Samværsrett

[Gjest Spri]

Har vært alene siden minsten ble født.

Far var velkommen til meg for å være i sammen med barnet sin. Siden vi var gode venner så var dette uproblematisk at han kom hjem til oss. Far fikk komme så ofte han ville. Det var veldig sjeldent at han hadde barnet sitt alene det første året.

Gradvis utvidet vi samværet slik at barnet var litt hos far etter fylte 1 år. Første overnatting var da barnet var 2 år. Ved 3-årsalderen så ble det det som kalles vanlig samvær. Barnet hadde et eldre søsken slik at far gjerne var i sammen med begge to samtidig.

Far har grei kontakt med ungene sine. Han har fått ta del i det han ønsket. Selv om kontakten ikke har vært helt stabil så har han fått lov til å være far og ungene mine vet godt at de har to foreldre.

[Far til 2]

Snakk om generalisering!

Så det er sånn du mener de aller fleste gjør det i dag?

At det er dette som er normen?

Tror du har blitt litt for farget av dine egne opplevelser!

De jeg vet om som har delt ansvar for barna sine har ihvertfall kommet mye lenger enn som så, men da er det sikkert de som er unormale da eller?

Jeg tenker på hvilke funksjoner en pappa har når han kommer på besøk noen timer for samvær. Sansynligvis er værken mor eller far interesert i å sitte å småprate i mange timer sånn rett etter bruddet. Derfor blir slike besøk av forholdsvis kort varighet.

Hvor mange arbeidsoppgaver tror du er mulig for far å gjennomføre iløpet av et par timer.

[sommerglede]

Ja, å bo annenhver dag hos mor og far høres ut som en glimrende løsning for et spebarn.

dette vil jeg si å være helt idiotisk.. hvorfor skal en liten baby være en kasteball mellom foreldre... nei vet du hva?

har de valgt å få barn så får de jammen med oppklare problemer eller hva det er og bli en familie....så babye kan ha en trgg og god oppvekst uten å bli en kasteball for foreldrene... stakkars unge sier jeg..

[Gjest Cathie ii]

Jeg tenker på hvilke funksjoner en pappa har når han kommer på besøk noen timer for samvær. Sansynligvis er værken mor eller far interesert i å sitte å småprate i mange timer sånn rett etter bruddet. Derfor blir slike besøk av forholdsvis kort varighet.

Hvor mange arbeidsoppgaver tror du er mulig for far å gjennomføre iløpet av et par timer.

Hvis man har den instillingen du viser her så tror jeg nok ikke du hadde fått gjort så mye nei!

Men da går det kanskje ann å bli enige om at mor drar ut å fikser innkjøp, drar på cafebesøk eller andre ting.. Kanskje vaske klær, evt rydde et annet rom, gjøre noe ute... Man får det til hvis man vil! Det har med instilling å gjøre.

Far kan også kanskje ta med barnet ut og dra på et senter og være sosial med andre en liten stund. Alt ettersom alderen på barnet.

Syns du setter så mye variabler inn i en generell situasjon!

Du går utifra at mor ikke er samarbeidsvillig og at barnet sover de timene far er på besøk, bare for å nevne noe!

Fordi du har opplevd dette betyr ikke at det er det mest normale!

Alle er ikke sånn som deg, ditt og dine selv om det skinner igjennom i alle innlegg du har her at du er helt overbevist om at noe annet ikke finnes!

[Gjest imli]

dette vil jeg si å være helt idiotisk.. hvorfor skal en liten baby være en kasteball mellom foreldre... nei vet du hva?

har de valgt å få barn så får de jammen med oppklare problemer eller hva det er og bli en familie....så babye kan ha en trgg og god oppvekst uten å bli en kasteball for foreldrene... stakkars unge sier jeg..

Jeg var ironisk

[sommerglede]

Jeg var ironisk

ok. da beklager jeg mit utkast ....

[La Guapa]

Jeg tenker på hvilke funksjoner en pappa har når han kommer på besøk noen timer for samvær. Sansynligvis er værken mor eller far interesert i å sitte å småprate i mange timer sånn rett etter bruddet. Derfor blir slike besøk av forholdsvis kort varighet.

Hvor mange arbeidsoppgaver tror du er mulig for far å gjennomføre iløpet av et par timer.

Hei.

Jeg skjønner av innleggene du har at du har slitt mye i ditt samlivsbrudd og barnefordeling...

Men jeg må si at i barnefordelingssaker er det ingen som har RETT til barn.

Det er helt vanvittig å foreslå å dele en baby!

Hvem tenker du på da?

Barnets beste?

Jeg er klar over at retten har hatt en tendens til å favorisere mor, men det er ikke en krig det er om å gjøre å VINNE.

Barn har rett til en god og stabil oppvekst, barn liker forutsigbarhet og rutiner.

En baby kan man da ikke snakke om at man skal sende mellom foreldrene annenhver dag bare for å tviholde på sin rett til å være en del av det første året...det er galskap og utrolig egoistisk å foreslå noe sånt.

Hvem skal det gagne?

Babyer vil ha senga si,puppen hver 3. time eller oftere, kjente lukter, ro og stabilitet.

Jeg fatter virkelig ikke at du kan foreslå det en gang, du som har hatt baby selv...Husker du ikke det første årene, hvor sårbare de er?

Ville du satt din lykke før deres?

Beklager tonen min, jeg forstår at du har gode grunner til å sloss som en løve...men føler du ikke at det blir litt å sette sine egne behov først mange ganger?Ikke barnas....

[Gjest Mysticgirl]

"Å delta sammen om stellet av barnet" vil neppe skape det helt store engasjementet hos far. Han vil av naturlige årsaker føle seg som en B-forelder som ikke klarer jobben og vil ganske fort trekke seg bortnår mor står over han. Å LATE SOM at far har ansvar ved å ta han med inn på badet og skifte vil ikke gi noe reelt ansvar og trygghet.

Nå synes jeg du drar ord ut av munnen som jeg aldri har sagt her!!

Mor behøver absolutt ikke å være tilstedet når far har ungen, men det bør jo så absolutt foregå i ett trygt miljø!!

Om du mener at et spebarn bør dras ut og inn av boenheten som en kastebaLL, så er det jo helt tåpelig med et så lite barn!!

Og om mor ammer så trenger babyen mer sin mor, selv om det er vondt for deg å svelge det!

[Far til 2]

Hvis man har den instillingen du viser her så tror jeg nok ikke du hadde fått gjort så mye nei!

Men da går det kanskje ann å bli enige om at mor drar ut å fikser innkjøp, drar på cafebesøk eller andre ting.. Kanskje vaske klær, evt rydde et annet rom, gjøre noe ute... Man får det til hvis man vil! Det har med instilling å gjøre.

Far kan også kanskje ta med barnet ut og dra på et senter og være sosial med andre en liten stund. Alt ettersom alderen på barnet.

Syns du setter så mye variabler inn i en generell situasjon!

Du går utifra at mor ikke er samarbeidsvillig og at barnet sover de timene far er på besøk, bare for å nevne noe!

Tanken din er god den. Men jeg tror i praksis det er vanskelig å gjennomføre. Ikke fordi mor er lite samarbeidsvillig, men kansje fordi far er lite samarbeidsvillig.

Svært få mødre eller fedre vil la ex'en sitte igjen i leiligheten når en selv drar ut. Om far tar barnet med på trilletur bir det sikkert koselig for far, men kansje litt få praktiske arbeidsoppgaver ? Sansynligvis sovner barnet og da er det vanskelig å være "sosial". Dessuten blir ikke far tryggere på helt vanlige arbeidsoppgaver (ref det jeg har nevnt i tidligere innlegg).

Jeg skal ikke være sta og påstå at jeg ikke ser svakheter i ordninger med mye selvstendig samvær mellom barn og far. Men jeg tror fordelene oppveier ulempene, med god margin.

Selv ser jeg faktisk på mine meninger som en "realist". For selv om mor og far prater sammen tror jeg ikke at det er mulig å få til en arbeidsdeling som gir barnet den tryggheten det trenger om ikke far får et selvstendig ansvar.

Hva om du ble kallt inn til sjefen (som du ikke liker) og hun/han sa at nå kan du være sjef i 2 timer. Sjefen skulle bare sitte ved siden av deg og småprate mens du utførte oppgavene. Jeg tror neppe du ville yte maks fordi du ville være mer opptatt av hva sjefen mente og forsøke å gjøre det på samme måte uten omtanke for hva som er best for bedriften.

Jeg kan ikke forstå at det vil bli noe vesentlig anderledes for en far som skal være far på mors måte.

[Gjest Gjest]

Tanken din er god den. Men jeg tror i praksis det er vanskelig å gjennomføre. Ikke fordi mor er lite samarbeidsvillig, men kansje fordi far er lite samarbeidsvillig.

Svært få mødre eller fedre vil la ex'en sitte igjen i leiligheten når en selv drar ut. Om far tar barnet med på trilletur bir det sikkert koselig for far, men kansje litt få praktiske arbeidsoppgaver ? Sansynligvis sovner barnet og da er det vanskelig å være "sosial". Dessuten blir ikke far tryggere på helt vanlige arbeidsoppgaver (ref det jeg har nevnt i tidligere innlegg).

Jeg skal ikke være sta og påstå at jeg ikke ser svakheter i ordninger med mye selvstendig samvær mellom barn og far. Men jeg tror fordelene oppveier ulempene, med god margin.

Selv ser jeg faktisk på mine meninger som en "realist". For selv om mor og far prater sammen tror jeg ikke at det er mulig å få til en arbeidsdeling som gir barnet den tryggheten det trenger om ikke far får et selvstendig ansvar.

Hva om du ble kallt inn til sjefen (som du ikke liker) og hun/han sa at nå kan du være sjef i 2 timer. Sjefen skulle bare sitte ved siden av deg og småprate mens du utførte oppgavene. Jeg tror neppe du ville yte maks fordi du ville være mer opptatt av hva sjefen mente og forsøke å gjøre det på samme måte uten omtanke for hva som er best for bedriften.

Jeg kan ikke forstå at det vil bli noe vesentlig anderledes for en far som skal være far på mors måte.

Så du tror helt ærlig at dett er bedre for barnet å være en dag hos far og en dag hos mor i en alder av fire måneder?

Du er ganske tydelig på at du setter foreldrenes rolle i dette foran barnets.... Det syns jeg er litt rart.... Jeg tror du skal være litt forsiktis med å være så skråsikker i din sak jeg....

Du må da selv høre at det ikke er fornuft i det du sier om en dag her og en dag der? Hvem er det best for i dine øyne? Foreldrene eller barnet?

[Gjest Cathie ii]

Så lenge barnet er under 1 år vil jeg gå så lang som å påstå at annenhver dag e.l vil være til skade for barnet!

Så jeg er helt uenig i at "fordelene" vil veie opp for ulempene!

Du tar fra et så lite barn ALT for mye trygghet og stabilitet ift en god og trygg utvikling!

Uavehengig av hvem som er lite samarbeidsvillig så har det da med instilling å gjøre igjen! Og hvis det så betyr å skippe praktiske oppgaver så får det være for en stund! Mor kan feks passe på at barnet akkurat sover før far kommer, alså planlegge, slik at barnet er våkent når pappa kommer, så kan de evt gå ut og leke eller lignende. Igjen: Instilling!

Det viktigste er barnets trygghet og stabilitet, ikke å se foreldrene like mye! Desverre!

Og å sammenligne en bedrift med et barn???

Du tuller ikke sant?

[Far til 2]

Hei.

Jeg skjønner av innleggene du har at du har slitt mye i ditt samlivsbrudd og barnefordeling...

Men jeg må si at i barnefordelingssaker er det ingen som har RETT til barn.

Det er helt vanvittig å foreslå å dele en baby!

Hvem tenker du på da?

Barnets beste?

...

...

Mener du det er "barnets beste" at barnet ikke bygger relasjoner til sin far ? Mener du at det er "barnets beste" at far aldri forstår hvilket ansvar han har og hvilke oppgaver som forventes av han ? Mener du det er mors beste at barn og far mister kontakt og tillit som medfører at mor kansje blir alene med omsorgen de neste 18 årene ?

Det er ikke alle barn som mister den viktige kontakten selv om det ikke er mye samvær. Men er det noen grunn til å ta sjansen på at det sakl skje. At deres datter KANSJE får psykiske problemer på et senere tidspunkt pga manglende samvær med far ? Eller at deres sønn dropper ut av skolesystemet lenge før hans venner gjør det ?

Ja, jeg setter ting på spissen. Men 25.000 barn vokser opp uten særlig kontakt med sine fedre. Og en av årsakene til dette er at barn-far relasjonen er ødelagt av foreldrene på et tidlig tidspunkt. Om alternativet er å la barnet få mye samvær med far kan jeg ikke se faren ved dette.

[Far til 2]

Nå synes jeg du drar ord ut av munnen som jeg aldri har sagt her!!

Mor behøver absolutt ikke å være tilstedet når far har ungen, men det bør jo så absolutt foregå i ett trygt miljø!!

Om du mener at et spebarn bør dras ut og inn av boenheten som en kastebaLL, så er det jo helt tåpelig med et så lite barn!!

Og om mor ammer så trenger babyen mer sin mor, selv om det er vondt for deg å svelge det!

Jammen jeg har da aldri sagt at barnet skal dras ut mens mor ammer.

Jeg har sagt at barnet kansje ammes i 6-7 månder og at far DA bør kunne ha samvær hjemme hos seg selv. Frem til da bør han naturligvis ha samvær hjemme hos mor.

Jeg er imidlertid skeptisk til de mødrene som krampaktig forsøker å holde barnet borte fra far så lenge som mulig. For ordens skyld presiserer jeg at ts ikke har gitt uttrykk for dette slik at jeg ikke blir tillagt slike meninger heller.

Dessuten er det ikke snakk om "å dra barnet ut av boenheten som en kasteball". Det er snakk om å gi barn og far en mulighet til å skape sine egne relasjoner og en ordning hvor far kan ta del i omsorgen på sin måte uten å måtte følge mor. For utenom amming er det faktisk ingenting som tilsier at mor er bedre til å vise omsorg enn far.

Trygghet/tillit skapes over tid. Tid som barnet har sammen med mor og far. Hvis mor mener at "trygghet/tillit" kan skapes lenge etter de viktige barneårene kan hun ofte trenere det meste av samværet eller bryte inn når far utviser omsorg på sin måte (fordi mor vil at far skal være far på mors måte).

Om du får en ny sjef på jobben er du "usikker" på hva dette innebærer. Hvis det derimot er en sjef du kjenner fra tidligere vil du raskt opparbeide deg den nødvendige tryggheten fordi du kjenner vedkommende og vet hva som blir vektlagt. Det samme gjelder barn, men ofte med mye sterkere følelser involvert.

Hvorfor skal vi nekte barn denne tryggheten når vi vet at det er forholdsvis enkelt å oppnå ?

[Far til 2]

Så du tror helt ærlig at dett er bedre for barnet å være en dag hos far og en dag hos mor i en alder av fire måneder?

Du er ganske tydelig på at du setter foreldrenes rolle i dette foran barnets.... Det syns jeg er litt rart.... Jeg tror du skal være litt forsiktis med å være så skråsikker i din sak jeg....

Du må da selv høre at det ikke er fornuft i det du sier om en dag her og en dag der? Hvem er det best for i dine øyne? Foreldrene eller barnet?

Vær så snill og les hva jeg skriver i tidligere innlegg før du dømmer meg.

Jeg sier at ammeperioden naturligvis må fullføres før det blir snakk om overnatting. Og jeg antyder at overnatting (opp mot annehver natt) bør innføres på et tidspunkt som gir barn og far den nødvendige tryggheten sammen.

Jeg har aldri engang antydet at det bør være overnatting annehver natt på et så tidlig stadie. Isteden har jeg sagt at Saeria's forslag kan være et godt alternativ. Ikke tillegg meg meninger når jeg faktisk har sagt noe helt annet.

[Gjest Stjernedryss]

Gradvis utvidet vi samværet slik at barnet var litt hos far etter fylte 1 år. Første overnatting var da barnet var 2 år. Ved 3-årsalderen så ble det det som kalles vanlig samvær. Barnet hadde et eldre søsken slik at far gjerne var i sammen med begge to samtidig.

Dette høres overdrevent ut spør du meg. Første overnatting etter fylte 2 år? Jeg har passet mange barn på overnatting som er yngre enn 1 år, så det kan umulig være skadelig at det sover hos faren sin en gang i blandt. De fleste ettåringer er jo hos dagmamma eller i barnehage store deler av dagen, så da kan det neppe skade at de er hos faren sin jevnlig.

[Far til 2]

Så lenge barnet er under 1 år vil jeg gå så lang som å påstå at annenhver dag e.l vil være til skade for barnet!

Så jeg er helt uenig i at "fordelene" vil veie opp for ulempene!

Du tar fra et så lite barn ALT for mye trygghet og stabilitet ift en god og trygg utvikling!

Jeg forstår faktisk at forslaget er kontroversielt. Og jeg forstår faktisk at noen reagerer på det. Noen vil snakke med venninder og fortelle at "jeg så noen innlegg av en far for noen dager siden som var spik spenna gærn". Og det er greit. Men forsøk også å se hvilken trygghet og tillit mye samvær mellom barn og far kan ha for barnet resten av livet. En trygghet og ansvarsfølelses som vil komme både mor og far tilgode også ettersom barnet blir eldre. Kansje det ikke er så vanvittig når du forstår hva jeg mener og hvilke gleder dette kan tilføre barnet på sikt.

Uavehengig av hvem som er lite samarbeidsvillig så har det da med instilling å gjøre igjen! Og hvis det så betyr å skippe praktiske oppgaver så får det være for en stund! Mor kan feks passe på at barnet akkurat sover før far kommer, alså planlegge, slik at barnet er våkent når pappa kommer, så kan de evt gå ut og leke eller lignende. Igjen: Instilling!

Det viktigste er barnets trygghet og stabilitet, ikke å se foreldrene like mye! Desverre!

Og å sammenligne en bedrift med et barn???

Du tuller ikke sant?

"Gå ut å leke" - når barnet er 8-9 månder ???

Og hvorfor mener du det skaper utrygghet for barnet om far deltar i like stor grad som mor ? Er det "mors trygghet" du ønsker å styrke ?

Sammenlikningen med en bedrift var gjort for oss voksne. Den er basert på hvilke variabler som påvirker oss de timene vi er på arbeidet (og delvis hjemme). For prosessene er ikke så forskjellig enten du er barn eller voksen når det gjelder trygghet og tillit.

Edit: bokstavfeil

Endret 2. januar 2008 av Far til 2

[Gjest Cathie ii]

Det bedrifts surret ditt orker jeg ikke å begi meg ut på en gang, det faller på sin egen dumhet! Skal bedrifter behandles som babyer, ja da sliter bedriftsnorge hvertfall!

Jeg hadde min sønn ute på terrassen og i hagen både 7 og 8 mnd'er gammel!!

Hadde alle lekene hans ute, og var det fint vær så satte vi opp bassenget hans så han fikk plaske og kose seg i det! Var du ikke ute med barna dine du eller?

Og hvorfor mener du det skaper utrygghet for barnet om far deltar i like stor grad som mor ? Er det "mors trygghet" du ønsker å styrke ?

Hvor har jeg nevnt far eller mor?? Jeg sa foreldrene!! Ikke spesifisert ene eller andre vei! Og nei jeg påstår ikke at det skaper utrygghet for barnet om far (eller mor for den saks skyld) deltar. Men at å bli kastet frem og tilbake som en ball og ikke få en stabilitet et barn trenger og har krav på, det skaper utrygghet!

Du velger å lage dine versjoner av mine utsagn, og du leser så mye mer mellom linjene enn det som i hele tatt står på linjene at det er faktisk ikke mulig å diskutere med deg siden du er så farget av din egen situasjon.

Du klarer rett og slett ikke diskutere på et generellt grunnlag, og hvis du ser bakover i tråden på innlegg du glatt har oversett ser du også at andre mener det!

[Far til 2]

Det bedrifts surret ditt orker jeg ikke å begi meg ut på en gang, det faller på sin egen dumhet! Skal bedrifter behandles som babyer, ja da sliter bedriftsnorge hvertfall!

Jeg forstår på bakgrunn av ditt svar at scenariet var vanskelig å forstå. Sannsynligvis bør jeg forsøke å holde meg til enklere beskrivelser og evt "sammenlikne" med 2 barn på samme alder i videre debatt med deg.

Jeg hadde min sønn ute på terrassen og i hagen både 7 og 8 mnd'er gammel!!

Hadde alle lekene hans ute, og var det fint vær så satte vi opp bassenget hans så han fikk plaske og kose seg i det! Var du ikke ute med barna dine du eller?

Hvor har jeg nevnt far eller mor?? Jeg sa foreldrene!! Ikke spesifisert ene eller andre vei! Og nei jeg påstår ikke at det skaper utrygghet for barnet om far (eller mor for den saks skyld) deltar. Men at å bli kastet frem og tilbake som en ball og ikke få en stabilitet et barn trenger og har krav på, det skaper utrygghet!

Flott. De fleste foreldre gjør noe tilsvarende. Men jeg tror ikke tryggheten mellom barn foreldre skapes under slike idylliske situasjoner alene. Tryggheten skapes i vel så stor grad når noe er "galt" (dvs at barnet er sulten, må skifte bleie, har slått seg, skal legge seg, skal stå opp, etc, etc). Barnet må imidlertid lære seg at bare pappan er tilstede også (ingen mødre er tilgjengelig 24/7 om foreldrene fortsatt holder sammen). Derfor bør barn og far få tid sammen alene. Det er en grunn til at noe av permisjonstiden er forbeholdt barn-far sammen. Jeg kan ikke forstå at barns forhold og trygghet til far bør være det samme som om mor og far bor sammen.

Du velger å lage dine versjoner av mine utsagn, og du leser så mye mer mellom linjene enn det som i hele tatt står på linjene at det er faktisk ikke mulig å diskutere med deg siden du er så farget av din egen situasjon.

Du klarer rett og slett ikke diskutere på et generellt grunnlag, og hvis du ser bakover i tråden på innlegg du glatt har oversett ser du også at andre mener det!

Det er på generelt grunnlag jeg diskuterer. Men jeg er sikkert farget av min egen situasjon på samme måte som alle andre debatanter.

Når jeg f.eks. henviser til at 25.000 barn er mer eller mindre uten samvær med far, så er ikke det basert på mion egen situasjon .

25.000 barn var et tall jeg mener å huske fra St.meld. 29 2002-2003. 70.000 fedre ønsker å stille opp mer for sine barn. Etterhvert som flere foreldre flytter fra hverandre er det sannsynlig at det er et økende antall barn som mister kontakten med samværsforelder. Jeg mener at vi har et stort sammfunnsproblem vi kan aksepterer at så mange barn er uten kontakt med far (eller mor) forstår jeg faktisk ikke. Å skape den nødvendige tryggheten og relasjonen mellom barn og samværsforelder når vi allerede fra fødselen forsøker å skille barnet fra far/samværsforelder synes å være vanskelig.

[Gjest Cathie ii]

Du svarer på det du vil svare, og hopper glatt over argumenter du ikke klarer å motsi. Og når jeg mener en argumentasjon er for dum er det fordi jeg ikke forstår?? Du tillater deg selv å kalle meg "dum" siden du sier du må holde deg til en enklere forklaring. Det sier mer om din evne til å debatere enn noen andres her!

Alle har lov til å syns og mene det de selv vil, jeg mener din tankegang er like sjokkerende som mødre/fedre som nekter den andre samvær med barn.

Ved å ikke se at det du foreslår kan skade et barn!

Jeg håper det er av stahet og stolthet at du velger å ikke innrømme det her, og at du egentlig selv føler litt på at det kanskje ikke var så godt forslag! Og at 50/50 samvær ikke alltid er til det beste for barnet pga for mye kompromisser med et barns trygghet.

Jeg avslutter her, for jeg gidder ikke å fortsette når en diskusjon blir for dum!

Det blir jeg bare oppgitt og sliten av, og det er det ikke verdt!

[Gjest Mysticgirl]

Jeg forstår på bakgrunn av ditt svar at scenariet var vanskelig å forstå. Sannsynligvis bør jeg forsøke å holde meg til enklere beskrivelser og evt "sammenlikne" med 2 barn på samme alder i videre debatt med deg.

Flott. De fleste foreldre gjør noe tilsvarende. Men jeg tror ikke tryggheten mellom barn foreldre skapes under slike idylliske situasjoner alene. Tryggheten skapes i vel så stor grad når noe er "galt" (dvs at barnet er sulten, må skifte bleie, har slått seg, skal legge seg, skal stå opp, etc, etc). Barnet må imidlertid lære seg at bare pappan er tilstede også (ingen mødre er tilgjengelig 24/7 om foreldrene fortsatt holder sammen). Derfor bør barn og far få tid sammen alene. Det er en grunn til at noe av permisjonstiden er forbeholdt barn-far sammen. Jeg kan ikke forstå at barns forhold og trygghet til far bør være det samme som om mor og far bor sammen.

Det er på generelt grunnlag jeg diskuterer. Men jeg er sikkert farget av min egen situasjon på samme måte som alle andre debatanter.

Når jeg f.eks. henviser til at 25.000 barn er mer eller mindre uten samvær med far, så er ikke det basert på mion egen situasjon .

25.000 barn var et tall jeg mener å huske fra St.meld. 29 2002-2003. 70.000 fedre ønsker å stille opp mer for sine barn. Etterhvert som flere foreldre flytter fra hverandre er det sannsynlig at det er et økende antall barn som mister kontakten med samværsforelder. Jeg mener at vi har et stort sammfunnsproblem vi kan aksepterer at så mange barn er uten kontakt med far (eller mor) forstår jeg faktisk ikke. Å skape den nødvendige tryggheten og relasjonen mellom barn og samværsforelder når vi allerede fra fødselen forsøker å skille barnet fra far/samværsforelder synes å være vanskelig.

Tja det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at det kan ende slik, om alle opptrer på samme måte som deg.

Det skaper iallefall splid med dine påståtte meninger!

Og å kalle andre for dum bare for at de ikke mener det samme som deg, er jo hårreisende!

Kanskje en ide og tenke deg bedre om neste gang?