Samvær - igjen

[Gjest Helgemamma]

Så du er IKKE enig i at barn og foreldre skal tvinges inn i den omsorgsløsningen som myndighetene idag påtvinger oss om det er uenighet. I så tilfelle er vi enda et skritt nærmere å være enig. For vi må ha slutt på at en av foreldrene kan trenere barnets ønske (og flertallets ønske).

Konfliktene etter et samlivsbrudd har ofte basis i omsorgsløsninger. I vårt tilfelle kom barna ofte på besøk hos meg og fortalte at "mamma sier så mye rart og stygt om deg". Ovenfor meg sa hun bl.a. at barna forsvarte meg hos henne. Jeg kan ikke forstå at det er noe å forsvare om en ikke snakker stygt om tidligere partner. Dette er delaktig i den konflikten barna og moren kom i, og som endte i full krig. Men morens krig mot meg var basert på hennes motsatnd mot at jeg ønsket å delta i omsorgen. Og hun gjorde "hva som helst" for å unngå en slik løsning (inkl det å beskrive meg på en lite possitiv måte ovenfor barna). det var m.a.o. omsorgsløsningen som ble ødeleggende for det samarbeidet vi burde hatt.

For noen år siden gikk det et TV program som het "Far på mors måte". Det var vel nettopp denne rollen jeg ikke ønsket å innta. Jeg var far på min måte. Det betyr bl.a. at jeg ikke har samme grensesetting som mor. På mange områder er jeg strengere. På andre områder er jeg mindre streng. Det viktigste var imidlertid at jeg ønsket å delta i barnas oppvekst på lik linje med mor, selv om myndighetene og mor ikke ønsket meg i en slik rolle. Da var konflikten et faktum.

Årsaken til at jeg overtok omsorgen var imidlertid en helt annen.

Jeg kan imidlertid ikke se at det ville vært bedre om jeg hadde akseptert alt mor sa og mente. Derfor er jeg heller ikke av den formening at mindre konfliktnivå (dvs at jeg skulle akseptert alt mor sa/mente) ville gitt et bedre grunnlag for felles omsorg. Det var jo felles omsorg som var årsaken til mange av konfliktene.

Jeg tror egentlig vi er ganske enige jeg fartil2.

Og nei jeg er ikke enig i myndighetens håndtering av dette. Jeg har selv vært til megling og hørt megleren sprørre meg om jeg virkelig ville at gutten vår skulle bo fast hos faren. Hun mente vel at det burde vært andre veien ja...

Håper en dag at vi kan ha delt omsorg (både jeg og pappen vil det) men det må bli når gutten vår er klar for det. (så vi er også 2 mot 1 - men den ene er barnet!)

Men så over til det du skriver om deg:

Det finnes andre måter å dempe/fjerne en konflikt på enn å bare akseptere/finne seg i hva motparten sier. Konflikten mellom to mennesker går ikke over bare fordi den ene en stund lar seg overstyre. Ofte dreier det seg mer om at man kommer til en enighet hvor kanskje ingen av partene får rett eller får trumfet igjennom sin vilje.

Det at du hadde akseptert hva eksen din sa og mente hadde ikke fjernet noen konflikt slik jeg ser det - det hadde bare gjort at dere på en måte litt byttet plass i konflikten.

For at konflikten mellom dere to skulle tatt slutt så måtte dere begge (og kanskje mest av alt hun som sa stygge ting om deg til barna) ha sagt stopp. Adferdsendring heter det. Og eksen din måtte bare innse at hun ikke kunne få aleneomsorg - når ikke engang barna vil det.

I slike tilfeller er det viktig å tørre å gå i seg selv og stille spørsmålstegn ved sine motiver. Og det er jo egentlig trist hvis motivet for å få ha barna mer bunner ut i økonomi eller at man bare vil motarbeide en god far. (fordi han ikke gjør som hun alltid mener er best)

[Far til 2]

Hvordan kan du si dette til Helgemamma som selv flere ganger har fortalt at hun aller helst ville hatt delt omsorg og ikke eneomsorg. Har du heller ikke fått med deg at det ikke er hun som har eneomsorgen men eksmannen. Og at hun savner sin sønn.

Mulig jeg leser hennes innlegg feil. Jeg leser teksten, men men jeg synes å se noe annet mellom linjene. Det må jeg ha lov til å påpeke.

Jeg ser at det er faren som har omsorgen, og jeg forstår godt at hun savner sønnen.

Hun sier bl.a. at "det er en del mennesker som ikke kan forvalte en omsorgsdeling". Dette mener jeg gir signaler om at hun er motstander av felles omsorg på et generelt grunnlag. Å nekte barn felles omsorg på et så generelt grunnlag som vi diskuterer her, vil aldri bidra til et lavere konfliktnivå. Derfor tror (og muligens feilaktig mis-tror) jeg de foreldre som så sterkt gir uttrykk for at barn ikke bør ha like mye omsorg fra begge foreldrene.

Og du fartil2... det skinner veldig igjennom at du ønsker alternativ omsorg (=felles omsorg) koste hva det koste vil. Selv om foreldre krangler så busta fyker så skal de tvinges til en løsning hvor samarbeid er en forutsetning for å få et godt resultet. Nei sier du... "Først skal man ivareta barnets ønsker og behov mht samvær/omsorg/bosted." Mener du virkelig at man skal gjøre det når foreldrene ikke er i stand til å ivareta en slik ordning? Hva med barnas behov for stabile og harmoniske foreldre da? OK så kan man ikke akkurat tvinge folk til å bli stabile eller harmoniske da.... Men du kan ikke gi folk nye utfordringer når de ikke klarer de utfordringene de har per i dag. Får å kunne ivareta barnets behov mht samvær/omsorg/bosted må man ivareta barnets behov for velfungerende foreldre.

Der foreldrene er "ustabile og ikke harmoniske" (din antydning) vil det ofte ha bakgrunn i omsorgsløsningen. I et lite mindretall av tilfellene vil det kunne være andre årsaker, men disse kan løses "på vanlig måte" som idag.

Og hvem skal vurdere om det er snakk om "velfungerende foreldre" ???

Mor ???

Far ???

Mekler ???

I en fase hvor de voksne opplever et samlivsbrudd er det mange som ikke nødvendigvis er like "velfungerende" som de ellers er. Men vi kan ikke legge dette til grunn for samværet barnet skal oppleve resten av livet.

For de aller fleste foreldre og barn er det en påkjenning å oppleve samlivsbrudd. Vi lager ikke "velfungerende" foreldre ved å frata dem sitt eget barn i denne fasen, og i mange tilfeller frata dem muligheten til å treffe dette barnet skjeldnere en 1 gang hvert 1/2 år.

Foreldre som skilles burde sendes på kurs i folkeskikk og samarbeid. Og i den forbindelse så synes jeg at Helgemamma og hennes eks er et strålende eksempel på et skilt par som oppfører seg ordentlig og som tydeligvis har lagt konflikten vekk og konsentrerer seg om å være gode foreldre for gutten sin!

Også et lite råd til deg fartil2. Les litt nøyere hva folk skriver før du går så voldsomt ut i angrep. Du angriper jo til tider folk du er enig i. Og (dette er noen ganger litt morsomt) du sier noen ganger selv at du mener det du et par innlegg høyrere opp sa at du var uenig i. Kverulerer du egentlig bare eller....

Ja jeg var uenig i slik jeg oppfattet en del innlegg, og jeg er enig i deler av det Helgemamma . Det er ikke å kverulere, men å tilstå at en har misforstått noe tidligere. Noen av oss er ydmyke nok til å se at også vi kan gjøre feil

[Gjest Gjest]

Nei ikke utelukkende bare den årsaken, men er begge gode foreldre og mor ikke har jobb akkurat der og da. Og trenger i en overgangsperiode hjelp, så mener jeg at det beste for ungen også , er jo en mor som har mat å tilby og som har grei økonomi. Får far omsorgen vil mor ofte ikke ha råd til å ha ungen i helgene engang

Kan vi bruke samme argumentasjon når far får dårlig råd og må flytte på hybel etter et brudd også?

Hva når man flytter fra hverandre uten å ha barn da? Da må man klare seg selv da? Man skal ikke bruke barnet som en måte å få penger på.

Jo, jeg hører hva du sier med tanke på at det er trist at mor ikke vil ha råd til å ha ungen i helgene. Men står det så ille til at man ikke har råd til mat til ungen sin så får man da hjelp fra det offentlige. Man går ikke til eksen sin og sier at ungen må få bo hos meg slik at jeg får stønader og barnebidrag. Det er ikke på det grunnlaget man "fordeler" barn.

[Far til 2]

Jeg tror egentlig vi er ganske enige jeg fartil2.

Og nei jeg er ikke enig i myndighetens håndtering av dette. Jeg har selv vært til megling og hørt megleren sprørre meg om jeg virkelig ville at gutten vår skulle bo fast hos faren. Hun mente vel at det burde vært andre veien ja...

Håper en dag at vi kan ha delt omsorg (både jeg og pappen vil det) men det må bli når gutten vår er klar for det. (så vi er også 2 mot 1 - men den ene er barnet!)

(ord blir feil i denne sammenhengen)

Men så over til det du skriver om deg:

Det finnes andre måter å dempe/fjerne en konflikt på enn å bare akseptere/finne seg i hva motparten sier. Konflikten mellom to mennesker går ikke over bare fordi den ene en stund lar seg overstyre. Ofte dreier det seg mer om at man kommer til en enighet hvor kanskje ingen av partene får rett eller får trumfet igjennom sin vilje.

Det at du hadde akseptert hva eksen din sa og mente hadde ikke fjernet noen konflikt slik jeg ser det - det hadde bare gjort at dere på en måte litt byttet plass i konflikten.

For at konflikten mellom dere to skulle tatt slutt så måtte dere begge (og kanskje mest av alt hun som sa stygge ting om deg til barna) ha sagt stopp. Adferdsendring heter det. Og eksen din måtte bare innse at hun ikke kunne få aleneomsorg - når ikke engang barna vil det.

I slike tilfeller er det viktig å tørre å gå i seg selv og stille spørsmålstegn ved sine motiver. Og det er jo egentlig trist hvis motivet for å få ha barna mer bunner ut i økonomi eller at man bare vil motarbeide en god far. (fordi han ikke gjør som hun alltid mener er best)

Dessverre er det slik at foreldre i en oppbruddsfase beskytter seg selv ved å tråkke på den andre. Jeg tror det faktisk er veldig vanlig. Dette øker naturligvis konfliktnivået ytterligere. Når konfliktivået tar seg opp blir det for noen slik at en bruker barna som våpen. I dette øyeblikket blir det FULL KRIG. Og krigen kan fortsette i mange år, enten det er med eller uten rettsak. Anklagene mot hverandre er kreative. Påstandene er uhyrlige. Og barna kan ikke unngå å se/høre hvordan de 2 foreldrene som kansje for bare et år siden stod og kysset på hverandre nå finner de styggeste adjektivene/verben de kan finne for å beskrive hverandre.

I denne fasen skal altså foreldrene ivareta barnets beste mht omsorg og samvær. Mange tusen barn opplever at bostedsforelder eller samværsforelder flytter så langt at samvær blir umulig. Og denne løsningen vil som oftest vare livet ut, ikke minst fordi barnet i disse tilfellene ikke får mulighet til å bygge relasjoner til samværsforelder. Dette er en bevisst straffemetode som ikke straffer den det var tiltenkt, men isteden straffer barnet. Hvor egnet er en forelder som omsorgsforelder når en straffer et barn på denne måten.