Hva tenker du om "perfekte" folk?

[*melis*]

Hva tenker dere om "perfekte" folk: mennesker som er vakre, slanke, smarte, (holder på) med en lang og prestisjetung utdannelse, smilende, utadvendte og som attpåtil er snille og morsomme og går overens med alle og har haugevis med venner, og som gjerne har reist verden rundt i tillegg? Jeg må innrømme at jeg blir litt misunnlig (ikke i form av den bokstavlige tolkningen av ordet) og lurer på hvordan i alle dager det er mulig.

[Gjest StockDama]

Har aldri truffet en som er "perfekt", alle har sine feil, noen skjuler det bare bedre =D

[kheira]

Hmm.. Har møtt en del "perfekte" mennesker, og ja blitt litt misunnelig.. Men så har det vist seg at de "perfekte" er ikke så perfekte allikevel, men har kanskje noe de sliter med som gjør at de MÅ ha kontroll på ting. Som feks utseende, vasking i heimen, ha masse venner osv. De MÅ bli likt og være best uansett pris... ellers mister de kontrollen og verden går i grus.

[*melis*]

Hmm.. Har møtt en del "perfekte" mennesker, og ja blitt litt misunnelig.. Men så har det vist seg at de "perfekte" er ikke så perfekte allikevel, men har kanskje noe de sliter med som gjør at de MÅ ha kontroll på ting. Som feks utseende, vasking i heimen, ha masse venner osv. De MÅ bli likt og være best uansett pris... ellers mister de kontrollen og verden går i grus.

Ja det er nok mange av de som lever bak en fasade og er helt avhengig av bekreftelse osv. men hva om de rett og slett bare er "perfekte" uten at de vet det eller tenker særlig mye over det selv? Jeg må innrømme at jeg alltid leter etter feil hos mennesker som virker for perfekte, rett og slett fordi jeg ikke helt forstår at det går an. Hos de fleste "lykkes" man jo (huff, dette ser ikke bra ut for min del ) men noen ganger ikke (dog er dette utelukkende mennesker jeg ikke kjenner særlig godt).

[kheira]

Ja det er nok mange av de som lever bak en fasade og er helt avhengig av bekreftelse osv. men hva om de rett og slett bare er "perfekte" uten at de vet det eller tenker særlig mye over det selv? Jeg må innrømme at jeg alltid leter etter feil hos mennesker som virker for perfekte, rett og slett fordi jeg ikke helt forstår at det går an. Hos de fleste "lykkes" man jo (huff, dette ser ikke bra ut for min del ) men noen ganger ikke (dog er dette utelukkende mennesker jeg ikke kjenner særlig godt).

Isåfall er de ganske heldige så har funnet en easy way og leva livet på og kan slappe av med seg selv og være fornøyd med det Utrolig hva en får til så lenge en er fornøyd og positiv hehe

[amles]

Min erfaring sier at det finnes mer bak husets fire vegger enn det man ser hos de fleste, så jeg tenker at enten er hun heldig som har det så perfekt eller så er hun sinnsykt flink til å skjule ting.

Hadde en venninne som var så og si perfekt, med den perfekte familie og den perfekte jobben(drev eget firma med bra suksess).

Desverre døde hun, og mange ting kom fram i lyset. Alt jeg tenker nå er at hun må ha hatt det ganske ille og slitsomt ved å mått skjule alt dette. Alt for å holde på fasaden..

men.. Livet blir hva man gjør det til, er man fornøyd med det man har så har man det vel ganske perfekt.

[Antagonist]

Ja det er nok mange av de som lever bak en fasade og er helt avhengig av bekreftelse osv. men hva om de rett og slett bare er "perfekte" uten at de vet det eller tenker særlig mye over det selv? Jeg må innrømme at jeg alltid leter etter feil hos mennesker som virker for perfekte, rett og slett fordi jeg ikke helt forstår at det går an. Hos de fleste "lykkes" man jo (huff, dette ser ikke bra ut for min del ) men noen ganger ikke (dog er dette utelukkende mennesker jeg ikke kjenner særlig godt).

Jeg tror ikke noen er "perfekte" uten å vite det selv. Det ligger sannsynligvis mye arbeid, motivasjon og målsetninger bak dette, uten at det gjør de mindre "perfekte" av den grunn.

Det minner meg om et intervju med en psykolog jeg hørte på radio for litt siden. Han ble intervjuet angående mennesker som er såkalt heldige og har tilsynelatende mye flaks i livet (ikke type vinne i lotto, men de personene som alt tilsynelatende går bra for). Psykologen mente at denne type mennesker har opparbeidet seg gode rutiner for det meste, er metodisk og fokusert på det de ønsker, og når derfor som regel de målene de setter seg.

[Gjest *Mim*]

Alle har sitt.

Tenker jeg.

[aline]

Jeg tror ingen er perfekte, men noen er helt klart flinker og/eller heldigere en andre, har kanskje ett bedre utgangspunkt og klarer å bruke seg selv på en måte som gjør at ting sklir mye bedre en for endel andre.

Min tidligere bestevenninde er vel sånn sett det mest "perfekte" jeg har hatt i livet mitt. Hun er slank og pen, traff drømmemannen sin i en alder av 16 og lever fremdeles lykkelig sammen med ham og deres skjønne barn, har drevet firma for seg selv som hun solgte og er nå fulltidsstudent innen noe hun interesserer seg for... Har to flotte hjem, ett i norge og ett i utlandet og har mer en nok penger.

Har faktisk aldri vært sjalu eller misunnerlig på henne, for selv om jeg synes hun er kjempeheldig, så vet jeg at ikke alt bare er lett uansett hvordan man vrir og vender på det, og jeg passer bedre i mitt liv en i hennes, så det har jo endt bra likevel.

Istedenfor å bruke energi på å misunne mennesker man mener er perfekte, synes jeg det er mye mer konstruktivt å rette fokus mot sitt eget liv, hva man har og er fornøyd med og hva man ønsker skulle vært annerledes. Tror man kommer mye nærmere sitt eget "perfekt" ved å se innover en å se utover, så det slik jeg tenker på dette med "perfekte" mennesker.

[Gjest Tigress]

Først så tenkjer eg at det er irriterande med perfekte folk, så tenkjer eg at dei sikkert har noko å skjule, og så tar eg meg sjølv i nakken og ristar meg litt. Når eg er ferdig rista har eg som regel komme til at eg heller bør prøve å lære litt av dei, og ikkje minst glede meg på deira vegne. Særleg passar eg på å ikkje vere misunneleg når dei perfekte er kvinner - kvinner er så altfor flinke til å disse kvarandre, og eg vil ikkje vere ei slik dame.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ingen som er perfekte i den forstand at alt bare har gått på skinner på alle områder, men jeg kjenner flere som er både pene, "uvanlig" godt likt, har prestisjejobber (de jeg kjenner jobber innen kunst/musikk/media), fine hjem, ordnet økonomi og bra forhold. Det betyr på ingen måte at alt i livet er lett eller bra for dem, flere har opplevd ganske drøye ting i oppveksten, andre har kanskje vært gjennom tunge brudd, mistet noen nære etc. Men de er kanskje mer løsningsorienterte og konstruktive enn "folk flest", og har overskudd til både å bearbeide og kanskje bruke dette i relasjoner (empati og forståelse f eks) og jobb? Jeg tror i hvert fall mye har med innstilling og psyke å gjøre - man kan gjøre ethvert hinder uoverstigelig om man vil det, eller man kan prøve å klatre over dem. Og utover det tror jeg at for å bli godt likt av mange og ha gode venner, må man også være åpen og vise noen svakheter/bekymringer/mange sider av seg selv, så jeg stiller vel spørsmålstegn ved hvor nære venner folk som virkelig BARE er vellykkede og perfekte har (om slike finnes, da).

Jeg blir ellers ikke misunnelig på dem, i hvert fall ikke de som er i omgangs/vennekretsen min, men jeg beundrer dem litt for å klare å nå målene sine. Det er inspirerende også, og minner meg om at jeg i hvert fall må PRØVE å få til det jeg vil (det går stort sett bra, nemlig). Forresten synes jeg utseende betyr veldig lite i denne sammenhengen, det er i hvert fall ikke noe jeg tenker over.

[Gjest Gjest]

Hva tenker dere om "perfekte" folk: mennesker som er vakre, slanke, smarte, (holder på) med en lang og prestisjetung utdannelse, smilende, utadvendte og som attpåtil er snille og morsomme og går overens med alle og har haugevis med venner, og som gjerne har reist verden rundt i tillegg?

Slike folk finner jeg irriterende.

[Gjest =tentacle=]

Hva tenker dere om "perfekte" folk: mennesker som er vakre, slanke, smarte, (holder på) med en lang og prestisjetung utdannelse, smilende, utadvendte og som attpåtil er snille og morsomme og går overens med alle og har haugevis med venner, og som gjerne har reist verden rundt i tillegg? Jeg må innrømme at jeg blir litt misunnlig (ikke i form av den bokstavlige tolkningen av ordet) og lurer på hvordan i alle dager det er mulig.

Helt ok. Men hvis de er nesten perfekte på ytre og formelle kriterier, men er ufyselige mot folk de ikke har nytte av, er det litt verre.

Kjenner vel bare èn i perfektkategorien.

[Gjest Gjest]

Jeg er høyt utdannet, i god jobb, har bra kropp, fantastisk flott man, fin leilighet osv. Så det kan se bra ut på overflaten.

Men de som kjenner meg godt vet at jeg hadde en veldig hard barndom, har en sykdom som kommer til å "slå ut" om noen år og dermed endre livet mitt drastisk og at jeg sørger over å aldri kunne få barn.

Akkurat nå prøver jeg å få mest mulig ut av "de gode årene" mine og prioriterer derfor reising og venner høyt. Men jeg vet at det kommer andre tider og "missunnelig kommentarer" om at "åh det er noen som har det" hver gang jeg drar på en reiser eller unner meg noe er bare en ekstra sten til byrden.

Tenk dere om en gang til folkens. De fleste har sitt å slite med.

[Uno]

Jeg tenker at selv om det ser flott ut så er det sjelden det er like perfekt hele tiden når alt kommer til alt.

[hjertesukka]

Jeg tenker mye om "perfekte" folk, eller de som streber etter å være det.

Har noen perifere venner (eller jeg foretrekker nå å kalle dem bekjente) som jeg vokste opp med, som tilsynelatende er "perfekte", iallefall på overflaten. Og det er på overflaten at livene deres dreier seg rundt.

Hvis man prøver å snakke fortrolig eller "innafor skjorta" på disse herr og fru Perfekt, så skjønner de overhode ikke hva det dreier seg om, er iallefall mitt inntrykk. Eller de later som de ikke skjønner.

For å slippe å gå i dybden, så har mange av Perfektene lagt seg til en slags spørre-teknikk, der det gjelder om å si minst mulig om sitt eget liv, men forhøre andre istedet. For de vil helst sitte og sole seg i sin egen glans, og se littegrann ned på andre. Og sine egne problemer glatter de over så godt de kan.- Men jeg vet at bak fasadene skjuler det seg alvorlige problemer. Det er vel en måte å takle livet på. Så egentlig er det synd i dem som ikke greier takle personlige problemer på en mer hensiktsmessig måte enn å ha en flott fasade.

Jeg har kuttet ut slike bekjente,og vil som sagt før i tråden her, heller konsentrere meg om meg selv og mine egne behov - og være lykkelig med det jeg har. Og ha venner som jeg kan være fortrolig med på en klok og lojal måte.

[Mann 42]

Hva tenker dere om "perfekte" folk: mennesker som er vakre, slanke, smarte, (holder på) med en lang og prestisjetung utdannelse, smilende, utadvendte og som attpåtil er snille og morsomme og går overens med alle og har haugevis med venner, og som gjerne har reist verden rundt i tillegg? Jeg må innrømme at jeg blir litt misunnlig (ikke i form av den bokstavlige tolkningen av ordet) og lurer på hvordan i alle dager det er mulig.

Tja, det er jo liksom ikke noe å mislike, da. Og hva kan vel være bedre? Men jeg kjenner på en viss (irrasjonell, kanskje) motstand mot nesegrus beundring overfor folk som har gjort alt rett, og som på toppen av alt er pene, smarte og attraktive. Det er alltid litt lettere å forholde seg til dem som har iallfall noen skjønnhetsfeil... Men jeg kjenner to sånne, som (selvagt) er et par, og etter at de flytta fra byen, så må jeg bare si at jeg SAVNER dem. De var omtrent som beskrevet over, og jeg fikk aldri inntrykk av at den medaljen hadde noen bakside.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg tenker at ingen er perfekt......så enkelt er det faktisk

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tenker ikke noe spesielt over det. Jeg vet at ingen har et perfekt liv, men føler heller ikke at jeg må trøste meg selv ved å tenke over det.

Jeg er fornøyd med mitt eget liv, og om noen andre har det fint, så har ikke det noe med meg å gjøre. Hvis man ikke er fornøyd med livet, så har man også muligheten til selv å gjøre noe med det. Det kan være bra å la seg inspirere av andre, men jeg tror ikke det er særlig konstruktivt å tenke for mye på hvordan alle andre har det.

Hvis det derimot er noen som prøver veldig hardt for å fremstå som perfekte og gjerne trykker andre ned i samme slengen, tror jeg det kan bli slitsomt for omgivelsene. Jeg ville fort tenkt at de prøvde å kompensere for et eller annet. Kanskje ting ikke er så perfekt på hjemmebane likevel eller noe.

Endret 9. januar 2008 av Frk Åberg

[Gjest Gjest]

Hva tenker dere om "perfekte" folk: mennesker som er vakre, slanke, smarte, (holder på) med en lang og prestisjetung utdannelse, smilende, utadvendte og som attpåtil er snille og morsomme og går overens med alle og har haugevis med venner, og som gjerne har reist verden rundt i tillegg? Jeg må innrømme at jeg blir litt misunnlig (ikke i form av den bokstavlige tolkningen av ordet) og lurer på hvordan i alle dager det er mulig.

Å, er det som beskriver de perfekte? jeg har nok misforstått jeg da.....