Samværsrett

[the Sun]

Barneombudet er ihvertfall helt klar i sin anbefaling.

Barn under ett år bør ha ett hjem og hyppige samvær med den forelderen barnet ikke bor sammen med.

av barneombud Reidar Hjermann og spesialist i klinisk psykologi Gro Vatne Breian.

Babyer bør ha et hjem

[Gjest imli]

Jeg kritiserer i alle fall ikke uten å komme med forslag selv. Jeg mener at med så små barn, bør ungen ha et hjem. Om det er hos mor eller far bryr ikke jeg meg om, men ungen bør ha et, fast, stabilt og trygt hjem. Den andre forelderen får heller komme ofte på besøk - ikke bare for å holde i hånden - men for å ta seg av barnet med mating, stell osv. Så kan den andre forelderen gjøre andre ting de timene, gjøre innkjøp, treffe venner osv. Så får man heller vurdere to hjem når ungen blir større.

[Gjest rikkerikke]

Jeg synes at hvis man absolutt vil ha 50/50, får barna bo på et sted så får heller foreldrene flytte fram og tilbake, så får de se hvor gøy det er.

Jeg er så enig med deg Imli. Tror mange som har forsøkt slik flytting mellom to hjem kan si at det var en slitsom løsning. Jeg har forsøkt selv, i flere år, med to foreldre som samarbeidet og bodde nært hverandre. Men det hjelper ikke, man blir sliten av å ha to hjem. Jeg var så heldig å ha forståelsesfulle foreldre som ga rom for at vi kunne endre ordningen.

Den andre forelderen får heller komme ofte på besøk - ikke bare for å holde i hånden - men for å ta seg av barnet med mating, stell osv. Så kan den andre forelderen gjøre andre ting de timene, gjøre innkjøp, treffe venner osv.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er måten å løse det på. Og bare for å ha sagt det, så er jeg fullstendig enig i at begge foreldrene skal spille en like stor rolle i sine barns liv selv om foreldrene er skilt, men det er foreldrene som må offre komforten, ikke barnet!

[Gjest Gjest]

Du sier også at hvis ikke relasjoner bygges mens barnet er spedbarn, har toget gått. Si det til adoptivforeldre, du...

Adoptivforeldre har omsorgen for barnet hver eneste dag. Det er noe annet en å være samværsforelder noen få dager annehver uke.

Økseskaft?

Du ser ut til å hevde at relasjoner som ikke bygges mens barnet er spebarn, aldri vil bli bygget.

Adoptivbarn fra Kina er gjerne nesten to år gamle når de kommer til Norge. Betyr det at de aldri vil få en relasjon til sine adoptivforeldre?

Det får de selvfølgelig. På samme måte kan et barn få en foreldrerelasjon til en samværsforelder selv om omsorgen ikke har vært delt fra spebarnsalder av. En klok samværsforelder setter spebarnets behov for stabilitet foran sitt eget behov for å føle seg viktig og "likeverdig". Barnets relasjon kan bygges senere.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg tror faktisk at trygghet stabilitet og tilknytning til en av foreldrene i utgangspunktet er viktigere enn å knytte seg til begge foreldrene samtidig. Jeg er generellt skeptisk til 50/50 fordelingen. Har mer tro på godt samarbeid og litt runde grenser, men tror det er viktig for barnet å ha et sted som er "hjemme". Likevel kan jo f.eks far følge barnet på fotballtreningen selv om barnet bor hos mor(hvis avstanden tillater det), og når barnet er litt større kan det jo få gå litt fram og tilbake som det vil. Jeg synes også den forelderen som ikke bor med barnet skal være førstevalg som barnevakt.

[Gjest ts]

TS her.Vi jobber for forholdet vårt, det er derfor jeg skriver at jeg er på nippet til å gå fra ham. Det er ikke aktuelt for noen av oss at barnet bor annenhver dag hos hver av oss når h*n er så liten, det er etter begges oppfatning helt fullstendig galt for et lite barn. Jeg heller nok mer til at barnet bor hos meg, også kommer pappaen på besøk akkurat så mye han vil og kan.

For meg er det absolutt viktig at barnet får et godt forhold til begge foreldrene, men enda viktigere er det at barnet blir trygt og har en trygg og god oppvekst i et så stabilt miljø som mulig. Så får vi ta det derfra. Etter min mening er det mer skadelig for et lite barn å ikke ha et stabilt, trygt hjem enn det er å ikke se sin far eller mor hver dag.

[Saeria]

Jeg synes hvertfall det er fint at dere jobber for forholdet deres. Skulle det bli slutt er det aller viktigste et godt samarbeid mellom dere. Så lenge pappaen får ta en aktiv del i barnets hverdag, så er vel det til det beste for dere alle.

[Gjest Mysticgirl]

Et så lite barn bør bo hos mor, mens far ofte er på besøk. Barnet trenger trygghet og stabilitet og det får ikke et spebarn om det må flyttes ofte mellom to hjem!

Da bør heller faren besøke det ofte og delta sammen om stellet av barnet

[Far til 2]

Økseskaft?

Du ser ut til å hevde at relasjoner som ikke bygges mens barnet er spebarn, aldri vil bli bygget.

Adoptivbarn fra Kina er gjerne nesten to år gamle når de kommer til Norge. Betyr det at de aldri vil få en relasjon til sine adoptivforeldre?

Det får de selvfølgelig. På samme måte kan et barn få en foreldrerelasjon til en samværsforelder selv om omsorgen ikke har vært delt fra spebarnsalder av. En klok samværsforelder setter spebarnets behov for stabilitet foran sitt eget behov for å føle seg viktig og "likeverdig". Barnets relasjon kan bygges senere.

Jeg synes det er tragisk at mødre på generell basis anser det som SIN oppgave å sikre barnet en omsorg under oppveksten. For det gir ikke barnet den nødvendige tryggheten ovenfor far.

Dessuten vil fedre med en slik løsning sakte distansere seg fra barnet og miste følelsen av delansvar.

De mødrene som tviholder på å ha omsorgen alene får desverre dette igjen den dagen de føler at de har behov for avlastning, for da føler ikke barnet den tryggheten det har behov for sammen med far og far føler ikke ansvar for å ivareta barnets behov som mor har forlangt å ha under oppveksten.

[Saeria]

Hva om far har daglig omsorg og mor standard samvær? Vil mor være den som distanserer seg da?

[Far til 2]

Et så lite barn bør bo hos mor, mens far ofte er på besøk. Barnet trenger trygghet og stabilitet og det får ikke et spebarn om det må flyttes ofte mellom to hjem!

Da bør heller faren besøke det ofte og delta sammen om stellet av barnet

"Å delta sammen om stellet av barnet" vil neppe skape det helt store engasjementet hos far. Han vil av naturlige årsaker føle seg som en B-forelder som ikke klarer jobben og vil ganske fort trekke seg bortnår mor står over han. Å LATE SOM at far har ansvar ved å ta han med inn på badet og skifte vil ikke gi noe reelt ansvar og trygghet.

[Far til 2]

Hva om far har daglig omsorg og mor standard samvær? Vil mor være den som distanserer seg da?

JA. Om hun ikke får eget ansvar og hyppig samvær med barnet.

[Saeria]

Da kan en oppsummere det hele slik: Så lenge samværsforelder (enten det er mor eller far) får være med sitt barn hyppig og får delta i de daglige aktivitetene som er tilknyttet barnet (det være seg mating, byssing, bleieskift, kos, bading, gå på tur, leking) så vil det stort sett gå greit med relasjonen samværsforelder-barn.

Selv om mange kvinner vil ha den daglige omsorgen, så vil fedre som "slipper til" og er aktive i barnets liv, få den gode tilknytningen og barnet får den tryggheten det trenger.

[Gjest Stjernedryss]

Det aller største grunnlaget for trygghet må være at foreldrene er venner og har et godt samarbeid.

[Far til 2]

Da kan en oppsummere det hele slik: Så lenge samværsforelder (enten det er mor eller far) får være med sitt barn hyppig og får delta i de daglige aktivitetene som er tilknyttet barnet (det være seg mating, byssing, bleieskift, kos, bading, gå på tur, leking) så vil det stort sett gå greit med relasjonen samværsforelder-barn.

Selv om mange kvinner vil ha den daglige omsorgen, så vil fedre som "slipper til" og er aktive i barnets liv, få den gode tilknytningen og barnet får den tryggheten det trenger.

Jeg tror den sammenfatningen er ganske bra.

Må legge til mht mitt innlegg ovenfor at "mødre får altid ansvar" av omgivelsene fordi det forventes at de har omsorgen. De har også ALTID foreldreansvar noe fedrene ikke får i samme grad. Enkelte "fagfolk" i 68 generasjonen (eller deromkring) har gjennom kvinnekampen latt seg villede til å tro at mødrene er eneste riktige omsorgsperson for barn ved samlivsbrudd. Dette har de deretter misjonert ovenfor dagens generasjon (f.eks. ovenfor sosinomer og ferskere psykologer), og derfor er det også noen som fortsatt er i den villrede at de tror på det.

Uansett er hyppig samvær med ansvar som går vesentlig lenger en "det å sitte på fanget" eller å ha mor som en kontroll instans ved bleieskift, legging, oppvåkning, mating, etc, etc, veldig viktig. Et aleneansvar for far tror jeg er veldig vanskelig med en pappa som kommer på besøk 2 timer annenhver dag (kansje samtidig med at barnet sover) ettersom mor likevel er tilstede og overvåker det hele. Jeg synes det er tragisk at mødre ikke ser hvilken viktig rolle fedre kan ha etterhvert som barnet blir eldre, men isteden velger å ødelegge et så viktig forhold.

[Gjest Stjernedryss]

Det jeg synes er fint er foreldre som ikke er for firkantet når det gjelder disse fordelingene. Mange er så konsekvente på "mine" og "dine" helger at den andre forelderen ikke en gang blir spurt om å være barnevakt når det skjer noe.

[Cathie]

Uansett er hyppig samvær med ansvar som går vesentlig lenger en "det å sitte på fanget" eller å ha mor som en kontroll instans ved bleieskift, legging, oppvåkning, mating, etc, etc, veldig viktig. Et aleneansvar for far tror jeg er veldig vanskelig med en pappa som kommer på besøk 2 timer annenhver dag (kansje samtidig med at barnet sover) ettersom mor likevel er tilstede og overvåker det hele. Jeg synes det er tragisk at mødre ikke ser hvilken viktig rolle fedre kan ha etterhvert som barnet blir eldre, men isteden velger å ødelegge et så viktig forhold.

Snakk om generalisering!

Så det er sånn du mener de aller fleste gjør det i dag?

At det er dette som er normen?

Tror du har blitt litt for farget av dine egne opplevelser!

De jeg vet om som har delt ansvar for barna sine har ihvertfall kommet mye lenger enn som så, men da er det sikkert de som er unormale da eller?

[Gjest Gjest]

Barnet ammes i kansje 6-7 månder (+/- noe) og problemet bør derfor ikke være kritiske ettersom det vil ta noe tid å gå fra hverandre (mekling, etc).

Forøvrig er jeg enig med rikkerikke i hennes 3 første linjer. Så små barn har veldig dårlig hukommelse, så en uke hver er ikke å anbefalle så tidlig. Men 50/50 kan helt fint praktiseres ved å begynne med 1 dag hver og deretter øke til 2 dager hver, 3 dager hver, osv. MYE samvær med BEGGE foreldrene er med andre ord viktig den første tiden for å få relasjoner til begge foreldrene. Pappa kan kansje ta ut sin del av permisjonen med fri annehver dag i 2 månder ?

Barnet bygger et viktig grunnlag for sine relasjoner til foreldrene de første 2 årene. En fraværende far vil ødelegge deler av grunnlaget for slike relasjoner. Samtidig vil det ødelegge fars ansvarsfølelse for de neste 16 årene, og det vil gå ut over både mor og barn. Når barnet blir større vil de fleste mødre sette pris på en tilstedeværende far. Å ødelegge denne muligheten fra fødselen er noe også mor vil angre på når den tid kommer. Om mor aldri får "fri" til egen pleie (trening, behandlinger, etc), fritid med venner, skole/utdanning, karriere/økonomi, etc, etc, vil det gå hardt ut over det overskuddet hun bør ha til barnet.

Det er fort gjort å feilvurdere en slik situasjon når hormonene bobler i kroppen hos begge parter.

Nå har ikke jeg lest resten av inleggene som ble lagt inn etter dette, så kanskje forfatteren har moderert seg noe. Men en slik løsning som dette kan umulig gagne noen andre enn foreldrene. Jeg vil si denne løsningen er akkurat like egoistisk som at den ene har all omsorg og ikke vil involvere den andre foreldreren. Fra barnets side altså...

Er det noen her som har barn med noen de ikke er sammen med som må flytte fra den ene til den andre hver uke? Sett dere inn i barnets sted... Jeg kan ikke fatte at det er bra for barn å flytte på seg på den måten.

Min beste veninne gjorde dette i sin oppvekst, og hun hadde konstant dårlig samvittighet for den hun ikke var hos, og bodde i en stor bag hele livet pga at hun kunne da ikke ha dobbelt opp med alle leker og klær.

Jeg syns det er forkastelig å ikke gi fra seg litt av retten til omsorg for barnets skyld, enten det seg være mor eller far.... 50/50 løsningen er laget for foreldrene og ikke for barnet. Det går fint an å få et tett forhold til den andre foreldreren uten å bo der 50%....

Så til TS: Jeg ville nok ordnet det slik den første tiden at mannen din får komme til deg når han vil det. Slik at han kan være hos barnet i de omgivelsene barnet er vant til. Jeg tror ikke et så lite barn har godt av så masse forandringer hele tiden i sine første levemåneder. Når barnet begynner å nærme seg året blir det en litt annen sak. Og jeg tror vel at en helg i ny og ned med flaske går utmerket om du pumper deg i mens. En helg kan vel et barn på fire måneder klare også...

Men 50/50 hadde vært uaktuelt her i gården med et så lite barn ja, og det tror jeg far vil være enig i ...

[Gjest Gjest]

Jeg tror den sammenfatningen er ganske bra.

Må legge til mht mitt innlegg ovenfor at "mødre får altid ansvar" av omgivelsene fordi det forventes at de har omsorgen. De har også ALTID foreldreansvar noe fedrene ikke får i samme grad. Enkelte "fagfolk" i 68 generasjonen (eller deromkring) har gjennom kvinnekampen latt seg villede til å tro at mødrene er eneste riktige omsorgsperson for barn ved samlivsbrudd. Dette har de deretter misjonert ovenfor dagens generasjon (f.eks. ovenfor sosinomer og ferskere psykologer), og derfor er det også noen som fortsatt er i den villrede at de tror på det.

Uansett er hyppig samvær med ansvar som går vesentlig lenger en "det å sitte på fanget" eller å ha mor som en kontroll instans ved bleieskift, legging, oppvåkning, mating, etc, etc, veldig viktig. Et aleneansvar for far tror jeg er veldig vanskelig med en pappa som kommer på besøk 2 timer annenhver dag (kansje samtidig med at barnet sover) ettersom mor likevel er tilstede og overvåker det hele. Jeg synes det er tragisk at mødre ikke ser hvilken viktig rolle fedre kan ha etterhvert som barnet blir eldre, men isteden velger å ødelegge et så viktig forhold.

Huff, jeg blir litt trist på dine vegne jeg altså.... Det er utrolig tydelig at du har hatt utrolig vanskelige opplevelser i forbindelse med fordeling av tid med barna dine? Men jeg tror du må prøve å forstå at alle ikke har samme opplevelser som deg. Så det trenger ikke være like vanskelig for alle her inne som det var for deg...

Prøv å se ting fra en annen synsvinkel enn din egen i blandt også, og du vil finne en haug av andre muligheter.....

Jeg håper virkelig ikke du snakker stygt om barnas mor foran dem?

[Saeria]

Barneombudets anbefaling.

Sitat ang. de aller minste: "Barneombudet har tidligere uttalt til Aftenposten at små barn bør få slippe ukependlingen. Ombudet er klar på at barn under ett år bare unntaksvis bør overnatte et annet sted enn sammen med primæromsorgsgiver.

- Så lenge barnet er under tre år, blir det problematisk med delt bosted. Først i treårsalderen har barna utviklet hukommelse og språk, som er de verktøyene som skal til for å takle en slik hverdag. Før den tid er det "ute av syne, ute av sinn". En baby vil ikke konkret huske mamma når hun er hos pappa, og omvendt, sier Hjermann."

Endret 2. januar 2008 av Saeria