Når en missbruker dør

[Gjest Gjest_lille my_*]

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver nå. Han døde tross alt for flere år siden. Faktisk samtidig med at tsunamien herjet Tailand.

Men jeg har ikke klart å ta sorgen innover meg før. Andre følelser har kommet i veien.

jeg ble misbrukt av bestefaren min. Ikke grovt, men over en veldig lang periode. Selv om han var snill, så stjal han barne- og ungdomsårene mine. Det verste er at jeg var innerst inne veldig glad i han, men det han gjorde mot meg var utilgivelig og jeg "fortrengte" hele greia. Latet som om alt var normalt. Flyttet fra hjemmet som 19 åring og var kun hjemme i ferier.

Da jeg var 27 kom alt tilbake og alt raknet rundt meg. For å bevare fornuften og redde meg selv måtte jeg ta fullstendig avstand fra bestefaren min. Familien min orket ikke å ta standpunkt, så de fortsatte samværet med han. For å klare å stå på mitt, så endte det med at jeg ble på utsiden. Så jeg flyttet langt bort, måtte vekk. Hadde det ganske fælt, men jobbet med å bli meg igjen. Eller heller: Bli den jeg egentlig skulle ha blitt uten all dritten.

Og så ble bestefaren min syk. Samtidig kom det en flodbøle over Tailand. Det ble en rar romjul og nyttår. Foreldrene mine ringte gjevnlig og skjelte meg ut for å være kynisk som ikke ville komme hjem når han lå for døden. Og rundt meg på tv og aviser fløt det døde mennesker. Familier satt i sjokk over å ha mistet sine, og jeg greide rett og slett ikke å føle noe annet enn sinne.

Og så døde han. Våknet opp mitt på natten og visste at han var død. Tror jeg fikk sjokk. Jeg hatet han og elsket han på samme tid. Men akkurat da var skuffelsen og hatet sterkest.

Dro i begravelsen men var helt kald og kvalm. Alle rundt meg gråt, særlig min kusine som han også hadde lekt litt med. Hun hulket, faktisk. Og alt jeg klarte å tenke da presten prekte om min bestefars godhet var: Jævla hykler!!! Jeg hadde lyst til å ta en "festen" og reise meg opp og si sannheten. Men jeg tiet.

Da kista ble heist ned i bakken kastet jeg et brev ned i graven, hvor jeg prøvde å fortelle hva jeg følte. Hadde skrevet det natten før. Fikk aldri konfrontert han, aldri spurt om hvorfor, aldri, aldri, aldri..

Etterpå gikk jeg på en pubb og drakk meg full. Orket ikke å se min fars sorg over tapet. Orket ikke blikkene som sa: Nå er du vel fornøyd!

For jeg var ikke fornøyd, ingen ting var over, ingen ting var annerledes. Han var borte fysisk, men ikke psykisk.

Han forsatte å sitte på sengekanten min om natten, men nå som et lik. Og jeg greide ikke å slutte å være sint.

Nå har det gått noen år. Dette er 3 jul etter at han døde, og jeg har flyttet tilbake igjen. Og nå kommer sorgen over tapet av en bestefar som jeg var så utrolig glad i. Sinnet kom bare i veien. Og skuffelsen over å ha blitt brukt og sviktet. men jeg var jo ikke noe mindre glad i han. Og jeg må bare holde sorgen for meg selv, for ingen forstår at jeg sørger 3 år senere. At jeg nå må ta det de tok den gangen. Vi snakker ikke noe om ting med han. Det har blitt et "dødt tema".

Har oppsøkt graven hans alene. Det var vondt, og jeg knakk sammen. Gråt som et barn over gravstenen. skjelte og smelte.

Og nå er jeg trist, og ingen forstår hvorfor. De har gått videre. For dem har han vært borte lenge, for meg er han nettopp død.

Missbrukeren har vært død lenge, men bestefaren min fra før jeg var 6 døde nettopp.

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Trengte bare å skrive tankene mine ned et sted..

[Smakløs]

Vondt å lese hvordan du har hatt/har det..

Har ikke så mye ord å komme med....

Men en klem

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter.

Du må være et utrolig raust menenske som fremdeles klarer å fokusere på gode følelser i forhold til bestefaren din.

Håper du kommer gjennom dette og kan få det godt videre.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg slutter aldri å bli forbauset over familier som din, og jeg slutter aldri å bli imponert av mennesker som deg.

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter.

Du må være et utrolig raust menenske som fremdeles klarer å fokusere på gode følelser i forhold til bestefaren din.

Håper du kommer gjennom dette og kan få det godt videre.

Dette var akkurat det jeg også ville si. Du er virkelig et godt menneske som evner til å se godhet i han som har missbrukt deg. Vær glad for at du har klart å ta med deg denne evnen, den vil lede deg til gleder i livet ditt som mange ikke klarer å oppleve.

En sorg har heller aldri en fasit. Den er annerledes for alle og ingen skal kunne fortelle deg at du ikke sørger rett. Jeg sørger mer og mer ettersom tiden går etter et menneske som døde for 7 år siden. Det finnes ingen fasit!