Angående delt omsorg

[Gjest Gjest_Nysgjerrig_*]

Jeg lurer på en liten ting....

Jeg skjønner at et brudd ikke er lett,og at det bringer som oftest frem mange og vonde følelser..

Men jeg får faktisk veldig vondt inni meg når jeg tenker på barn som ikke kan krype opp i fanget til mamma eller pappa akkurat når det passer barnet..

Hvorfor er det sånn i dag at vi voksne er dem som skal bestemme når vi skal være sammen med barna.

Jeg synes at man skal kunne være tilgjengelig for barnet når barnet har behov for det. For meg er det unartulig at man har faste dager man legger barnet, leker med det og er tilgjengelig.

Jeg vet at det ikke er lett å få til i praktisk.

I min drømmeverden hadde barnet fått kvalitetstid både med mamma og pappa hver dag selv om de ikke bodde sammen!

Men jeg skjønner at det er en drømmeverden....

Men er jeg den eneste som tenker sånn?

[Dalila]

Jeg lurer på en liten ting....

Jeg skjønner at et brudd ikke er lett,og at det bringer som oftest frem mange og vonde følelser..

Men jeg får faktisk veldig vondt inni meg når jeg tenker på barn som ikke kan krype opp i fanget til mamma eller pappa akkurat når det passer barnet..

Hvorfor er det sånn i dag at vi voksne er dem som skal bestemme når vi skal være sammen med barna.

Jeg synes at man skal kunne være tilgjengelig for barnet når barnet har behov for det. For meg er det unartulig at man har faste dager man legger barnet, leker med det og er tilgjengelig.

Jeg vet at det ikke er lett å få til i praktisk.

I min drømmeverden hadde barnet fått kvalitetstid både med mamma og pappa hver dag selv om de ikke bodde sammen!

Men jeg skjønner at det er en drømmeverden....

Men er jeg den eneste som tenker sånn?

Jeg tror hver eneste mamma og pappa tenker sånn...

Men vi kommer ikke langt ved å drømme, vi må prøve å kontinuerlig ta de valg som vi håper på sikt skal være det nest beste for barna våre... Det er i alle fall min innfallsvinkel.

[ThirtySomething]

Jeg lurer på en liten ting....

Jeg skjønner at et brudd ikke er lett,og at det bringer som oftest frem mange og vonde følelser..

Men jeg får faktisk veldig vondt inni meg når jeg tenker på barn som ikke kan krype opp i fanget til mamma eller pappa akkurat når det passer barnet..

Hvorfor er det sånn i dag at vi voksne er dem som skal bestemme når vi skal være sammen med barna.

Jeg synes at man skal kunne være tilgjengelig for barnet når barnet har behov for det. For meg er det unartulig at man har faste dager man legger barnet, leker med det og er tilgjengelig.

Jeg vet at det ikke er lett å få til i praktisk.

I min drømmeverden hadde barnet fått kvalitetstid både med mamma og pappa hver dag selv om de ikke bodde sammen!

Men jeg skjønner at det er en drømmeverden....

Men er jeg den eneste som tenker sånn?

Men selv ikke barn som bor med begge foreldrene kan jo praksis det.

Det er ikke sånn at begge foreldrene er hjemme bestandig. Noen ganger må man f.eks gå i møter på kveldene.

Klart tanken er god, men som foreldre så går man de rundene ofte. Det er ting man skulle ønske man fikk til litt bedre, og så er virkeligheten litt annerledes enn det man skulle ønske.

Men selv om man ikke får til alle de tingen man ønsker seg inni hodet sitt, så er det ikke dermed sagt at man er en dårlig foreler, eller at barnet har det dårlig.

[Alive]

Jeg lurer på en liten ting....

Jeg skjønner at et brudd ikke er lett,og at det bringer som oftest frem mange og vonde følelser..

Men jeg får faktisk veldig vondt inni meg når jeg tenker på barn som ikke kan krype opp i fanget til mamma eller pappa akkurat når det passer barnet..

Hvorfor er det sånn i dag at vi voksne er dem som skal bestemme når vi skal være sammen med barna.

Jeg synes at man skal kunne være tilgjengelig for barnet når barnet har behov for det. For meg er det unartulig at man har faste dager man legger barnet, leker med det og er tilgjengelig.

Jeg vet at det ikke er lett å få til i praktisk.

I min drømmeverden hadde barnet fått kvalitetstid både med mamma og pappa hver dag selv om de ikke bodde sammen!

Men jeg skjønner at det er en drømmeverden....

Men er jeg den eneste som tenker sånn?

Jeg skulle også ønske, jeg også drømmer.

Hvordan ville du løst det praktisk?

[Far til 2]

Jeg lurer på en liten ting....

Jeg skjønner at et brudd ikke er lett,og at det bringer som oftest frem mange og vonde følelser..

Men jeg får faktisk veldig vondt inni meg når jeg tenker på barn som ikke kan krype opp i fanget til mamma eller pappa akkurat når det passer barnet..

Hvorfor er det sånn i dag at vi voksne er dem som skal bestemme når vi skal være sammen med barna.

Jeg synes at man skal kunne være tilgjengelig for barnet når barnet har behov for det. For meg er det unartulig at man har faste dager man legger barnet, leker med det og er tilgjengelig.

Jeg vet at det ikke er lett å få til i praktisk.

I min drømmeverden hadde barnet fått kvalitetstid både med mamma og pappa hver dag selv om de ikke bodde sammen!

Men jeg skjønner at det er en drømmeverden....

Men er jeg den eneste som tenker sånn?

Jeg tror din drømmeverden er den samme drømmeverden som mange av oss andre har. Og uten mål og drømmer, uavhengig av om det er realisisk å gjennomføre som et utgangspunkt eller ikke, vil vi ikke få noen fremdrift. Men drømmer tar bare litt lengre tid å gjennomføre.

Idag er det i hovedsak bare enkelte ekstremister og/eller fagfolk som har gått ut på dato og politikere, som motsetter seg det du beskriver. De fleste oppegående foreldre ønsker det beste for sine barn.

Men fordi enkelte uegnede "fagfolk" og politikerene har laget et lovverk som tilsier at foreldre skal ha mulighet til å straffe barn for foreldrenes uenighet, har det blitt som det har blitt.

Jeg har også en drøm om at vi en gang skal få så inteligente poltikere at de ser at apertheid regimene innefor omsorgsløsningene etter samlivsbrudd bør rives ned. Frem til da håper jeg du "diskuterer" dine løsninger med dine venner. Sansynligvis vil du oppdage at stadig flere er enig med deg.

[Lizzee]

Drar opp den tråden igjen ene og alene av en grunn.

I dag leste jeg et innlegg i A-magasinet som gjorde inntrykk. Skal ikke kommentere det noe nærmere, gir dere bare linken og sier les:

"Den valgte ordning er ikke det viktigste, men at foreldre settes i stand til å forvalte den – og sitt eget liv" sier jenta som nå er voksen og som vokste opp med skilte foreldre.

Les her

Endret 18. januar 2008 av Lizzee

[Gjest Blondie65]

Drar opp den tråden igjen ene og alene av en grunn.

I dag leste jeg et innlegg i A-magasinet som gjorde inntrykk. Skal ikke kommentere det noe nærmere, gir dere bare linken og sier les:

"Den valgte ordning er ikke det viktigste, men at foreldre settes i stand til å forvalte den – og sitt eget liv" sier jenta som nå er voksen og som vokste opp med skilte foreldre.

Les her

Takk. Det var veldig sterk lesning - og det er nok frytkelig mye sant i dette for veldig mange barn.

[Gjest M]

Drar opp den tråden igjen ene og alene av en grunn.

I dag leste jeg et innlegg i A-magasinet som gjorde inntrykk. Skal ikke kommentere det noe nærmere, gir dere bare linken og sier les:

"Den valgte ordning er ikke det viktigste, men at foreldre settes i stand til å forvalte den – og sitt eget liv" sier jenta som nå er voksen og som vokste opp med skilte foreldre.

Les her

Oi...Begynte å grine jeg når jeg leste dette fra A-magasinet.

Men Lizzee, denne artikkelen underbygger jo det du selv skrev for en tid tilbake:

Jeg tror at de fleste samværsformer kan fungere så lenge folk oppfører seg som folk og så lenge barna føler seg elsket og tatt vare på. Og det skader ikke barna at foreldrene snakker sammen og er venner. Barn som lever med foreldre i konflikt har det ikke bra uansett om foreldrne bor sammen eller hver for seg.....

Jeg tror du har så rett så rett. Så lenge barna føler at foreldrene fortsatt er foreldre og det ikke hagler med ukvemsord og konflikter så har barna det så mye bedre. Uansett samværs/omsorgsform.

Takk for at du delte denne artikkelen med oss.