Arveløs?

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt min fars etternavn, da mine foreldre var gift da jeg ble født. Har ikke vokst opp med han. Nå har jeg byttet fra hans etternavn til min mors, da jeg ikke føler meg knyttet til hans etternavn. Og han ble dritsur da han fikk vite det, og sier nå han skal gjøre meg arveløs på grunn av dette. Kan han det??

[Gjest Gjest]

Ja, det regner jeg med han kan. Om han kommer til å gjennomføre det er vel heller usikkert kanskje.

Men hva skal du med arven hans da? Du har jo egentlig ikke RETT på arven sånn egentlig, det er hans midler og han kan jo velge å bruke det opp før han passerer over til den andre verdenen...

[Gjest Farao på ferie]

Det går ikke an å gjøre sine barn arveløse i Norge med mindre de har gjort noe helt ekstremt, for eksempel prøvd å drepe sine foreldre.

Det han derimot kan gjøre er å testamentere bort alt utenom pliktdelen til andre enn deg. Pliktdelen er 2/3 delt på antall søsken, men maksimum 1 million kroner til hvert barn.

Han kan selvfølgelig også leve et liv i sus og dus så det ikke blir noe igjen å arve.

[Mini_me]

Jo han kan da bruke alt opp, men jeg mener at barn har rett på en viss andel av arv etter sine foreldre...

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt min fars etternavn, da mine foreldre var gift da jeg ble født. Har ikke vokst opp med han. Nå har jeg byttet fra hans etternavn til min mors, da jeg ikke føler meg knyttet til hans etternavn. Og han ble dritsur da han fikk vite det, og sier nå han skal gjøre meg arveløs på grunn av dette. Kan han det??

Vel, siden du ellers ikke vil ha noe å gjøre med din far (muligens pga din far, i hvertfall i dine øyne har forsømt deg) så skjønner jeg heller ikke at du vil ha noe med ett eventuelt arveoppgjør å gjøre.

Jeg regner vel med at din far ikke har vært særlig tilstede for deg i barne/ungdomsår, og ut i fra den antagelsen så forstår jeg veldig godt hvorfor du i voksen alder, snur ryggen til din far. Helt naturlig. Men som nevnt, da bør du også snu ryggen til en eventuell arv, ellers er jeg redd dobbeltmoralen vil komme i førersetet. Og det tror jeg du nok ikke er alene om i verden.

[Gjest Gjest]

Han kommer ikke unna pliktdelsarven for en fullstendig normal ting som at du velger din mors etternavn. Hennes etternavn er da like naturlig som hans i utgangspunktet, og enda mer når hun har vært alenemor for deg. Han er kanskje gammeldags og mener at fars navn har forrang?

Vi har en norm på at foreldres jordiske gods skal komme neste generasjon til gode. At han ikke har vært en nær pappa, og dere derfor ikke har et kjempetett forhold, forandrer ikke det.

[Gjest Gjest]

Han kan vel gi bort alt til andre med og uten arverett mens han lever. Ellers, om han ikke gjør noe slikt og dør med formue, vil en pliktdel tilfalle deg.

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt min fars etternavn, da mine foreldre var gift da jeg ble født. Har ikke vokst opp med han. Nå har jeg byttet fra hans etternavn til min mors, da jeg ikke føler meg knyttet til hans etternavn. Og han ble dritsur da han fikk vite det, og sier nå han skal gjøre meg arveløs på grunn av dette. Kan han det??

Spiller det noen rolle?!

Jeg klarer bare ikke, selv i beste mening, å forstå hvorfor voksne mennesker i det hele tatt tenker tanken på arv.

Om mine foreldre etterlater seg en arv så tenker jeg ikke på det før i det øyeblikket advokaten informerer meg om det.

Om dette i tillegg er en far du ikke har vokst opp med så er det vel totalt irrelevant om han etterlater deg noen arv?

[Frey]

Jo han kan da bruke alt opp, men jeg mener at barn har rett på en viss andel av arv etter sine foreldre...

Hvorfor det?

Selv håper jeg at mine foreldre koser seg med pengene sine istedenfor å spare den til en evt arv.

[Gjest Gjest]

Det går ikke an å gjøre sine barn arveløse i Norge med mindre de har gjort noe helt ekstremt, for eksempel prøvd å drepe sine foreldre.

Det han derimot kan gjøre er å testamentere bort alt utenom pliktdelen til andre enn deg. Pliktdelen er 2/3 delt på antall søsken, men maksimum 1 million kroner til hvert barn.

Korrekt.

[Gjest Pax]

Du er livsarving, så han kan ikke gjøre deg arveløs. Men han kan bruke opp formuen sin før han dør, slik at du ikke arver noe.

[Gjest Razz]

Hvorfor det?

Selv håper jeg at mine foreldre koser seg med pengene sine istedenfor å spare den til en evt arv.

Hvorfor barn har rett på en viss del av arven etter sine foreldre?

Fordi det er slik etter norsk lov. Ikke fordi barnet selv mener det har rett på penger/arv av personlige grunner.

Pliktdelen er 2/3 delt på antall søsken, men maksimum 1 million kroner til hvert barn. Så egentlig kan man ikke gjøre noen arveløs. Men man kan bruke opp slik at det ikke er noe å arve! Ingen kan nekte en far eller mor å bruke pengene sine eller selge unna /gi bort verdiene sine som de selv vil når de er i levende livet! (så sant de ikke sitter i uskiftet bo da...)

Jeg håper også at mine besterforeldre og foreldre koser seg med sine penger og gjerne bruker de opp! Men noe arv blir det som regel allikevel. Nedbetalt hus som foreldrene eier f.eks. Det skal jo arves. Og da er fordelingsnøkkel lik. 2/3 skal til barna.

[Gjest Gjest]

Hvorfor det?

Selv håper jeg at mine foreldre koser seg med pengene sine istedenfor å spare den til en evt arv.

Du kommer altså ikke til å etterlate noe til dine barn? Du kommer til å prioritere stort personlig forbruk fremfor å etterlate deg arv?

I tidligere generasjoner var det viktig å sørge for at etterkommerne fikk gode liv. Nå er det mer egoisme i samfunnet. Jeg tror ikke en slik innstilling er sunn. Det er ikke bare økonomien som skades av en slike holdninger. Miljøet skades også og vil bidra til store utfordringer for våre barn og barnebarn.

[Gjest Gjest_Karen_*]

Spiller det noen rolle?!

Jeg klarer bare ikke, selv i beste mening, å forstå hvorfor voksne mennesker i det hele tatt tenker tanken på arv.

Om mine foreldre etterlater seg en arv så tenker jeg ikke på det før i det øyeblikket advokaten informerer meg om det.

Om dette i tillegg er en far du ikke har vokst opp med så er det vel totalt irrelevant om han etterlater deg noen arv?

Det er en stor forskjell på det og det å gjøre et barn arveløs .. er det mulig å være så trangsynt.

[Gjest Gjest]

Det går ikke an å gjøre sine barn arveløse i Norge med mindre de har gjort noe helt ekstremt, for eksempel prøvd å drepe sine foreldre.

Det han derimot kan gjøre er å testamentere bort alt utenom pliktdelen til andre enn deg. Pliktdelen er 2/3 delt på antall søsken, men maksimum 1 million kroner til hvert barn.

Han kan selvfølgelig også leve et liv i sus og dus så det ikke blir noe igjen å arve.

Kan man ikke arve mer enn 1 million i Norge? Hva om faren hadde 50 millioner, får de to barna (f.eks) bare en million hver og ikke 25? Hvorfor det?

Føler egentlig at jeg misforsto her.

[*Mina*]

Spiller det noen rolle?!

Jeg klarer bare ikke, selv i beste mening, å forstå hvorfor voksne mennesker i det hele tatt tenker tanken på arv.

Om mine foreldre etterlater seg en arv så tenker jeg ikke på det før i det øyeblikket advokaten informerer meg om det.

Om dette i tillegg er en far du ikke har vokst opp med så er det vel totalt irrelevant om han etterlater deg noen arv?

Kan det være slik at en arv kan være en greit ting å få, siden faren tydeligvis ikke har vist noe særlig interesse? Jeg ville nok tenkt mer på en arv i et slikt tilfelle, enn når det gjelder foreldre som har vært der gjennom mitt liv.

Mye lettere å tenke på arv når man ikke har noe godt forhold til en person, ennd et er å tenke på det når man har et godt forhold.

Eller mener du at barn som har hatt foreldre som ikke har brydd seg, ikke skal bry seg om eventuelle arv fra de? Og mener du at barn som har vokst opp med begge foreldrene har mer rett på arven, enn barn som ikke har vokst opp med foreldrene?

Heldigvis kan ikke han gjøre henne arveløs, men som noen tidligere har sagt kan han gi bort alt han eier før han dør.

[Gjest Gjest]

Kan man ikke arve mer enn 1 million i Norge? Hva om faren hadde 50 millioner, får de to barna (f.eks) bare en million hver og ikke 25? Hvorfor det?

Føler egentlig at jeg misforsto her.

Pliktdelen er maks. 1 million.

Hvis faren har 50 millioner, og to barn, kan han testamentere bort 48 millioner fritt. 2 millioner må gå til barna.

Hvis han ikke bestemmer det annerledes, får de 25 millioner hver.

[Gjest Gjest]

Eller mener du at barn som har hatt foreldre som ikke har brydd seg, ikke skal bry seg om eventuelle arv fra de? Og mener du at barn som har vokst opp med begge foreldrene har mer rett på arven, enn barn som ikke har vokst opp med foreldrene?

Det spiller kaine rolle om det er arv fra en tilstedeværende far, en fraværende far, en voldelig far, en fantastisk far.

Poenget er at å i det hele tatt tenke tanken på og ikke minst, bekymre seg over, evt arv er komplett uforståelig for meg.

Du skaper da virkelig ditt eget liv og forsørger deg selv. Jeg har foreldre som jeg nok kommer til å arve, men per i dag orker jeg ikke engang å tenke tanken. Det er ikke mine penger, ikke mine verdier. Hvor mye de har på bok, om de har eiendommer etc er betyr absolutt ingenting. Det er ikke mitt.

At det i norsk lov står om livsarvinger er jo helt kurant. Men det betyr ikke at barn skal tenke på evt arv. Jeg håper da for guds skyld ikke mine egne barn gjør seg tanker om arv når jeg ennå er i livet.

[Gjest Gjest]

Det er en stor forskjell på det og det å gjøre et barn arveløs .. er det mulig å være så trangsynt.

Om min far ønsker å gjøre meg arveløs, eller så godt som, så får han bare gjøre det. Det er da virkelig hans liv og hans penger.Om han ikke vil etterlate noe til meg så skal jeg da virkelig ikke lage en sak ut av det.

Om du synes det er trangsynt så fritt frem, men jeg klarer ikke å se på det som MIN RETT å arve mine foreldre selv om det er min rett etter norsk lov. De gjør med sine verdier som de vil. Det som blir til overs blir til overs.....

[*Mina*]

Det spiller kaine rolle om det er arv fra en tilstedeværende far, en fraværende far, en voldelig far, en fantastisk far.

Poenget er at å i det hele tatt tenke tanken på og ikke minst, bekymre seg over, evt arv er komplett uforståelig for meg.

Du skaper da virkelig ditt eget liv og forsørger deg selv. Jeg har foreldre som jeg nok kommer til å arve, men per i dag orker jeg ikke engang å tenke tanken. Det er ikke mine penger, ikke mine verdier. Hvor mye de har på bok, om de har eiendommer etc er betyr absolutt ingenting. Det er ikke mitt.

At det i norsk lov står om livsarvinger er jo helt kurant. Men det betyr ikke at barn skal tenke på evt arv. Jeg håper da for guds skyld ikke mine egne barn gjør seg tanker om arv når jeg ennå er i livet.

Klarer du å forstå at et "barn" som har måtte vokse opp uten far kanskje ser på arven som en komensasjon for fraværet?

Og om du er i livet til dine barn, så har det ikke noe med hva jeg snakket om. For jeg snakker om barn som har måtte vokse opp uten den ene forelderen.

Jeg tenker heller ikke på arven fra mine foreldre, og jeg håper de koser seg med pengene mens de fortsatt er i livet. Men jeg forstår min mann for eksempel som "venter" på arven fra faren, som en kompensasjon for hans fravær i omtrent hele hans liv. Det er ikke dermed sagt at sviket blir mindre av den grunn, men han føler han får noe igjen for det. En kompensasjon.

På lik linje som andre som får skadeerstatninger ol, så man kan vel kalle det for skadeerstatning da om det er et bedre ord.

Og det er noe helt annet når begge foreldrene har vært tilstede, for da blir det noe annet.