Angående delt omsorg

[Gjest TS]

Han fikk seg nok en overaskelse ja når han skjønte at han nå ikke lenger hadde mulighet til å starte et nytt liv -etter andres oppfatning. Og at andre brydde seg med hans liv.

For å være litt konstruktiv da, så ville det vært en selvfølge for foreldre med barnets beste for øye, at han valgte å bosette seg i samme nærområde. Det er jo ikke nødvendig å flytte langveis for å etablere seg på nytt.

[Lizzee]

Men så flott, da har dere et barn som er fornøyd med å se sin far i helgene. Mange andre barn, inkludert mine, ville ha lidd under DEN ordningen.

Man skal ikke være så skråsikker på at egen ordning er det rette for andre.

Når det gjelder det du skrev videre så må man selvfølgelig planlegge langsiktig når man har barn. Noe annet er idioti.

Det er mange forskjellige måter å løse en situasjon på etter en skilsmisse. Hvor vellykket løsningen blir avhenger veldig av hvordan de skilte foreldrene klarer å samarbeide og forholde seg til hverandre som foreldre.

Selv har vi forsøkt at barna bodde hos meg og var hos sin far annenhver helg. Det fungerte fint. Deretter utvidet samvær med far (torsdag til mandag) og tilslutt 50/50. Sistnevnte kom i stand etter at barna selv ba om det. Vi bor 5 minutter (gangavstand) fra hverandre, vi har ingen bitterhet og konflikter som vi holder liv i, vi voksne (med nye partnere) er venner og drikker kaffe og spiser middag hos hverandre jevnlig. Ikke minst (det viktigste av alt) så fungerer dette for barna og det er noe de selv vil! Uansett hvor godt vi voksne hadde samarbeidet så hadde det aldri gått med en 50/50 deling om barna selv ikke ville eller var komfortable med livene sine. Og hadde ikke vi voksne kunnet samarbeide og oppført oss som folk så hadde vel ingen løsning fungert? Det er jo de som heller ikke får løsningen med samvær annenhver helg til å fungere. Men da har jeg inntrykk av at det er krangling og konflikter mellom de voksne (som går tilbake på årsaken til skilsmissen) som er problemet....

Mange barn savner den av foreldrene de ikke bor hos men kun har samvær med annenhver helg. Det er jo helt naturlig og lett å forstå. Men det å savne noen er ikke alltid det værste... Det værste må være at barnet i tillegg til å savne faren (eller moren) sin også føler at det er mye uvennskap og konflikter mellom mor og far. Mange barn har dårlig samvittighet og skyldfølelse i slike situasjoner.

Tenk på disse stakkars barna som hver fredag blir levert til pappa på en parkeringsplass. Mor går ikke ut av bilen og heller ikke far. For de snakker ikke sammen. Og søndag er det bytting igjen. Og den lille tassen drar med seg baggen sin fra den ene bilen til den andre.... Tenk om disse barna heller hadde opplevd at far hentet og samtidig kom inn i stua hos mor og tok en kaffekopp. Tenk om disse barna opplevde at når mamma hentet på søndag så ble hun invitert inn på middag. Det går faktisk an. Jeg har gjort det selv! Jeg vet at ikke alle klarer dette... Men da bør man gå litt i seg selv og spørre hvorfor. Og det svaret man får da. Kan man gjøre noe med det?

Jeg og min eks har som sagt delt samvær 50/50 og vi har begge forpliktet oss til å ikke flytte fra det som er hjemstedet til våre barn til de er ferdig med skolen. Dette betyr for eksempel at faren ikke flytter sammen med sin kjærste ennå da hun bor 5 mil unna. Hun flytter heller ikke hit da hun har barn å ta hensyn til der hvor hun bor. Vi har snakket mye om dette. At man tar et slikt valg betyr egentlig ikke at man sier nei til voksenlivet eller nei til å leve videre. Det betyr at man tar konsekvensen av at man har barn. Også tilrettelegger man deretter.

[Gjest Gjest]

For å være litt konstruktiv da, så ville det vært en selvfølge for foreldre med barnets beste for øye, at han valgte å bosette seg i samme nærområde. Det er jo ikke nødvendig å flytte langveis for å etablere seg på nytt.

Det forutsetter jo at den andre også har denne muligheten da.

Nei, jeg sier det som det er; etter en skilsmisse/samlivsbrudd bør staten bestemme at hvem i nærområdet man skal treffe...Og for å virkelig bestemme over andre mennesker så bør frivillig singeltilværelse heller ikke vær tillatt.

[Gjest Blondie65]

Det finnes vel en forhistorie bl.a som du sikkert ikke kjenner alle detaljer til...

Hva vet du om hva jeg vet?

[Gjest Gjest]

Tenk på disse stakkars barna som hver fredag blir levert til pappa på en parkeringsplass. Mor går ikke ut av bilen og heller ikke far. For de snakker ikke sammen. Og søndag er det bytting igjen. Og den lille tassen drar med seg baggen sin fra den ene bilen til den andre.... Tenk om disse barna heller hadde opplevd at far hentet og samtidig kom inn i stua hos mor og tok en kaffekopp. Tenk om disse barna opplevde at når mamma hentet på søndag så ble hun invitert inn på middag. Det går faktisk an. Jeg har gjort det selv! Jeg vet at ikke alle klarer dette... Men da bør man gå litt i seg selv og spørre hvorfor. Og det svaret man får da. Kan man gjøre noe med det?

Ja, vi prektige foreldre får det alltid til. Selv anmeldte min eks meg til bv og han fikk all støtte, selv om han aldri deltok i barnestell og til og med tok på seg ekstra arbeid underpappapermisjon, mens han sa jeg var verdens værste mor selv om jeg gjorde alt. Vi drar på ferie sammen, overnatter hos hverandre og tar ofte kappekopper sammen, selv om vi bor flere 10 talls mil unna hverandre. Til jul fikk han en vingflaske av meg - jeg fikk beskjed om at omorgen SKULLE overføres til han. Joda, vi er en lykkelig eks- familie.

[Gjest Gjest]

Hva vet du om hva jeg vet?

Fordi ingen vet alt om andre menneskers liv, og man ikke selv er innblandet.

[ThirtySomething]

Jeg er litt sjokkert jeg. Tror virkelig de fleste at barn savner tingene sine mer enn foreldrene sine? Og alle går utifra at tingene hos "den andre foreldern" ikke er barnas på samme måte som hos "bostedsforeldern"? Jeg forstår ikke hvordan enkelte tenker jeg.

I tillegg så leser jeg innlegg etter innlegg der man peker på forskjeller mellom barn og voksen, men i dette tilfellet så er det å ha 2 hjem hos folk som elsker en høyest over alt på jord en negativ ting, når man har alt man trenger begg steder.

Det finnes nok av voksne som pendler. Jobber ute i ukedagene, er hjemme i helgene. Noen ganger er det sånn det må bli pga jobb osv. For skilsmissebarn er det selvfølgelig veldig trist at foreldrene har gått hvert til sitt, men jeg tror majoriteten av skilsmissebarn har det vel så bra som barn som lever sammen med begge foreldrene daglig.

Da jeg vokste opp hadde jeg en venninne hvor faren seilte. Han var borte i måneder av gangen, kanskje bare en telefon eller et brev. DET var savn det. Det var forskjell på henne når han var hjemme og ikke. Hun blomstret når hun kunne være sammen med ham også. Selv om hun hadde det helt greit sammen med moren og søsknene når han var ute.

Men sånn var det, og sånn ble det. Det var sånn han forsørget familien sin, og ingen satte spørsmålstegn ved det.

Jeg skal for all del ikke bagatellisere her, men jeg sier bare at det finnes nyanser.

Og jeg tror veldig på at mennesker er viktigere enn ting. Det er mitt syn.

[Saeria]

Ja, vi prektige foreldre får det alltid til. Selv anmeldte min eks meg til bv og han fikk all støtte, selv om han aldri deltok i barnestell og til og med tok på seg ekstra arbeid underpappapermisjon, mens han sa jeg var verdens værste mor selv om jeg gjorde alt. Vi drar på ferie sammen, overnatter hos hverandre og tar ofte kappekopper sammen, selv om vi bor flere 10 talls mil unna hverandre. Til jul fikk han en vingflaske av meg - jeg fikk beskjed om at omorgen SKULLE overføres til han. Joda, vi er en lykkelig eks- familie.

Dette har da vel ingenting med prektighet å gjøre? Er det ikke flott at noen foreldre får til delt omsorg og det å omgås hverandre på en god måte? Klart det er forferdelig trist om din situasjon er slik du beskriver den. Jeg antar at du har skaffet deg juridisk hjelp, for det skal i utgangspunktet en god del til før en mister omsorgen. Er det ikke tilfelle bør det avdekkes.

[Gjest Gjest_Fraulein Fix_*]

Jeg tror at for skilsmissebarn er ikke problemet det å måtte flytte på seg, med så og så mange dagers mellomrom. Jeg tror det at mor og far ikke lenger vil bo sammen med hverandre, er grunnen til at mange barn lider, ikke det at barnet evt har 2 hjem. Det er foreldrene og ikke bostedet barna har tilhørigheten hos. Jeg er selv skilsmissebarn og jeg tror for min del at det hadde føltes litt kunstig, hvis mor og far var "på besøk" hos meg i det som engang var hele familiens hjem.

Hvor lenge skal så mor og far holde på med det? Skal barnet "oppleve" skilsmissen og alle endringene 1-2-3 år etter at det skjedde (og blir det mindre vanskelig da?), eller skal foreldrene holde på med det til barnet er 18 år og hva gjør de eventuelt da, selger huset og lar barnet finne seg et eget hjem? Fordi han/hun har aldri bodd hvor mor og far bor nå og har dessuten ikke noe rom hos de, for med 1,5 husholdninger å betale, så har man i hvertfall ikke råd til noen ekstrarom i det nye huset..

Som barn må man også lære å akseptere forandring og en løsning hvor mor og far flytter på seg, ville gitt meg et falskt håp om at dette var midlertidig og at snart ville de begge flytte inn igjen. Jeg kan ikke se at det gagner barnet i lengden. Livet til et skilsmissbarn blir snudd opp ned uansett og å late som ingenting har forandret seg, ved at mor og far flytter inn og ut, hjelper fint lite. For ikke å snakke om de utallige økonomiske og praktiske utgiftene dette byr på.

Her nedenfor har jeg kopiert deler av et innlegg fra Mayamor, (fra en tilsvarende tråd med tittelen:Kun en av foreldrene bør få borett med barnet, fordi opprivende skilsmisser og flytting skader), hvis du leser dette Mayamor, så håper jeg det var i orden Syntes nemlig det var et veldig bra innlegg, som sa det meste:

* det er en grunn eller ti+ til at foreldrene flyttet fra hverandre

* hva med rengjøring? Blir det da krangling om hvem som gjør mest? Gagner det barna?

* hva med matinnkjøp? Skal foreldrene da hver sine låsbare skap/kjøleskap/fryseboks/utstyrsskap etc? Hva med oppvasken som står igjen? Hva med restebruk?

* hva med oppussing? Ikke enige: male om annenhver uke? Hvem skal betale for oppussing den andre er uenig om? Hvem skal utføre oppussingen? Den som vil pusse opp? Hva om den ene aldri "vil" pusse opp? Er dette harmoni for barna?

* hva med soverom? Skal en ha samme seng annenhver uke? Har en lov å ha sex i eksmannens annen-hver-uke-seng eller bare på hybelen annenhver uke? Skal en dele hybel annenhver uke eller ha seperate hybler?

* hva med økonomi? Har en råd til 1,5 ganger boutgifter/strøm/forsikringer. Går ikke foreldrenes dårlige økonomi nettopp utover barna?

* hva med barna: tror du de ønsker å høre på morens og farens krangling ved hver eneste ukeslutt? Blir ikke det en belastning for barna?

* hva med folkeregisteret? Skal både mor og far ha adresse på samme adresse? Hva da med stønader etc.

* når mor og/eller far etablerer seg på nytt: hva da med evt barn i det forholdet. Hva med stemors/stefars eksfamilie og barn? Hva med felles barn: skal de følge med pappa til sine førstekullsbarn og la mor være alene halve eller hele uken? Skal stemor flytte sammen inn i mannens førstekullshus?

* og DERSOM intet av dette er noen problemstillinger: hvorfor i himmelens navn gikk de foreldrene fra hverandre da? Kunne jo like godt fortsette samlivet med seperate soverom da... Og da hadde nok barna sluttet å bli en del av skilsmissestatistikken også!

[Gjest Gjest]

Jeg er litt sjokkert jeg. Tror virkelig de fleste at barn savner tingene sine mer enn foreldrene sine? Og alle går utifra at tingene hos "den andre foreldern" ikke er barnas på samme måte som hos "bostedsforeldern"? Jeg forstår ikke hvordan enkelte tenker jeg.

Det er vel ikke savn av materielle ting som vektlegges i denne debatten? Det er vel heller stresset ved å flytte annenhver uke, tap av rutiner, venner, nærmiljø, skole....

[Kosemose]

Men er det ikke et lite paradoks at BARNA skal flytte villig vekk frem og tilbake mens de voksne aldri kunne tenke seg dette?

Min personlige mening er at 50/50 ordningen er for helt spesielle foreldre med helt spesielle omsorgsevner og evne til å forstå forskjellen på partneren de forlot og forelderen til barnet. I det øyeblikket det ligger bare litt bitterhet igjen så forsvinner alt godt samarbeid.

Jeg mener nok - veldig ukosher og politisk ukorrekt - at barna har bedre av en hovedadresse og mest mulig samvær med den andre forelderen. Jeg mener også at begge foreldre har krav på informasjon og medbestemmelse over egne barns hverdag og at delt foreldrerett derfor bør være en selvfølge.

Jeg mener også at det å være foreldre er et privilegium og en rettighet. I det øyeblikket man saboterer går det ut over barnet og DA bør bosted og alt annet opp til vurdering.

Så enkel er nok ikke virkeligheten og i alle fall ikke i dag, men man kan jo fortsette å drømme om en uavhengig bistandsadvokat for barna ...

Nei jeg har ikke barn selv. Men jeg har venner med elendig fungerende, godt fungerende og middels fungerende ordninger. Jeg ser dritten på nært hold.

Jeg mener: 100 % med Blondie!

Og jeg er enig i at det for "folk flest" er en absurd tanke at foreldre skal flytte fram og tilbake, men for veldig mange barn er det nok minst like absurd. Det er bare det at de ikke har noe valg... Hvorfor er det vanskeligere for voksne å skifte hus annenhver uke enn det er for barn? Voksne er da mer mobile, er kognitivt bedre utrustet, har mer oversikt, og ikke minst; det er de som er årsak til situasjonen. Så rent teoretisk syns jeg det er en grei ting å mene. I praksis vet jeg at om jeg hadde kommet opp i tilsvarende situasjon, skal jeg ikke utelukke at 50/50 omsorg hadde blitt realitet. Og jeg kjenner tilfeller der 50/50 virker som den absolutt beste løsningen for barna og der jeg tror andre løsninger hadde blitt helt feil. Sikker lurt å ta høyde for at enhver situasjon er unik...

[Gjest Gjest]

Ja, vi prektige foreldre får det alltid til. Selv anmeldte min eks meg til bv og han fikk all støtte, selv om han aldri deltok i barnestell og til og med tok på seg ekstra arbeid underpappapermisjon, mens han sa jeg var verdens værste mor selv om jeg gjorde alt. Vi drar på ferie sammen, overnatter hos hverandre og tar ofte kappekopper sammen, selv om vi bor flere 10 talls mil unna hverandre. Til jul fikk han en vingflaske av meg - jeg fikk beskjed om at omorgen SKULLE overføres til han. Joda, vi er en lykkelig eks- familie.

Det er sjelden barnevernet engasjerer seg i samvær/barnefordeling. Det ansvaret får politi og rettsvesen. Det er sjelden noen mister omsorgen/samvær uten at de er dømt for alvorlig kriminalitet. Da må det i såfall foreligge alvorlig omsorgssvikt. Slik er det hvertfall i vår kommune.

[Gjest Gjest]

Det er mange forskjellige måter å løse en situasjon på etter en skilsmisse. Hvor vellykket løsningen blir avhenger veldig av hvordan de skilte foreldrene klarer å samarbeide og forholde seg til hverandre som foreldre.

................

Det er jo de som heller ikke får løsningen med samvær annenhver helg til å fungere. Men da har jeg inntrykk av at det er krangling og konflikter mellom de voksne (som går tilbake på årsaken til skilsmissen) som er problemet....

Tenk på disse stakkars barna som hver fredag blir levert til pappa på en parkeringsplass. Mor går ikke ut av bilen og heller ikke far. For de snakker ikke sammen. Og søndag er det bytting igjen. Og den lille tassen drar med seg baggen sin fra den ene bilen til den andre.... Tenk om disse barna heller hadde opplevd at far hentet og samtidig kom inn i stua hos mor og tok en kaffekopp. Tenk om disse barna opplevde at når mamma hentet på søndag så ble hun invitert inn på middag. Det går faktisk an. Jeg har gjort det selv! Jeg vet at ikke alle klarer dette... Men da bør man gå litt i seg selv og spørre hvorfor. Og det svaret man får da. Kan man gjøre noe med det?

Ja, vi prektige foreldre får det alltid til. Selv anmeldte min eks meg til bv og han fikk all støtte, selv om han aldri deltok i barnestell og til og med tok på seg ekstra arbeid underpappapermisjon, mens han sa jeg var verdens værste mor selv om jeg gjorde alt. Vi drar på ferie sammen, overnatter hos hverandre og tar ofte kappekopper sammen, selv om vi bor flere 10 talls mil unna hverandre. Til jul fikk han en vingflaske av meg - jeg fikk beskjed om at omorgen SKULLE overføres til han. Joda, vi er en lykkelig eks- familie.

Hva mener du med at prektige foreldre alltid får det til?

Det handler da ikke om å være prektig??? Eller er man prektig bare fordi man klarer å være fornuftig og tenke på barna sine fremfor å fore sin egen bitterhet?

At eksen din ikke stelte barna og jobbet i permisjonstiden betyr ikke at han er en dårlig far. At du tok alt stell bety ikke at du nødvendigvis er en god mor.

At eksen din anmelder deg og oppfører seg som han gjør - hvis det er urettmessig - handler vel kun om at han har et horn i siden til deg. Det handler i så fall om forholdet mellom dere to voksne. Og at han (og du) ikke ser at slik oppførsel går ut over barna.

Jeg skjønner ikke helt logikken hos deg. Dere overnatter hos hverandre, drar på ferie sammen og alt det der. Allikevel anmelder han deg og krever at du skal miste omsorgen? Her må det være noe mer... Og spørsmålet er hvorfor han gjør dette. Vil han ha omsorgen for barna eller vil ha såre og skade deg?

Om det ikke er rettmessig så gjør han det vel for egen vinning og ikke for hensynet til barna. Og da er han ute og kjøre. Og det er vel her Lizzi i innlegget over mener at de voksne bør skjærpe seg. Om det han gjør er rettmessig -at du fortjener å bli anmeldt og ikke bør ha omsorgen for barna - så gjør han det vel av hensyn til barna og ikke seg selv.... Og da er det vel deg det er noe galt med.... ? Eller?

ALt man gjør det gjør man for å oppnå noe. Men tenk på at barna fakstisk skal leve med alle konsekvensene og at de ser hvordan foreldrene holder på.

Når du drikker kaffe og overnatter hos ham så gjør du det for å oppnå noe. Når han anmelder deg gjør han der for å oppnå noe.

Prøv å ha gode hensikter i det dere gjør. Lev og oppfør dere slik at dere kan se ungene deres inn i øyene og svare erlig den dagen de er voksne og stiller spørsmål om hvorfor barndommen deres ble som den ble!

[Gjest Gjest]

Prøv å ha gode hensikter i det dere gjør. Lev og oppfør dere slik at dere kan se ungene deres inn i øyene og svare erlig den dagen de er voksne og stiller spørsmål om hvorfor barndommen deres ble som den ble!

Dette er viktig. Noen foreldre får kanskje først vite hvilke konsekvenser deres valg har fått for barna når barna blir modne og reflekterte nok til å sette ord på sine tanker og følelser. Hvis barna har følt seg overkjørt eller urettferdig behandlet av egoistiske foreldre kan det ødelegge forholdet mellom det voksne barnet og forelderen(e).

[Gjest Gjest]

Dette har da vel ingenting med prektighet å gjøre? Er det ikke flott at noen foreldre får til delt omsorg og det å omgås hverandre på en god måte? Klart det er forferdelig trist om din situasjon er slik du beskriver den. Jeg antar at du har skaffet deg juridisk hjelp, for det skal i utgangspunktet en god del til før en mister omsorgen. Er det ikke tilfelle bør det avdekkes.

For det første;man trenger ikke delt omsorg for å omgås.

For det andre; jo det er prektighet når du belærer andre om din perfekte tilværelse. Og som jeg skrev; noen av oss klarer faktisk å omgås til tross alle stridigheter - og selv om de kommet med fra en forelder.

For det tredje; JEG er den juridiske eksperten her.

For det fjerde; det skal IKKE mye til for å miste omsorgen - på bygda.

[Gjest Gjest]

Det er jo de som heller ikke får løsningen med samvær annenhver helg til å fungere. Men da har jeg inntrykk av at det er krangling og konflikter mellom de voksne (som går tilbake på årsaken til skilsmissen) som er problemet....

Eller årsaken kan være at barna ikke ønsker samvær fordi de er redd for den ene forelderen. Eller kanskje den ene forelderen faktisk ikke gidder å ha samvær.

Mange barn savner den av foreldrene de ikke bor hos men kun har samvær med annenhver helg. Det er jo helt naturlig og lett å forstå. Men det å savne noen er ikke alltid det værste... Det værste må være at barnet i tillegg til å savne faren (eller moren) sin også føler at det er mye uvennskap og konflikter mellom mor og far. Mange barn har dårlig samvittighet og skyldfølelse i slike situasjoner.

Noen barn gruer seg til samværshelgene. Noen barn har dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi de selv ikke ønsker å dra til den ene forelderen og at dett kan skape konflikter og problemer for den foreldren de bor fast hos. Fordi den andre hevner seg på denne.

Tenk på disse stakkars barna som hver fredag blir levert til pappa på en parkeringsplass. Mor går ikke ut av bilen og heller ikke far. For de snakker ikke sammen. Og søndag er det bytting igjen. Og den lille tassen drar med seg baggen sin fra den ene bilen til den andre.... Tenk om disse barna heller hadde opplevd at far hentet og samtidig kom inn i stua hos mor og tok en kaffekopp. Tenk om disse barna opplevde at når mamma hentet på søndag så ble hun invitert inn på middag. Det går faktisk an. Jeg har gjort det selv! Jeg vet at ikke alle klarer dette... Men da bør man gå litt i seg selv og spørre hvorfor. Og det svaret man får da. Kan man gjøre noe med det?

Tenk på de barna som er livredd for at far skal gå inn i huset til mor når han henter dem. Fordi de har vært vitne til grov mishandling flere ganger tidligere. Tenk på de som er redde for at politiet ikke skal komme fort nok selv om mor utløser voldsalarmen. Ja, barn med slike opplevelser må også vanligvis ha samvær med far! Støtter forslaget til en annen om at barna også burde få utnevnt en egen bistandsadvokat.

[Lizzee]

Ja, vi prektige foreldre får det alltid til. Selv anmeldte min eks meg til bv og han fikk all støtte, selv om han aldri deltok i barnestell og til og med tok på seg ekstra arbeid underpappapermisjon, mens han sa jeg var verdens værste mor selv om jeg gjorde alt. Vi drar på ferie sammen, overnatter hos hverandre og tar ofte kappekopper sammen, selv om vi bor flere 10 talls mil unna hverandre. Til jul fikk han en vingflaske av meg - jeg fikk beskjed om at omorgen SKULLE overføres til han. Joda, vi er en lykkelig eks- familie.

Jeg føler meg ikke spesielt prektig fordi om jeg har fått til å samarbeide med min eks. Det gjør meg heller ikke særlig prektig at jeg er venner med eksen min.

Jeg hadde en opprivende og vond skillsmisse og kunne sikkert ha valgt å være bitter og forbannet på min eks fortsatt. Men jeg valgte å la være. For meg handler det nemlig om valg. Velge å leve og oppføre meg slik at både mine barns og mitt eget liv blir best mulig. Og ingen kan nekte for at livet blir bedre om man minsker konfliktene? Jeg kan velge å slutte å bry meg med og bruke energi på ting jeg ikke kan forandre. Jeg kan velge å leve videre og ha det best mulig med de menneskene jeg har rundt meg. Og eksen min han er far til barna mine og kan må jeg derfor ha et sted i livet mitt. Og hverdagen blir unektelig mye enklere og bedre når man har et greit forhold til hverandre. Jeg har svelge mange og store kameler - men når resultatet er et liv som er godt for meg, samboer og barn så er det verdt det. Jeg er ikke prektig. Snarere litt egoistisk - både på vegne av meg selv og de jeg er glad i.

Jeg går i ifra at din eks anmeldte deg til barnevernet og at han fra folk rundt dere fikk all støtte. Dvs. at han ikke fikk støtte eller medhold fra barnevernet. Det skal mye til at barnevernet går inn og gir en av foreldrene medhold hvis det ikke har vært grov omsorgssvikt. At din eks gjør slike ting mot deg sier mye om hvor langt han er villig til å gå for at samarbeidet IKKE skal fungere. At du til tross for slik oppførsel allikevel er hyggelig mot ham og gir ham julegave er flott. Det vitner om at du har gode hensikter. Og det skal du fortsette med. Alttfor mange skilte foreldre lever etter regelen om øye for øye - tann for tann. Er ikke du hyggelig mot meg så gidder ikke jeg være hyggelig mot deg... Det kommer ikke mye godt ut av det.

Jeg tror at de fleste samværsformer kan fungere så lenge folk oppfører seg som folk og så lenge barna føler seg elsket og tatt vare på. Og det skader ikke barna at foreldrene snakker sammen og er venner. Barn som lever med foreldre i konflikt har det ikke bra uansett om foreldrne bor sammen eller hver for seg.....

[Saeria]

For det første;man trenger ikke delt omsorg for å omgås.

For det andre; jo det er prektighet når du belærer andre om din perfekte tilværelse. Og som jeg skrev; noen av oss klarer faktisk å omgås til tross alle stridigheter - og selv om de kommet med fra en forelder.

For det tredje; JEG er den juridiske eksperten her.

For det fjerde; det skal IKKE mye til for å miste omsorgen - på bygda.

Det var da voldsomt! Mener du at hvis noen vil vise hvordan det kan fungere så er man prektig?!? ER det bare rom for konflikt her?

Jeg mente da ikke at man trenger delt omsorg for å omgås. Jeg refererte til hun som ble kalt prektig.

Hva mener du med at du er den juridiske eksperten? Skal du ta din egen sak, hvis du er gjesten med problemer ift. barnefar og bv?

Skal ikke mye til på bygda? Barnevernet har da det samme lovverket å forholde seg til. De kan ikke bare komme innom og si "nå skal vi ha barna dine, tusen takk". Det skal ligge en del til grunn for å ta over omsorgen, uansett bosted. Hvis ikke skulle det vel ikke by på så veldig store vansker å vise at bv har handlet feil.

[Gjest Gjest]

Det var da voldsomt! Mener du at hvis noen vil vise hvordan det kan fungere så er man prektig?!? ER det bare rom for konflikt her?

Jeg mente da ikke at man trenger delt omsorg for å omgås. Jeg refererte til hun som ble kalt prektig.

Hva mener du med at du er den juridiske eksperten? Skal du ta din egen sak, hvis du er gjesten med problemer ift. barnefar og bv?

Skal ikke mye til på bygda? Barnevernet har da det samme lovverket å forholde seg til. De kan ikke bare komme innom og si "nå skal vi ha barna dine, tusen takk". Det skal ligge en del til grunn for å ta over omsorgen, uansett bosted. Hvis ikke skulle det vel ikke by på så veldig store vansker å vise at bv har handlet feil.

Fælt som man reagerte på ordet "prektig" da. Og så snakker man om at man må la alle foreldre glemme personlige feider....(hehe)

Joda, på bygda er kompetansen så dårlig på de fleste fagfelt at der kan man mise omsorgen for en slikk og ingenting. Man blir til og med meldt til bv for å be om veiledning etter forvaltningsloven. Og man kan ikke vise til feil bv gjør; da det meste av deres vurderinger går inn under deres "faglige skjønn",og alt, abolsutt ALT kan brukes mot en.

[Gjest Gjest]

Joda, på bygda er kompetansen så dårlig på de fleste fagfelt at der kan man mise omsorgen for en slikk og ingenting. Man blir til og med meldt til bv for å be om veiledning etter forvaltningsloven. Og man kan ikke vise til feil bv gjør; da det meste av deres vurderinger går inn under deres "faglige skjønn",og alt, abolsutt ALT kan brukes mot en.

Barnevernet må ha en god sak som er godt dokumentert hvis de skal få medhold i retten. Hvis du mener at de har begått en feil må du skaffe deg en advokat. Skaff deg en advokat fra byen eller en annen bygd som har erfaring fra slike saker. Inkompetente mennesker finnes dessverre i alle bransjer.

Forøvrig mener jeg at barnevernet i for liten grad engasjerer seg i problemstillinger knyttet til samvær som kan være til skade for barnet og ved fare for barnebortføring.