Angående delt omsorg

[Saeria]

Jeg reagerte på prektig, fordi det ofte forbindes med noe negativt og nedlatende.

Er kompetansen så dårlig hadde jeg hvertfall satt himmel og jord i bevegelse for å la folk på høyere nivå vite om tilstanden. Hvis man blir anmeldt for å be om noe man har krav på, går det ikke da an å gjøre noe for å få det man har krav på?

Bv har selvfølgelig faglig skjønn, dette er et tveegget sverd for alle som har skjønn som en del av "arbeidsinstruksen". Allikevel skal også deres faglige skjønn kunne hjemles. Man kan ikke ta barna basert på skjønn alene. Er dette tilfelle hadde jeg gått til fylkesmann, storting og regjering.

Jeg vet selv om enkelte tilfeller der bv har handlet feil og det er vondt å se hva deres makt kan gjøre med andre. Jeg har også sett når de handler rett, og hvor mye bedre barna kan få det.

[Lizzee]

Eller årsaken kan være at barna ikke ønsker samvær fordi de er redd for den ene forelderen. Eller kanskje den ene forelderen faktisk ikke gidder å ha samvær.

Noen barn gruer seg til samværshelgene. Noen barn har dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi de selv ikke ønsker å dra til den ene forelderen og at dett kan skape konflikter og problemer for den foreldren de bor fast hos. Fordi den andre hevner seg på denne.

Tenk på de barna som er livredd for at far skal gå inn i huset til mor når han henter dem. Fordi de har vært vitne til grov mishandling flere ganger tidligere. Tenk på de som er redde for at politiet ikke skal komme fort nok selv om mor utløser voldsalarmen. Ja, barn med slike opplevelser må også vanligvis ha samvær med far! Støtter forslaget til en annen om at barna også burde få utnevnt en egen bistandsadvokat.

Du viser i ditt innlegg over at det også finnes andre sider og andre situasjoner ved skilsmisser og samværsordninger. Jeg er ikke uenig i det du sier selv om jeg selv ikke har tatt frem slike eksempler i mine innlegg tidligere.

Ja det kan være ufattelig mange årsaker til at samvær ikke fungerer... Men hovedårsaken virker for meg å være at de to voksne ikke klarer å få det til pga. gammelt grums, man legger ikke konflikten bak seg, man fortsetter krangelen, man liker ikke den nye samboeren, man finner feil ved den andre og liker ikke rutinene i den andres hjem, man vil at ting skal skje på ens egne premisser - ikke fordi det nødvendigvis er riktigere men bare fordi man vil være vrang... Man skal straffe den som valgt å gå og som valgte elskerinnen fremfor videre samliv...

Og vil ikke den ene foreldren ha samvær - da er det den personen som må skjærpe seg! Og noen ganger så er det kanskje også greit at barnet ikke har samvær.

Jeg mener så absolutt ikke at alle er like skikket til å ta seg av barn eller at barn skal tvinges til å være sammen med voksne som de er redde for! Det jeg sier er at voksne mennesker med nogenlunde vett i panna kan tillate seg å oppføre seg som folk og legge konflikter bak seg når det er snakk om å være med på å skape en god oppvekst for barna sine!

Jeg har ønsket å poengtere at man som mor og far har ansvar for å gjøre barndommen til barna sine best mulig. Denne oppgaven har man både som gift, samboende og som skilt. Og flytter man fra hverandre da skylder man barna sine å gjøre sitt ytterste for å samarbeide med den andre foreldren. Og det har de fleste mennesker både mulighet og evne til å klare! Det er de færreste som har en voldelig eks som barna er redd for å være sammen med.

Noen ganger innebærer også det å skape en god barndom å beskytte barna fra mennesker som ikke egner seg som omsorgspersoner. Er den andre foreldren en mishandler, en person som man trenger voldsalarm og politi for å beskytte seg mot, ja da sier det seg selv at man beskytter barna sine mot denne personen.

Jeg støtter også forslaget om bistandsadvokat til barn.

Endret 6. januar 2008 av Lizzee

[Gjest Gjest]

Noen ganger innebærer også det å skape en god barndom å beskytte barna fra mennesker som ikke egner seg som omsorgspersoner. Er den andre foreldren en mishandler, en person som man trenger voldsalarm og politi for å beskytte seg mot, ja da sier det seg selv at man beskytter barna sine mot denne personen.

Jeg støtter også forslaget om bistandsadvokat til barn.

Problemet er at barn har dårlig rettssikkerhet i dag. Barneloven ivaretar ikke disse barna. Barneloven tar utgangspunkt i at alle foreldre er gode foreldre. Slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er ikke lett å være mamma og kjempe imot et slikt lovverk. Barnevernet har heller ikke myndighet til å overprøve en sak som har vært i retten.

Sist jeg måtte møte barnefaren i retten var da han hadde truet med å bortføre barna til et land i midt-østen, hvor det nylig hadde vært krig, som ikke hadde tilbakeleveringsavtale og som UD frarådet norske borgere å reise til. Faren er etnisk norsk. Jeg måtte til retten og det kostet meg flere tusen kroner å få utreiseforbud i denne saken. Jeg synes det er skremmende at det gjøres så lite for å forebygge barnebortføring. Alt var opp til meg. Ingen kunne gi meg råd eller veiledning. Bortsett fra en dyktig advokat som jeg selv måtte finne frem til. Jeg mener politi og barnevern burde veiledet og støttet. Det hadde de ikke lov til. Fordi dette var en sak for domstolen og de hadde ikke lov til å foreslå en konkret advokat som kunne ta saken.

Noen foreldre bruker barna til å skremme den andre forelderen eller til å bidra til at den andre får en dårligere økonomi. I mitt tilfelle betaler baras far bidrag som om barna skulle vært der 10 netter i måneden. I praksis er de nesten aldri der. For å forandre avtalen til reelt samvær må jeg gå til retten. Det er det ikke verdt. Det er et faktum at noen kun ønsker smvær av økonomiske årsaker. Dette har blitt et problem etter den nye bidragsordningen kom. Det kan selvsagt virke begge veier. Sikkert noen bostedsforeldre som nekter samvær kun av økonomiske årsaker også. Begge deler er svært uheldig for barnet.

Dette ble langt, men det jeg prøver å få frem er at alle foreldre er ulike og alle samlivsbrudd er ulike. Du samarbeider bra med din eks, men det er ikke sikkert samarbeidet hadde fungert like bra hvis din eks oppførte seg som min eks. Mellom våre erfaringer er det mange nyanser av samlivsbrudd. Derfor mener jeg at man i hvert enkelt tilfelle må finne ut hva som er best for barna. Selv om dette kan være vanskelig. Kanskje ikke engang barnet våger å være ærlig på hva h*n ønsker. Barn er jo så lojale. Men en ting er jeg sikker på, at forslaget om delt omsorg som hovedregel er et bomskudd. Nettopp fordi det krever så mye både av foreldrene og av barnet, jfr tidligere innlegg. De dette passer for har jo uansett full mulighet til å velge dette i dag. Og jeg skjønner ikke at det skal være vanskeligere for foreldrene å flytte annenhver uke enn for barnet å flytte annenhver uke!

[Gjest Gjest]

Barnevernet må ha en god sak som er godt dokumentert hvis de skal få medhold i retten. Hvis du mener at de har begått en feil må du skaffe deg en advokat. Skaff deg en advokat fra byen eller en annen bygd som har erfaring fra slike saker. Inkompetente mennesker finnes dessverre i alle bransjer.

Forøvrig mener jeg at barnevernet i for liten grad engasjerer seg i problemstillinger knyttet til samvær som kan være til skade for barnet og ved fare for barnebortføring.

Barnvernet støttet alle i min eks sin hjembygd. De VISSTE de ikke hadde noen sak, men siden jeg hadde vært så frekk mot de å opplyse de om lover og regler og stille de noen spørsmål angående deres saksbehandling sendte de en bekymringsmelding full av skitt og faenskap for å vise meg hvilken makt de hadde, dit jeg flyttet. Bl.a innholdt mesteparten av meldingen opplysninger om hvor såret de som fagpersoner var, at jeg ikke hadde hilst på styrer i butikken en gang og at de var redde for at jeg ville fortsette å stille spørsmål! De opptrådte som fars rådgiver og var hans budbringere, og meddelte hans ønsker til meg.

Jeg er jurist.

[Gjest Gjest]

Barnvernet støttet alle i min eks sin hjembygd. De VISSTE de ikke hadde noen sak, men siden jeg hadde vært så frekk mot de å opplyse de om lover og regler og stille de noen spørsmål angående deres saksbehandling sendte de en bekymringsmelding full av skitt og faenskap for å vise meg hvilken makt de hadde, dit jeg flyttet. Bl.a innholdt mesteparten av meldingen opplysninger om hvor såret de som fagpersoner var, at jeg ikke hadde hilst på styrer i butikken en gang og at de var redde for at jeg ville fortsette å stille spørsmål! De opptrådte som fars rådgiver og var hans budbringere, og meddelte hans ønsker til meg.

Jeg er jurist.

Jeg ville gått videre med denne saken hvis jeg var deg. Selv om du er jurist synes jeg du skal engasjere en annen advokat som kan ta saken din.

[Gjest Gjest]

Jeg ville gått videre med denne saken hvis jeg var deg. Selv om du er jurist synes jeg du skal engasjere en annen advokat som kan ta saken din.

Mitt råd gjelder hvis dette fikk konsekvenser for deg. Hvis barnevernets oppførsel ikke fikk konsekvenser ville jeg bare skrevet et brev til fylkesmannen og lagt ved dokumentasjon. Det er viktig å få ryddet opp i dette slik at andre som kommer etter deg blir behandlet på en riktig måte.

[Helen]

Min eldste sønn har bodd 50% hos meg og 50% hos far nå i 10 år. Dette har fungert helt greit, utenom litt startproblemer.

Jeg har snakket mye med sønnen min om dette med 50/50 for både jeg og faren hans er veldig innstilt på å gjøre det beste for han. Hvis han vil flytte til far så får han lov til det, og omvendt. Men slik det er nå synes han selv at det funger helt fint.

Jeg og faren hans har aldri vært uvennen, kranglet og kalt opp hverandre osv... Så det er sikkert derfor det fungerer så godt også.

Vi bor i samme skolekrets, det er 4 km mellom oss og skolen ligger omtent i midten. Han har klassekompiser både her og hos far. Han sykler gjerne til kompisene sine hos far når han er her og omvendt. Vi har byttedag på søndagkveld og da blir han bedt inn, det samme blir jeg eller min mann hvis det er han som leverer.

Min sønn har aldri bodd i en bag da han har alt han trenger både hos meg og hos far, det eneste som følger han frem og tilbake er skolesekken hans.

Jeg tror ikke 50/50 passer for alle, hverken barn eller voksne. Det krever mye av alle for at dette skal fungere, foreldrene er nødt til å legge stridsøksen fra seg og samarbeide for at dette skal kunne fungere er samarbeid veldig viktig.

Men uansett hvor bra foreldrene samarbeider er det ikke bestandig det rett for ungene alikevel, noen unger fungerer det rett og slett ikke for uansett.

[Gjest Gjest]

Mitt råd gjelder hvis dette fikk konsekvenser for deg. Hvis barnevernets oppførsel ikke fikk konsekvenser ville jeg bare skrevet et brev til fylkesmannen og lagt ved dokumentasjon. Det er viktig å få ryddet opp i dette slik at andre som kommer etter deg blir behandlet på en riktig måte.

Dette skjedde for flere år siden. Og jeg sendte klage til fylkesmannen og til sivilombudsmannen, men husker ikke helt om jeg kun klagde på noen andre offentlige etater. Det var nemlig flere etater inne i bildet, og de var alle like ille - og jeg ble etterhvert temmelig sliten. Da jeg flyttet var jeg jo også ferdig med de. Husker ikke helt konklusjonen - tror jeg fikk noe medhold og noe ikke.

Men for å være ærlig - jeg har deltatt på mange kurs hos fylkesmannen i dette fylket - så tror jeg ikke det å klage hjelper særlig mye. Og disse personene sitter fortsatt i sine ledende stillinger og har nok fortsatt med sin virksomhet...og har nok ødelagt mange liv. Ihvertfall hadde de null peiling på lover og regler.

[Dalila]

Min eldste sønn har bodd 50% hos meg og 50% hos far nå i 10 år. Dette har fungert helt greit, utenom litt startproblemer.

Jeg har snakket mye med sønnen min om dette med 50/50 for både jeg og faren hans er veldig innstilt på å gjøre det beste for han. Hvis han vil flytte til far så får han lov til det, og omvendt. Men slik det er nå synes han selv at det funger helt fint.

Jeg og faren hans har aldri vært uvennen, kranglet og kalt opp hverandre osv... Så det er sikkert derfor det fungerer så godt også.

Vi bor i samme skolekrets, det er 4 km mellom oss og skolen ligger omtent i midten. Han har klassekompiser både her og hos far. Han sykler gjerne til kompisene sine hos far når han er her og omvendt. Vi har byttedag på søndagkveld og da blir han bedt inn, det samme blir jeg eller min mann hvis det er han som leverer.

Min sønn har aldri bodd i en bag da han har alt han trenger både hos meg og hos far, det eneste som følger han frem og tilbake er skolesekken hans.

Jeg tror ikke 50/50 passer for alle, hverken barn eller voksne. Det krever mye av alle for at dette skal fungere, foreldrene er nødt til å legge stridsøksen fra seg og samarbeide for at dette skal kunne fungere er samarbeid veldig viktig.

Men uansett hvor bra foreldrene samarbeider er det ikke bestandig det rett for ungene alikevel, noen unger fungerer det rett og slett ikke for uansett.

Her beskrev du også vår situasjon, og min konklusjon

Jeg synes ikke man skal dramatisere ting og si at ingen barn har det bra med delt omsorg. For noen fungerer det helt greit. Og så lenge man har åpen kommunikasjon hele tiden så trenger det ikke å bli noe problem den dagen man eventuelt ønsker å forandre det heller.

Men at foreldrene skal flytte ut og inn annenhver uke har jeg ingen tro på. Man må se på hva som er praktisk gjennomførbart.

[Far til 2]

Dagen etter at jeg har treukket meg ut av videre debatter på KG blusser debatten opp til nye høyder. Jeg kan ikke la være å ta en eller flere "gjesteopptredner (regner med at noen ventet på mine innlegg, som har eksakt samme budskap som tidligere).

a)

Jeg mener det er vanskeligere for et barn å savne sin samværsforelder enn det er å begrense samværet til annenhver helg + 1 dag pr uke. Den psykiske belastningen ved savnet er med andre ord værre enn den fysiske belastningen ved "flyttingen".

b)

På et generelt grunnlag vil jeg si at de fleste foreldre er egnet til omsorg. Det blir derfor feil å ta utgangspunkt i unntakene, og gjøre disse til mal for omsorg for flertallet av barna.

c)

Konfliktnivået mellom foreldrene er ofte værre en den fysiske belastningen ved å flytte frem og tilbake. Konfliktnivået er VELDIG OFTE basert på samværskonflikt (dvs at barnet skal nektes like mye samvær med samværsforelder som med bostedsforelder). Felles omsorg vil derfor redusere konfliktnivået.

d)

Enhver samværsordning bør ha basis i barnets beste, uavhengig av samværsordning. Å defrinere hva som er "barnets beste" bør ikke overlates til kun den ene av foreldrene, slik det er idag.

e)

Om en er mot felles omsorg, bør ikke denne personen alene kunne definere hva som er barnets beste. De fleste undersøkelser jeg har lest tilsier at barn bør ha hyppig samvær med begge foreldrene. Om mor eller far er av samme mening bør den som ikke er enig gi seg i de tilfellene der barnet er så lite at det ikke har en mening om dette. Om mor eller far, som ikke ønsker felles omsorg og ikke ønsker å delta i en slik ordning, viser denne forelderen seg uegnet til omsorg og må fritas for en slik oppgave.

f)

Som andre har sagt er det ikke de matrielle tingene barn er mest opptatt av ved foreldrenes samlivsbrudd. Derimot er det å kunne krabbe opp på mamma eller pappas fang og føle tryggheten ved den nære kontakten, et viktigere element. Hvorfor skal vi akseptere en ordning som gir 1 forelder rett til å nekte barnet og den andre forelderen en slik opplevelse. Om en av foreldrene velger å flytte langt tilsier dette at vedkommende er mer opptatt av egen situasjon enn av barnets primærbehov for god kontakt med begge foreldrene. En forelder som prioriterer på denne måten bør derfor stille svakere ved en omsorgsfordeling (når felles omsorg ikke kan praktiseres).

g)

Flytting f.eks. annehver uke er mindre krevende enn flytting annenhver uke + 1 dag pr uke (2 "reiser" istedenfor 4 "reiser"). Om foreldrene prioriterer barnet og beholder bolig i barnets etablerte nærmiljø, vil valg av bosted (flytting av barn vers. flyting av foreldre) ha liten betydning for barnet. Barnet beholder sitt nærmiljø, venner, barnehage/skole, fritidsaktiviteter, etc - i tillegg til god kontakt med begge foreldrene. Disse tingene er veldig viktig for et lite barn som ikke forstår hva som skjer og som etterhvert blir redd for å miste kontakten med den ene forelderen.

h)

Vi må slutte å tvinge barn til en bestemt omsorgsløsning slik vi ofte gjør idag. Ved felles omsorg som UTGANGSPUNKT vil det fortsatt være mulig å velge løsningere tilsvarende dagens eneomsorg, men som likeverdige foreldre (som en blir ved en ny ordning) vil begge foreldrene bli tvunget til å nedprioritere seg selv og istedenfor ha fokus på barnets beste. Altfor mange mødre er av den oppfatning at far i deres øyne ikke har deltatt i omsorgen, og da skal han fa.. ikke få delta etter bruddet heller. Dette er imidlertid å prioritere egne ønsker fremfor barnets behov.

Som de fleste som har meninger om dette tema er jeg farget av mine egne meninger og den erafringen jeg fikk da mine foreldre praktiserte felles omsorg. Jeg er preget av min søsters erfaring som selv valgte å praktisere samme omsorg som hun selv vokste opp med. Og jeg er preget av erfaringene til mine naboer som har valgt å tilby felles omsorg. Og så er jeg preget av de konfliktene jeg ser rundt meg der foreldrene har valgt å tilkjempe seg eneomsorg, - koste hva det koste vil fordi lovverket oppfordrer til denne konflikten.

Men det siste eksempelet er ikke å ta hensyn til lille "Hans og Grethe" som bare ønsker å krabbe opp på fanget til pappa litt oftere og se 2 foreldre som kan overvære en turnoppvisning, fotball kamp eller annet, uten å krangle om makt og penger. For det språket forstår ikke lille Hans og Grethe.

[Gjest Blondie65]

Når jeg sier at jeg er skeptisk til 50/50 ordningen så betyr ikke det at jeg hyller annen hver helg og 1 dag pr uke ordningen. Det finnes da veldig mange andre løsninger?

45/55, 40/60 etc. Jeg har heller ALDRI sagt hvem som skal ha mest og minst?

Jeg er for delt omsorg og jeg er også for mest mulig samvær for begge foreldre. Men jeg er skeptisk til denne flyttingen av barna der de kanskje ikke føler de har et bosted. Det var i grunnen det jeg ville frem til.

Det er klart at der dette fungerer, og der ungene og foreldrene samarbeider og trives så er det vel ingenting som er bedre enn 50/50 ordning.

Men siden 50/50 ordning nå hylles av svært mange som den lykkelige løsning for de aller fleste så mener jeg at det også må være greit å si at dette ikke alltid fungerer og at enkelte foreldre fremmer denne løsningen fordi de da slipper bidrag, samt at enkelte andre foreldre går for høyere prosentandel samvær for seg selv for å få høyere bidrag.

Så lenge - som en nevnte her - barneloven forutsetter foreldre som vil det beste for barna og ikke tar høyde for at barna blir utnyttet i et kynisk spill mellom foreldre så kommer vi aldri til å få hørt barna uten at de får en nøytral person til å tale deres sak.

[Gjest Gjest]

Dagen etter at jeg har treukket meg ut av videre debatter på KG blusser debatten opp til nye høyder. Jeg kan ikke la være å ta en eller flere "gjesteopptredner (regner med at noen ventet på mine innlegg, som har eksakt samme budskap som tidligere).

Nei....egentlig ikke

[Ambi]

I lys av den siste tidens uttalelser fra barneombudet og diverse andre ville jeg gjerne diskutere et forslag som ofte kommer opp fra folk som er bedrevitere og helt tydelig ikke befinner seg i den aktuelle situasjonen.

Nemlig at det er FORELDRENE som bør flytte frem og tilbake og ikke barna.

Joda, ideen høres veldig fin ut for barna, men å tro at voksne mennesker skal avslutte hele "voksenlivet" sitt sånn er jo helt høl i hue....

Det sånne folk mener er at hvis mitt forhold går i vasken, så skal jeg aldri finne meg en ny partner og/eller få flere barn.

Jeg mener at man selvfølgelig skal gjøre sitt ytterste for å ta vare på barna. Man må vurdere i hvert enkelt tilfelle om delt omsorg eller ett hjem er det beste. Og fortsette å vurdere dette kontinuerlig ettersom tiden går.

MEN behold gangsynet i diskusjoner folkens...

Jeg har alltid forestillt meg at foreldre-flytting i stedet for barne-flytting måtte være det ideelle. Helt til det nå nylig ble aktuelt for oss etter samlivsbrudd. Ser fortsatt mange fordeler med en slik ordning, MEN også noen ulemper:

1) Som noen her inne skrev har de færreste råd til 3 boliger (knapt nok 2!) Et alternativ da er å dele en ekstern bolig i tillegg til der barnet bor fast - ikke bare enkelt, hvilket leder meg inn på nr 2

2) Ikke sjelden er en medvirkende årsak til samlivsbrudd en alvorlig skjevfordeling (eller opplevelse av skjevfordeling) av oppgaver, ansvar, økonomi, husarbeid, oppfølging av barna osv. osv. Dette mønsteret vil sansynligvis opprettholdes dersom man skal fortsette å dele husholdning....

Min ex ønsker ikke å forsøke en slik ordning og ved nærmere ettertanke ønsker ikke jeg heller å overta barn&hus etter at han har bodd der en uke. Da må jeg bruke "min" uke til å vaske, rydde, vaske klær osv etter ham - nei takk!

Ambi

Endret 6. januar 2008 av Ambi

[Far til 2]

Når jeg sier at jeg er skeptisk til 50/50 ordningen så betyr ikke det at jeg hyller annen hver helg og 1 dag pr uke ordningen. Det finnes da veldig mange andre løsninger?

45/55, 40/60 etc. Jeg har heller ALDRI sagt hvem som skal ha mest og minst?

Jeg er for delt omsorg og jeg er også for mest mulig samvær for begge foreldre. Men jeg er skeptisk til denne flyttingen av barna der de kanskje ikke føler de har et bosted. Det var i grunnen det jeg ville frem til.

Det er klart at der dette fungerer, og der ungene og foreldrene samarbeider og trives så er det vel ingenting som er bedre enn 50/50 ordning.

Men siden 50/50 ordning nå hylles av svært mange som den lykkelige løsning for de aller fleste så mener jeg at det også må være greit å si at dette ikke alltid fungerer og at enkelte foreldre fremmer denne løsningen fordi de da slipper bidrag, samt at enkelte andre foreldre går for høyere prosentandel samvær for seg selv for å få høyere bidrag.

Så lenge - som en nevnte her - barneloven forutsetter foreldre som vil det beste for barna og ikke tar høyde for at barna blir utnyttet i et kynisk spill mellom foreldre så kommer vi aldri til å få hørt barna uten at de får en nøytral person til å tale deres sak.

Jeg er enig at 45/55 eller 40/60 (det siste er da også "vanlig samvær" ihht dagens samværsmengde) kan være helt greit for en del.

Det jeg forsøker å si er at vi må bort fra dagens paraksis hvor vi åpner for minimalt samvær som utgangspunkt (f.eks. pga eneomsorg og flytting med barn over lange avstander) fremfor å åpne for maksimalt samvær.

Barn og foreldre må utvilsomt få velge den løsningen som passer det enkelte barn og den enkelte familie best. Men dagens lovverk (som tross alt åpner for veldig begrenset samvær) oppfordrer ikke til å ivareta mer enn en av partene. Dette oppfordrer til konflikter.

Felles omsorg som utgangspunkt vil med andre ord åpne for ALLE TYPER SAMVÆRSORDNINGER. Tilfeller der barnet ikke ønsker/kan ta skade av dette vil fortsatt gi mulighet til begrensninger. Men det vil bli vesentlig vanskeligere å frata barn samvær basert på hva ETT menneske mener (om ex'en).

Å tenke økonomi og høyest mulig bidrag/overføringer vil gi en kortsiktig gevinst. Hvis løsningen medfører minimalt samvær og ødelagte relasjoner mellom barn og samværsforelder (pga lite samvær) vil ibarnet tape stort på dette, og begge foreldrene i neste omgang. Enhver oppegående aleneforelder vil se ulempene med å begrense samværet pga de følgende dette vil gi. Derfor trenger noen foreldre "et push" med et regelverk som oppfordrer til samvær med to likeverdige foreldre fremfor minimalt samvær.

[Gjest Blondie65]

Jeg er enig at 45/55 eller 40/60 (det siste er da også "vanlig samvær" ihht dagens samværsmengde) kan være helt greit for en del.

Det jeg forsøker å si er at vi må bort fra dagens paraksis hvor vi åpner for minimalt samvær som utgangspunkt (f.eks. pga eneomsorg og flytting med barn over lange avstander) fremfor å åpne for maksimalt samvær.

Barn og foreldre må utvilsomt få velge den løsningen som passer det enkelte barn og den enkelte familie best. Men dagens lovverk (som tross alt åpner for veldig begrenset samvær) oppfordrer ikke til å ivareta mer enn en av partene. Dette oppfordrer til konflikter.

Felles omsorg som utgangspunkt vil med andre ord åpne for ALLE TYPER SAMVÆRSORDNINGER. Tilfeller der barnet ikke ønsker/kan ta skade av dette vil fortsatt gi mulighet til begrensninger. Men det vil bli vesentlig vanskeligere å frata barn samvær basert på hva ETT menneske mener (om ex'en).

Å tenke økonomi og høyest mulig bidrag/overføringer vil gi en kortsiktig gevinst. Hvis løsningen medfører minimalt samvær og ødelagte relasjoner mellom barn og samværsforelder (pga lite samvær) vil ibarnet tape stort på dette, og begge foreldrene i neste omgang. Enhver oppegående aleneforelder vil se ulempene med å begrense samværet pga de følgende dette vil gi. Derfor trenger noen foreldre "et push" med et regelverk som oppfordrer til samvær med to likeverdige foreldre fremfor minimalt samvær.

Jeg tror vi er "forferdelig" enige om det meste ...

[Kaffeavtalen]

Når jeg sier at jeg er skeptisk til 50/50 ordningen så betyr ikke det at jeg hyller annen hver helg og 1 dag pr uke ordningen. Det finnes da veldig mange andre løsninger?

45/55, 40/60 etc. Jeg har heller ALDRI sagt hvem som skal ha mest og minst?

Hva er forskjellen på dette og på 50/50 i forhold til antall reiser og uroligheter for barnet??

Jeg er for delt omsorg og jeg er også for mest mulig samvær for begge foreldre. Men jeg er skeptisk til denne flyttingen av barna der de kanskje ikke føler de har et bosted. Det var i grunnen det jeg ville frem til.

Men 50/50-40/60 osv har ikke barna et bosted. De har to likeverdige bosteder. De fleste som velger denne løsningen har fullverdige hjem på begge stedene, og det eneste barnet flytter med seg er skolesekken. Hvilke problemer mener du dette gir i forhold til andre løsninger?

[Gjest Mysticgirl]

Jeg er imot delt omsorg.

Jeg mener at delt omsorg ikke er til det beste for ungene som må flytte hit og dit som en kasteball!

Nei de bør ha et fast bosted og gjerne besøke den andre av forledrene som ikke har den daglige omsorgen mer enn annehver helg og en dag i uken. Men å ha fast 50/50 mener jeg er mer til skade for barnet enn om det har fast boplass å forholde seg til.

[ThirtySomething]

Jeg er imot delt omsorg.

Jeg mener at delt omsorg ikke er til det beste for ungene som må flytte hit og dit som en kasteball!

Nei de bør ha et fast bosted og gjerne besøke den andre av forledrene som ikke har den daglige omsorgen mer enn annehver helg og en dag i uken. Men å ha fast 50/50 mener jeg er mer til skade for barnet enn om det har fast boplass å forholde seg til.

Og så tror du at det er mindre stress og frustrasjon for barna ved å ha et "besøkshjem" hos en likeverdig forelder? (Mødre og fedre skal liksom være likestilte)

Du har for all del lov til å mene det du vil aka ytringsfrihet. Men kanskje du skal tenke litt mer på dette?

Jeg tror barna har det tryggere dersom de har like god kontakt med begge foreldrene.

Et barn jeg har kjent lenge sa at hun likte bedre å være en uke hos hver, sitat: for da er ikke mamma så sliten hver gang vi er sammen.

Det er også et perspektiv!

[Dalila]

Og så tror du at det er mindre stress og frustrasjon for barna ved å ha et "besøkshjem" hos en likeverdig forelder? (Mødre og fedre skal liksom være likestilte)

Du har for all del lov til å mene det du vil aka ytringsfrihet. Men kanskje du skal tenke litt mer på dette?

Jeg tror barna har det tryggere dersom de har like god kontakt med begge foreldrene.

Et barn jeg har kjent lenge sa at hun likte bedre å være en uke hos hver, sitat: for da er ikke mamma så sliten hver gang vi er sammen.

Det er også et perspektiv!

Og det perspektivet er viktig!

Jeg tror nok at det blir mer "kvalitetstid" (for å bruke en slitt klisjè) på barn og foreldre med delt omsorg. For min egen del vet jeg hvor mye jeg gleder meg til de kommer, og jeg har overskudd til å være fullt og helt tilstede. Sånn har faren det også.

Jeg tror heller ikke det er mindre stressende for barn å ha et "besøkshjem" der de skal være annenhver helg. De må jo uansett reise frem og tilbake, og kanskje føler de da at de ikke har så mye av "sine" saker rundt seg. For mine barn har det vært bedre å ha to steder som er hjemme, der de føler tilknytning. Men som jeg har sagt før, for at en sånn ordning skal fungere må begge foreldre være fleksible og lydhøre både overfor barna og den andre forelderen.

Vår ordning er slik at begge hjem er åpen for begge barn til enhver tid, men hovedregelen er en uke her og en uke der.

[Gjest Mysticgirl]

Og så tror du at det er mindre stress og frustrasjon for barna ved å ha et "besøkshjem" hos en likeverdig forelder? (Mødre og fedre skal liksom være likestilte)

Du har for all del lov til å mene det du vil aka ytringsfrihet. Men kanskje du skal tenke litt mer på dette?

Jeg tror barna har det tryggere dersom de har like god kontakt med begge foreldrene.

Et barn jeg har kjent lenge sa at hun likte bedre å være en uke hos hver, sitat: for da er ikke mamma så sliten hver gang vi er sammen.

Det er også et perspektiv!

For at en slik deling skal fungere må foreldrene være gode venner og samarbeide bra om alle ting. Det kan lett oppstå konfliker spesielt rett etter et brudd. og å reise på besøk annenhver helg er ikke det samme som å bo to forskjellige steder.

Å bo fast en plass mener jeg er tryggere og mer stabilt for barnet, der har de tingene sine og faste rutiner. Selvsagt kommer dette også ann på alderen til banrnet, men små barn bør ikke utsettes for to permanente hjem.