Folk som gjør så mye ut av alt

[Gjest Gauda]

Hva er det med folk som må gjøre så utrolig mye ut av absolutt alt de gjør? Og hvorfor er de de gjør så mye viktigere enn det andre gjør? Har en svigerinne som er sånn og nå merker jeg at jeg har begynt å unngå henne. Hun har sluttet å røyke nå for et par uker siden og det har ikke gått upåaktet hen. Hun har snakket om det siden i begynnelsen av desember. Jeg sluttet på nyttårsaften, jeg bråbestemte meg og har ikke hatt behov for å kringkaste det så veldig. Jeg traff svigerinna mi for i forrige uke og da satt hun i gang å skryte av røykeslutten. Da sa jeg at jeg hadde sluttet på nyttårsaften og da ble hun sur! Er det mulig? Det virket som om hun trodde at jeg hadde sluttet før henne for å ta glansen fra henne! Hun skryter også veldig, spesielt av sønnen. Han er veldig gjennomsnittlig og utmerker seg ikke på noen måte (han er nevøen min og jeg er glad i ham, men han er helt vanlig på alle måter), men hun kan sitte i familieselskaper og skryte av f eks at han har så fint hår i lange tider. Gutten er tenåring. Og at han har så flott samgstemme. Vi er i familien så vi vet jo hvordan håret og sangstemmen er... Jeg er så lei skryt og meg meg meg. Ser ikke sånne folk seg selv i det hele tatt? Har som sagt begynt å unngå dama pga dette og merker at jeg har fått veldig lav terskel mht hva jeg blir irritert for når det gjelder dette. Måtte bare få det ut...

[Gjest septica]

Jeg har en veninne som skryter(litt på en annen måte da)....

Hun kan foreksempel fortelle meg noe,så senere fortelle samme historien til noen andre(mens jeg er der) og så overdrive noe vanvittig og legge til detaljer som ikke finnes....Det er utrolig irriterende

[Gjest lissi32]

Skjønner at dette kan være utrolig irriterende, men prøv å hev deg over det. Sånne personer har liten selvinnsikt og endrer seg sjelden. Jeg pleier ta igjen eller si hva jeg mener. Det tåler de fleste i min familie. Har dessuten ikke dette tilfelle, men hadde dette vært meg, så hadde jeg sagt noe: som feks: er det ikke kult at vi begge klarte å slutte å røyke? Så flinke VI er? Vel, jeg hadde hvertfall tatt igjen istedet for å irritere meg.

Sånne mennesker er kanskje utrolig usikker på seg selv. Kanskje hun innerst inne har det veldig vondt? Spør henne? Er det noen spesiell grunn til at du må skryte så mye?? hihi... eller noe sånt? Prøv med empati? Du kan jo bake det inn å si du har hørt folk har reagert på det, og du ville være grei å gi et tips.

[Gjest Gjest]

Jeg har en veninne som skryter(litt på en annen måte da)....

Hun kan foreksempel fortelle meg noe,så senere fortelle samme historien til noen andre(mens jeg er der) og så overdrive noe vanvittig og legge til detaljer som ikke finnes....Det er utrolig irriterende

He he, en slik venninne har jeg også! I begynnelsen irriterte det meg grenseløst, og da kunne jeg nok komme med endel spydige kommentarer som jeg ikke klarte å holde inne. Nå er jeg så vant til det, og jeg tenker at jeg skal la henne få den gleden, for hun sliter med noen småting i livet, dårlig selvtillit og så videre.

[Gjest annen gjest]

Jeg tolker sånn oppførsel som behov for ekstra oppmerksomhet rundt egen person. Årsaken kan være så mange, både dårlig selvbilde eller opplevelser av å bli oversett i barndommen m.m.

Jeg må i årene fremover forholde meg til et sånt menneske i en mer profesjonell setting, og har også tenkt mye på dette. På en eller annen måte skal jeg lære meg å "lukke øra" når vedkommende setter i gang å vri alt inn på seg og sitt - så skal jeg forsøke å forholde meg minst mulig til vedkommende. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være høflig (det blir vanskelig det), men jeg vil ikke la sånne mennesker ødelegge for meg.

Jeg tror sånne mennesker kun kan forandre seg selv hvis de innser problemet, men i egne øyne har de nok ikke noe problem (det er vi andre som er litt laverestående) - så da ødelegger vi bare for oss selv ved å bry oss om dem.

Har tenkt på det selv, når jeg dirrer av harme pga den personen jeg nevner, og så tenkt om hvem det er som plages mest over dette - og svaret er at det kun er jeg som plages. Jeg får ikke gjort noe med vedkommendes oppførsel, og må på en eller annen måte endre min egen måte å forholde meg til vedkommende på.

Noen som har tips om en sånn måte til glede for alle oss som har slike mennesker i vår nærhet?

[Zarabi]

Jeg har også ei sånn før venninne, nå eksvenninne. Det værste med henne var at hu prøvde hele tiden å fortelle meg hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre. hva jeg kunne like og ikke like... Avgjørelsen hennes var ote tatt på bakgrunn av hva hennes eldre bror mente, for han var vist en helgen eller no sånt..virka hvertfall sånn på måten hu snakka om han. Dessuten var alt hun gjorde helt fantastisk, alt hun interesserte seg for, himmelen osvosv... Hennes meninger var de rette, og hu sjekka selvfølgelig ikke annen akta som kunne være avgjørende, så var umulig å diskutere med henne... Jeg klarte ikke holde kjeft, og sa ifra så ofte jeg kunne, jeg hæler ikke mennesker som skal styre over andre...

Gud så godt det var å få ut...Takker så mye!!!

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig en slik person som gjør mye ut av alt.

Det er ikke for å få oppmerksomhet rundt meg som person, og jeg har ikke dårlig selvtillit/selvbilde, og ble heller ikke oversett i barndommen slik som noen her foreslår.

Årsaken er så enkel som at jeg blir så levende engasjert at jeg glemmer at det ikke er like spennende for andre.

Jeg har dempet meg mye de siste årene, men det hender at jeg glemmer meg når noe opptar meg spesielt mye. Da har jeg heldigvis så gode venner som sier i fra til meg.

Men det som er så rart, er at nå når jeg har dempet meg, og ikke lenger forteller om ting som opptar meg uten å bli spurt (og da bare svarer direkte på spørsmålet uten utbroderinger), da er det de som alltid klaget mest på meg som alltid vrir alt inn på seg og sitt uansett hva vi snakker om!

Og jeg lurer på om de var irriterte på meg, fordi det eneste som interesserte dem var DERES liv og interesser, og når jeg snakket om det som opptok meg, fikk ikke de snakket om seg selv...

Dette ble en tanke som fasinerte meg (som det meste gjør), og jeg bestemte meg for å vri en samtale inn på flere aktuelle temaer som hadde vært i nyhetene, for å se hvor mange av de temaene som ble vridd over til dem selv.

De fleste overså temaene som ikke hadde med dem selv å gjøre, men alle temaene som hadde tilknytning til deres liv ble heftig debattert med egne liv som utgangspunkt.

Vi er nok ikke så ulike som de ville ha det til...

[Gjest Gauda]

Jeg er ihvertfall ikke sånn at jeg bare snakker om megmegmeg... Jeg er interessert i folk og synes faktisk at det kan være sårende nå jeg bare skal være publikum for andre og mine erfaringer og meninger blir helt ubetydelige. Hvis jeg er i dårlig humør eller har pms orker jeg rett og slett ikke å snakke med svigerinna mi. Nevner jeg ordet ferie, kommer det detaljerte referater fra hennes ferie de siste ti årene. Hun gjør meg på en måte usynlig. Jeg synes dette er veldig dårlig folkeskikk. Hun er også typen som "planlegger" ting og så blir tingene aldri noe av. Som f eks å ta med mitt barn på hytta eller ha ham på overnatting. Hun er overentusiastisk når hun snakker om det, og så blir det aldri noe av. Barnet mitt blir jo skuffet.

[Gjest Gjesten med innlegg 7]

Jeg snakket heller ikke bare om meg selv, men om ting som opptok meg... barn og familie av og til, men oftere aktuelle nyheter, hendelser i lokalmiljøet, sport, musikk, bøker... det meste som engasjerer meg.

Og jeg var interessert i å høre hva andre hadde å si, men oppdaget etterhvert at dette ikke var tema som engasjerte andre like mye som det engasjerte meg. Det ble enveiskommunikasjon.

Min egen oppdagelse, og tilbakemeldinger om at dette ikke var interessant for vennene mine, var grunnen til at jeg begrenset meg og nesten sluttet å snakke om det som opptok meg.

Når det gjelder å såre sønnen din er det ikke akseptabelt, og det må du snakke med henne om, og ikke gi deg før det går inn! Hun kan ikke gi løfter hun ikke kan eller vil holde til barn.

[Gjest samme gjest]

Jeg snakket heller ikke bare om meg selv, men om ting som opptok meg... barn og familie av og til, men oftere aktuelle nyheter, hendelser i lokalmiljøet, sport, musikk, bøker... det meste som engasjerer meg.

Og jeg var interessert i å høre hva andre hadde å si, men oppdaget etterhvert at dette ikke var tema som engasjerte andre like mye som det engasjerte meg. Det ble enveiskommunikasjon.

Min egen oppdagelse, og tilbakemeldinger om at dette ikke var interessant for vennene mine, var grunnen til at jeg begrenset meg og nesten sluttet å snakke om det som opptok meg.

Når det gjelder å såre sønnen din er det ikke akseptabelt, og det må du snakke med henne om, og ikke gi deg før det går inn! Hun kan ikke gi løfter hun ikke kan eller vil holde til barn.

Jeg må nesten legge til at nå opplever jeg det samme som dem... det som opptar dem er sjelden ting som engasjerer meg. Jeg er mer interessert i nyheter, politikk, musikk enn de er.

Jeg er interessert i hva som skjer i deres liv, men er ikke like interessert i deres kollegas liv , eller hva som skjedde med sjefen på jobben, eller hvor mye de må betale i barnehagen osv som de er...

Som jeg sa, vi er nok ikke så ulike når alt kommer til alt.

[Gjest Tigress]

Er det ikkje litt friskt med folk som byr på seg sjølv og som gjerne vil fortelje om det dei er opptekne av då? Eg prøvar å la vere å irritere meg over folk som er entusiastiske, eg, det er nok treigingar her i verda.

[Gjest Gjest]

Er det ikkje litt friskt med folk som byr på seg sjølv og som gjerne vil fortelje om det dei er opptekne av då? Eg prøvar å la vere å irritere meg over folk som er entusiastiske, eg, det er nok treigingar her i verda.

Men det beste hadde kanskje vært å hverken være treiging eller skrytepave/løgner? Tror de fleste kunne klart det ganske lett.

[Gjest Gjest]

Hva er det med folk som må gjøre så utrolig mye ut av absolutt alt de gjør? Og hvorfor er de de gjør så mye viktigere enn det andre gjør? Har en svigerinne som er sånn og nå merker jeg at jeg har begynt å unngå henne. Hun har sluttet å røyke nå for et par uker siden og det har ikke gått upåaktet hen. Hun har snakket om det siden i begynnelsen av desember. Jeg sluttet på nyttårsaften, jeg bråbestemte meg og har ikke hatt behov for å kringkaste det så veldig. Jeg traff svigerinna mi for i forrige uke og da satt hun i gang å skryte av røykeslutten. Da sa jeg at jeg hadde sluttet på nyttårsaften og da ble hun sur! Er det mulig? Det virket som om hun trodde at jeg hadde sluttet før henne for å ta glansen fra henne! Hun skryter også veldig, spesielt av sønnen. Han er veldig gjennomsnittlig og utmerker seg ikke på noen måte (han er nevøen min og jeg er glad i ham, men han er helt vanlig på alle måter), men hun kan sitte i familieselskaper og skryte av f eks at han har så fint hår i lange tider. Gutten er tenåring. Og at han har så flott samgstemme. Vi er i familien så vi vet jo hvordan håret og sangstemmen er... Jeg er så lei skryt og meg meg meg. Ser ikke sånne folk seg selv i det hele tatt? Har som sagt begynt å unngå dama pga dette og merker at jeg har fått veldig lav terskel mht hva jeg blir irritert for når det gjelder dette. Måtte bare få det ut...

Joda, de finnes en slik i alle fam. Vi har en hos oss også. man kvier seg for å dra på besøk. Det er pinlig å høre å denne personen.

Antagelig bunner det i dårlig selvtillitt? Aner ikke....jeg føler ikke for å fortelle om inntekt,kjøp,salg,bil.....svarer om noen spør.

Personen legger ut om sin gode lønn...haha, du tjener vel ikke så mye på din jobb?..osv...Spør aldri hvordan noen har det........

Forteller hele tiden om seg selv...aldri om barn eller ektefelle.

De er helt vanlig....vanlig inntekt....vanlig hus...vanlig bil, så vi skjønner ikke hva personen skal frem til.

..

[Gjest Gjest_annette]

ååå jeg har en sånn venninne!! og i begynnelsen klarte jeg å ignorere det, men nå blir jeg nesten amper bare hun åpner kjeften!

Og de tingene hun skryter av "åh nå har jeg så og så mange i telefonlista på mobile", "den og den inviterte meg på det og det", "å nei, nå når jeg skal det og det så går jeg glipp av det og det", for hun er jo såååå populær!

Det bryr meg midt i ryggen, vi har jo mange av de samme vennene og jeg er stort sett med på akkurat det samme, så jeg skjønner liksom ikke helt behovet for å markere seg.. virker som hun har en konkurranse gående med meg om hvem som er mest populær eller noe... hallooo, vi er langt oppe i 20-åra!

Hun spør meg alltid om hva jeg skal/har gjort, og prøver alltid å 'toppe' dette, dette begynte å irritere meg, så jeg begynte å ignorere slike spørsmål dersom de kom på mail eller sms.. men tror du ikke hun purrer på det hvis jeg ikke svarer???!

Altså hun skriver en lengre mail, med flere spørsmål blant annet 'hva gjorde du i helga?'. Jeg svarer på alle de andre spørsmålene, skriver litt ekstra men ignorerer spørsmålet om hva jeg har gjort. Da får jeg faktisk mail tilbake om at "du glemte å svare på hva du har gjort.. hva gorde du i helga?"

IRRITERENDE!!!

åååå det var godt å få det ut

[Gjest Gjest]

ååå jeg har en sånn venninne!! og i begynnelsen klarte jeg å ignorere det, men nå blir jeg nesten amper bare hun åpner kjeften!

Og de tingene hun skryter av "åh nå har jeg så og så mange i telefonlista på mobile", "den og den inviterte meg på det og det", "å nei, nå når jeg skal det og det så går jeg glipp av det og det", for hun er jo såååå populær!

Det bryr meg midt i ryggen, vi har jo mange av de samme vennene og jeg er stort sett med på akkurat det samme, så jeg skjønner liksom ikke helt behovet for å markere seg.. virker som hun har en konkurranse gående med meg om hvem som er mest populær eller noe... hallooo, vi er langt oppe i 20-åra!

Hun spør meg alltid om hva jeg skal/har gjort, og prøver alltid å 'toppe' dette, dette begynte å irritere meg, så jeg begynte å ignorere slike spørsmål dersom de kom på mail eller sms.. men tror du ikke hun purrer på det hvis jeg ikke svarer???!

Har vi samme "venninne"?

Har ei som er nesten helt lik... Hun tror at vi har konkurranse om hver som er best venn med våre felles venner... Huff så tragisk da, når man er i tjueåra!! Egentlig så må jeg nesten le litt, men det irriterer meg også! Er det muuulig, liksom!?!?!

Jeg må nedlate meg til å innrømme at jeg fryder meg når de samme felles vennene baksnakker denne "venninna" for akkurat det samme, pluss pluss (oppmerksomhetssyk til de grader... spesielt seksuell oppmerksomhet.).

Hadde ei av samme type da jeg var yngre, men hun var myye verre... Mer manipulerende fitte har jeg ikke møtt! Hun hadde en egen måte å rakke ned på sider ved meg på, samtidig som hun opphøyet de samme (motsatte) sidene av seg selv - helt uten at jeg skjønte noen ting!! Og jeg må bare få si at jeg er ca tusen ganger mer intelligent enn denne kjærringa... Aner fremdeles ikke hvordan hun klarte det!

Hun var også noe helt sinnsykt oppmerksomhetssyk, helt sykt.. Gikk på tabletter for eksempel, og det brukte hun for alt det var verdt!!! Hver eneste tablett (de var ikke store en gang) utløste "brekninger".... Jesus... Og hvis vi løpte et lite stykke fikk hun "astmaanfall"... (...)...

GAH, kjenner jeg ble litt irritert nå ja