Komplimenter til nybakte mødre

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det er nødvendig med dikk og dull og "hoppe-i-taket-av-begeistring" ved synet av en nyfødt baby (skulle jeg gjort dét, hadde det jammen blitt en pinlig seanse...). Men - jeg synes det er normalt og høflig å si gratulerer, akkurat som man formodentlig gjør ved andre store begivenheter.

Litt OT; jeg forstår det slik at enkelte virkelig ikke liker babyer. Er ikke det egentlig litt merkelig? De er da mennesker de også...(?) Akkurat som om jeg skulle gått rundt og mislikt alle personer over åtti år.

Jaja, vi er jo forskellige alle mann.

Jeg liker virkelig ikke babyer. Jeg synes ikke det er merkelig i det hele tatt. Jeg liker heller ikke typiske fjortiser, eller veldig gamle senile mennesker, eller fulle folk, eller veldig mange andre mennesker. Babyer sikler, griser og lager horrible hylelyder, og det går ikke an å snakke fornuft til dem.

[Serene]

Før jeg fikk barn selv var jeg null interessert i babyer, og hang heller ikke over barnevogner og sa "næææh så søøøt".

Så fikk jeg egne barn: og dette har ikke endret seg!! Misforstå meg rett, jeg er overmåte glad i mine egne barn, men fatter stadig liten interesse for andres... Det er bare for å være sosialt korrekt at jeg titter litt på babyen og gratulerer. Jeg har svært vanskelig for å komme med masse komplimenter, kanskje fordi jeg bare synes mine egne barn er skjønne... Ja, jeg mener det!

Og jeg kunne heller ikke forstå hvorfor folk hang over mi vogn og var så interessert i babyen min. Selv om jeg synes mine er de vakreste på jord, tenkte jeg at folk er sånn som meg; de ser ikke forskjell på andres babyer, en baby er en baby.... hyggelig at folk kommer med komplimenter, men overhodet ikke noe jeg forventer.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Vi jobber mange damer på min arbeidsplass, slik at det ganske ofte er noen som får barn. Etter en stund kommer de fleste på besøk på jobben med barnet, og det blir stor oppstandelse. Alle skal overgå hverandre i skryt og begeistrede utrop, og det virker helt akseptabelt at pausen forlenges med en time eller mer i slike tilfeller. Det gjør meg forsåvidt ikke så mye. Men da jeg selv ikke er spesielt barneglad, så pleier jeg ikke delta ved slike anledninger. Jeg sier selvsagt hei til moren og spør hvordan det går o.l, men ikke noe mer enn det. Men sist en mor var på besøk fikk jeg faktisk kommentar etterpå fra et par av de andre, at jeg hadde vært veldig kort, og at de godt syntes jeg kunne skrytt litt mer av ungen. De reagerte også på at jeg ikke hadde sagt hei til ungen , vi snakker da om en baby på et par måneder. Hva synes dere mødre, blir dere sure hvis noen ikke skryter av barna deres?

Det hører med til historien at jeg aldri får skryt for at jeg jobber mens de andre har ekstra pause, eller avlyser planer for å jobbe overtid når andre har syke barn etc.

Her kommer du inn på flere tema. Først av alt: jeg mener at sjefer og kolleger kan være flinkere til å gi hverandre en klapp på skulderen. Det fortjener også du når du står på!

Jeg har akkurat selv fått en datter. Før jeg fikk barn selv, var jeg aldri særlig interessert i babyer. Jeg syntes det var mye mer morsomt når mine nieser og nevøer ble et par år gamle, slik at vi gjøre noe sammen. Nå forstår jeg hvor viktig det er at man gir foreldrene og den lille mye oppmerksomhet. Vi har selv hatt besøk av venner som ikke selv har barn og som har oversett babyen. Hun er det viktigste i livet nå, og sier noen "Åh, så skjønn", husker vi det for alltid. Mere skal det ikke til.

Min anbefalning er derfor: du trenger ikke å bruke mye tid, men bruk store ord (selv om du ikke mener det). Det varmer spesielt en mors hjerte, som har opplevd noe stort og som står på natt og dag for sin lille.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Her kommer du inn på flere tema. Først av alt: jeg mener at sjefer og kolleger kan være flinkere til å gi hverandre en klapp på skulderen. Det fortjener også du når du står på!

Jeg har akkurat selv fått en datter. Før jeg fikk barn selv, var jeg aldri særlig interessert i babyer. Jeg syntes det var mye mer morsomt når mine nieser og nevøer ble et par år gamle, slik at vi gjøre noe sammen. Nå forstår jeg hvor viktig det er at man gir foreldrene og den lille mye oppmerksomhet. Vi har selv hatt besøk av venner som ikke selv har barn og som har oversett babyen. Hun er det viktigste i livet nå, og sier noen "Åh, så skjønn", husker vi det for alltid. Mere skal det ikke til.

Min anbefalning er derfor: du trenger ikke å bruke mye tid, men bruk store ord (selv om du ikke mener det). Det varmer spesielt en mors hjerte, som har opplevd noe stort og som står på natt og dag for sin lille.

Lykke til!

Hvorfor skal man måtte gjøre dette? Hvorfor er det viktig at man sier slik til foreldrene om man ikke mener det? Hvorfor skal vi som ikke liker babyer måtte presse ut av oss vås vi ikke mener? Voksne mennesker må da kunne tolerere at det som er viktigst i livet deres ikke er fullt så viktig for andre. Jeg har opplevd ting som har vært utrolig stort for meg, men jeg har vitterlig ikke verken forlangt eller forventet at andre skal presse seg til å vise falsk entuiasme av den grunn. Jeg har absolutt null interesse av å glo på en baby. Jeg kan gratulere mor, og gjerne spørre hvordan det går med barnet, men å måtte "beundre" det har jeg virkelig ikke lyst til, ei heller føler jeg meg uhøflig når jeg lar være.

[Gjest Gjest]

Hvorfor må alle være så utrolig negative, da? Gjelder ikke regler om å faktisk gidde å være litt hyggelige med hverandre når folk har store merkeopplevelser i livet sitt? De aller, aller fleste, med sosiale antenner vel og merke, vil gjøre følgende:

-Gratulere venner/kolleger med bursdager og jubileer

-Gratulere venner/kolleger som gifter seg

-Gratulere venner/kolleger som får barn

Man vil også på samme måte kondolere hvis noen mister en av sine nærmeste osv.

ER det virkelig så vanskelig å være litt hyggelig????? Hvor kald har man lov til å være egentlig? Er det ikke fryktelig egoistisk og selvsentrert og si at "JEG liker ikke unger, dermed gidder ikke jeg nedverdige meg med å titte ned i vogna på drittungen din, sorry".

[Daria]

Her er jeg bare nødt til å kommentere noe som ble sagt- barn er nemlig ikke like! Selv som nyfødt synes jeg det er lett å se forskjell på de. Alle har forskjellige trekk, noen har stor munn, andre liten. Noen har ikke hår i det hele tatt, mens andre har massevis, osv.

Jeg synes faktisk spebarn er like. For all del, legger man to babyer ved siden av hverandre vil jeg jo se forskjell på dem, men jeg kunne neppe plukke ut min 6 uker gamle niese i en samling jevnaldrende...

Min anbefalning er derfor: du trenger ikke å bruke mye tid, men bruk store ord (selv om du ikke mener det). Det varmer spesielt en mors hjerte, som har opplevd noe stort og som står på natt og dag for sin lille.

Det minner meg om en episode på skolen da jeg var ti. Jeg hadde oversett at en av de andre jentene hadde ny genser og fikk påpaklning av en av de andre: "Du må bort til x og spørre om hun har ny genser. Det har hun, og da må du si at den er fin." Jeg skjønte ikke vitsen med falske komplimenter da, og jeg gjør det fortsatt ikke... Selvfølgelig er det vanlig høflighet å hilse på mor og se på babyen, men jeg ser ingen grunn til å lesse på med store ord bare for syns skyld. Jeg er forøvrig generelt ganske begeistret for babyer, men noen av dem er faktisk ikke så mye å skryte av...

Når det gjelder å hilse på babyen, er det en del mødre som ikke liker at alle og enhver stikker hodet inn i vogna og er for nærgående, så man riskerer jo å tråkke i salaten uansett hva man gjør...

[Gjest Gjest]

Hvorfor må alle være så utrolig negative, da? Gjelder ikke regler om å faktisk gidde å være litt hyggelige med hverandre når folk har store merkeopplevelser i livet sitt? De aller, aller fleste, med sosiale antenner vel og merke, vil gjøre følgende:

-Gratulere venner/kolleger med bursdager og jubileer

-Gratulere venner/kolleger som gifter seg

-Gratulere venner/kolleger som får barn

Man vil også på samme måte kondolere hvis noen mister en av sine nærmeste osv.

ER det virkelig så vanskelig å være litt hyggelig????? Hvor kald har man lov til å være egentlig? Er det ikke fryktelig egoistisk og selvsentrert og si at "JEG liker ikke unger, dermed gidder ikke jeg nedverdige meg med å titte ned i vogna på drittungen din, sorry".

Det er ingen som har sagt at man ikke skal gratulere. Jeg gratulerer alltid, og spør hvordan det går. Men å faktisk måtte glo ned i vognen og hoste opp en kommentar jeg ikke nødvendigvis mener, det synes jeg faktisk bare blir helt teit. Har man gratulert moren og spurt hvordan det går så -har- man jo vist en god del omtanke allerede. Hvis moren spør om jeg vil se og nærmest trøkker babyen opp i trynet på meg så blir jeg jo tvunget til å komme med en kommentar, men på eget initiativ glor jeg aldri opp i vognen.

Jeg er alltid redd for å få ungene til å begynne å hyle. Jeg prøver derfor å holde meg langt vekke fra ungen. Jeg hater det når andre kvinnfolk stikker hodet ned i vognene og forstyrrer en sovende unge slik at den begynner å vræle av sine lungers fulle kraft, noe som blir møtt med henførte kommentarer av moren og de mest verpesyke kvinnfolkene i flokken.

Hvor stor grad av påtatt interesse skal man måtte vise i forskjellige situasjoner da? Hvis noen har giftet seg, holder det å gratulere og spørre om bryllupet var vellykket? Eller må jeg be om å få se bilder også, og kommentere kjolen og gavebordet og pådekkingen osv? Noe jeg har null interesse av? Det gjør det jo til en lidelse at folk rundt en opplever noe positivt hvis det fører til at en selv til stadighet må late som om man er interessert i noe man synes er helt utrolig kjedelig.

Jeg ble for noen år siden europamester i en idrett. Jeg hadde trent veldig hardt og veldig lenge, og ofret mye for å komme på et så høyt nivå innen den idretten. Det var derfor veldig stort for meg, det er helt klart mitt livs største opplevelse så langt. Likevel holdt det for meg at folk gratulerte meg (det var flere som bare kom med et "åja, sier du det du" uten at jeg tok til tårene av den grunn). Jeg tok ikke med meg gullmedaljen og tvang folk til å se på den og kommentere hvor fin og blank den var.

[Gjest Gjest_fil_*]

Jeg ble for noen år siden europamester i en idrett. Jeg hadde trent veldig hardt og veldig lenge, og ofret mye for å komme på et så høyt nivå innen den idretten. Det var derfor veldig stort for meg, det er helt klart mitt livs største opplevelse så langt. Likevel holdt det for meg at folk gratulerte meg (det var flere som bare kom med et "åja, sier du det du" uten at jeg tok til tårene av den grunn). Jeg tok ikke med meg gullmedaljen og tvang folk til å se på den og kommentere hvor fin og blank den var.

Innrøm det nå bare, du hadde vel blitt litt ekstra glad om noen spurte om å få se, ja kanskje til og med kjenne på gullmedaljen. Enda gladere hadde du vel blitt om noen forsto alt slitet som lå bak resultatet.

[Gjest Gjest]

Innrøm det nå bare, du hadde vel blitt litt ekstra glad om noen spurte om å få se, ja kanskje til og med kjenne på gullmedaljen. Enda gladere hadde du vel blitt om noen forsto alt slitet som lå bak resultatet.

Selvsagt hadde jeg det! Hadde noen bedt meg fortelle i detalj om hvordan hele mesterskapet forløp i tillegg hadde jeg glist fra øre til øre til det gjorde vondt. Men det hadde vært en gledelig overraskelse om noen spurte om det. Ikke noe jeg forventet, og -slett ikke- noe jeg faktisk ble -fornærmet- over at folk ikke gjorde. Slik oppmerksomhet er en ekstrabonus, ikke noe man automatisk skal kunne forvente og forlange som en del av pakken.

[Gjest Gjest_fil_*]

Jeg syns det er hyggelig å gjøre andre litt ekstra glade. Kan godt hende jeg hadde spurt om å få se hele meldaljesamlingen din. Det kan til og med hende jeg hadde syntes den var usedvanlig blank og fin.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er hyggelig å gjøre andre litt ekstra glade. Kan godt hende jeg hadde spurt om å få se hele meldaljesamlingen din. Det kan til og med hende jeg hadde syntes den var usedvanlig blank og fin.

Hehe, synd du ikke jobber der jeg jobber, da.

Men hadde du spurt om dette hadde det vært du som var usedvanlig interessert, ikke de som -ikke- spurte om å få se medaljen som var uhøflige.

[Caramba]

Man kommer hvertfal langt med et smil og en hyggelig gratulasjon til de fleste som har en merkedag. Jeg prøver hvertfal å være litt oppmerksom på mine kolleger. Jeg gratulerer ved bursdager, brylluper og graviditeter og tar meg tid til en liten prat med vedkommende om emnet. Det synes jeg også mine kolleger er flinke til når det er jeg som opplever noe stort i livet.

Jeg lurer på om dette er en aldersting også. Jeg var mye mer egoistisk og selvsentrert da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg har blitt mye mer oppmerksom på andre med årenen og har også jobbet litt med meg selv for å bli det.

Jeg forventet ingen jubelrop fra noen da jeg viste frem min nye baby til folk, men ble veldig gledelig overasket over hvor snille og oppmerksomme folk var. Jeg fikk blomster og gaver, folk ville komme på besøk for å se, jobben hadde kronerulling og kjøpte fin gave osv osv. Det ER veldig rørende og hyggelig for en lettere hormonell og litt sjokk-skadet førstegangsmor når noen gidder å se på barnet hennes, men det skjønte jeg nok ikke skikkelig før jeg fikk barn selv.... Alikvel, jeg forventet ingenting.

[Jens]

Før jeg fikk barn selv var jeg null interessert i babyer, og hang heller ikke over barnevogner og sa "næææh så søøøt".

Så fikk jeg egne barn: og dette har ikke endret seg!! Misforstå meg rett, jeg er overmåte glad i mine egne barn, men fatter stadig liten interesse for andres... Det er bare for å være sosialt korrekt at jeg titter litt på babyen og gratulerer. Jeg har svært vanskelig for å komme med masse komplimenter, kanskje fordi jeg bare synes mine egne barn er skjønne... Ja, jeg mener det!

Og jeg kunne heller ikke forstå hvorfor folk hang over mi vogn og var så interessert i babyen min. Selv om jeg synes mine er de vakreste på jord, tenkte jeg at folk er sånn som meg; de ser ikke forskjell på andres babyer, en baby er en baby.... hyggelig at folk kommer med komplimenter, men overhodet ikke noe jeg forventer.

Helt enig med alt du sier. Og på grunn av dette dro jeg heller ikke med min nye unge på min gamle jobb og plaget tidligere kollegaer.

[Ciara]

Jeg har akkurat selv fått en datter. Før jeg fikk barn selv, var jeg aldri særlig interessert i babyer. Jeg syntes det var mye mer morsomt når mine nieser og nevøer ble et par år gamle, slik at vi gjøre noe sammen. Nå forstår jeg hvor viktig det er at man gir foreldrene og den lille mye oppmerksomhet. Vi har selv hatt besøk av venner som ikke selv har barn og som har oversett babyen. Hun er det viktigste i livet nå, og sier noen "Åh, så skjønn", husker vi det for alltid. Mere skal det ikke til.

Min anbefalning er derfor: du trenger ikke å bruke mye tid, men bruk store ord (selv om du ikke mener det). Det varmer spesielt en mors hjerte, som har opplevd noe stort og som står på natt og dag for sin lille.

Før jeg kommenterer videre, så vil jeg bare si at jeg ofte kommenterer hvor skjønne unger er. Men jeg er likevel prinsipielt uenig:

Det kan da ikke være noe poeng i å skryte over hvor flott en unge er når man ikke mener det. Jeg forstår godt at det å bli mor er en stor opplevelse, og at det er godt å bli møtt med hyggelige kommentarer når man er i den fasen av livet. Du snakker altså om at man skal leve seg inn i de nybakte foreldrenes situasjon og gjøre sitt for å glede dem. Vel og bra. Men hva med at foreldrene lever seg inn i kollegaenes situasjon også? Faktisk er ikke min, din eller andres baby særlig viktige for de fleste andre mennesker i verden, og det kan man godt være oppmerksom på. Dessuten kan man ha det såpass travelt på jobb at man ikke har tid til å småprate for å være hyggelig. Altså mener jeg at så lenge folk er høflige og utviser normal folkeskikk (spør hvordan det går, smiler, sier hei), så har man virkelig ingen grunn til å klage.

Og vil egentlig nybakte foreldre høre hyggelige ting andre mennesker ikke mener? :klø:

Hvorfor skal man måtte gjøre dette? Hvorfor er det viktig at man sier slik til foreldrene om man ikke mener det? Hvorfor skal vi som ikke liker babyer måtte presse ut av oss vås vi ikke mener? Voksne mennesker må da kunne tolerere at det som er viktigst i livet deres ikke er fullt så viktig for andre. Jeg har opplevd ting som har vært utrolig stort for meg, men jeg har vitterlig ikke verken forlangt eller forventet at andre skal presse seg til å vise falsk entuiasme av den grunn. Jeg har absolutt null interesse av å glo på en baby. Jeg kan gratulere mor, og gjerne spørre hvordan det går med barnet, men å måtte "beundre" det har jeg virkelig ikke lyst til, ei heller føler jeg meg uhøflig når jeg lar være.

Fullstendig enig her.

Hvorfor må alle være så utrolig negative, da? Gjelder ikke regler om å faktisk gidde å være litt hyggelige med hverandre når folk har store merkeopplevelser i livet sitt? De aller, aller fleste, med sosiale antenner vel og merke, vil gjøre følgende:

-Gratulere venner/kolleger med bursdager og jubileer

-Gratulere venner/kolleger som gifter seg

-Gratulere venner/kolleger som får barn

Man vil også på samme måte kondolere hvis noen mister en av sine nærmeste osv.

ER det virkelig så vanskelig å være litt hyggelig????? Hvor kald har man lov til å være egentlig? Er det ikke fryktelig egoistisk og selvsentrert og si at "JEG liker ikke unger, dermed gidder ikke jeg nedverdige meg med å titte ned i vogna på drittungen din, sorry".

TS har vært hyggelig. Hvis folk kommer bort til deg, smiler og spør hvordan det går, synes du da de er ukoselige og lite oppmerksomme?

Og ditt siste avsnitt - det er da ingen som har sagt noe slikt!

Og ang. "egoistisk og selvstrentrert", hvem er egentlig det? Den som kommer og er hyggelig og hilser på og deretter går tilbake til kontoret fordi arbeidsbyrden er stor, eller den som krever at hele arbeidsplassen en har permisjon fra skal stå stille og beundre en baby?

[prinsessa]

Hvorfor må alle være så utrolig negative, da? Gjelder ikke regler om å faktisk gidde å være litt hyggelige med hverandre når folk har store merkeopplevelser i livet sitt? De aller, aller fleste, med sosiale antenner vel og merke, vil gjøre følgende:

-Gratulere venner/kolleger med bursdager og jubileer

-Gratulere venner/kolleger som gifter seg

-Gratulere venner/kolleger som får barn

Man vil også på samme måte kondolere hvis noen mister en av sine nærmeste osv.

ER det virkelig så vanskelig å være litt hyggelig????? Hvor kald har man lov til å være egentlig? Er det ikke fryktelig egoistisk og selvsentrert og si at "JEG liker ikke unger, dermed gidder ikke jeg nedverdige meg med å titte ned i vogna på drittungen din, sorry".

Helt enig med dette.

Denne tråden syns jeg ikke bare handler om babyer men om hvordan man møter medmennesker/kollegaer når det har skjedd noe stort i deres liv. Være litt interessert i andres sitt liv, det koster ikke så mye. Og det er koselig og glede andre syns nå jeg.

Hadde min kollega f.eks hatt konfirmasjon, dåp, vært på ferie, fått ny hund, hatt en syk mann, osv så spør jeg om disse tingene, jeg bryr meg rett og slett om hvordan mine medmennesker har det og om hva de har opplevd.

Det er noe som heter at hva man gir ut får man tilbake. Er man innesluttet og "sur" og gir ut negativ energi får man negativ energi tilbake. Er man blid og oppmerksom og gir ut positiv energi får man positiv energi tilbake. Og denne energien er det godt og få med seg i løpet av en dag. Så den omtanken og oppmerksomheten man viser til andre får man faktisk igjen.

Når jeg fikk mitt første barn fikk jeg følgende slengt fra min søster faktisk; du vet jeg liker ikke så godt barn jeg så jeg kommer ikke på besøk så ofte. Jeg ble så utrolig lei meg. Greit nok at hun ikke liker barn men hun liker vel søstra si?

Hun var veldig interessert i dyr og hadde flere og selv om ikke jeg har dyr og er superopptatt av dyr så spurte jo jeg om hvordan dyra hennes hadde det og ga bestandig masse oppmerksomhet til hennes dyr. Gikk også tur med hunden hennes når jeg hadde mulighet til det.

Jeg ble som sagt veldig lei meg, hadde jo også bare født for 1 uke siden så hormonene var jo der også. Jeg forklarte henne dette om og ta del i andres liv og det skjønte hun. Hun ba om unnskylding for at hun hadde vært så egoistisk.

Smil og vær glad for hver dag som går så skal du se hvor mange venner du får.

[Medulla]

jeg er nå fremdeles litt interessert i vite om alle dere her inne som påstår det er obligatorisk å SE på babyen og SKRYTE av den, mener dette kravet er like strengt for menn som for kvinner..... ?

jeg hadde blitt meget forundret ( om ikke lettere sjokkert) om noen av mine mannlige kolleger hadde begynt å pludre med en baby på jobb....

og ts var høflig. å gratulere folk med noen som har skjedd i DERES liv må da være nok. med mindre man er i familie med vedkommende eller sørskilt interessert.

og til hun her som mente det kostet så lite: kanskje det, men jeg får ikke til å lage dikke dikke lyder og skryte av babyer. sist jeg så en baby var den babyen det styggeste vesenet jeg noensinne hadde sett og hverken moren eller faren er noen fruktkurv så hva skal man da si....heldigvis la hun ut om fødselen i 3 timer og jeg pustet lettet ut etter det besøket og tenkte det blir lenge til neste gang. .....

[Gjest Gjest_fil_*]

jeg er nå fremdeles litt interessert i vite om alle dere her inne som påstår det er obligatorisk å SE på babyen og SKRYTE av den, mener dette kravet er like strengt for menn som for kvinner..... ?

/quote]

Neida, du må hverken SE eller SKRYTE. Gjør det som dine sosiale antenner føler er riktig. Dette gjelder vel både kvinner og menn.

[Gjest Wolfmoon]

Da jeg ble tante gikk det faktisk flere måneder før jeg faktisk holdt babyen. Jeg sa som sant var at jeg er liveredd babyer, tenk om jeg gjør noe feil og hodet detter av! Jeg lovte imidlertid jeg skulle komme sterkere tilbake og bli supertante bare hun ble litt større. Dette har jeg i grunn holdt, selvom det er vanskelig siden jeg bor så langt unna.

Poenget mitt er at jeg helt fint kan forholde meg til voksne som har fått barn, men jeg greier ikke å forholde meg til babyene deres. Nå vet selvfølgelig de fleste i min omgangskrets at jeg ikke liker barn da, så som regel er det ikke noe stort problem. Bortsett fra den gangen søskenbarnet mitt slengte sin nyfødte baby opp i fanget mitt og gikk for å finne kaffe. Både babyen og jeg ble hysteriske, og moren fant ut at det var best at jeg lagde kaffe mens hun passet barnet

[Cata]

Både babyen og jeg ble hysteriske, og moren fant ut at det var best at jeg lagde kaffe mens hun passet barnet

Kjenner følelsen. Hvis noen lemper en baby i fanget mitt så begynner den nesten uten unntak å hyle, og jeg er neimen ikke langt unna jeg heller. Har gjennom årene lært meg å advare mine venninner om at babyer + meg er dårlig kombinasjon, - før ungen blir født. Da husker de det som regel også etter at ungen er født og selv om både hormoner og morsstolthet blomstrer så tar de det penere at jeg ikke kaster meg over avkommet og dikkedikker.

Men faktum er at etterhvert som ungene vokser til og begynner å bli "tilsnakkendes" så virker det som om de synes jeg er helt grei "tante". De kommer gjerne frivillig og setter seg sammen med oss en stund når jeg er på besøk.

Kommer godt overens med samtlige av mine venninners større barn faktisk. (Heldigvis er småbarnsstadiet noe som går over med tiden )

Endret 17. januar 2008 av Cata