Sorg etter familiekrangel...

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke lengre kontakt med min ste-søster pga konflikt mellom henne og sin far/og stemor..

Hun har kuttet ut all kontakt med han og stemor, og i dragsuget ble andre familiemedlemmer også kuttet ut. Det har vært mye krangling, løgner, sjalusi i hele barndommen. Jeg hadde håp om at når vi *barna* i familien ble voksne så ville perspektivet på konflikten blitt anderledes...at man forstår bedre via voksnes øyne. Men det har faktisk blitt enda værre...

Nå har hun fått barn. Da jeg gikk gravid for noen år siden tok hun kontakt med meg. Hun følte at det var en fin anledning for å begynne på nytt. Jeg ble kjempeglad. Men dessverre ble kontakten brytt igjen. Iom at hun har sagt fra at hun vil absolutt ikke ha kontakt med sin far(og resten av den siden av familien), så har han og hennes ste-mor respektert dette. Vi fikk høre om hennes graviditet via noen andre, t.o.m når barnet ble født var det noen andre som overga beskjeden. Stefar og min mor tolker dette som at hun vil fortsatt ikke ha kontakt med oss...

Jeg syns hele situasjonen er fryktelig vanskelig og plagsom. Jeg tror selv at hun venter på at hennes far skal ringe og gratulere (og kanskje skvære opp). Jeg kan selv ikke ta kontakt før de har ordnet opp mellom seg...men jeg har innmari lyst!!!

Herregud - jeg er jo blitt ste-tante! Og mitt barn har endelig fått seg et ste-søskenbarn!!

Jeg har gratulert henne via internett, men har ikke fått noen tilbakemeldinger. Enten så har hun ikke sett det, eller driter hun i den. Hva i svarten skal jeg gjøre?

Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. Har klart å skyve unna sorgen over å ha *mistet* min eneste *søster* helt til nå, men nå savner jeg henne veldig mye.... Selv om det har vært mye konflikter så er jeg villig til å ha litt kontakt iallefall, men samtidig er jeg redd for å bli brent. Om jeg hadde tatt kontakt med henne så kommer jeg i konflikt med stefar og mor. Hun har gjort mye jævelskap mot dem, og jeg forstår godt at de har fått nok av det. De er jo selvsagt redde for at det skal skje igjen. Men jeg syns ikke løsningen er å tie det hele ihjel...og ikke gjøre noe ut av at han er blitt bestefar.

Jeg ber egentlig ikke om noe svar fra dere, men er det flere som har slike vanskelige opplevelser? Følelsen av å sitte mellom barken og veden?

Jeg tenker som så: enn om min stefar eller stesøster plutselig omkom - begge parter kommer til å slite seg ut med tanker. Enn om...tenk om...hva om..

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal komme over dette. Hele livet mitt har dreid seg konflikt - uten at jeg har bedt om det. Jeg havner liksom midt i det, imens folk rundt meg raserer og ødelegger og spolerer det som kunne ha vært ett vanlig familieliv.

(i dette tilfelle skillsmisse-familie.)

[loretta]

Vet at situasjonen er vanskelig, men du bør få lov til å ha kontakt med de av familiemedlemmene du selv vil...de er du i din fulle rett til.

12

[Vala]

Uff, det stakk i meg når jeg leste innlegget ditt. Det er fryktelig vondt å være midt i mellom i bitter familiestrid.. Det blir på en måte ventet at man skal ta side, og noen er dømt til å bli såret og sinte. Jeg kjenner meg veldig igjen. I mitt tilfelle er det broren min som har brutt med familien, og beskyldt foreldrene mine for forferdelige ting. Det har gått så langt at det aldri kan bli bra igjen. Det er for sent.

jeg har på en måte tatt parti med mamma og pappa og mistet en bror. Heldigvis får jeg treffe barna hans ganske ofte, og foreldrene mine får også lov til å treffe barnebarna. (På tross av hva han har beskyldt de for, er det likevel prioritert å få barnevakt..) Grunnen til at jeg tilslutt ikke kunne ha kontakt med broren min er at han har sagt og påstått så mye som jeg vet er feil og ren løgn, derfor kan jeg ikke tro på det han sier lenger. Han er ekstremt manipulerende og holdt på å dra meg og de andre søsknene mine med seg, jeg var så sliten psykisk en stund at jeg nesten ikke orket mer. For meg var det en lettelse når han ikke ville ha noe mer med oss å gjøre, hvor grusomt det enn høres. Likevel er det en enorm sorg å ikke ha kontakt med sin egen bror. Men nå skulle ikke dette være min historie. Ville bare si at jeg skjønner hvor vondt det gjør..

Kanskje det ikke er for sent for dere å gjøre opp? Jeg er enig i at du burde ta kontakt med stesøsteren din hvis det føles riktig for deg.. Livet varer ikke så lenge, ta sjansen så lenge du har muligheten!

Gode tanker til deg!!12

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar begge to

Til Vala: Åhhh, endelig noen som har opplevd noe av det samme!!!Det er et slit når en part har en helt annen virkelighetsoppfatning enn det som er reelt.

Min stesøster kunne komme med helt utrolige historier som ble senere bevist ikke var sanne osv. Og flere ganger ble alt bra igjen; hun ble voksen-hadde forståelse for situasjonen blablabla og tilslutt kom det ut en ny usann historie igjen. Man kan aldri stole på en slik person. Så om jeg velger å ikke ta kontakt med henne igjen så vil jeg på den måten beskytte meg selv mot slike ting. Men samtidig har jeg jo et ørlite håp om at hun skal forandre seg....

Det er derfor jeg mener at vi bør kunne iallefall ha såpass kontakt med henne at det blir naturlig å gratulere henne som mamma osv. Vi bor laaangt fra hverandre, så det behøver ikke å bety at vi sliter dørene ned hos hverandre. Men i det minste ha en viss peiling om hverandre...

Jeg er kanskje litt sentimental og naiv her, men jeg tenker nokså mye på henne og hennes lille baby. For meg er det helt utrolig og utenkelig at man kan kutte ut familie-medlemmer på denne måten uten "grunn" (hun har verdens beste far, jeg har hatt en kjempefin barndom sammen med hennes far-han er virkelig en flott og viktig person for meg.Verdens beste stefar og "ste-bestefar"!)

Huff, ikke lett dette. Jeg skal avvente situasjonen noen uker å se om stefar/mor gjør noe ut av saken...orker ikke å ta kontakt med henne akkurat i dette øyeblikket.

Takk igjen for flotte svar!

[Gjest Anonymous]

Jag har opplevd det samme med min far.

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 21, og han vil ikke ha kontakt med oss. Han ba meg skaffe meg et eget liv, og sa han verken ville se eller snakke med meg.

Det eneste jeg hadde gjort/sagt var et jeg i forbimdelse med bruddet hadde sagt at jeg var skuffa over at han ham. (Han hadde bedratt mamma.)

Han har jo gitt klar beskjed, så jeg orker ikke lenger å prøve og ta kontakt. Etter mange år så går det nå greit. Jeg tenker svært lite på det. Unntaket er min farmor som gnåler nå og da om dette. Eks. "pappa tror dere ikke er glad i ham", "jeg kan ikke skjønne dette, det MÅ jo være noe du har sagt", "jeg har hørt om barn som har fått foreldrene samme igjen" osv.

Toppen fra den kanten var det hun kom med da jeg spurte om ikke vi søskenbarna kunne få ungdomsbilder av farmor og farfar til jul (det hadde jo vært fint å ha!). Da kom hun med denne: "så hyggelig at dere er interessert i slekta dere som er skilsmissebarn"!! Er det mulig? Jeg har sluttet å tenke på at hun sier disse tingene fordi hun er gammel. Skjønner nå at det er bare sånn hun har vært hele tiden. Og synes svært synd på mine søskenbarn som har opplevd litt av hvert fra den kanten i løpet av oppveksten.

Men faren min traff jeg sist 17. mai. Bumpet borti ham på et utested i Oslo. Da kom jeg med ny kjæreste (samboer), vår lille sønn og svigerfamilien. Han virket flau, men sa ingenting om noe kontakt. Heldigvis var hans nye samboer kjempehyggelig. Men hun har sagt til en av mine kusiner at hun ikke føler hun kan gjøre noe med dette. Og at hun ikke skjønner hva det er, siden han nekter å snakke om oss. Hun hadde visst forsøkt.

Men i år skal vi gifte oss både jeg og min søster. Pappa er ikke invitert. Jeg orker ikke å sende invitasjon og lure på om han svarer eller ikke. Håper bare at farmor ikke sier noe som ødelegger dagen for meg. Hun er jo truenes til litt av hvert bare ved å ikke tenke over det hun sier. Men kusinene klarer vel å holde henne i sjakk.

Jeg har fått mitt eget liv. Og det UTEN han.

[Gjest Anonymous]

Jeg forstår så godt hva du snakker om.

Har passer de tredve nå, men konfliktene startet før jeg ble født odg de varer enda.

Det er skittkasting, hat,likegyldighet, slåsskamper, skilsmisser,faren min har slått hånden av flere barn og har kontakt med et av 16 barnebarn.

Han leker gud og når han ikke får bosse over voksne gifte barn , så er vi ikke lenger hans barn.

Jeg har alltid ønsket meg fred og en stor lykkelig familie, men jeg har innsett det nå, at det er umulig.

Jeg har alltid vært mellom barken og veden. og da mener jeg det i absolutt alle situasjoner også.

Jeg ble akseptert av min far fordi jeg ikke gikk imot ham, jeg lot ham bestemme alt og jeg var enig i det.

det verste av alt var jo at han hjernevasket meg til å tro at alle var imot ham og han var snill og jeg var den eneste som ikke hadde gjort ham noe. Jeg er skilsmissebarn og jeg fikk sjelden treffe den andre forelderen min på grunn av bråk. Stemoren min lagde bråk og jeg mått være den familierådgiveren for å roe ned folk. Fyll med far og søsken som dopa seg for å døyve smerten var helt normalt. Søsken krangla og brukte meg.

For 2 år siden så bestemte jeg en ting uten å konfrontere nmed min far først. Nå har han kutta ut unga og meg og har visst blitt venn med flere av de andre barna som var hans fiender når vi to hadde kontakt.

Det eneste jeg kan si er at nå for første gang i mitt liv er jeg FRI.

Å bruke hverandre er stygt og folk må kunne ha kontakt med hvem de vil uten å være redd for å bli enda mer alene.

Voksne kan være så korte i huet altså.