Samvær - igjen

[Gjest NY gjest]

Det vi vet er at langvarige konflikter som oftest har utgangspunkt i dårlige samværsløsninger. Frem til nå er over 90% av de problemene som beskrives basert på manglende samvær mellom barn og samværsforelder.

Jeg tror det samtidig er slik at enhver samværsløsning vil fungere om voksne mennesker droppet konfliktene.

Det er nok av de som klarer å holde liv i konflikter i årevis - helt uavhengig av samværsløsning. Der barna er mye sammen med begge foreldrene. Men hvor foreldrene fortsetter å "ikke tåle trynet på hverandre" og hvor barna vokser opp med to foreldre som lager en kvalm hverdag for dem. Da hjelper det ikke mye hvem du bor hos! Eller om du ser faren din like mye som mora di.

Samtidig tror jeg også at et barn som opplever fred og ro og foreldre som oppfører seg som folk har det bedre med å "bare" ha helgesamvær med den ene foreldren - kontra det å ha 50/50 med to foreldre som er i tottene på hverandre.

[Gjest Helgemamma]

Men tror du egentlig at barn vil ha begrenset samvær med den ene forelderen (f.eks. mor), eller tror du barnet vil opprettholde et nært forhold til begge foreldrene fra ung alder ?

Jeg er ikke hun du svarte på innlegget til fartil2, men jeg føler litt for å svare på dette.

JA! Jeg tror at et barn kan opprettholde et nært forhold til begge foreldre selv om de bor fast hos den ene. Dette går jo helt på hva slags foreldre det er snakk om.

Det er ikke alle samværsforeldre som blir støtt ut i kulda. Det er ikke alle barn som gråtende må ha trøst fra mor fordi de aldri får se faren sin.

Jeg er mor og samværsforelder. Min sønn bor hos faren sin og er hos meg annenhver langhelg. Det går helt fint og jeg deltar veldig mye i livet hans og vi har et veldig fint forhold. Ja, jeg savner ham - visst gjør jeg det! Men uansett hva slags samværsform vi hadde valgt så hadde jeg savnet ham de dagene han ikke var med meg. Slik faren savner ham når han ikke er hos han. Og gutten vår. Han savner sikkert noen hele tiden. Sånn er det desverre for skilsmissebarn. De savner den de ikke er hos. Om det så er en uke av gangen eller en weekend eller to uker.... Savn av at noen ikke er der er alltid en konsekvens av at foreldre skilles. Og barna vil alltid oppleve dette savnet. Ikke bare savn av mor eller far. Men savn av den familien som de kunne ønske at de fremdeles var. Skal vi skåne barna fra det så må vi slutte å skille oss..... Men savn er ikke alltid negativt. Savn er også et tegn på at du er glad i noen. Og savn og lengsel kan gjøres til noe positivt.

Det viktigste for at livet til min sønn, min eks og meg skal fungere er at vi er åpne og at vi er venner. Så lenge sønnen vår vet at vi begge er glad i ham og han hører alltid at vi har en god tone. Det er alltid en blid stemme hos far som forteller at mamma er i telefonen. Han føler aldri at han bør skjule sin glede over den ene foreldren overfor den andre (det motsatte er det mange barn som opplever - at de aldri føler at de kan snakke positivt om mamma til pappa og omvendt).

Min sønn vil ikke at vi skal ha delt omsorg. Han hadde helst sett at vi alle bodde sammen. Men fordi han forstår at det ikke går så har han fått være med å velge hva som er mest riktig for ham. Og det var å bo i hjemmet sitt sammen med faren sin. Jeg bor i en leilighet ikke langt unna. Vi kunne i prinsippet (også rent praktisk) hatt delt omsorg. Men som sagt, vår sønn vil ikke bytte hjem på den måten.

Jeg kunne kanskje ha krevd det?

Jeg kunne kanskje argumentert for at det ville være det beste ut ifra forskning og jeg vet ikke hva.

Jeg kunne ha gjort meg skikkelig vanskelig og krevd megling og gått til rettsak.

(noe menn ofte blir oppfordret til :gjeiper: )

Men hvorfor skulle jeg det?

Jeg vet at min sønn har det så bra som han overhodet kan ha det nå - situasjonen tatt i betrakning. Og jeg vet at jeg og min eks har gjort alt vi kan for at han skal ha de så bra som mulig. Det er det foreldre skal gjøre.

Og noen ganger innebærer det ikke nødvendigvis at man gjør det forskningsrapporter sier at er riktig. Eller at man gjør det man har aller mest lyst til selv. For jeg skulle aller helst hatt sønnen min hos meg hele tiden.

[Gjest Guttegutt]

Det er ikke alle samværsforeldre som blir støtt ut i kulda. Det er ikke alle barn som gråtende må ha trøst fra mor fordi de aldri får se faren sin.

Og om noen føler seg støtt ut i kulda. Og om noen aldri får se faren sin.

Da er det vel kjemien mellom foreldrene og konflikten de har mellom seg som er årsaken til rotet? Ikke det at de er så "dumme" at de har valgt feil samværsordning. Føler du deg støtt ut i kulda så er det pga en konflikt som er større enn at du bare har blitt samværsforelder!

Syns forresten innlegget ditt var lærerikt Helgemamma.

Det blir litt på samme måten som når menn tar ut lang permisjonstid i forbindelse med fødsel og mammaen går til bake i jobb fort. Åååå så flink mann tenker man, og hvordan kan hun forlate barnet sitt... Pappaer som får hovedomsorgen blir sett på som helter og mammaer som "overgir" barna sine, hva er de slags kvinner da?

Kjønnsroller.....

Det er fint at dette endres. Jeg tror at barn som har foreldre som kan omgås litt på tvers av omsorgsordninger og som er fleksible og som lar barna få være glad i begge foreldre klarer seg godt jeg.

Selv vokste jeg opp med en far som var på sjøen flere måneder av gangen, noen ganger opp til et år. Ingen snakket om at jeg manglet samvær med far. Jeg visste jo at han var glad i meg og jeg hadde en trygg og god barndom. Er det bare når det er snakk om skillsmisse at fravær av en far (eller mor) opp til en uke ellr to av gangen er så fælt og skjebnesvangert for et barn? Barn som ser faren sin annenhver helg ser jo faren sin mye mer enn hva jeg gjorde i barndommen.

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Tråden Exer fra helvete gir en fin illustrasjon på at uansett hva slags samvær man velger så klarer voksne folk å gjøre sitt beste for å lage bråk.

Etter å ha lest den tråden tenker jeg - hvordan er det å vokse opp for de barna? De får helt sikkert med seg at far er grisk og lyver til NAV. At mor snakker stygt om far som burde gjøre noe han ikke gjør osv. osv... Disse ungene har det ikke bra - selv om de bor 50/50.

Så det beviser bare for meg at det er ikke samværsformen men hvordan folk oppfører seg som danner grunnlaget for en god oppvekst

[Far til 2]

Jeg tror det samtidig er slik at enhver samværsløsning vil fungere om voksne mennesker droppet konfliktene.

...

Samtidig tror jeg også at et barn som opplever fred og ro og foreldre som oppfører seg som folk har det bedre med å "bare" ha helgesamvær med den ene foreldren - kontra det å ha 50/50 med to foreldre som er i tottene på hverandre.

Jeg er ikke hun du svarte på innlegget til fartil2, men jeg føler litt for å svare på dette.

JA! Jeg tror at et barn kan opprettholde et nært forhold til begge foreldre selv om de bor fast hos den ene. Dette går jo helt på hva slags foreldre det er snakk om.

Det er ikke alle samværsforeldre som blir støtt ut i kulda. Det er ikke alle barn som gråtende må ha trøst fra mor fordi de aldri får se faren sin.

...

...

Min sønn vil ikke at vi skal ha delt omsorg. Han hadde helst sett at vi alle bodde sammen. Men fordi han forstår at det ikke går så har han fått være med å velge hva som er mest riktig for ham. Og det var å bo i hjemmet sitt sammen med faren sin. Jeg bor i en leilighet ikke langt unna. Vi kunne i prinsippet (også rent praktisk) hatt delt omsorg. Men som sagt, vår sønn vil ikke bytte hjem på den måten.

...

Legg merke til at jeg ikke sier at barn skal ha felles omsorg. Jeg sier at vi må åpne for et slikt alternativ selv om en av foreldrene ønsker omsorgen alene. Barn og foreldre må gjerne velge tradisjonelt om dette er barnets beste og i tråd med flertallet.

Jeg mener foreldrene i utgangspunktet er likeverdige og at vi ikke kan frata barn retten til samvær basert på tradisjoner, slik bl.a. Raundalen tar til orde for.

Å akseptere at en av foreldrene fratar barnet store deler av det samværet barnet i utgangspunktet har krav på, ved å flytte langt fra den andre forelderen, bør straffes uavhengig av hvilken av foreldrene som utsetter barnet for dette.

Jeg mener videre at barnets relasjon til foreldrene legges i de første årene av barnets liv. Derfor er det viktig at barnet sikres mest mulig samvær med begge foreldrene den første tiden.

Dessuten må det åpnes for alternative samværsløsninger selv om barnet har hatt bare en bostedsforelder tidligere. Hva som skjedde de første ukene og månedene etter samlivsbruddet kan ikke ha avgjørende betydning mht barnets bosted og relasjon til foreldrene senere i livet.

Vi må dessutene komme bort fra dagens praksis hvor uegnede meklere eller konsulenter som arbeider i kommunene legger til grunn personlige meninger mht samvær/bosted/omsorg, uten at barnets mening er vurdert (forutsetter da at barnet er minimum 7 år). Dessuten bør vi ta utgangspunkt i at barnet er glad i begge foreldrene og ikke ta utgangspunkt i at barnet ønsker begrenset kontakt med den ene forelderen.

Jeg mener dagens praksis med å ikke lytte til barnet (barn blir som oftest ikke hørt av objektiv 3.person ved samlivsbrudd) ikke er å ha barnet i fokus.

Det er for enkelt å si at en har fokus på barnets beste, når en samtidig motarbeider barnets tilknytning til den ene forelderen og/eller motarbeider et barns rett til å bli hørt av andre enn foreldrene. Da blir det kun påstand mot påstand.

Vi må dessuten innse at det er å motarbeide barnets ønske om kontakt med begge foreldrene når en støtter retten til å frata barnet samvær ved å flytte langt fra den andre forelderen. Personer/organsiasjoner som støtter denne form for samværstrenering har beviselig ikke fokus på barnet men på foreldrene.

[Gjest Gjest]

Meget godt sagt Gjest og Helgemamma.

Jeg tror heller ikke slik Far til 2 insinuerer at man skal basere samværet på forskningsrapporter til enhver tid. Alle har sin forskjellige situasjon, måte å leve på osv. Jeg har også vokst opp med mamma, og en far som var borte på månedsvis i forbindelse med jobb, det gikk helt fint. Det finnes flere måter å leve på enn 50-50. Åjeg kan aldrig tenke meg at jeg ville hatt det så bra med å reise til pappa der han jobbet for å bo halvparten av tiden når jeg var et barn, makan til tull.

Far til to synes jeg bør bli mere konsentrert rundt det barnet vil, enn å mele rundt 50-50, uansett hva problemstillingen egentlig er...., dety finnes flere måter å ha det bra på.

[Gjest Helgemamma]

Legg merke til at jeg ikke sier at barn skal ha felles omsorg. Jeg sier at vi må åpne for et slikt alternativ selv om en av foreldrene ønsker omsorgen alene. Barn og foreldre må gjerne velge tradisjonelt om dette er barnets beste og i tråd med flertallet.

Jeg mener foreldrene i utgangspunktet er likeverdige og at vi ikke kan frata barn retten til samvær basert på tradisjoner, slik bl.a. Raundalen tar til orde for.

Å akseptere at en av foreldrene fratar barnet store deler av det samværet barnet i utgangspunktet har krav på, ved å flytte langt fra den andre forelderen, bør straffes uavhengig av hvilken av foreldrene som utsetter barnet for dette.

Jeg mener videre at barnets relasjon til foreldrene legges i de første årene av barnets liv. Derfor er det viktig at barnet sikres mest mulig samvær med begge foreldrene den første tiden.

Dessuten må det åpnes for alternative samværsløsninger selv om barnet har hatt bare en bostedsforelder tidligere. Hva som skjedde de første ukene og månedene etter samlivsbruddet kan ikke ha avgjørende betydning mht barnets bosted og relasjon til foreldrene senere i livet.

Vi må dessutene komme bort fra dagens praksis hvor uegnede meklere eller konsulenter som arbeider i kommunene legger til grunn personlige meninger mht samvær/bosted/omsorg, uten at barnets mening er vurdert (forutsetter da at barnet er minimum 7 år). Dessuten bør vi ta utgangspunkt i at barnet er glad i begge foreldrene og ikke ta utgangspunkt i at barnet ønsker begrenset kontakt med den ene forelderen.

Jeg mener dagens praksis med å ikke lytte til barnet (barn blir som oftest ikke hørt av objektiv 3.person ved samlivsbrudd) ikke er å ha barnet i fokus.

Det er for enkelt å si at en har fokus på barnets beste, når en samtidig motarbeider barnets tilknytning til den ene forelderen og/eller motarbeider et barns rett til å bli hørt av andre enn foreldrene. Da blir det kun påstand mot påstand.

Vi må dessuten innse at det er å motarbeide barnets ønske om kontakt med begge foreldrene når en støtter retten til å frata barnet samvær ved å flytte langt fra den andre forelderen. Personer/organsiasjoner som støtter denne form for samværstrenering har beviselig ikke fokus på barnet men på foreldrene.

Her hvor jeg bor og i omgangskrets forøvrig så skiller jeg og min eks oss veldig ut ved å ha valgt vår løsning. Det tradisjonelle her har blitt 50/50 deling. Også kommer tenårene og da vil ikke barna bo 50/50 mer. Det er det som er vanlig her hvor jeg bor.

Jeg om min eks er likeverdige foreldre selv om vi ikke har like mye tid med barnet vårt i hverdagen.

Barnet mitt er ikke blitt fratatt retten til samvær med meg selv om han ikke bor like mye hos meg som hos faren sin. Avgjørelsen er ikke tatt på bakgrunn av tradisjoner (da skulle han vel bodd fast hos meg som er kvinne?) men på basis av det som er riktig for vår familie.

Men uansett.... Jeg synes du hopper over eller ignorerer en viktig ting og det er foreldrenes evne til å ivareta den rollen de både skal ha overfor hverandre og for barnet sitt. Barn blir ikke bare preget av hva slags omsorgsfordeling de havner i - men også hvordan foreldrene oppfører seg og uvaretar oppgaven. Jeg tror man må ha evnen til å samarbeide og at man må ha et greit forhold til den andre foreldren FØR en setter igang med delt omsorg. To foreldre som i utgangspunktet er uenige og ikke får til¨å snakke med hverandre er ikke modne for en slik ordning. Og i en slik situasjon skal ikke barn får være prøvekaniner.

Ja, som en annen gjest her påpekte så er tråden "Ekser fra helvete" et fint eksempel på hvilke konflikter som syder og koker i mange hjem. Jeg tørr påstå at mitt barn har det mye bedre med to foreldre med skjev omsorgsfordeling som er greie mot hverandre enn to foreldre med lik omsorgsfordeling som fortsetter å krangle og lage bråk for hverandre mange år etter skilsmissen.

Det er en del mennesker som uansett ikke klarer å tenke så langt at de klarer å forvalte en omsorgsdeling på en måte som gjør at barna får det godt . Å trykke delt omsorg nedover nakken på disse folkene har jeg ingen tro på. Kanskje det i beste fall ville tvunget dem til å samarbeide - men har de i det hele tatt evnen til det??? Nei det tror jeg mange ikke har. Og da skal ikke barna sitte i midten og lide fordi vi på død og liv skal trumfe igjennom noe som ser bra ut i en forskingsrapport (og som helt sikkert fungerer for de som klarer å samarbeide)!

Det finnes så mange tråder her på KG som omhandler konflikter mange år etter et samlivsbrudd og alle problemene som noen folk tydeligvis synes det har gått sport i å holde i livet. Jeg tror ikke disse menneskene klarer å ta den utfordringen det er å få til en suksessrik 50/50 omsorgsdeling. Da er det bedre at barna bor fast ett sted - enn at vi skal leke med barns liv for å få til en god statistikk.

[Gjest Gjest]

Meglingen etter en skillsmisse/samlivsbrudd burde ikke gå så mye på hva slags omsorgsfordeling man skal ha.

Megleren burde heller være en person som snakket med foreldrene om hvordan de skal oppføre seg som foreldre og snakke alvorlig med dem om konfliktdemping og at de må legge fortiden bak seg.

Også burde de bli tvunget til å gå i terapi helt til de kunne gi hverandre en klem og love på tro og ære og ikke snakke stygt om hverandre igjen.

Først da skulle de få lov til å begynne å snakke om omsorgsfordeling. Og da med tanke på hva som var best for barna og ikke hva man ville oppnå selv for å såre eksen.

[Far til 2]

Meget godt sagt Gjest og Helgemamma.

Jeg tror heller ikke slik Far til 2 insinuerer at man skal basere samværet på forskningsrapporter til enhver tid. Alle har sin forskjellige situasjon, måte å leve på osv. Jeg har også vokst opp med mamma, og en far som var borte på månedsvis i forbindelse med jobb, det gikk helt fint. Det finnes flere måter å leve på enn 50-50. Åjeg kan aldrig tenke meg at jeg ville hatt det så bra med å reise til pappa der han jobbet for å bo halvparten av tiden når jeg var et barn, makan til tull.

Far til to synes jeg bør bli mere konsentrert rundt det barnet vil, enn å mele rundt 50-50, uansett hva problemstillingen egentlig er...., dety finnes flere måter å ha det bra på.

Det er stor forskjell på barn. Jeg mener derfor det er mer "tull" å påtvinge barn en omsorgsløsning fordi "naboen" eller politikerene sier at det er best. Disse politikerene (og andre utenforstående også) kjenner ikke barnets ønsker fordi barnet aldri er spurt.

Vi må endre utgangspunktet slik at barnets ønsker og behov blir ivaretatt fremfor foreldrenes ønsker og behov. Og det er de færreste barn som ønsker å miste den "daglige" (ukentlige) kontakten med samværsforelder slik lovverket støtter.

Noen barn ønsker ikke mer samvær med den andre forelderen. Andre ønsker imidlertid mest mulig samvær. Med dagens lovverk tar vi bare hensyn til den ene gruppen. Det er med andre ord ikke lov til å være like mye sammen med pappa som med mamma, om en av disse FORELDRENE ikke ønsker en slik løsning. Utgangspunktet for samværsløsningen er med andre ord feil ettersom den ikke fokuserer på barnet.

Mht din siste kommentar synes jeg det er rart at du avviser alternative bostedsløsninger med at "det er andre måter å ha det bra på". Du sier at jeg bør konsentrere meg rundt det barnet vil, men jeg mener det er du som bør gjøre dette.

Hvis et av mine barn ønsker felles omsorg, skal jeg da nekte dette fordi "barnet kan ha det bra på andre måter", måter som kansje ivaretar den ene forelderen i hovedsak ?

Vi må snarest legge bort praksisen som sier at "det som passet for meg passer alle andre barn i dette landet også". For det er direkte feil, og det er ingen grunn for at loven i utganspunktet skal ta mer hensyn til deg enn enn til en av de andre som gikk i samme barnehage eller samme klasse på barneskolen som deg.

[Gjest regine ii]

Helgemamma : Du skriver veldig bra, og påpeker det som er viktig i forbindelse med skilte foreldre og barn. Det handler ikke om at foreldrene MÅ dele barnet likt for å være likeverdige foreldre.

Jeg håper trådstarter tar til seg det du skriver, og ikke går i den "stakkars far" skyttergraven som visse andre aldri kommer seg opp av.

[Gjest Gjest]

Det var jeg som sa at barna bør blir hørt, ikke du i første omgang, så ikke overta den.

Du snur plutselig om på dine meninger, å overtar plutselig andre sine meninger her å får det til å høres ut som om det var du som kom med det i første omgang du far til 2. Du unnskyld meg men jeg synes du er slitsom til tider. Her kommer en dame med sin problemstilling, å så begynner du å mele med det samme som alltid, den samme leksen hver gang.

Men jeg sa ikke nå at du ikke har rett i endel avdet du sier....men jeg er ikke enig ialt.

[Gjest Helgemamma]

Mht din siste kommentar synes jeg det er rart at du avviser alternative bostedsløsninger med at "det er andre måter å ha det bra på". Du sier at jeg bør konsentrere meg rundt det barnet vil, men jeg mener det er du som bør gjøre dette.

Hvis et av mine barn ønsker felles omsorg, skal jeg da nekte dette fordi "barnet kan ha det bra på andre måter", måter som kansje ivaretar den ene forelderen i hovedsak ?

Vi må snarest legge bort praksisen som sier at "det som passet for meg passer alle andre barn i dette landet også". For det er direkte feil, og det er ingen grunn for at loven i utganspunktet skal ta mer hensyn til deg enn enn til en av de andre som gikk i samme barnehage eller samme klasse på barneskolen som deg.

Jeg tror ikke du helt har lest hva jeg har skrevet jeg....

Jeg avviser ikke andre bostedsløsninger. Som sagt har vi (min eks og meg) både evnen og muligheten til å ha delt omsorg men vi har et barn som ikke vil. Jeg vil!!!

Ønsker min sønn delt bosted i fremtiden så ønsker jeg det hjertelig velkommen!

Og du mener at jeg bør konsentrere meg mer rundt hva barnet vil....

Det jeg sier at jeg savner hos deg er at du tenker mer over hva foreldrene evner å få til ved en omsorgsdeling. Alt kan i prinsippet fungerer så lenge foreldrene jobber for å få det til. Og da må begge foreldrene bidra til samarbeid. Det er desverre noen som ikke gjør det - og da vil ikke hverdagen bli særlig god.

I min siste kommentar (som du henviser til) så omtaler jeg mennesker/familier med et høyt konfliktnivå. I slike situasjoner tror jeg ikke man skal gi familien en ny utfordring som krever et høyt nivå av samarbeid. Først må den eksisterende konflikten dempes - først da kan man sette igang med en ny omsorgssituasjon med barna. Desverre er noen mennesker mer komfortable med gamle konflikter enn nye løsninger... Og noen fraskilte liker også å fore sin egen bitterhet, på bekostning av barnas beste.

Jeg sier IKKE at min løsning er det beste for alle andre eller at det som passer meg det skal passe alle andre i landet også. Jeg anbefaler ikke min løsning for noen jeg. Hvis det er noe jeg anbefaler ved min løsning så er det ikke bostedsformen eller omsorgsløsningen vår - MEN jeg anbefaler vår måte å oppføre oss på overfor hverandre som mennesker (men det er jo mulig at det ikke passe for alle andre....). Som sagt skulle jeg helst ha sett at jeg hadde delt omsorg (men vår sønn vil ikke det). Det jeg sier er at jeg tror at min sønn som vokser opp i en splittet men allikevel harmonisk familie har det bedre enn et barn som vokser opp i en konfliktfylt atmosfære uansett hvilken omsorgsløsning som er valgt. Jeg tror ikke at det barnet nødvendigvis får det bedre ved å være like mye hos disse to konfliktskapende foreldrene. Jeg mener at de to foreldrene må skjærpe seg og at de ikke har rett til å kreve noe som helst før de klarer å oppføre seg som folk.

Barnet har lov til å kreve - og barnet har krav på to foreldre som oppfører seg som foreldre!

Og det kan du da umulig være uenig i.

[Far til 2]

Her hvor jeg bor og i omgangskrets forøvrig så skiller jeg og min eks oss veldig ut ved å ha valgt vår løsning. Det tradisjonelle her har blitt 50/50 deling. Også kommer tenårene og da vil ikke barna bo 50/50 mer. Det er det som er vanlig her hvor jeg bor.

Jeg om min eks er likeverdige foreldre selv om vi ikke har like mye tid med barnet vårt i hverdagen.

...

Tidligere var det skjevdeling av samvær som var vanlig. Det betydde ikke at det var riktig løsning for alle. Også i vårt område er nå 50-50 blitt standarden mht bostedsløsning. Men det betyr ikke at 50-50 er riktig for alle. Hva som er "standard" er uvesentlig så lenge barnet blir ivaretatt med det samværet og den bostedsløsningen som det ønsker. Det betyr at foreldrene i utgangspunktet er likeverdige og at vi som foreldre ivaretar barnets ønsker uavhengig av egne meninger om ex'en.

Jeg har også tatt til orde for at en løsning bør være enklere å endre enn det det er idag. Det betyr at en 50-50 deling skal kunne endres om barna ønsker dette. På samme måte mener jeg at barn som har en forelder som av forskjellige årsaker ikke kunne være tilstede den første tiden etter samlivsbruddet, likevel skal kunne få oppleve gleden og spenniongen ved felles omsorg om barnet ønsker dette når foreldrene bor nært nok til å praktsiere en slik løsning. Idag er det altfor enkelt å nekte barn endringer.

Barnet mitt er ikke blitt fratatt retten til samvær med meg selv om han ikke bor like mye hos meg som hos faren sin. Avgjørelsen er ikke tatt på bakgrunn av tradisjoner (da skulle han vel bodd fast hos meg som er kvinne?) men på basis av det som er riktig for vår familie.

Men som jeg har sagt mange ganger tidligere er jeg ikke av den formening at alle barn blir fratatt samvær. Men der barnet ønsker felles omsorg og begge foreldrene er egnet, synes jeg en slik løsning bør praktiseres (i det minste tilbudt barnet).

Men uansett.... Jeg synes du hopper over eller ignorerer en viktig ting og det er foreldrenes evne til å ivareta den rollen de både skal ha overfor hverandre og for barnet sitt. Barn blir ikke bare preget av hva slags omsorgsfordeling de havner i - men også hvordan foreldrene oppfører seg og uvaretar oppgaven. Jeg tror man må ha evnen til å samarbeide og at man må ha et greit forhold til den andre foreldren FØR en setter igang med delt omsorg. To foreldre som i utgangspunktet er uenige og ikke får til¨å snakke med hverandre er ikke modne for en slik ordning. Og i en slik situasjon skal ikke barn får være prøvekaniner.

Jeg er uenig, og mener at vi først må forsøke å ivaret barnets ønsker og behov mht samvær/omsorg/bosted. Der vi ser at barnet vil ta skade av en løsning som barnet ønsker må vi sette oss ned å se nærmere på hvorfor det skader barnet. Men det bør ikke være opp til en forelder å alene avgjøre om det er skadelig eller ikke. Det blir som å sette bukken til å passe havresekken.

Ja, som en annen gjest her påpekte så er tråden "Ekser fra helvete" et fint eksempel på hvilke konflikter som syder og koker i mange hjem. Jeg tørr påstå at mitt barn har det mye bedre med to foreldre med skjev omsorgsfordeling som er greie mot hverandre enn to foreldre med lik omsorgsfordeling som fortsetter å krangle og lage bråk for hverandre mange år etter skilsmissen.

Jeg har aldri sagt noe annet. Jeg er derimot skeptisk til om vi som foreldre skal frata barn muligheten til felles omsorg og benytte det jeg vil kalle straffemetoder ovenfor et barn som ønsker noe annet enn det en av foreldrene ønsker.

Det er en del mennesker som uansett ikke klarer å tenke så langt at de klarer å forvalte en omsorgsdeling på en måte som gjør at barna får det godt . Å trykke delt omsorg nedover nakken på disse folkene har jeg ingen tro på. Kanskje det i beste fall ville tvunget dem til å samarbeide - men har de i det hele tatt evnen til det??? Nei det tror jeg mange ikke har. Og da skal ikke barna sitte i midten og lide fordi vi på død og liv skal trumfe igjennom noe som ser bra ut i en forskingsrapport (og som helt sikkert fungerer for de som klarer å samarbeide)!

Nå skinner det gjennom at du ønsker å ivareta retten til eneomsorg mer enn retten til å ivareta barnets ønske om en alternativ omsorgsløsning.

Jeg har ALDRI sagt at vi skal trykke noe som helst nedover nakken på folk (antar du tenker på barnet). Og om den ene forelderen ikke ønsker å delta på lik linje med den andre forelderen vil jeg regne vedkommende forelder uegnet til felles omsorg. I så tilfelle kan ikke barnets ønske bli ivaretatt på en god måte.

Legg merke til at jeg hele tiden referer til at UTGANGSPUNKTET for omsorgsløsning etter samlivsbrudd bør være at begge foreldrene er likeverdig. Om en av foreldrene ikke ønsker å delta er det ingenting vi kan gjøre for å ivareta barnets ønske om et slikt alternativ.

Det finnes så mange tråder her på KG som omhandler konflikter mange år etter et samlivsbrudd og alle problemene som noen folk tydeligvis synes det har gått sport i å holde i livet. Jeg tror ikke disse menneskene klarer å ta den utfordringen det er å få til en suksessrik 50/50 omsorgsdeling. Da er det bedre at barna bor fast ett sted - enn at vi skal leke med barns liv for å få til en god statistikk.

Jeg tror heller ikke at alle disse problemene du referer til kan løses med felles omsorg. Men jeg tror mange av problemene kan løses. Det blir derfor feil å nekte barn/flertallet felles omsorg fordi det ikke løser problemet for alle. Det er nettopp den manglende fleksibiliteten i lovverket som må utbedres.

Samtidig vet vi at så godt som 100% av alle konfliktene som ender i rettsalene relaterer seg til omsorg. Kansje kan de fleste av disse problemene løses med et bedre lovverk.

"resten" (eller svært mange av konfliktene) relaterer seg til økonomi/bidrag. Mange av disse problemene vil løses seg samtidig med et annet utgangspunkt ved samlivsbrudd.

[Far til 2]

Helgemamma : Du skriver veldig bra, og påpeker det som er viktig i forbindelse med skilte foreldre og barn. Det handler ikke om at foreldrene MÅ dele barnet likt for å være likeverdige foreldre.

Jeg håper trådstarter tar til seg det du skriver, og ikke går i den "stakkars far" skyttergraven som visse andre aldri kommer seg opp av.

Jeg har heller aldri sagt at "foreldrene MÅ dele barnet likt for å være likeverdige foreldre". Derimot har jeg sagt at den av foreldrene som ønsker omsorgen alene ikke skal tillegges større vekt enn den andre. I så tifelle er ikke foreldrene likeverdige.

[Far til 2]

Det var jeg som sa at barna bør blir hørt, ikke du i første omgang, så ikke overta den.

Du snur plutselig om på dine meninger, å overtar plutselig andre sine meninger her å får det til å høres ut som om det var du som kom med det i første omgang du far til 2. Du unnskyld meg men jeg synes du er slitsom til tider. Her kommer en dame med sin problemstilling, å så begynner du å mele med det samme som alltid, den samme leksen hver gang.

Men jeg sa ikke nå at du ikke har rett i endel avdet du sier....men jeg er ikke enig ialt.

OK. Så DU MENER AT BARN SKAL HØRES ???

Hvis foreldrene samtidig er likeverdige (dvs at deres menig skal tillegges like mye vekt), mener du da at en av foreldrene skal kunne kreve å få omsorgen alene slik det er idag ?

Og hvis barnet er for lite til å si sin mening, mener du at en av foreldrene skal kunne frata barnet samvær slik det er idag ?

[Gjest Mysticgirl]

Jeg mener i dette tilfellet at mor bør få omsorgen iallefall foreløbig, da det ogdå kommer til gode for ungen at moren har råd til brød på bordet. Og går hun med på 50/50 så mister hun overgangstønad, stønad til barnetilsyn. Så kan dere jo ta opp eventuellt 50/50 senere når ungen er blitt eldre, selv om jeg personlig er imot delt bosted

[Far til 2]

Jeg tror ikke du helt har lest hva jeg har skrevet jeg....

Jeg avviser ikke andre bostedsløsninger. Som sagt har vi (min eks og meg) både evnen og muligheten til å ha delt omsorg men vi har et barn som ikke vil. Jeg vil!!!

Ønsker min sønn delt bosted i fremtiden så ønsker jeg det hjertelig velkommen!

Og du mener at jeg bør konsentrere meg mer rundt hva barnet vil....

Hva er det da vi krangler om .

Jeg har daglig omsorg, men barna ønsker ikke felles omsorg. Jeg kan naturligvis ikke tvinge dem til dette. Men jeg tror barna har godt av samvær med mor også og håper derfor på en endring.

Barnas mor er imidlertid av en annen oppfatning. Hun ønsker omsorgen alene. Om hun ikke får det vil hun heller ikke ha rfelles omsorg.

Først og fremst må vi ta hensyn til barna. Om ikke de vil er saken langt på vei avgjort. Om heller ikke den ene forelderen ønsker en slik løsning er det ihvertfall avgjort. For da er det 2 mot 1 (jeg blir alene) og kan naturligvis ikke trumfe gjennom min mening.

Det jeg sier at jeg savner hos deg er at du tenker mer over hva foreldrene evner å få til ved en omsorgsdeling. Alt kan i prinsippet fungerer så lenge foreldrene jobber for å få det til. Og da må begge foreldrene bidra til samarbeid. Det er desverre noen som ikke gjør det - og da vil ikke hverdagen bli særlig god.

Dette vet jeg alt om, ref innlegget ovenfor.

I min siste kommentar (som du henviser til) så omtaler jeg mennesker/familier med et høyt konfliktnivå. I slike situasjoner tror jeg ikke man skal gi familien en ny utfordring som krever et høyt nivå av samarbeid. Først må den eksisterende konflikten dempes - først da kan man sette igang med en ny omsorgssituasjon med barna. Desverre er noen mennesker mer komfortable med gamle konflikter enn nye løsninger... Og noen fraskilte liker også å fore sin egen bitterhet, på bekostning av barnas beste.

Her er jeg litt uenig fordi jeg mener at årsaken til konflikten blir en viktig forutsetning. Hvis konfliktene har basis i at barn/samværsforelder ønsker felles omsorg, mener jeg at det kan innføres med stort hell. Og konfliktnivået har faktisk bakgrunn i omsorgsløsningen i svært mange tilfeller.

Jeg sier IKKE at min løsning er det beste for alle andre eller at det som passer meg det skal passe alle andre i landet også. Jeg anbefaler ikke min løsning for noen jeg. Hvis det er noe jeg anbefaler ved min løsning så er det ikke bostedsformen eller omsorgsløsningen vår - MEN jeg anbefaler vår måte å oppføre oss på overfor hverandre som mennesker (men det er jo mulig at det ikke passe for alle andre....). Som sagt skulle jeg helst ha sett at jeg hadde delt omsorg (men vår sønn vil ikke det). Det jeg sier er at jeg tror at min sønn som vokser opp i en splittet men allikevel harmonisk familie har det bedre enn et barn som vokser opp i en konfliktfylt atmosfære uansett hvilken omsorgsløsning som er valgt. Jeg tror ikke at det barnet nødvendigvis får det bedre ved å være like mye hos disse to konfliktskapende foreldrene. Jeg mener at de to foreldrene må skjærpe seg og at de ikke har rett til å kreve noe som helst før de klarer å oppføre seg som folk.

Barnet har lov til å kreve - og barnet har krav på to foreldre som oppfører seg som foreldre!

Og det kan du da umulig være uenig i.

OK.

Så du er IKKE enig i at barn og foreldre skal tvinges inn i den omsorgsløsningen som myndighetene idag påtvinger oss om det er uenighet. I så tilfelle er vi enda et skritt nærmere å være enig. For vi må ha slutt på at en av foreldrene kan trenere barnets ønske (og flertallets ønske).

Konfliktene etter et samlivsbrudd har ofte basis i omsorgsløsninger. I vårt tilfelle kom barna ofte på besøk hos meg og fortalte at "mamma sier så mye rart og stygt om deg". Ovenfor meg sa hun bl.a. at barna forsvarte meg hos henne. Jeg kan ikke forstå at det er noe å forsvare om en ikke snakker stygt om tidligere partner. Dette er delaktig i den konflikten barna og moren kom i, og som endte i full krig. Men morens krig mot meg var basert på hennes motsatnd mot at jeg ønsket å delta i omsorgen. Og hun gjorde "hva som helst" for å unngå en slik løsning (inkl det å beskrive meg på en lite possitiv måte ovenfor barna). det var m.a.o. omsorgsløsningen som ble ødeleggende for det samarbeidet vi burde hatt.

For noen år siden gikk det et TV program som het "Far på mors måte". Det var vel nettopp denne rollen jeg ikke ønsket å innta. Jeg var far på min måte. Det betyr bl.a. at jeg ikke har samme grensesetting som mor. På mange områder er jeg strengere. På andre områder er jeg mindre streng. Det viktigste var imidlertid at jeg ønsket å delta i barnas oppvekst på lik linje med mor, selv om myndighetene og mor ikke ønsket meg i en slik rolle. Da var konflikten et faktum.

Årsaken til at jeg overtok omsorgen var imidlertid en helt annen.

Jeg kan imidlertid ikke se at det ville vært bedre om jeg hadde akseptert alt mor sa og mente. Derfor er jeg heller ikke av den formening at mindre konfliktnivå (dvs at jeg skulle akseptert alt mor sa/mente) ville gitt et bedre grunnlag for felles omsorg. Det var jo felles omsorg som var årsaken til mange av konfliktene.

[Gjest Gjest]

Nå skinner det gjennom at du ønsker å ivareta retten til eneomsorg mer enn retten til å ivareta barnets ønske om en alternativ omsorgsløsning.

Hvordan kan du si dette til Helgemamma som selv flere ganger har fortalt at hun aller helst ville hatt delt omsorg og ikke eneomsorg. Har du heller ikke fått med deg at det ikke er hun som har eneomsorgen men eksmannen. Og at hun savner sin sønn.

Slik jeg forstår Helgemamma så ønsker hun at foreldre skal lære seg å ta vare på barna sine uansett samværsform.

Og du fartil2... det skinner veldig igjennom at du ønsker alternativ omsorg (=felles omsorg) koste hva det koste vil. Selv om foreldre krangler så busta fyker så skal de tvinges til en løsning hvor samarbeid er en forutsetning for å få et godt resultet. Nei sier du... "Først skal man ivareta barnets ønsker og behov mht samvær/omsorg/bosted." Mener du virkelig at man skal gjøre det når foreldrene ikke er i stand til å ivareta en slik ordning? Hva med barnas behov for stabile og harmoniske foreldre da? OK så kan man ikke akkurat tvinge folk til å bli stabile eller harmoniske da.... Men du kan ikke gi folk nye utfordringer når de ikke klarer de utfordringene de har per i dag. Får å kunne ivareta barnets behov mht samvær/omsorg/bosted må man ivareta barnets behov for velfungerende foreldre.

Foreldre som skilles burde sendes på kurs i folkeskikk og samarbeid. Og i den forbindelse så synes jeg at Helgemamma og hennes eks er et strålende eksempel på et skilt par som oppfører seg ordentlig og som tydeligvis har lagt konflikten vekk og konsentrerer seg om å være gode foreldre for gutten sin!

Også et lite råd til deg fartil2. Les litt nøyere hva folk skriver før du går så voldsomt ut i angrep. Du angriper jo til tider folk du er enig i. Og (dette er noen ganger litt morsomt) du sier noen ganger selv at du mener det du et par innlegg høyrere opp sa at du var uenig i. Kverulerer du egentlig bare eller....

[Far til 2]

Jeg mener i dette tilfellet at mor bør få omsorgen iallefall foreløbig, da det ogdå kommer til gode for ungen at moren har råd til brød på bordet. Og går hun med på 50/50 så mister hun overgangstønad, stønad til barnetilsyn. Så kan dere jo ta opp eventuellt 50/50 senere når ungen er blitt eldre, selv om jeg personlig er imot delt bosted

Men er det riktig å ha omsorgen alene av økonomiske årsaker ??? Jeg tror det er feil å bruke den typen argumentasjon. Argumentet kan strekkes på en måte som tilsier at mor altid bør ha omsorgen ved å beskrive hennes økonomi som "dårlig".

Isteden bør vi se at barnet under normale omstendigheter bør ha mest mulig omsorg fra en tilstedeværende far. En far som bryr seg om barnet sitt slik jeg oppfatter trådstarter. Og om far bryr seg om barnet vil barnet bry seg om far. Eneomsorg tilsier at mindretallet får sin vilje fremfor å ivareta de andre 2 partene (67%) i konflikten.

Jeg foreslår at foreldrene inngår en avtale om felles omsorg. Ettersom det er snakk om ett barn vil foreldrene få barnetrygd og barnebidrag annethvert år. Ved å la mor får denne det første året vil hun få tid til å rette opp noe av økonomien. Hvis det fortsatt står dårlig til neste år, kan far betale barnebidraget over til mor (men beholde barnetrygden). 3. året er det igjen mor som skal ha barnetrygd og barnebidrag, men 4.året bør alt ha ordnet seg. Da er det ikke lenger økonomisk grunnlag for å frata barnet en oppegående far.

[Gjest Mysticgirl]

Men er det riktig å ha omsorgen alene av økonomiske årsaker ??? Jeg tror det er feil å bruke den typen argumentasjon. Argumentet kan strekkes på en måte som tilsier at mor altid bør ha omsorgen ved å beskrive hennes økonomi som "dårlig".

Nei ikke utelukkende bare den årsaken, men er begge gode foreldre og mor ikke har jobb akkurat der og da. Og trenger i en overgangsperiode hjelp, så mener jeg at det beste for ungen også , er jo en mor som har mat å tilby og som har grei økonomi. Får far omsorgen vil mor ofte ikke ha råd til å ha ungen i helgene engang