Penger eller livskvalitet

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Etter mange år på attføring og rehabilitering måtte jeg til slutt kapitulere og søke uføretrygd, noe jeg synes er ektremt sårt.

Men noe som overrasker meg er at så utrolig mange kommer med kommentarer som for eksempel: "å så heldig du er. Skulle ønske det var meg!", eller bare helt enkelt: "å jeg misunner deg! Tenk å få penger for å gjøre ingenting! Og så trenger du bare å betale halv pris på bussen. Det hadde vært kjekt det."

Hva er det egentlig de misunner meg? Sykdommen, smertene, det faktum at jeg ikke kan bevege meg utenfor døren i lange perioder, at jeg ikke kan spise det jeg vil?

Nei, de misunner meg trygden, pengene, billig bussbillett, og tenker ikke på grunnen til at jeg får disse pengene på kontoen hver måned!

Dette er ubetenksomme kommentarer, og jeg tar meg så absolutt ikke nær av det, men kommentarene får meg til å tenke...

Hvis de som kom med slike kommentarer hadde fått valget mellom å leve et liv der de mottar penger uten å jobbe for dem, men samtidig hadde fått en sykdom som begrenset livskvaliteten deres i stor grad. Ville de byttet bort det livet de har i dag for noen få "lett-tjente" kroner?

Ville de byttet bort et liv med alle sorger og bekymringer som hører hverdagen til, men som også gir dem muligheten til å gjøre ting de ønsker å gjøre, når de ønsker å gjøre det.

Ønsker de å bytte bort en jobb som gjør at de hver dag kommer slitne hjem, men som også har den tilfredsstillelsen av å ha gjort et godt stykke arbeid den dagen.

Ønsker de å bytte bort et liv som blir begrenset av økonomi og tidspress, men som også er et liv der de kan gå på kino når de vil, eller ta en handletur på byen uten å måtte planlegge i dagesvis først... Og når de planlegger noe, kan de gjøre som planlagt, de behøver sjelden å takke "ja" med forbehold om de blir bedt til middag hos venner.

Ville de ha redusert livskvaliteten sin for å slippe å jobbe dersom de hadde valget?

Jeg er ikke i tvil, jeg hadde byttet liv på dagen dersom jeg hadde hatt muligheten.

Jeg savner å være sliten etter en lang arbeidsdag. Jeg savner jobben, og kollegene mine! Jeg savner å kunne ta en spontan tur et eller annet sted.

Jeg savner å kunne spise det jeg vil. Jeg savner å kunne gå på kino.

Jeg savner å ha valgfriheten!

For meg har livskvalitet blitt et begrep å strebe etter, mer enn penger.

Det hjelper ikke å ha all verdens penger dersom en ikke har mulighet til å nyte dem...

Hva mener dere? Ville dere redusert livskvaliteten deres for å slippe å jobbe dersom dere hadde muligheten?

[Gjest Bond]

Hva mener dere? Ville dere redusert livskvaliteten deres for å slippe å jobbe dersom dere hadde muligheten?

Absolutt ikke.

For meg er ikke arbeid bare noe som kommer bare fyller opp bankkonto, jeg har nemlig også ide at jeg kan birda noe viktig til verden i framtiden. Ja, kanskje litt ambisiøs, men jeg har alltid hatt lyst til å oppnå noe litt over gjennomsnittet, bidra ny kunnskap, å finne nye teorier eller løsninger, å være kreativ.

Så det er ikke bare penger eller livskvalitet som er viktige, men for min del er det også noe med selvfølelsen, synes det hadde vært utrolig tungt med å bare få penger og ikke ha noe å bidra til verden rundt meg arbeidsmessig.

Men det spørs jo da hvilken jobb en har. Jeg kommer ikke til å ha jobb som er veldig rutine-basert og kjedelig som bare gir deg penger, men er ellers kjedelig. Med en jobb som er ikke spesielt interessant hadde sikkert fristelsen med å ha lyst til å _bare_ få penger på konto vært litt større, fordi du får ikke de andre delene med jobb som er like viktige.

[Gjest Veronica Mars]

Jeg har gått noen år på attføring og rehabilitering selv, og det eneste jeg vil er å komme i jobb. Ser ut til at det kan ordne seg snart da, med en del tilrettelegging. Kjenner andre i samme situasjon som meg som får uføretrygd, og jeg misunner dem absolutt ikke.

[Nordisk Mann evt. Sjef]

Hva er det egentlig de misunner meg? Sykdommen, smertene, det faktum at jeg ikke kan bevege meg utenfor døren i lange perioder, at jeg ikke kan spise det jeg vil?

Uff da, stakar. De prøver å muntre deg opp og få din situasjon til å se mindre dyster ut, ved å late som de misunner de få fordelene du faktisk har fått. Det er sannheten. Jeg har selv familiemedlemmer som lever med kroniske smerter, og det kan være vondt for de rundt også..

Hva mener dere? Ville dere redusert livskvaliteten deres for å slippe å jobbe dersom dere hadde muligheten?

Veel. Hvis du tar lillefingeren min på venstre hånd, så skal jeg gjerne male, trene og skrive bøker uten å behøve å jobbe resten av livet. Jeg hadde nok fått utrettet mye mer. Hvis det er snakk om kroniske smerter ville jeg nok heller valgt å arbeide.

[Gjest Gjest]

Uff da, stakar. De prøver å muntre deg opp og få din situasjon til å se mindre dyster ut, ved å late som de misunner de få fordelene du faktisk har fått. Det er sannheten. Jeg har selv familiemedlemmer som lever med kroniske smerter, og det kan være vondt for de rundt også..

Tror du virkelig det er grunnen? Jeg tror heller at de er slitne av jobben, og kunne tenke seg noen ekstra fridager... med lønn...

Men det er ikke synd på meg, jeg har det beste livet jeg kan ha ut i fra forutsetningene. Et tilbakeslag er det riktignok, men gi forskerne noen ekstra år, og jeg kommer sterkere tilbake.

Veel. Hvis du tar lillefingeren min på venstre hånd, så skal jeg gjerne male, trene og skrive bøker uten å behøve å jobbe resten av livet. Jeg hadde nok fått utrettet mye mer. Hvis det er snakk om kroniske smerter ville jeg nok heller valgt å arbeide.

Jeg ser tankegangen din, men lillefingeren på venstre hånd (eller på høyre hånd for den saks skyld) bidrar vel ikke en særlig stor grad til din livskvalitet, gjør den vel? Jeg kunne i alle fall hatt store muligheter for å leve det livet jeg ønsker, selv med en lillefinger mindre.

Det er nok andre ting jeg mener med redusert livskvalitet.

[Gjest Gjest]

Absolutt ikke.

For meg er ikke arbeid bare noe som kommer bare fyller opp bankkonto, jeg har nemlig også ide at jeg kan birda noe viktig til verden i framtiden. Ja, kanskje litt ambisiøs, men jeg har alltid hatt lyst til å oppnå noe litt over gjennomsnittet, bidra ny kunnskap, å finne nye teorier eller løsninger, å være kreativ.

Så det er ikke bare penger eller livskvalitet som er viktige, men for min del er det også noe med selvfølelsen, synes det hadde vært utrolig tungt med å bare få penger og ikke ha noe å bidra til verden rundt meg arbeidsmessig.

Men det spørs jo da hvilken jobb en har. Jeg kommer ikke til å ha jobb som er veldig rutine-basert og kjedelig som bare gir deg penger, men er ellers kjedelig. Med en jobb som er ikke spesielt interessant hadde sikkert fristelsen med å ha lyst til å _bare_ få penger på konto vært litt større, fordi du får ikke de andre delene med jobb som er like viktige.

Jeg ser hva du mener, og jeg er helt enig med deg, men jeg føler jeg må kommentere litt på ett punkt. Det blir en liten avsporing, men jeg håper det går greit...

Det er godt mulig å ha en god selvfølelse og føle at en bidrar med noe viktig, selv om en ikke kan bidra med så mye som en skulle ønske arbeidsmessig.

Det er kroppen som er skral, ikke hodet... det fungerer (vanligvis) som det skal.

Alle bidrar med det de kan! Alle kan ikke redde verden, men alle kan gjøre sitt, og alle brikker er like viktige i den store sammenhengen.

Se på en forsker! En forsker kan gjøre store ting, ting som kan forandre verden. Men hvor hadde den forskeren vært uten et "støtteapparat" rundt seg?

(Familie, venner, lærere, professorer, assistenter, matprodusenter, butikkpersonale, renholdere osv)

Deres bidrag til forskningen er ikke like synlig, men er likevel ekstremt viktige brikker for at forskeren skal kunne utføre jobben sin. Uten alle disse hadde forskeren måttet klare seg alene, gjøre alt selv, og alene redder en ikke verden.

Hva jeg bidrar med i denne sammenhengen? Mye!

Kanskje oppdrar jeg i dag en av dine kommende elever/assistenter? Elever/assistenter som kan videreføre det arbeidet du har begynt på, men kanskje ikke rekker å fullføre helt?

Ja, jeg bidrar med noe viktig, men ikke på samme direkte og målbare måte som yrkesaktive gjør.

Jeg har gått noen år på attføring og rehabilitering selv, og det eneste jeg vil er å komme i jobb. Ser ut til at det kan ordne seg snart da, med en del tilrettelegging. Kjenner andre i samme situasjon som meg som får uføretrygd, og jeg misunner dem absolutt ikke.

Lykke til! Håper det ordner seg til det beste for deg!

[Gjest Gjest_Linda_*]

Hva mener dere? Ville dere redusert livskvaliteten deres for å slippe å jobbe dersom dere hadde muligheten?

[Gjest Frk Åberg]

Jeg ville på ingen måte valgt bort å jobbe for å kunne være hjemme. I øyeblikket kan det kanskje virke fristende for noen, spesielt hvis man har en stressende hverdag selv med mye som skal gjøres. Men når man får tenkt seg om, er nok de fleste glade for at de er i stand til å jobbe.

Det høres kanskje rart ut, men jeg tror det er noe folk sier for å trekke fram det positive ved å være uføretrygdet, siden de vet at det ikke egentlig er noen drømmesituasjon. De tenker kanskje at du trenger en oppmuntring, og at du skal bli oppmuntret ved at de sier det.

[Gjest Bond]

Jeg ser hva du mener, og jeg er helt enig med deg, men jeg føler jeg må kommentere litt på ett punkt. Det blir en liten avsporing, men jeg håper det går greit...

Det er godt mulig å ha en god selvfølelse og føle at en bidrar med noe viktig, selv om en ikke kan bidra med så mye som en skulle ønske arbeidsmessig.

Det er kroppen som er skral, ikke hodet... det fungerer (vanligvis) som det skal.

Alle bidrar med det de kan! Alle kan ikke redde verden, men alle kan gjøre sitt, og alle brikker er like viktige i den store sammenhengen.

Se på en forsker! En forsker kan gjøre store ting, ting som kan forandre verden. Men hvor hadde den forskeren vært uten et "støtteapparat" rundt seg?

(Familie, venner, lærere, professorer, assistenter, matprodusenter, butikkpersonale, renholdere osv)

Deres bidrag til forskningen er ikke like synlig, men er likevel ekstremt viktige brikker for at forskeren skal kunne utføre jobben sin. Uten alle disse hadde forskeren måttet klare seg alene, gjøre alt selv, og alene redder en ikke verden.

Hva jeg bidrar med i denne sammenhengen? Mye!

Kanskje oppdrar jeg i dag en av dine kommende elever/assistenter? Elever/assistenter som kan videreføre det arbeidet du har begynt på, men kanskje ikke rekker å fullføre helt?

Ja, jeg bidrar med noe viktig, men ikke på samme direkte og målbare måte som yrkesaktive gjør.

Helt enig, men jeg prøvde å svare mer på spørsmålet konkret - selvfølgelig KAN en bidra selv med avorlige skader (se på Stephen Hawkin for eksempel, utrolig forsker).

Men de som da bidrar da med noe er ikke avhengige av uføretrygd, spørsmål var jo om akkurat dette.

Det jeg mener er at for meg personlig hadde det vært vanskelig å godta at jeg må bare få penger fra staten. Spørsmål var jo også om et valg - dårlige ting bare skjer av og til, men en vil jo ikke dette bare for å 'få' penger - noe ts hadde hørt. Det jeg tenker nå er at det hadde følt på en måte at en har gitt opp - gitt opp en funksjon å bidra til samfunnet på en mer direkte måte. Jeg vet jo ikke hva jeg hadde gjort i en slik situasjon selv, har ikke vært der og jeg er sikker at det er mye vanskeligere enn jeg kan tro. Men for meg personlig hadde det sikkert vært tøffest med følelsen at du har ingen 'nytteverdi' (fant ikke noe bedre ord, det er kanskje litt for sterk ord, mennesker er jo da mer enn nytte, men det forklarer best kanskje). Så jeg har veldig mye respekt for mennesker som klarer å holde hodet opp i vanskelige situasjoner. Foe eksempel hvis du får en skade - da hvis du ikke kan fortsette med gammel jobb - kanskje gjøre noe annet, skriver en bok eller starte en støttegruppe for andre med samme problemer eller samle penger for et sykehus i tredje verden eller noe lignende. Det gjelder å gjøre noe. Med å bli sittende og føle seg syk blir det bare verre, synes jeg. Men som sagt, jeg snakker ikke fra erfaring, så det kan være at det er helt annerledes.

Jeg er fullt klar at mennesker bidrar til familien osv selv med uføretryg og skader, men dette er litt annen sak, her er det jo snakk mer om arbeidsliv og funksjon i samfunnet mer generelt.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Helt enig, men jeg prøvde å svare mer på spørsmålet konkret - selvfølgelig KAN en bidra selv med avorlige skader (se på Stephen Hawkin for eksempel, utrolig forsker).

Men de som da bidrar da med noe er ikke avhengige av uføretrygd, spørsmål var jo om akkurat dette.

Det jeg mener er at for meg personlig hadde det vært vanskelig å godta at jeg må bare få penger fra staten. Spørsmål var jo også om et valg - dårlige ting bare skjer av og til, men en vil jo ikke dette bare for å 'få' penger - noe ts hadde hørt. Det jeg tenker nå er at det hadde følt på en måte at en har gitt opp - gitt opp en funksjon å bidra til samfunnet på en mer direkte måte. Jeg vet jo ikke hva jeg hadde gjort i en slik situasjon selv, har ikke vært der og jeg er sikker at det er mye vanskeligere enn jeg kan tro. Men for meg personlig hadde det sikkert vært tøffest med følelsen at du har ingen 'nytteverdi' (fant ikke noe bedre ord, det er kanskje litt for sterk ord, mennesker er jo da mer enn nytte, men det forklarer best kanskje). Så jeg har veldig mye respekt for mennesker som klarer å holde hodet opp i vanskelige situasjoner. Foe eksempel hvis du får en skade - da hvis du ikke kan fortsette med gammel jobb - kanskje gjøre noe annet, skriver en bok eller starte en støttegruppe for andre med samme problemer eller samle penger for et sykehus i tredje verden eller noe lignende. Det gjelder å gjøre noe. Med å bli sittende og føle seg syk blir det bare verre, synes jeg. Men som sagt, jeg snakker ikke fra erfaring, så det kan være at det er helt annerledes.

Jeg er fullt klar at mennesker bidrar til familien osv selv med uføretryg og skader, men dette er litt annen sak, her er det jo snakk mer om arbeidsliv og funksjon i samfunnet mer generelt.

Hei Mrs_Bond

Ja, jeg er klar over at jeg bevegde meg på sidelinjen av tema, men årsaken til det var nettopp det at "selvfølelse" ble dratt inn i debatten. Og poenget mitt var at en kan ha god selvfølelse selv om en er uføretrygdet.

Og du har rett i mye av det du skriver her også: det er for mange vanskelig å godta at en blir ufør, det er sjelden en løsning en ønsker selv.

De fleste kjemper i mange år for å unngå å bli uføretrygdet, og når de først har blitt det er det veldig mange som kjemper for å komme tilbake til yrkeslivet igjen.

Det er derfor det er så utrolig at noen kommer med slike kommentarer... jeg ser at mange mener det skal være en slags trøst, men for meg er det et temmelig dårlig forsøk på å trøste.

Deler av innlegget ditt er jeg delvis enig i, men i en noe mer moderert grad, men det er nok på grunn av at jeg har en annen erfaring enn deg på dette området.

Men vi er i alle fall enige i det essensielle: det er for oss begge usannsynlig å ønske seg uføretrygd så lenge det finnes en mulighet til å være yrkesaktiv.