Hva tenker du om "perfekte" folk?

[Betsy]

Om "perfekte" folk tenker jeg at ingen er perfekte. Alle har sine problemer.

[*melis*]

Å, er det som beskriver de perfekte? jeg har nok misforstått jeg da.....

Ja, du har nok det da;) Hva mener du beskriver de perfekte da?

Om "perfekte" folk tenker jeg at ingen er perfekte. Alle har sine problemer.

Selvsagt har alle sine problemer, det er jo også derfor jeg setter perfekt i hermetegn. Jeg tenker på folk som tilsynelatende er perfekte, altså at de innehar alt av egenskaper og eiendeler som "vanlige" mennesker ofte drømmer om.

Mange svarer med at ingen er perfekt og at bak en tilsynelatende perfekt fasade skjuler det seg sikkert problemer og feil som hos alle andre. På meg virker det nesten som om disse "trøster" seg med at de perfekte nok er mennesker med store problemer eller som ikke har det godt med seg selv fordi de hele tiden er så opptatt av å bevare fasaden. (Eller så er det rett og slett fordommer ute å går)

Noen av de "perfekte" er nok fasademennesker, men hva med de som rett og slett har det utrolig bra med seg selv og som har surfet gjennom livet nærmest på en rosa sky, i form av at de aldri har opplevd noe skikkelig grusomt og som ved hjelp av sitt livsmot og positivitet takler en hver liten motstand utrolig bra? Det er nemlig slike folk jeg tenker på i denne tråden. Man kan være glemsk, lukte tåfis, hatt kjærlighetssorg og mistet en bestemor og likevel gå under det jeg vil kalle "perfekt" på grunn av måten man er på og alt man har. Skjønner?

[Gjest Gjest]

Noen av de "perfekte" er nok fasademennesker, men hva med de som rett og slett har det utrolig bra med seg selv og som har surfet gjennom livet nærmest på en rosa sky, i form av at de aldri har opplevd noe skikkelig grusomt og som ved hjelp av sitt livsmot og positivitet takler en hver liten motstand utrolig bra? Det er nemlig slike folk jeg tenker på i denne tråden. Man kan være glemsk, lukte tåfis, hatt kjærlighetssorg og mistet en bestemor og likevel gå under det jeg vil kalle "perfekt" på grunn av måten man er på og alt man har. Skjønner?

Jeg synes det er en selvmotsigelse å skulle "sveve på en rosa sky" samtidig som man gjennomgår slike ting du beskriver; normal motgang, tap og livserfaring. Om man virkelig ikke lar noe sånt gå innpå seg er man i mine øyne ikke "perfekt" (i den positive betydningen av ordet), men mangler heller kontakt med følelseslivet. Og folk som virkelig aldri har opplevd noe mer negativt enn å komme for seint til bussen, og som ikke tar til seg noe negativt fra omverdenen (nyheter, sykdom hos slektninger e.l) på noen måte framstår kanskje heller som naive og ureflekterte enn "perfekte"

Men ja, jeg er helt enig i at enkelte mennesker har en vesentlig mer konstruktiv måte å takle problemer, hverdagslige, uventede, små eller større, på, enn andre, og at dette gjør at de framstår som mer positive og ofte med et energioverskudd (jeg skrev noe om det i et innlegg over her. Dumt å ikke skrive gjestenavn, sorry). Og ja, jeg synes det er en god egenskap, og jeg er glad jeg selv har blitt mer sånn siden ungdomstida da jeg var mer fatalistisk og gjerne underbygde negative følelser mye mer enn nødvendig. Det virker ikke som det spiller så stor rolle om det er større eller mindre problemer man har støtt på. For å oppnå mål på ulike områder i livet, både jobb og "bli voksen" (og ikke framstå som overflatisk eller umoden), kreves det stort sett en bevisst innsats og positiv/konstruktiv tankegang - og det er vel denne disse menneskene bruker på mer personlige og potensielt vanskelige områder i livet også. Derfor framstår de ikke som nedtrykte eller pessimistiske i lengre tid av gangen.

Har ikke noe problem med det jeg - heller folk som tenker sånn enn de som aldri klarer å finne mer eller mindre åpenbare løsninger på bekymringene sine og blir negative og klagende (også finnes det ørti mellomting). Men jeg tror samtidig at det er noe i at "alle har sitt", til en viss grad, da. Noen har mer og andre har mindre, men det er langt fra alltid det er mengden "sitt" som avgjør hvor positiv, negativ eller perfekt personen virker.

[Gjest GossipGirl]

Jeg anser ingen som perfekte fordi de har en god jobb eller et flott utseende. Alle mennesker er individuelle, derfor er det umulig å sette en standard for hva som er "perfekt".

En av de menneskene jeg ser mest opp til, er for øvrig en god venninne av meg, som har slitt med psykiske lidelser i flere år, ikke har utdannelse, men reiser rundt på skoler for å fortelle om problemene sine.

Jeg ser også opp til en kvinne i hjembyen min som bruker masse tid og krefter på å starte opp diverse kulturtilbud. Selvfølgelig har jeg forbilder, også karrieremessig, men jeg anser ikke de som perfekte av den grunn.

Å påstå at noen er "perfekte" blir uansett feil, fordi alle har sine mangler. Dersom noen er pene, har presisjejobb og i tillegg er greie å omgås, er det vel kjempeflott. Jeg måler ikke vennene mine etter utseende, penger eller jobber, jeg ser på dem som individer og den eneste målestokken jeg har der, er hvorvidt de stiller opp for meg. En nydelig, superdyktig venninne som er kjempepopulær kan bety like mye som en mindre pen, ikke fullt så ambisiøs venninne.

[Gjest GossipGirl]

Ja, du har nok det da;) Hva mener du beskriver de perfekte da?

Selvsagt har alle sine problemer, det er jo også derfor jeg setter perfekt i hermetegn. Jeg tenker på folk som tilsynelatende er perfekte, altså at de innehar alt av egenskaper og eiendeler som "vanlige" mennesker ofte drømmer om.

Mange svarer med at ingen er perfekt og at bak en tilsynelatende perfekt fasade skjuler det seg sikkert problemer og feil som hos alle andre. På meg virker det nesten som om disse "trøster" seg med at de perfekte nok er mennesker med store problemer eller som ikke har det godt med seg selv fordi de hele tiden er så opptatt av å bevare fasaden. (Eller så er det rett og slett fordommer ute å går)

Noen av de "perfekte" er nok fasademennesker, men hva med de som rett og slett har det utrolig bra med seg selv og som har surfet gjennom livet nærmest på en rosa sky, i form av at de aldri har opplevd noe skikkelig grusomt og som ved hjelp av sitt livsmot og positivitet takler en hver liten motstand utrolig bra? Det er nemlig slike folk jeg tenker på i denne tråden. Man kan være glemsk, lukte tåfis, hatt kjærlighetssorg og mistet en bestemor og likevel gå under det jeg vil kalle "perfekt" på grunn av måten man er på og alt man har. Skjønner?

Hvorfor mener du at folk som er oppegående nok til å innse at ingen er perfekte trøster seg med dette? Perfekthet er tross alt en myte, og hvem definerer egentlig hva som er perfekt? Det som er perfekt i et kunstnermiljø, blir antakeligvis ikke ansett som like perfekt i "legemiljø".

Jeg får selv høre at jeg ser bra ut, har muligheter til å komme langt karrieremessig, og jeg kommer fra en familie med god økonomi, men jeg kunne da aldri drømme om at det får meg til å fremstå som perfekt. Jeg kjenner til flere som er i samme situasjon som meg, dette er ganske vanlig i mitt miljø, derfor blir jeg ikke spesielt imponert over disse egenskapene.

Det er selvfølgelig beundringsverdig at noen står på for å nå langt, men for å nå langt karrieremessig, må en også ofre noe. Jeg anser meg absolutt ikke som spesielt misunnelig fordi jeg er bevisst på dette, ettersom det faktisk er realiteten.

Jeg sikter selv høyt med tanke på karriere, men har innsett at dette antakeligvis vil føre til at jeg vil vente en stund med å stifte familie.

Alle medaljer har en bakside, personlig synes jeg faktisk det er godt å se at de fleste her inne er bevisste på dette. Det er mange som tror at gresset alltid er grønnere på den andre sida av gjerdet, og at de som tjener x antall tusen i måneden har det mye bedre, men realiteten er at de er mennesker på lik linje med alle andre. Hadde du snakket med en tidligere kjæreste, hadde de antakeligvis kunnet trekke frem sider ved den personen som ikke er like rosenrøde. Jeg synes det er fint at folk innser at det perfekte ikke finnes, skal en alltid hige etter mer, blir en aldri fornøyd med sitt eget liv.

Og nei, jeg er absolutt ikke bitter, eller trøster meg med disse tankene. Jeg har det for øvrig meget bra selv.

[W. Wallace]

Selvsagt er ingen perfekte. Perfeksjon er en idealmodell som er uoppnåelig, og takk og lov for det.

La oss si du var perfekt, noe som vil at du ikke hadde noen utfordringer (eller problemer om man foretrekker å kalle det det), hva skulle du da ta deg til? Sitte der i perfektland å se deg omkring? Jeg husker et spill som kom ut for en god del år siden, "The Sims", som er en simulering av "det virkelige liv". Problemet var at det kom til et punkt der alt var perfekt og spillet ble kjedelig. Tjente bra, hadde fullt på alle ferdigheter, hadde en kone eller 7 elskerinner, 3 barn med toppkarakterer osv. Uansett hva du ser på som perfekt, så er det hvertfall etter min mening jævla kjedelig.

Velger å sitere Tony Robbins her: "When you have no problems you`re probably dead!".

Forøvrig tenker jeg på hun rødhårete i Frustrerte Fruer hver gang noen er compulsively "perfect"

[*melis*]

Nei, som sagt: selvsagt er ingen perfekte. Men det er et faktum at noen blir født med en usannsynlig heldig sammensetning av egenskaper og attributter som enkelte folk bruker mye mye energi på å strebe etter eller bare kan drømme om. Dette er en like stor sannhet som at verden er urettferdig i form av forskjellen mellom fattig og rik.

Uten å klage på noen som helst måte så slår meg av og til hvor utrolig heldige enkelte folk har vært med genene, i form av at de er født med egenskaper som intelligens, god humor, utseende, naturlig utadvendthet og sosial intelligens, positivitet, initiativ, talent innen sport eller andre ting, omsorg og medmenneskelighet, sterk psyke osv. osv. Altså en blanding av egenskaper som gjør at man kan komme seg akkurat så langt man vil i livet uten store hindringer. Motsetningen av et menneske med disse egenskapene er mennesker som er gjennomsnittelig eller mindre smarte, har anlegg for psykiske og fysiske lidelser, mindre pen (ja, det er et klart minus i dagens samfunn), magler tiltakslyst og initiativ, er innadvendte og har vanskelig for å skape relasjoner, er overvektige, har svakere psyke osv. Det er ingen tvil om at slike mennesker har en bakdel fra starten av og må jobbe utrolig mye hardere for å nå målene sine og de har også færre muligheter i utgangspunktet.

Kan vi slå fast en gang for alle at vi er enige om at ingen er perfekte, men at noen har vært heldigere enn andre fra begynnelsen av og har bedre forutsetninger for å lykkes?

Og just for the reckord: Jeg er faktisk veldig fornøyd med livet mitt og anser meg som utrolig heldig og bruker derfor minimalt av energi på å sammenligne meg med andre, men fenomenet er likefullt interessant.

Endret 11. januar 2008 av *melis*

[Gjest GossipGirl]

Uten å klage på noen som helst måte så slår meg av og til hvor utrolig heldige enkelte folk har vært med genene, i form av at de er født med egenskaper som intelligens, god humor, utseende, naturlig utadvendthet og sosial intelligens, positivitet, initiativ, talent innen sport eller andre ting, omsorg og medmenneskelighet, sterk psyke osv. osv. Altså en blanding av egenskaper som gjør at man kan komme seg akkurat så langt man vil i livet uten store hindringer. Motsetningen av et menneske med disse egenskapene er mennesker som er gjennomsnittelig eller mindre smarte, har anlegg for psykiske og fysiske lidelser, mindre pen (ja, det er et klart minus i dagens samfunn), magler tiltakslyst og initiativ, er innadvendte og har vanskelig for å skape relasjoner, er overvektige, har svakere psyke osv. Det er ingen tvil om at slike mennesker har en bakdel fra starten av og må jobbe utrolig mye hardere for å nå målene sine og de har også færre muligheter i utgangspunktet.

Kan vi slå fast en gang for alle at vi er enige om at ingen er perfekte, men at noen har vært heldigere enn andre fra begynnelsen av og har bedre forutsetninger for å lykkes?

Jeg hadde forstått innlegget bedre hvis vi snakket om USA, men etter at Lånekassen ble innført, har de aller, aller fleste nordmenn som ønsker det, anledning til å ta høyere utdannelse.

Vi har ulike talenter og sterke egenskaper, ingen tvil om det, men personlig tror jeg en kan komme langt med engasjement, viljestyrke og beinhard jobbing.

[Gjest Gjestivitas...]

Hva tenker dere om "perfekte" folk: mennesker som er vakre, slanke, smarte, (holder på) med en lang og prestisjetung utdannelse, smilende, utadvendte og som attpåtil er snille og morsomme og går overens med alle og har haugevis med venner, og som gjerne har reist verden rundt i tillegg? Jeg må innrømme at jeg blir litt misunnlig (ikke i form av den bokstavlige tolkningen av ordet) og lurer på hvordan i alle dager det er mulig.

Jeg tenker at de lever sitt liv, og jeg lever mitt. Forsøker å få til det livet jeg ønsker meg, og prøver å skape noe før jeg skal dra herfra igjen...

Har ellers ikke tro på at det finnes perfekte mennesker. Alle har sine sider og feil. Disse sidene er bare så utrolig forskjellige, og kommer til syne under ulike ommstendigheter.

Jeg vet mange misunner meg den roen jeg viser under stressende omstendigheter. Det de ikke vet er at jeg tenker på de tingene jeg gjennomgår i flere dager etterpå og at stresset setter seg på andre måter. For innim eg er det kaos.

Så jeg ser rolig ut men er det ikke. Bare et eksempel...

[Gjest Gjest]

Jeg er helt perfekt, og synes det er helt ok at folk tenker på meg.

[*melis*]

Jeg hadde forstått innlegget bedre hvis vi snakket om USA, men etter at Lånekassen ble innført, har de aller, aller fleste nordmenn som ønsker det, anledning til å ta høyere utdannelse.

Vi har ulike talenter og sterke egenskaper, ingen tvil om det, men personlig tror jeg en kan komme langt med engasjement, viljestyrke og beinhard jobbing.

Høyere utdannelse er en ting. Men karriære er ikke alt her i livet..Dessuten er det stor forskjell på å komme inn på det studiet man ønsker og å faktisk lykkes i arbeidslivet og ellers etter utdannelsen. Da er det de personlige egenskapene som spiller inn.

Endret 12. januar 2008 av *melis*

[Gjest Pax]

Jeg søker meg mot mennesker som har opplevd mye motgang her i livet, og føler en slags skepsis mot dem som ikke har opplevd det.

[Gjest Gjest]

Enig med Pax!

I tillegg leser jeg aldri dagbøkene til de såkalt "perfekte"her inne, bare bøkene til de som har det vanskelig på en eller annen måte

[Gjest Gjest]

Det er selvfølgelig tildels store forskjeller på hva man får "utdelt", men det å ha talent innen f eks musikk, sport - eller egentlig hva som helst - er IKKE nok til at man når langt (dvs toppen; solistjobber, landslag, leder i store konsern) uten å JOBBE for det. De jeg vet om som har nådd langt har øvd eller trent masse fra de var ganske små barn, og det medfødte talentet eller fysiske forutsetningene er bare en liten del av det som har fått dem til å nå lengre enn gjennomsnittet. Man kan nok nå et ok nivå uten å slite seg i hjel om man "har lett for det", men aldri helt til topps. Og man kan nå langt uten å ha spesielt mye medfødt talent, så lenge en jobber fokusert over tid, men jeg tror ikke hvem som helst kan bli enTruls Mørk, f eks. Ikke alle kan briljere.

For min egen del har jeg gode evner innen noen områder, men har tildels vært for lat, tildels vært for usikker (=psykesvakhet?) til å satse skikkelig. Det har ført til at jeg klarer meg innen det jeg gjør uten at jeg på noe tidspunkt har "jobbet livet av meg" for å lykkes, men det er veldig tydelig at jeg aldri kommer til å bli "best" eller like god som de som jobber jevnere og hardere og kanskje har mer ambisjoner. Alle jeg kjenner innen mitt eget fag som har nådd langt har satset mer enn meg. Ok at for noen faller et yrkesvalg eller retning eller det å ha ambisjoner mer naturlig enn for andre, men alle må jo jobbe for å lære det som trengs. Også er det noe med å sette ambisjonene litt i forhold til evner og begrensninger også, da...

På andre områder kreves det selvfølgelig ikke like mye innsats; er man heldig med utseende og har hatt gode, trygge og stimulerende oppvekstvilkår blir man sannsynligvis lettere en mer omgjengelig og populær person enn en som ikke blir "sosialisert" av familien. Og det uten å tenke særlig over det.

[Pauline]

Slike folk finner jeg irriterende.

Ja, du høres hyggelig ut. Dersom en vurdere mennesker utelukkende ut fra ytre kriterier og uten å bli kjent med dem bestemmer seg for å mislike dem, da er det noe galt et sted. Tror kriteriene for hva vi opplever som perfekt varierer fra menneske til menneske. De kriteriene som ble trukket fram her er det mange som kan leve opp til, men er man perfekt for det? Ville man vært en hyggeligere og mer "likandes" person om man var tjukk, skilt, syk, hadde barn det hadde gått ille for og en ektefelle som gikk på fylla?Nei, jeg tenker ingenting om "perfekte folk".Ingen er perfekte, så enkelt er det! - Og var det noes som var det, så var det vel bra for dem det....

[murray]

Jeg søker meg mot mennesker som har opplevd mye motgang her i livet, og føler en slags skepsis mot dem som ikke har opplevd det.

Det gjør jeg også. Mennesker som flyter gjennom livet blant blomster og kjærleik tror jeg egentlig ikke finnes.

[Vici]

Jeg er ikke misunnelig på noen av de som tilsynelatende tror de er perfekt. Og jeg har forøvrig ikke sansen for de heller.

For et slit det må være når alt skal virke perfekt ovenfor andre? Huff!

Det mest perfekte jeg har sett, var ei venninne og hennes mann som lekte med deres 3 barn i hagen. De hadde det åpenlyst kjempemoro!! Dét kan jeg være misunnelig på, intet annet.

[Gjest gjest_en]

Når du kommer tilstrekkelig under huden på folk så ser du at også de har hatt/har sine hemmelige sorger. For meg gjentar det seg gang på gang når jeg møter såkalt "perfekte" mennesker. Jeg tror rett og slett ikke det "perfekte" egentlig eksisterer, annet enn i fantasien. Og hva er egentlig "perfekt"? Idealene i samfunn forandrer seg jo...

At noen mennesker har flere sorger enn andre er derimot en annen ting....

[Gjest GossipGirl]

Høyere utdannelse er en ting. Men karriære er ikke alt her i livet..Dessuten er det stor forskjell på å komme inn på det studiet man ønsker og å faktisk lykkes i arbeidslivet og ellers etter utdannelsen. Da er det de personlige egenskapene som spiller inn.

Det har jeg vel aldri påstått, heller. Grunnen til jeg nevnte USA og utdannelse, var fordi du snakket om folk som var heldigere stilt mtp. utdannelse. Dette problemet har vi ikke her i Norge.

Hvorvidt en kommer inn på et studium, har ingenting med en persons bakgrunn å gjøre. Dessuten, setter en konkrete mål, og jobber hardt for å nå dem, vil det meste som regel falle på plass. Kommer en ikke inn på studier i Norge, kan en ta utdannelsen i utlandet.

[Gjest Gjest]

Tenker at de trenger mye oppmerksomhet. Tenker også at mange av dem heller lever som de gjør for å få anerkjennelse fra andre istedenfor å leve som de egentlig vil. Og at de kanskje kommer til å angre senere på at de ikke fikk gjort det de ville og vært seg selv.