smilefjes jakter på lykken...

[lille katt]

Antakelig er det for tidlig tidspunkt å ta en avgjørelse som skal gjelde resten av livet mitt. Jeg er sint, i sjokk, sørger, frustrert, fornekter nok fortsatt litt og ikke minst er helt overveldet av hvor sterk kjærligheten til ham er...

Jeg må nok få lov til å være her (midt i alle disse følelsene) en stund til, og i den forbindelse er nok avstand lurt.

Føler meg ganske dratt mellom mange følelser og tanker. Skal nok mye prating til før jeg har sortert alt sammen...

Synes det høres veldig lurt ut å bruke tid, tenke og sortere. Det er en utrolig vanskelig avgjørelse...

Takk for i går, håper vi ses på fredag .

[smilefjes]

Tusen takk Tussi, kaffedama, Frida, Lille katt og alle dere andre som tenker på meg!

I dag var første dagen i resten av mitt liv!

Nærmest på impuls, trillet jeg videre etter å ha levert storesøster i barnehagen i dag, og havnet på nærmeste kjøpesenter hvor jeg tok en "velfortjent" kaffe. Det ligger litt over 2 km hjemmefra, så ikke så langt, men hjemover er det bare oppover!!! Dagens trening var derfor 2 km oppoverbakke med barnevogntrilling. En så vellykket affære at jeg tror det skal bli fast tur de dagene jeg og lillesøster ikke har andre planer!

Gjorde meg følgende erfaringer på turen:

Det er deilig å bevege seg!

Bekkenet er fortsatt ikke bra (håper ikke en slik tur gjør det verre, men det oppdager jeg vel i såfall...)

Sol er bra for humøret!

Selv om man bare skal til det lokale senteret og trolig ikke treffer kjente (kjenner ikke så mange her enda), kan man godt ha stelt og sminket seg litt før turen... (Møtte av alle ting på en av de kjekkeste mennene jeg har jobbet med noen gang, ikke sett han på flere år, og der satt jeg udusjet og usminket fordi jeg jo egentlig bare hadde tenkt til å levere storesøster i barnehagen )

[Gjest kaffedama]

Lille katt sa alt jeg hadde tenkt å si!

[Gjest kaffedama]

Og der sneik du deg imellom! Den bakken er skikkelig trening, da!

[lille katt]

Høres deilig ut med en god trilletur! Gleder meg til flere vårvarme dager .

Skjønner følelsen av å møte noen udusjet og usminket... Det skjer meg svært sjelden, rett og slett fordi jeg ikke engang kan hente posten uten å ihvertfall være sminket... Men i aleneuka har jeg levert i barnehagen hver dag udusjet og usminket, og det synes jeg faktisk er en stor bragd. Jeg føler meg IKKE vel, men har vel antakelig godt av å tørre det. Den ene dagen var jeg faktisk tom for linser og måtte i tillegg til å være usminket bruke briller . (ja, jeg hater briller...)

Greit nok å møte barnehagepersonalet, som jeg ikke kjenner noe særlig, men det er ikke moro å møte foreldre og naboer som man kjenner godt.... (heldigvis ingen kjekke menn som leverer i barnehagen da )

[fairygirl]

Hei! Har lest boka di ei stund og vil ønske deg lykke til med å finne den beste løsningen for deg og din familie :-).

Endret 24. mars 2009 av fairygirl

[aimee]

Hei hei Jeg følger med og tenker på deg

[mrsSJ]

Bare innom for å ønske deg en fin kveld

Tenker stadig vekk på hvordan du har det Smilefjes, litt snodig i grunn siden vi aldri har møtt hverandre,men føler jo at man kjenner hverandre allikevel... skjønner godt at det tar litt tid før du kan gjøre et valg, men du finner alltids ut av det til slutt. Og når avgjørelsen er fattet er det nesten alltid mye lettere, uansett hva den går ut på.

[^^Sunny^^]

[Gjest kaffedama]

Gleder meg til å se dere i morgen!

Håper humøret er OK!

[aimee]

Herregud, det tar tid å oppdatere seg i dagbøkene når man ikke har vært her på en stund.. Men deg har jeg heldigvis fulgt hver dag

Jeg har forresten ikke fått med m eg hva lillesøster heter, så send med gjerne en PM

NUH skal jeg pumpe!

[Gjest kaffedama]

Så kjedelig at dere måtte melde avbud i dag! Vi har avtalt treff neste torsdag, håper det passer!

God bedring til storesøster!

[smilefjes]

Her var det lenge siden jeg har oppdatert...

Det er litt vanskelig å vite hva jeg skal skrive her om dagen... For det første så ønsker jeg ikke å utlevere mannen og forholdet vårt til "hele verden", og det er jo ikke så lett å få ut alle problemer og frustrasjoner uten å røpe for mye. I tillegg ønsker jeg jo ikke at denne boken bare skal bli en syte- og klagebok! Jeg har nettop fått en nydelig liten jente, og burde jo vært fra meg av lykke. I stedet er jeg trist, motløs og så forferdelig sliten... :cry: Jeg er sint og oppgitt for at mannen har gitt meg en graviditet og barselstid som absolutt ikke likner på den lykkelige og forventningsfulle tiden den burde vært. I stedet henger det en klokke over hodene våre som tikker ubønnhørlig mot en endelig avgjørelse...og den er antakelig at vi går hver til vårt. Ganske snart. :cry:

Jeg har endret navn på boken min...venter ikke lenger på baby, men venter på lykkeligere dager...enten sammen med mannen, alene eller sammen med en annen. Absurd situasjon, trodde bare ikke jeg skulle havne her. Humøret svinger helt enormt og det meste av krefter går med på å skape en så normal hverdag som mulig for jentene mine. Jeg ser virkelig ikke hvordan utfallet av dette blir. Hater tanken på å leve uten mannen resten av livet. Han er min store kjærlighet og den eneste jeg noen gang har kunnet tenke meg å leve sammen med. Men etter alt som har skjedd, og det jeg nå vet om ham, hater jeg også tanken på å leve med ham og med alt som har skjedd.

Han prøver hardt. Vi har hatt en (etter forholdene) fin påskeferie sammen, med noen dager på fjellet og noen dager i byen, og han har vært superpappa og supermann. Det har han egentlig vært det siste halve året, etter at ting begynte å rakne. Men hjelper det??? Er det ikke for sent? Og det slitsomme med å ha de fine dagene sammen, er at jeg bare blir tristere med tanken på at det ikke skal være slik bestandig. Så vi kan på en måte ikke vinne. De dagene vi er sinte på hverandre og krangler og kjefter er jo tøffe i seg selv. Men de gode dagene er jo nesten enda tøffere... :cry:

Så nå etter påske ber jeg ham om å flytte bort igjen. Trenger litt avstand, og han fortjener ærlig talt å kjenne på følelsen av å ha mistet meg. Det blir tøft å være alene med jentene, men det får være prisen jeg må betale for å ta vare på meg selv. Selvfølgelig må mannen komme på besøk ofte, i og med at begge ungene er så små, er det mest hensiktsmessig at samvær skjer mest mulig hjemme. Så får jeg nesten bare se om jeg er hjemme når han kommer, eller om jeg benytter anledningen til å komme meg ut.

Jentene mine har det kjempefint. Storesøster er stolt og glad fortsatt, og veldig grei å ha med å gjøre. Lillesøster har virkelig kommet inn i gode rutiner nå, med 6 måltider om dagen, ca hver 3. time og ingen (eller til nøds ett) om natten. Jippiiiii!!! Endelig var det min tur til å få litt slack... Hun er også blitt vanvittig søt (synes jeg...hehe ) og veeeeldig sosial og gliser og ler... Og er skummelt lik sin søster fremdeles. Jeg må innrømme at morsfølelsen kommer mer og mer snikende igjennom de andre kjipe følelsene nå. Det går liksom ikke an å ikke bli revet med når man har en så skjønn unge som smiler opp mot meg hver gang hun ser meg. *sukk* :rødme:

Så det er status i smilefjesheimen...idet påskeferien går mot slutten og hverdagen snart skal senke seg over verden...

Takk for hilsener kaffedama, lille katt, aimee, mrsSJ og Sunny!!! Det er så godt å vite at dere tenker på meg!!!

Og velkommen til dagboken min, fairygirl! Koselig med nye lesere!!!

[Tussi!]

trist og lese at ting ikke er bra, men det vil vel dessverre ta litt tid før ting blir bedre. Ingen som hadde forventet at det skulle ende opp sånn når man får en ny liten søt jente, men man kan dessverre ikke styre verden og må nesten bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Godt dere i alle fall har klart og kose dere litt i påsken. Også må du huske at vi tenker masse på deg/dere her inne

[lille katt]

Vi skal ihvertfall stå ved din side i jakten på lykken

Gleder meg til treff i neste uke!

[^^Sunny^^]

Forstår at det ikke er lett for deg å skrive her inne om dagen..

Lille katt sier det så bra her;

"Vi skal ihvertfall stå ved din side i jakten på lykken" !!!

[Mamma1]

Huff Smilefjes, så utrolig trist å lese. Men syns du gjør rett i å holde litt avstand, ta en time-out- det bruker å hjelpe til å få orden på følelsene.

Om det han har gjort er helt utilgivelig, og du vet at du aldri kommer til å kunne få det 100%bra sammen med han, så er han ikke verdt å være sammen med, uansett om dere har barn sammen. Man må ha det bra med seg selv også.

Syns veldig synd på deg og syns det er en uutholdelig situasjon du har havnet i.

Jeg har (tidligere) vært alenemamma for to barn i mange år, og det er tungt og til tider nesten umulig. Men på samme tid så slipper man å kompromisse med sine egne følelser og mentale helse, så det er verdt det. Lykke til.

[Gjest Araminta]

Det er fælt å lese hvor forferdelig du har det, smilefjes! Håper det ordner seg for deg/dere, og at dere klarer å finne tilbake til det gode dere hadde. Utrolig fortvilende situasjon.

[Gjest itla]

Signerer lille katt jeg også. Lykke til i jakten på den beste løsningen for dere også, enten det blir at dere går hver deres vei eller at dere blir sammen. Tror du gjør klokt i å trekke deg litt unna så du får tenkt og kjent på følelsene du har, det er mye vanskeligere å gjøre et valg når man står midt oppi situasjonen, tror jeg.

Mange

[Gjest Fisk73]

Tenker på deg jeg!! Håper alt går seg til