Samværsrett

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er på nippet til å gå fra min samboer. Vi har en 4 mnd gammel baby sammen, som jeg fullammer. Er det noen som vet hvor mye samvær har far krav på når ungen er så liten?

[Gjest Gjest_Gunda_*]

Jeg synes rett og slett at du begynner i feil ende! Du må heller se det på en måte som sikrer barnet ditt å få et forhold til barnet deres. Det er nemlig like mye hans som ditt.

Jeg vet jeg svarer på tynt grunnlag, jeg vet ikke om de er vold osv inni bildet, men jeg er så lei av spørsmål formulert på den måten. Og jeg er en skilt kvinne selv, som ikke har allverdens til overs for barnas far. Men han er faren deres, og det er viktig for dem å være sammen med ham. Da må vi svelge kameler i fleng!

[Gjest =tentacle=]

Jeg er på nippet til å gå fra min samboer. Vi har en 4 mnd gammel baby sammen, som jeg fullammer. Er det noen som vet hvor mye samvær har far krav på når ungen er så liten?

Far kan ha hyppige korte samvær, eller samvær i barnets hjem uten at det går ut over ammingen. Noen barn tar også morsmelk på flaske. Det blir opptil dere hvordan dere vil tilrettelegge for at babyen skal fortsette å kjenne sin far i denne perioden. Samvær som kommer i konflikt med ammingen får han ikke når ungen er så liten.

[Gjest Gjest]

Nå er det sånn at det er BARNET som har krav på samvær, ikke foreldrene, bare for å slå fast det først som sist.

Når barnet er så lite og fullammes, blir det opp til foreldrene og finne en løsning som er best for barnet. Et godt samarbeid mellom foreldre som ikke lenger bor sammen, er alfa og omega for at barnet skal få en trygg og god oppvekst.

I en vond og vanskelig periode er det ofte problematisk å samarbeide om barna, men jeg har klokketro på å sette seg selv og sine følelser til side, med tanke på barnas beste.

[Far til 2]

Jeg synes rett og slett at du begynner i feil ende! Du må heller se det på en måte som sikrer barnet ditt å få et forhold til barnet deres. Det er nemlig like mye hans som ditt.

Jeg vet jeg svarer på tynt grunnlag, jeg vet ikke om de er vold osv inni bildet, men jeg er så lei av spørsmål formulert på den måten. Og jeg er en skilt kvinne selv, som ikke har allverdens til overs for barnas far. Men han er faren deres, og det er viktig for dem å være sammen med ham. Da må vi svelge kameler i fleng!

VELDIG godt svart. Det er å ha det riktige fokuset.

[Gjest Gjest]

Jeg er på nippet til å gå fra min samboer. Vi har en 4 mnd gammel baby sammen, som jeg fullammer. Er det noen som vet hvor mye samvær har far krav på når ungen er så liten?

Sier som en annen...du begynner i feil ende.

Hvorfor ikke spørre deg selv..hvordan kan VI gjøre det ved brudd for at barnet skal ha god kontakt med den forelder som ikke bor med barnet. Hvordan kan vi ordne oss. Ingen problem å overlate en baby til far...det er noe som heter pumping av bryst. Når barnet er hos far, så kan du fryse ned melken.

Det er så viktig for barnet at det har god KONTAKT MED FAR FRA FØDSELEN AV.

Er det gitt før dere går frahverandre at det er du som skal ha hovedomsorgen da??

[Gjest TS]

For å ta det med en gang, vi skal etterhvert ha 50/50 fordeling, siden jeg er av den oppfatning at min samboer er en like viktig person i barnets liv som meg, så vet dere det:) Og, han er jo en flott far som absolutt vil være en ressurs i vårt barns liv.

Men, det blir jo litt vanskelig nå som barnet fremdeles fullammes, det er poenge her. Kan jo ikke være hos far ei uke og meg neste, når h*n er avhenging av meg for å få mat.

Er det noen som har erfaringer med samværsrett og fordeling med så små barn?

Det ble kanskje litt feil formulert i overskriften:)

[Gjest rikkerikke]

Mener å ha fått med meg et sted fra at så små barn ikke bør bo 50/50 hos mor og far. Tror ikke det anbefales før de i alle fall er to med tanke på trygghet, tillitt og at de ikke husker så lenge av gangen. (er ingen ekspert her altså). Det betyr at barnet må bo et sted, og så at den av forelderen som ikke bor der har samvær med barnet i hjemmet til barnet. Tipper at helsestasjonen kan gi deg noen gode råd her jeg, og familievernkontoret.

[Far til 2]

Barnet ammes i kansje 6-7 månder (+/- noe) og problemet bør derfor ikke være kritiske ettersom det vil ta noe tid å gå fra hverandre (mekling, etc).

Forøvrig er jeg enig med rikkerikke i hennes 3 første linjer. Så små barn har veldig dårlig hukommelse, så en uke hver er ikke å anbefalle så tidlig. Men 50/50 kan helt fint praktiseres ved å begynne med 1 dag hver og deretter øke til 2 dager hver, 3 dager hver, osv. MYE samvær med BEGGE foreldrene er med andre ord viktig den første tiden for å få relasjoner til begge foreldrene. Pappa kan kansje ta ut sin del av permisjonen med fri annehver dag i 2 månder ?

Barnet bygger et viktig grunnlag for sine relasjoner til foreldrene de første 2 årene. En fraværende far vil ødelegge deler av grunnlaget for slike relasjoner. Samtidig vil det ødelegge fars ansvarsfølelse for de neste 16 årene, og det vil gå ut over både mor og barn. Når barnet blir større vil de fleste mødre sette pris på en tilstedeværende far. Å ødelegge denne muligheten fra fødselen er noe også mor vil angre på når den tid kommer. Om mor aldri får "fri" til egen pleie (trening, behandlinger, etc), fritid med venner, skole/utdanning, karriere/økonomi, etc, etc, vil det gå hardt ut over det overskuddet hun bør ha til barnet.

Det er fort gjort å feilvurdere en slik situasjon når hormonene bobler i kroppen hos begge parter.

[Gjest imli]

Ja, å bo annenhver dag hos mor og far høres ut som en glimrende løsning for et spebarn.

[Far til 2]

Ja, å bo annenhver dag hos mor og far høres ut som en glimrende løsning for et spebarn.

Ja, om alternativet er å ikke få bygget de ønskede relasjonene mellom barn og far så er det kansje det eneste alternativet.

Tenk deg et barn på 8-9 år som ikke har noe forhold til pappan sin, men kun vet hvem han er og har hilst på han ved noen få anledninger. På skolen eller av familiemedlemmer som forsnakker seg får barnet greie på at mamma ikke lot barnet få overnatte hos pappan og at det er derfor barnet nå ikke har noe kontakt med faren (faren har naturligvis heller ikke noen relasjoner til barnet han ble fratatt samvær med den første tiden, som er så viktig). Dette barnet vil FORSØKE å undertrykke sine følelser for den fraværende pappan.

Jeg vet om ei jente som vokste opp under slike forhold sammen med sin mor. Da hun var 19-20 år fikk hun kontakten med faren sin ved en tilfeldighet. Idag har hun bare sporadisk kontakt med moren fordi faren var holdt bort fra hele hennes oppvekst vha morens løgner. Men hun har et godt forhold til faren (selv om de aldri kan ta igjen de viktige årene under oppveksten).

Det er ingenting som tilsier at mor er viktigere enn far etter at ammeperioden er over, men veldig mye som tyder på at det er viktig at far er like engasjert som moren under barnets oppvekst. Så får det være opp til foreldrene om barnet skal få mulighet til å bygge de samme relasjonene til mor og far, eller om en av foreldrene skal frata barnet en slik mulighet.

[Cathie]

En 6-7mnd'er gml baby annenhver dag hos far og mor???

Ja, det blir nok stabilt og trygt! For ikke å snakke om rolig!

Da kan man snakke om kasteball alså!

Enig i at et barn skal ha sterke relasjoner til begge foreldrene, men tviler sterkt på at det bygger opp under det!

Pleier ikke engasjere meg i slite diskusjoner, men det var faktisk det dummeste jeg har hørt tror jeg!

[Gjest imli]

Ja, om alternativet er å ikke få bygget de ønskede relasjonene mellom barn og far så er det kansje det eneste alternativet.

Tenk deg et barn på 8-9 år som ikke har noe forhold til pappan sin, men kun vet hvem han er og har hilst på han ved noen få anledninger. På skolen eller av familiemedlemmer som forsnakker seg får barnet greie på at mamma ikke lot barnet få overnatte hos pappan og at det er derfor barnet nå ikke har noe kontakt med faren (faren har naturligvis heller ikke noen relasjoner til barnet han ble fratatt samvær med den første tiden, som er så viktig). Dette barnet vil FORSØKE å undertrykke sine følelser for den fraværende pappan.

Jeg vet om ei jente som vokste opp under slike forhold sammen med sin mor. Da hun var 19-20 år fikk hun kontakten med faren sin ved en tilfeldighet. Idag har hun bare sporadisk kontakt med moren fordi faren var holdt bort fra hele hennes oppvekst vha morens løgner. Men hun har et godt forhold til faren (selv om de aldri kan ta igjen de viktige årene under oppveksten).

Det er ingenting som tilsier at mor er viktigere enn far etter at ammeperioden er over, men veldig mye som tyder på at det er viktig at far er like engasjert som moren under barnets oppvekst. Så får det være opp til foreldrene om barnet skal få mulighet til å bygge de samme relasjonene til mor og far, eller om en av foreldrene skal frata barnet en slik mulighet.

Jeg er enig i at det er viktig for barn med kontakt med både mor og far, og at foreldrene er likeverdige bortsett fra amming.

Men: Jeg er generelt skeptisk til 50/50 deling, fordi jeg synes det ofte virker som en løsning fordi ingen av foreldrene vil gi seg, og fordi begge vil ha ungene like mye. Jeg synes også det virker veldig ustabilt å bo i to hjem. En ting er for store unger og tenåringer, men for spebarn og små barn synes jeg det er uakseptabelt.

Jeg synes at hvis man absolutt vil ha 50/50, får barna bo på et sted så får heller foreldrene flytte fram og tilbake, så får de se hvor gøy det er.

[Far til 2]

En 6-7mnd'er gml baby annenhver dag hos far og mor???

Ja, det blir nok stabilt og trygt! For ikke å snakke om rolig!

Da kan man snakke om kasteball alså!

Enig i at et barn skal ha sterke relasjoner til begge foreldrene, men tviler sterkt på at det bygger opp under det!

Pleier ikke engasjere meg i slite diskusjoner, men det var faktisk det dummeste jeg har hørt tror jeg!

Da syns jeg du skal finne en alternativ løsning for å sikre barnet relasjoner til begge foreldrene.

Jeg antar at du forstår at barn ikke vil bygge relasjoner til samværsforelder i de viktige årene etter fødselen om det treffer samværsforelder en dag i uken. Jeg antar også at du forstår at samværsforelder gradvis vil miste relasjoner til barnet om det ser barnet en gang i uken.

Alternativet er å ikke gå fra hverandre, noe som krever hard jobbing og vanskelig å gjennomføre for mange. Å bryte forholdet 4 månder etter barnets fødel tilsier at også ts sliter med å jobbe med forholdet på en slik måte.

Hvis vi da ser på på barnets behov, skulle jeg gjerne hørt hvilket alternativ du foreslår. Enhver kan avfeie et forslag, men det kan være vanskeligere å komme opp med et alternativ. Før du avviser mitt vil jeg gjerne vite hvilket forslag som er bedre (og da forventer jeg et forslag som sikrer barnet mulighet til å bygge relasjoner til samværsforelder, - enten dette er mor eller far)

[Gjest imli]

Jeg mener at selv om det er viktig for barnet å "bygge opp relasjoner til begge foreldre", så er det enda viktigere at barnet føler seg trygg og får dekket sine behov i rolige, trygge omgivelser, den første tiden av livet sitt.

[Saeria]

Ei jeg kjenner som fikk barn (hun og han gikk fra hverandre før barnet ble født) gjorde følgende: Hun hadde barnet hos seg omtrent hele første leveåret, men faren var MYE på besøk. De ville ikke at barnet skulle måtte flytte på seg i særlig grad, da leiligheten er en stor nok verden for en liten en. Han overnattet gjerne også en helg her og der. Besøkene var lange og ikke bare en time eller to.

Når barnet var rundt 8-10 måneder begynte hun å besøke faren sin og overnattet. Dette virket veldig forstyrrende på barnets døgnrytme og humør, så det ble ikke så veldig mange overnattingsbesøkene.

Etter fylte ett år, ble samværet mer rettet mot "standarden", altså en fast dag i uka og annenhver helg. Faren kunne komme på besøk til barnet utenom hvis han ville. Noen måneder ville han, andre ikke.

I dag har far og barn et veldig godt forhold til hverandre. Hun elsker pappaen sin og synes han er topp. Det er ikke noe problem når ha går hjem. Barnet tar dette helt med ro, for hun vet at pappa kommer en annen dag.

Ungen er generelt veloppdragen, avbalansert, og som unger flest. Leken, full i energi, lykkelig og glad.

Edit: skrivleif

Endret 1. januar 2008 av Saeria

[Cathie]

Da syns jeg du skal finne en alternativ løsning for å sikre barnet relasjoner til begge foreldrene.

Jeg antar at du forstår at barn ikke vil bygge relasjoner til samværsforelder i de viktige årene etter fødselen om det treffer samværsforelder en dag i uken. Jeg antar også at du forstår at samværsforelder gradvis vil miste relasjoner til barnet om det ser barnet en gang i uken.

Alternativet er å ikke gå fra hverandre, noe som krever hard jobbing og vanskelig å gjennomføre for mange. Å bryte forholdet 4 månder etter barnets fødel tilsier at også ts sliter med å jobbe med forholdet på en slik måte.

Hvis vi da ser på på barnets behov, skulle jeg gjerne hørt hvilket alternativ du foreslår. Enhver kan avfeie et forslag, men det kan være vanskeligere å komme opp med et alternativ. Før du avviser mitt vil jeg gjerne vite hvilket forslag som er bedre (og da forventer jeg et forslag som sikrer barnet mulighet til å bygge relasjoner til samværsforelder, - enten dette er mor eller far)

Som sagt gidder jeg vanligvis ikke engasjere meg i slike diskusjoner.

Men her lurer jeg på om du ikke ser at dette vil skade et spedbarn mer enn det gagner?

Og mener du at det ikke finnes noe mellomting mellom annenhver dag og utelukke den ene forelderen? Man skal velge det som er det beste for barnet!!! Og hvis det betyr at det det kan være vanskelig for den ene eller den andre å få akkurat like mye omsorg så får det være! Man skal ikke skade ungene for at begge foreldre skal ha rett på like mye!

[Gjest Gjest]

Da syns jeg du skal finne en alternativ løsning for å sikre barnet relasjoner til begge foreldrene.

Jeg antar at du forstår at barn ikke vil bygge relasjoner til samværsforelder i de viktige årene etter fødselen om det treffer samværsforelder en dag i uken. Jeg antar også at du forstår at samværsforelder gradvis vil miste relasjoner til barnet om det ser barnet en gang i uken.

Du sier altså: At et barn som bare ser en person en gang i uken, ikke bygger relasjoner til personen. Med andre ord, de færreste barn har en relasjon til besteforeldrene sine.

Du sier også at det eneste viktige er at barnet bygger relasjoner. Hvis den voksne bare ser barnet en gang i uken, og relasjoner dermed ikke bygges, er dermed samværet jevngodt med ikke noe samvær. Hva med betydningen av forelderens relasjon til barnet?

Du sier også at hvis ikke relasjoner bygges mens barnet er spedbarn, har toget gått. Si det til adoptivforeldre, du...

La samværsforelder bygge sin relasjon til barnet, og la barnet utvikle tilknytningsevne i fred, så kan barnet knytte seg like mye til samværsforelder etter hvert. Hvorfor skal alt på død og liv være så dønn likt fra starten av?

[Far til 2]

Du sier altså: At et barn som bare ser en person en gang i uken, ikke bygger relasjoner til personen. Med andre ord, de færreste barn har en relasjon til besteforeldrene sine.

Det er riktig.

Jeg mener at barn ikke har de samme relasjonene til besteforeldre/tanter/onkler, etc som de har (bør ha) til sine egne foreldre. Av samme årsak føler ikke besteforeldre, tanter, onkler, etc samme daglige ansvarforholdet ovenfor barnet.

Derfor mener jeg barn bør ha samvær med egne foreldre oftere.

Du sier også at det eneste viktige er at barnet bygger relasjoner. Hvis den voksne bare ser barnet en gang i uken, og relasjoner dermed ikke bygges, er dermed samværet jevngodt med ikke noe samvær. Hva med betydningen av forelderens relasjon til barnet?

Jeg sier at det er viktigere at barnet bygger relasjoner så tidlig som mulig, fremfor å ha en fraværende samværsforelder resten av livet.

Dessuten sier jeg at den første tiden hvor barnet fort glemmer hvor dagen før var er viktig med hyppig samvær. Dette kan ikke sammenliknes med tiden når barn blir 5-6 år.

Du sier også at hvis ikke relasjoner bygges mens barnet er spedbarn, har toget gått. Si det til adoptivforeldre, du...

Adoptivforeldre har omsorgen for barnet hver eneste dag. Det er noe annet en å være samværsforelder noen få dager annehver uke.

Dessuten mener jeg at adoptivforeldre aldri vil få samme forhold til et barn som har bodd sammen med foreldrene de første 5-6 årene.

La samværsforelder bygge sin relasjon til barnet, og la barnet utvikle tilknytningsevne i fred, så kan barnet knytte seg like mye til samværsforelder etter hvert. Hvorfor skal alt på død og liv være så dønn likt fra starten av?

Jeg sier ikke alt alt skal være "dønn likt". felles omsorg kan godt praktiseres uten 50/50. Også for små barn. men når barn er små er det viktig med hyppige samvær. For å få til dette bør samværet vare ganske kort tid, men isteden skje ofte.

Nå virker trådstarter ganske oppegående mht samværet. Men hva ville dere andre sagt om far overtok omsorgen etter amming ? Hadde moren blitt kritisert for at hun ikke var mer tilstede under barnets oppvekst ?

[Far til 2]

Som sagt gidder jeg vanligvis ikke engasjere meg i slike diskusjoner.

Men her lurer jeg på om du ikke ser at dette vil skade et spedbarn mer enn det gagner?

Og mener du at det ikke finnes noe mellomting mellom annenhver dag og utelukke den ene forelderen? Man skal velge det som er det beste for barnet!!! Og hvis det betyr at det det kan være vanskelig for den ene eller den andre å få akkurat like mye omsorg så får det være! Man skal ikke skade ungene for at begge foreldre skal ha rett på like mye!

Det sier jeg ikke.

Jeg sier at hyppig samvær er viktig og foreslo derfor dette på den måten jeg gjorde.

Og når jeg snakker om "samvær" mener jeg mer enn å sitte i sofaen å holde barnet. Det innebærer bleiskift, mating, legging, ta barnet opp etter å ha sovet, leking, etc, etc. Dette skaper trygghet og relasjoner. Å bare høre stemmen er ikke nok.

Det kan godt hende at det er andre samværsformer som er bedre enn det jeg beskrev. Men noen timers besøk en dag i uka er ikke nok.

Saeria har et eksempel som fungerte for det barnet hun referer til. Det synes jeg er fint og ser ikke bort ifra at tilsvarende løsning kunne fungert for barnet til trådstarter. Men når hun spør svarer jeg hva jeg mener er best for barnet. Andre svarer kun ved å fordømme andre forslag uten å komme med noe konstruktivt selv.

Dessuten tror jeg også trådstarter er inneforstått med at det kan være både tungt og krevende å ha omsorgen for et barn alene i 18 år, og at det derfor er viktig at barn oig far får så sterke relasjoner som mulig.

Nå er det hele stort sett bare kos. Men når "de andre dagene kommer" hvor det hadde vært godt med noen timer "fri" for å være med venner, handle, trene, ta videreutdannelse, jobbe overtid, eller andre ting, vil det være godt om også faren innser sitt ansvar og overtar rollen som en omsorgsfull far. Det vil han ofte ikke gjøre uten å ha bygget relasjoner til barnet.

Endret 1. januar 2008 av Far til 2