har nå bare tatt et lite utvalg av diagnoser som kan havne inn under det du sier. Måten man møter personer som lider av disse diagnosene på er VELDIG forskjellig. Dersom du havner på feil navn, som det er 9 av 10 +++ sjangs for å gjøre siden du ikke har kompetanse til å utføre dette (mange fagfolk havner også på feil diagnoser til å begynne med, så det er vanelig selv for dem å dømme for fort og havne på feil hylle), vil du altså ikke komme noe lenger enn det du var i utgangspunktet. Mulig vil du henge deg for mye opp i alle detaljene og gjøre ting verre.

Det beste å gjøre er å bruke den kunnskapen du allerede har om personen, til å avgjøre hvordan du skal forholde deg til personen. Denne kunnskapen som du har er langt mer nyttig, troverdig og valid enn den informasjonen du vil klare å få ut av noe navn/diagnose. Lytt til hva du selv tror og mener, heller enn tomme statistiske diagnosenavn som bare er generalisert kunnskap og som ikke vil hjelpe deg med å si noe om dette mennesket uansett, så sannt det ikke er utarbeidet av fagfolk. Som jeg sa har diagnoser bare nytteverdi innen psykiatrien, og er ikke laget for å ha nytteverdi ut over det.

Hvorfor vi fortsatt maser om dette? Fordi det er galt å forsøke å sette diagnoser på andre mennesker, og fordi det kan lede LANGT mer galt med seg enn positivt.

p.s; ja jeg vet du ikke spurte om hvordan du skulle behandle personen, men det lå i kortene at du ønsket kunnskap om diagnoser for å bedre kunne forstå situasjonen. Så sant dette er et diskusjonsforum må du regne med å også få tilbakemelding på din hensikt med spørsmålet. Det er klart man ønsker å informere om at dette er gal måte å gå frem på for å håndtere en situasjon.

Lytt heller til de folkene her inne som tydeligvis har fagelig kunnskap om dette!